Skautur for å sjekke viltkamera

Endelig fikk jeg se elgen på viltkamera som jeg har plassert oppe i havna. Ikke bare rever, harer og grevlinger. Disse har bare så vidt hoppet forbi kamera når det er mørkt, så da er det ikke så mye å legge ut. Jeg må nok justere den kameravinkelen så jeg får filmet de lengre og ikke bare en bitteliten snutt.

Hundene hadde ikke fått en skikkelig tur etter at vi kom hjem fra fjellet, så da passet det bra med en runde oppe i skauen så de fikk løpt litt og jeg fikk byttet minnekortene i viltkameraene. Denne gangen var det vel egentlig bare elgen som det ble brukbare filmer av.

Egentlig er jeg litt overrasket over at elgen var ute og trasket når det var helt mørkt. Jeg trodde de gikk og la seg når det var skumrint.

* *

Elgen kommer subbende i mørket og oppdager kamera. Noen dyr er  mer sensitive for nattlyset på kameraene enn andre, Har du lyd på så hører du elgen snuse på kamera.

* * 

At hun kom på ny runde da det var blitt lyst hadde jeg ikke fått varsel om på telefonen, så det var veldig gøy.

Jeg liker å ta makrobilder, så når jeg bare skal gå en liten runde så passer det bra med slik fotografering. Da bruker jeg lenger tid og hundene får løpt mer. Jeg tror ikke det er mange kuer eller sauer igjen på Holleia nå, så nå kan jeg snart ta med hundene utenfor gjerdet her også. I morgen er det fritt fram.

Skal du ta bilder ute i naturen, kom deg ned på bakken. 

Om det er fuglene som har spist opp blåbærene eller om de bare har falt av er ikke så enkelt å vite. Men jeg så ingen blåbær.

Har man for travelt i skauen så får man ikke øye på slike detaljer.

Det er godt å se at soppen har poppet opp. Endelig har det blitt vått nok for dem.

Hundene svinser rundt og nesten forventer å bli tatt bilder av.

Høsten er definitivt her også, det har ikke vært kuldegrader her ennå, så er det nok brått hvitrimet her en morgen tenker jeg.

Når man først begynner å se etter dem, så er det sopper i alle varianter alle steder.

Bare å nyte synet før snøen kommer.

Jeg kom til og med over noen vassne kantareller. De hadde kanskje vært spiselige for et par uker siden.

Jeg så litt på Kokkeskolen når Patran var hjemme i helga, der hadde de er kort soppkurs. Hasse vært gøy å plukket sopp sammen med henne som kunne alt om sopper. Jeg kan bare noen få.

Det er bare fantasien som setter begrensninger på hva du får til med et kamera.

I skauen trives jeg veldig godt.

Ganske vått alle steder i skauen her også, så joggeskoene ble bløte.

I sommer er det mange trær som har blåst over ende.

Nyt høsten mens den er her!

Den døende dandyen

 

En vinterkald søndagsmorgen blir Egon Wallin funnet drept i en port i Visby ringmur på Gotland. Offeret er en høyt ansett lokal kunsthandler, som dagen før har hatt en vellykket vernissage der en litauisk kunstner viste frem sine verker. Politietterforsker Anders Knutas og hans kolleger undersøker drapet og finner ut at Egon Wallin hadde store problemer, og at han i all hemmelighet hadde forberedt seg på å forlate hus og galleri samt kone gjennom 20 år. Hva skulle han og hvorfor?

Når det i Stockholm gjennomføres et tyveri av det berømte maleriet Den døende dandy, avsløres det tydelige forbindelser med drapet på Gotlands kunsthandler og medieinteressen blir enorm. Rundt i de elegante kunstgalleriene finnes en iskald morder - uberegnelig og tettere på enn noen kan forestille seg.

Dette er den fjær boka om Knutas og jeg er glad jeg ikke har kjøpt flere av disse bøkene. Denne siste boka var tung å komme gjennom. Litt mange personer som man ikke helt klarte å plassere med en gang. 

Åpen brannstasjon

Patran hadde sett at det var åpen brannstasjon når hun kom på fredag. Siden Sofie skulle være hos oss, fra lørdag til søndag så måtte vi jo finne på litt. Brannbiler er vel like gromt for både gutter og jenter.

