Fjelltoppjakt på Puttekollen

 Jeg tenkte ikke på å ta bilde av fjelltoppen som markerte seg på lang avstand, men vi tråklet oss forbi Begna bruk og svingte ikke bort til skytebanen, men tok neste vei til høyre isteden. Turen ligger på UT.no og det arrangeres et løp opp på toppen "Puttekøllen opp"

Her var hundene rimelig styrinne oppover, så vi trodde det hadde hoppet både rådyr, harer og alt mulig annet som krysset stien. Da var det bare å holde dem i bånd.

Vi var litt undrende til oppførselens deres, men når vi kom på toppen så tok vi igjen ei dame som hadde en løs breton hannhund. Så da skjønte vi jo hvorfor våre hunder hadde så store utslag til begge sider av stien og var veldig på hele tiden.

Det var javn stigning helt fra parkeringa og opp på toppen, så det ble noen stopp på veien oppover for å ta noen bilder. Dokumentasjon er viktig synes jeg, da er det mer givende å gå tilbake på turer man har hatt, i etterkant.

Det var noen vindfall, men kun dette som lå over stien.

Elva var stor og noen bekker synes lang vei når man kommer så høyt opp. Vi skulle opp på 500 meter omtrent, så denne toppen ville ikke være uten trær.

Stien er tydelig hele veien opp, så den er nok mye brukt. Når vi kom opp viste det seg at stien gikk ned på andre siden igjen. Den fulgte ikke vi, for den sto ikke på kartet, så vi hadde ingen anelse hvor den endte opp hen. Dumt å måtte gå lang vei på på grusvei for å finne igjen bilen. Hr Yr hadde ymtet opp utrygt for regnbyger,

Når vi nærmet oss toppen var det veldig fint oppå der. Utsikt og furubusker.

Siste kneika og vi kunne sjekke inn i fjelltoppjakten. Nå har vi 70 topper på statistikken.

Belønningen med oppoverbakker er utsikten når vi når toppen.

På toppen var det en stor rund varde, postkasse og utsikt i flere retninger.

Siden dama med hund forsvant ned stien på baksiden, så slapp vi løs hundene når vi gikk nedover igjen.

Greit å ikke snuble på kanten her.

Hundene tuslet helt vanlig i beina på oss ned igjen, Så det var helt klart denne hunden som vi tok igjen på toppen som var utslaget for adferden oppover.

Åse passet valpen til Una den ukam så Frida koset seg med søsteren sin. Det tok litt tid før Varga fikk med seg at det var tre andre med på tur, så da ble det litt sjekking.

Regnbygene kom sigende nedover dalen, så det var bare å sette kursen mot bilen igjen. Flott utsikt fra toppen ned mot Sørum (vær obs på stupet, spesielt med barn). Ca. 300 m sør for toppen er det enda et utsiktspunkt, helt ute på pynten, der du kan se helt til Sperillen. Puttekollen bærer også navnet Valdreshornet fra den gang det gikk båt på Sperillen til Sørum.

Vi rakk akkurat bilen før de første regndrøppene kom. Nedover Ådalen hadde det regnet ganske mye mer, for der var asfalten skikkelig våt.

Det ble blåbærspising på både to og firbeinte på vei ned igjen. Takk for turen,

Busufjellet 1057 moh

 Har du lyst på en liten fjelltur? Duskregn gikk over til solskinn før vi dro hjem.

Jeg og Åse hadde fulgt iherdig med på Hr Yr siste uka. Siden Åse kun hadde kun fri tirsdagen, så var turmålet det viktigste. Hvor var det mest sannsynlig at sola kom til å skinne? Vi hadde et håp om et par innsjekkinger i Fjelltoppjakten, så det ble både plan A, B, C, D og kanskje ennå flere. 

Etterhvert som vi nærmet oss en topp så ble yr sjekket og vurdert opp. Siden vi skulle oppover Hedalen så lurte Kenneth på om jeg kunne svinge innom å ta med stigen hans fra Hedda Hytter i samme slengen. Så var spørsmålet om vi skulle gå for Hedalen eller svippe til Begnadalen.

Åse er en eminent kartleser, så jeg hadde store sko å fylle på turen. Hedalsfjellet er ikke der jeg er mest kjent, så når vi skal velge riktig grusvei så er det bare å krysse fingrene. Jeg hadde en anelse om at jeg hadde sett skiltet langs veien tidligere, og jammen så hadde jeg rett og vi svingte nedover veien til Fledda. Brått var det kjetting over veien som ikke var på kartet, så da ble det litt rygging før vi fikk snudd og valgt oss veien til høyre i krysset isteden. 

