Flott tursted, bare man velger riktig sti. Jeg har vært der en gang tidligere med Åse og Mariell, denne dagen var Hege og Petter med. Jeg skulle sjekke inn i Fjelltoppjakten, Petter hadde aldri vært der tidligere og Hege hadde gått en annen vei enn det vi valgte.
Jeg trodde jeg hadde gått der, men brått fant jeg ut at nei dette stemte ikke med det jeg husket. Når jeg kom hjem så skjønte jeg at jeg hadde blandet turen til Somddalskollen og turen til Brannvakthytta på Fjøsvikfjellet til en tur. Sånn stivalgmessig, jeg visste det hadde vært to turer.
Egentlig kunne en bare satt seg ned her og blitt her, men da hadde det ikke blitt noe innsjekking på toppen i Fjelltoppjakten.
Varga var heldig, hun fikk løpe foran med Petter og det ble mange stopp langs stien så hun kunne spise blåbær. I starten var hun veldig fokusert på om jeg kom etter eller ei. Utover ettermiddagen ga det seg litt, men hun liker best samlet flokk på tur.
Det er en lettgått tur egentlig i småkuppert terreng som går oppover. Det blir noen høydemeter, men det er ikke bratt sånn javnt over.
Stien snor seg fram mellom haugene oppover-
Du får glimtvis utrolig flott utsikt oppover.
Det er flere stier på kryss og tvers der, så det varierer litt om stien er rødmerket, blåmerket eller de runde gule sakene som 10-på topp turene bruker.
Mengder med blåbær oppover, så Varga spiste mer enn hun hadde godt av.
Endel gamle falleferdige trær
Stadig høyere opp og vi så stadig lenger rundt i bygda.
Røsslyngen sto i full blomst.
Når man tror man nærmer seg toppen.
Turmulighetene er godt skiltet.
Dokumentasjon er viktig når man er på tur.
Varga er godt fornøyd med å posere med turkompisen sin
Ved Somdalskollen fikk vi et glimt av Samsjøen under oss.
Fra Somdalskollen går stien nedover, før den igjen klatrer oppover lia.
Stien sneier bort til Fjellsetra som står åpen. Kanskje ikke så hjemmekoselig, men et sted å søke ly om man trenger det.
Vi tok en titt inn, og det så ut som sist jeg var der.
I sin tid var det noen som hadde prøvd å gjøre det litt hjemmekoselig i det minste.
Vi var ikke framme ved turmålet så det var bare å fortsette oppover.
Været holdt seg like godt hele dagen og utsiktspunktene var til for å nytes. Jeg kjente jeg godt kunne hatt med meg litt mer vann enn det jeg hadde. Man svetter i oppoverbakkene når sola skinner.
Vi hadde ikke gått mye lenger før skiltet viste Lusdalskollen og det gikk en sti mellom buskene. Ingen av oss hadde vært der, så vi tok en avstikker fra stien vi gikk på for å sjekke ut.
På kanten av Lusdalskollen var det stup bratt ned mot Fjellsetera.
Det var forholdsvis bratt i alle retninger der.
Røsslyngen liker seg i slikt terreng
Jeg synes røsslyngen har en nydelig farge
Når det er to som er glade i å ta bilder som er på tur, da blir det fort mange bilder som blir tatt. Litt eksperimentering blir det også. Nye teknikker og litt tips fra hverandre.
Videre slynget stien seg fram gjennom gammel granskog.
Varga har godt av å være med på tur aleine innimellom. Særlig av å bli leid av andre enn meg også.
Vi kom over noen Vaniljerot, som egentlig ligner på små hattfnatter.
Stien krysser myra, men det er ikke alltid like godt å se hvor stien egentlig går.
Men vi fant da fram til Sjutjerna som ligger under Kongsgårdskollen
Er nok ikke lenge før dette tjernet er grodd helt igjen heller, man må nyte det mens man kan.
Turen bugnet ikke akkurat av sopp.
Så da måtte man ta bilde av de få som fantes
Siste kneika opp mot brannvakthytta er bratt.
Hytta sto der like fin som sist
Med utsikt mot 7 blåner
Når nista var spist så satte vi kursen mot Varden, for neste innsjekkingspunkt i Fjelltoppjakten.
Hege hadde aldri vært der, så da ble hun også med bort til innsjekkingen 500 meter lenger bort.
På veien dit åpenbarer hele Samsjøen seg
Der var det like mye tyttebær som det hadde vært blåbær lenger ned
Forskjellen var at tyttebæra brydde ikke Varga seg det døyt om
Man trenger ikke være stor for å måtte gi tapt i vindværet
Vi fant ikke stien innover, men som så ofte ellers, så fant vi den på vei tilbake.
Siste bratte bakken før vi kom til varden.
Stor solid varde
Ved varden er det egentlig utsikt bare mot Brannvaktshytta og mot Vikerfjell
Det var bare å nyte. Klokka begynte å nærme seg at vi burde sette kursen ned til bilen igjen.
Det ligger mye jobb bak en stor solid varde.
Vi banker på, hvem tittet ut?
Multene begynner å bli modne
Så kunne vi sette strake stien mot snuplassen der vi hadde parkert. Jeg viste Hege på kartet og hun bekreftet. Det viste seg etterhvert at det er to veier ganske tett oppover som begge har en snuplass i enden.
Så langt, så godt.... men i siste stikrysset valgte vi riktig i følge planen, men feil ifølge der hvor bilen sto.
Utsikten kom og gikk, og til slutt så bare gikk den.
Til slutt ble den borte
Når Hege ennå hadde friskt mot. På kartet var det nemlig sti mellom disse snuplassene på kartet, men den var nok ikke opprettholdt siden andre verdens krig så det ut til.
Her er det snakk om å virkelig stikke kjepper i hjulene for oss.
Til og med Varga var usikker på hvor hun skulle presse seg fram i småskauen
Når vi nærmet oss riktig snuplass kom vi inn på en lastbærervei. Den hadde virkelig samlet alt regnvannet som var kommet siste uka.
Jeg skal innrømme at jeg var glad da vi skimtet bilen, og sola var i ferd med å forsvinne helt på andre siden av dalen. Takk for en flott dag med hyggelig turselskap. Skravla går og latteren sitter løst.
Godt å få seg middag og en dusj når jeg kom hjem nærmere kvart på ni om kvelden.