Patran husker så vidt at hun har vært her. Pappa jobbet her til han ble pensjonist i slutten av femtiårene. Hadde jeg skulle velge yrke igjen hadde jeg nok gått for noe med lav pensjonsalder når jeg tok utdannelse. Men det tenkte en ikke på når man var i slutten av tenårene.

Bjørnis er den store helten for alle ungene. Han lærer små unger om brannvern og forebyggende arbeide. Alle ungene kunne telefonnummeret til brannvesenet. Men jeg lurer på hvor mange av ungene som klarer å åpen en mobiltelefon så de får ringt nødnummeret på egenhånd. I Norge har alle en mobiltelefon og jeg tror 95% har låst telefonen sin i en eller annen form. Det var enklere i gamledager da alle hadde hustelefon og det var bare å ta av røret for å få summetone.

Sofie var veldig stolt når hun fikk en "high five" av Bjørnis. 

Jeg var ofte på besøk når pappa var på jobb, for i helgene jobbet de hele døgnet. Jeg har både sklidd stanga fra andre etasje og jeg har sittet i kurven til stigebilen,

Alle nødetatene var der, så da benyttet vi anledningen til å kikke inn i ambulansen. Patrans tørre kommentar var at nå hadde vi funnet en bil som hadde mer inni enn det bilen min hadde. Ja jeg har mye kjekt å ha i bilen min. Men jeg har plass til meg og Sofie, så rydder jeg litt plass i forsetet om jeg skal ha med meg noen. 

Sofie fikk hjelpe til med brannslangen så de traff hullet i plata, slik at de fikk fylt opp bøtta på baksiden. Da kom det en ball opp over kanten.

Det lå jakke, støvler og hjelm som de kunne prøve. Hjelmen var forholdsvis tung og for stor for henne, men så utrolig stolt som hun var.

Hver hele time var det en demonstrasjon av branner.

* *

Propanboks i flammene, Ungene fikk beskjed om å holde for ørene så det ikke skulle smelle så høyt.

* *

Etterpå var det demonstrasjon på hvordan man skulle slukke smultgryte ved å dekke flammene med brannteppe eller stort lokk, og hvordan man ikke skulle slukke en smultbrann med vann.

Jeg har gått på skole med brannlederen, så Sofie fikk bilde med en ekte brannmann!

Det virket som Sofie ble riktig så fornøyd med dagen på brannstasjonen og tanta måtte være med på det meste.

Vi var en snartur inne også, men der var det meste sperret av.

Vi fant bilde fra feiringen av at brannstasjonen var 100 år i 2006, da jobbet pappa ennå. Men det virket ikke som noen av de jobbet lenger. Dette var gamlekara som jeg visste hvem var. Nå visste jeg kun navnet på 3-4 stykker som var der på den åpne dagen.

Tante fikk snoket både klistremerker og buff ril Sofie, så hun var veldig stolt når vi gikk mot bilen igjen.

Bolla politibil var på plass

* *

Kråketjernfjellet 1017moh

Det ble en siste innsjekking i Fjelltoppjakten før vi dro tilbake til hytta. Flotte dager må man jo bare gå for så lenge de varer. Vi klarte oss uten regn helt til vi satt i bilen på vei hjem. Kan ikke si annet enn at man er godt fornøyd med de siste timene i fjellet for denne gang.

Vi kikket litt på kartet for å finne en lur vei opp, men her viste det seg at stien på kartet ikke gikk der stien i terrenget gikk. Så vi gikk stien på kartet på vei opp og stien i terrenget tilbake i bilen. Med slikt terreng trenger man egentlig ikke sti for å komme fram.

Varga ble med på tur mens de andre kå igjen i bilen da Hailey var ganske sliten etter 12 kilometer noen minutter tidligere.

Jeg trodde ikke det var noe utsikt på toppen, men der tok jeg feil gitt. Etter hvert som vi kom høyere ble det mer og mer å se, Men denne dagen ble det ingen solnedgang på oss.

Varga hadde mye å gå på, så de ekstra kilometerne brydde ikke hun seg noe om. Skulle ikke tro hun hadde vært på tur et kvarter tidligere.