Da visste vi at det var bom på den ene veien og vi håpet at vi kom fram på den andre veien. Lykken viste seg for oss, litt duskregn når vi gikk ut av bilen og Åse hadde et resonnement om at dersom vi la igjen nista i bilen så kom sola, tok vi den med så ville det regne. Det var ikke så veldig lang tur opp på Busufjellet fra der vi parkerte.

Vi hadde ikke gått langt før det ble litt utsikt mor Busuvatnet som jeg og Wenche Lill har en  liten plan om å rundt når det ikke er så vått i terrenget. 

Ideologien med niste i bilen fungerte, sola dukket opp etterhvert også. Så det ble riktig så varmt og trivelig.

Vi så ikke antydning til at det hadde vært sau i terrenget der i det hele tatt, så siden vi skulle ned samme stien igjen som vi hadde gått opp så fikk hundene løpe løse på vei ned igjen. 

Lite høstfarger, men litt rød lyng var det. Bare å nyte en fjelltur på 1057 meter over havet.

Busuvannet var større enn det jeg hadde forestilt meg. Men det kan nok bli en flott tur.

Mens vi hadde ei pause på toppen da kom Åse med et forslag om neste turen i Hedalsfjellene. Om snøen ikke kommer så er planen en søndag i oktober. Ja vi har jo allerede noen planer og Åse har litt jobbing, så da krysser vi fingrene for at snøen holder seg borte ut november,

Hver flekk av blå himmel er kjærkommen.

Når sola kom fram så ble det skikkelig varmt

Varga er flink til å holde seg i nærheten og kommer når hun blir ropt på. Så da er det ikke noe problem.

Åse har lomma full av bestikkelser, så de er veldig lydhøre disse firbeinte.

Det var stablet opp mange varder som var veldig forseggjort og store langs hele toppen langsetter.

Stien gikk langs en veldig våt myr som var blitt et vann. Kan nok hende det egentlig var noen dammer der ellers også, men jeg tror ikke de var så store.

Slikt gras vokser stort sett på myr og ikke ute i åpent vann.

Nede ved bilen satte vi oss i solveggen på ei hytte for å spise nista vår. Vi hadde vært innom butikken i Nes i Ådal for å kjøpe skolebrød. Så det ble god pause med mye kos før vi satte kursen hjemover. Jeg var fremdeles kartleser og Yr sjekker, så jeg kom med en ide om å kjøre den andre veien tilbake til E16, da passerte vi avkjøringen til den fjelltoppen vi opprinnelig hadde tenkt oss opp på. Nå var det nemlig spådd opphold med solglimt der, ikke regn som tidligere på dagen.

Regnværsdag på Stalla

 

Ferien startet med regnvær, men man må jo lufte noen hunder om det regner litt. Mandag tok jeg en tur opp mot Stalla, for å få et nytt sted å gå tur. Der er det en god stund siden jeg har vært nå. På veien dit ble det en liten stopp i veikanten for å se på grisene, som koset seg ute i regnværet.

Grisene rullet seg rundt i søla og storkoste seg.

Disse enset ikke at jeg stoppet ved gjerdet for å se på dem og ta noen bilder. Herfra er et sted jeg ikke har vært innom, ikke skal innom heller. Men sikkert et bra sted for de som har stor tro på økologisk mat i alle varianter. 

Høner er ikke like begeistret for regnvær som det frisene er.

Det er nok ikke så lenge til de kommer til å gå her, jeg regner med at de skal slaktes så det blir julemat.

Jeg parkerte like ved veien, for det er ikke så lange biten bort om jeg bare skulle gå til Stalla. Det duskregnet litt, men et hadde det gjort mer eller mindre hele dagen. 

Mengder med blåbær i veikanten.

Blåbærene var store og søte

Det er ikke noen spiselige sopper der heller. Jeg gikk ikke inn i terrenget der, for jeg hadde bare joggesko. Men de jeg så fra veien var ikke et slag jeg hadde kjennskap til at kunne spises.

Varga smaker på alt som ser spiselig ut

Det var masse tyttebær der også. Så ikke ut som det hadde vært en bærplukker innover der.

Etter alt regnet i det siste så er det veldig vått i terrenget der.

Det var hogget ned det meste av skauen i et stort område rundt Stalla,

Jeg snudde ved den innerste Stalla. Da hadde det begynt å regne mer, så det var ikke så trivelig å være på tur lenger. Vi var ganske våte innen vi kom tilbake til bilen og jeg skulle innom butikken for litt melk og smør før det var på tide med middag hjemme når vi kom hjem.