Det er ikke så langt oppover Holleia en skal før en har litt utsikt. Det positive er at når en er i høyden og kikker på fjellet så ser en faktisk masse svart der. Fjellet er slett ikke dekket av hvit masse lenger. Så bare det slutter å snø om dagen så er det håp for fjellturer før mai er over.
Oppe i havna så var det flekker av snø. Det var noe hundene satte stor pris på. Litt rart med det når det blir mindre med snø så blir den lille som er virkelig moset og gnidd på.
Ikke bare Hailey, men både Tessy og Mounty også. Tror nok de kunne tenke seg en liten flekk med snø hele året gjennom.
Men planen min var ikke å gjennomsøke snøen oppe i havna resten av ettermiddagen, nei jeg hadde tenkt meg litt oppover i Holleia for å se om det var forholdsvis bart oppover. Det var det.
Jeg gikk ikke veien oppover, men la i vei skauleis. Jeg har jo fulgt veier i hele vinter så da er det veldig godt å bare kunne gå hvor en vil oppover. Jeg trodde egentlig at jeg var litt høyere opp enn jeg egentlig var når jeg snudde for å følge den gamle seterveien ned igjen. Men det ble nå en runde av det i det minste.
Tessy, Hailey og Mounty poserer for kamera.
Jeg hadde håp om å finne noen av de gamle gruvene som ligger på åskammen oppover og jammen fant jeg ikke et forholdsvis stort hull som jeg ikke hadde funnet tidligere. Jeg angret litt i etterkant for at jeg ikke tok GPS-koordinatene for den, men det må da gå ann å finne den igjen om en holder toppen av åsen innover.
Men det er mer fristende å kunne snuse litt rundt enn å ligge rolig til ære for kamera.
Hvitveisen var ikke avblomstret, den var heller akkurat utsprunget.
Jeg har mange planer om fototurer framover, jeg har store planer om hva jeg skal ta bile av og hvor jeg skal ta bildene. Problemet blir vel kanskje at disse bildene ikke blir noe av når jeg har så store forventninger om hvordan de skal være. Da blir det kanskje ikke så enkelt å bli fornøyd med resultatet når en har høye forventninger.
Det var ikke frossene myrer lenger, så Hailey så til tider ut som en flat fargemessig.
Som alltid så må Tessy ta seg en svømmetur når hun ser vann. Men vannet i slike gruvehull er iskalde og slett ikke så mye å nyte. Men det er godt når det er skikkelig varmt om sommeren.
Det var endel slagghauger rundt så denne gruva har nok vært forholdsvis jup.
Her er rester etter gravingen
Spesiell stein blir det jo når fjellet varmes opp for å få utvunnet nikkelen.
Blåveisen blomstret flere steder oppover.
Når vi skrådde nedover for å finne den gamle seterveien hjemmeover kom vi på en annen vei som var hugget ut i skråningen. Jeg trodde egentlig det var den øvre delen av den gamle seterveien, men denne lå lenger opp i lia enn den som følger bekken nedover.
Men den ble ganske uframkommelig etterhvert, så vi måtte skrå ned til bekken, der møtte vi på den stien jeg trodde vi hadde fulgt. Runden ble på snøtt fem kilometer, så det var en bra tur.
Om en har tid til å titte litt rundt seg så er det mange små detaljer som en kan forevige på bilde.
Blåveisens vitenskapelige navn, Hepatica nobilis, betyr ”edel leverurt”, og viser til den viktigste medisinske bruken av planten i tidligere tider. Urten var en del brukt i folkemedisinen, særlig til behandling av sykdommer i lever og galleblære. Dette var kanskje fordi bladene i form og farge ligner på leveren (jfr. signaturlæren). De tidlige innvandrerne til Nord-Amerika verdsatte urten som middel mot hepatitt, og fant at de innfødte brukte en nærstående art, Hepatica acutiloba, på lignende måte. I tidligere tider var det en utbredt praksis å spise den første blåveisblomsten man fant om våren. Det mente man ville beskytte mot hoggormbitt og en rekke sykdommer i det kommende året.
Blåveisplanten kan benyttes som et astringerende, urindrivende og antibiotisk middel. Urten regnes som et mildt styrkemiddel for lever og galleblære. I tillegg til ved sykdommer i disse organene, har blåveis blitt brukt innvortes ved plager i fordøyelsessystemet og ved indre blødninger. Planten hadde også anvendelse ved nyre- og blæresykdommer, særlig ved nyrestein og når det var blod i urinen. Den er blitt brukt mot bronkitt og for å få opp blod fra lungene.
Den astringerende virkningen gjør at urten virker sårhelende, både innvortes og utvortes. Uttrekk av blåveisplanten er blitt anbefalt som munnvann ved betennelser i tannkjøttet og ved kroniske irritasjoner i hals og svelg. Utvortes kan urten påføres saktegroende sår, mindre skader og hudsykdommer, som for eksempel ringorm. I homeopatien brukes et fortynnet spritekstrakt av planten mot luftrørskatarr. Blåveis er svært lite brukt i våre dagers urtemedisin.