På toppen var det et triggerpunkt og der så det ut til at noen hadde spredt aske for noen dager siden. Det var minnelys og halvdvaske roser.

 * *

Utsikten nytes en liten stund før vi snudde os mot der bilen var parkert. Vi bestemte oss for å følge den stien vi kom inn på når vi skulle ned igjen.

Mange av bladene var blåst bort her også, så det hadde nok vært endel vindvær her tidligere.

Vi krysset ei myr, det var her vi kom inn på stien på vei opp. 

Stien kom inn på veien til Åslisetram så det var ikke noe lenger enn det vi hadde knotet på veien opp.

Vardefjell 1182 moh

 

Siden været var bra så laget vi runden litt lenger enn vi først hadde tenkt. Vi hadde hele dagen på oss og været var bra, så fjellet kunne nytes.

På værmeldingen nå så er det varslet vinterens første snøfall i fjellet, så en får karre seg på fjellturer mens man kan. Litt tidlig å legge om til vinterdekk i september, men om noen uker bør jeg gjøre det. Når man kjører piggfritt så trenger man ikke stresse med dekkomlegging nærmest mulig når snøen kommer.

Det var merkelig stille i fjellet, til tross for at det var fredag så burde det jo vært en pensjonist eller to som brukte hytta si.

Bella og Hailey benytter hver minste anledning til å slukke tørsten og avkjøle seg litt. Varga nøyer seg med å drikke.

Alle stiene var godt skiltet der og brått havnet vi inn på Vassfarstien. Vi fulgte nå litt med på kartet så vi fant innsjekkingspunktene.

Noen steder vistes høstfargene seg bedre enn andre steder.

Det var litt for lang lyng der til at vi kunne gå som vi ville, vi måtte følge stien. Det var jo endel myrer der også, så vi holdt oss på livets smale sti den dagen.

På populære stier er det alltid lagt ut klopper.

Varga er alltid klar for nye stier,

Her støkte vi også opp noen ryper, så fjellet er ikke tomt for ryper i år.

Etter en stund kom vi litt høyere opp i fjellet og der kunne man faktisk gå der man ville, uten å følge noe sti.

Krakken sto der fremdeles, men vi hadde ikke tenkt å ta noe rast før vi hadde nådd toppen av Vardefjell.

Hailey begynte å bli lei når vi nærmet oss toppen av Vardefjell. 

Det flatet litt ut og vi kom til siste veiviseren før toppen.

Toppen var nådd og vi bestemte oss for å følge ryggen på fjellet på veien tilbake.

Vi satte oss ned litt for å nyte både grifflar og utsikten. 

Hundene tok også ei pause, mens vi satte oss. 

Varga var stadig på utkikk etter nye ryper, men vi så ikke flere den dagen.

Vi nærmet oss tuppen av fjellryggen, så det var bare å krysse fingrene for at det ikke skulle være for bratt nedover. På kartet var det neon høydekurver, men man veit aldri hvor sleipt det er nedover.

Det var mange spisse små topper utover på fjellet.

Jeg ble godt fornøyd med mange av bildene jeg tok på dette døgnet

Her er det bare å stoppe for å hvile rumpa litt, det gjorde ikke vi. Wenche Lill mente vi kunne svinge innom siste innsjekkingspunktet i nærheten av hytta på vei tilbake. Da hadde vi liksom fått med oss den nærmeste sirkelen før vi dro hjem. 

Vi hadde nemlig sjekket avstanden fra veien når vi kjørte tilbake til hytta etter at vi hadde vært på Klypa dagen før. Med vel 700 meter i luftlinje hadde vi god tid til å få den med oss denne dagen. Kvelden før hadde det nok blitt mørkt og vel så det før vi hadde kommet oss ned igjen derfra.

Dagens eneste elv som vi måtte over. Vi gikk litt lenger oppover langs bekken og kunne fint hoppe over.

Med tydelig sti tilbake så la Varga og Hailey ivei som de fikk betalt for det. Hailey syntes turen var lang nok og ville helst til bilen.

I fjellet er det sankthans ennå

Med Valdreslitjernan i sikte så kunne vi skimte veien tilbake til bilen.