fredag 5. februar 2016

The Bridge under the Bridge


Merkelig hvor mange som er ute å tusler på en vanlig hverdag. Og om man da har i oppdrag og ikke tiltrekke seg oppmerksomhet, få tatt noen bilder, luftet to hunder selv og i tillegg ha telefon med gps for å leite etter en liten og "usynlig" dings... ja da har jeg virkelig utfordret meg selv og tålmodigheten min. 


Kroksund er sundet som skiller Steinsfjorden fra resten av Tyrifjorden, mellom stedene Kroksund og Sundvollen i Hole kommune. Midt i sundet befinner de to øyene Sundøya og Slettøya seg. Kroksund befinner seg på hovedferdselsåren mellom Oslo og Bergen og det har vært trafikk over sundet i uminnelige tider. Først var det ferge her, betjent av en sundmann. På 1800-tallet kom vegfyllingene og steinbrua. I vår tid føres E16 over sundet på en moderne betongbru som har den gamle steinbrua som fundament. Den gamle steinbrua tjener nå som gang- og sykkelvei over sundet. Her går det altså bruer i to etasjer! Våtmarksområdene rundt Kroksund inngår i Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem, som er et ramsarområde, og er et viktig område for trekkfugler. På begge sider av brua er det derfor et yrende fugleliv.


Navnet Kroksund synes å ha bakgrunn i at sundet gjør en krok på seg her. Sundet har dermed gitt navn både til gården, kleiva og skogen bakenfor. En skog fikk gjerne navn etter stedet du kommer til på den andre siden, og folk som kom fra området rundt Viken (innerste del av Oslofjorden) kom til Kroken. Første gang Krokskogen er nevnt i en skriftlig kilde er i en islandsk annal (årbok) fra 1276, der det heter at kong Magnus Lagabøter da reiste fra Oslo over Kroka skog og videre gjennom Ringerike, Hadeland og Toten til Eidsvoll for å holde ting med bøndene der - Eidsivatinget.


Ved Kroksund var det en sundmann som satte folk over. Da den nye bergenske kongevei ble åpnet fram til Sundvollen i 1805, hadde veibyggerne med seinere statsminister Anker i spissen planene klare for å bygge bru og komme videre. I februar 1806 kom en løytnant med to underoffiserer, en murmester, en smed og 40 soldater for å ta fatt på arbeidet. Tømmeret som trengtes til brua, skulle tas i offentlige skoger. Men de militære mannskapene rakk bare å få østre fylling mellom Sundvollen og Sundøya ferdig, før krigen med Sverige satte en stopper for det videre arbeidet. Mellom Sundøya og fastlandet på vestsida måtte man fortsatt benytte ferge. 


Etter at krigen var slutt i 1814, tok man fatt på bygging av vestre fylling. Der steinbrua kom i 1850-årene, ordnet man seg med en flytebro av tømmer, med en lem som kunne slås opp slik at båttrafikken kunne passere. En reiseberetning tidlig i 1840-årene forteller om en lang trebru som flyter på vannet, med stokker som er lagt tett i tett på tvers, og når en kjører over, bølger broen opp og ned. Da den nye veien langs Holsfjorden fra Sylling via Skaret til Sundvollen ble åpnet i 1854, skal den første bevilgningen ha blitt gitt til parsellen Sundvollen - Vik (langs fjorden). Det var under denne anleggsperioden at steinbrua ble bygd. Hver vinter ble det kjørt stein ut i sundet. Om våren ruvet steinhaugen over vannet, men den sank stadig. Etter hvert var fundamentet sterkt nok til at steinbrua med sine runde hvelv kunne reises.


For å takle vår tids tunge biltrafikk er det senere bygget en betongbru som har den gamle steinbrua som fundament. For å bedre vannkvaliteten i Steinsfjorden, som har et svært sårbart og stillestående økosystem, har Statens vegvesen laget en reguleringsplan for å erstatte de to fyllingene med bruer. Planene er kostnadsberegnet til omkring 180 millioner kroner. Men det er stor tvil om vannkvaliteten i Steinsfjorden vil bli bedret gjennom dette tiltaket alene.


Øya har vært bebodd siden begynnelsen av 1800-tallet, og beboerne var involvert i fergevirksomhet før brua ble laget. De tjente allerede den gang på kost og losji til reisende. Øya var husmannsplass frem til slutten av 1920-tallet. Sundøya Fjordrestaurant ble bygd på Sundøya i 1931. Dette flotte stedet, bygget i funkis-stil, har gjort den vesle holmen i sundet kjent over det ganske land. Sundøya har hatt kongebesøk. Bryske dørvakter som skulle sørge for at bare personer med tilfredsstillende antrekk og lommebok slapp inn på restauranten, kunne fort bli for ivrige i tjenesten. Ved en anledning skal kong Haakon 7. og hans adjutant ha blitt nektet adgang, da de stakk innom for å få seg en matbit, angivelig fordi dørvakta ikke kjente gjestene! 


Men den storsinnede Haakon hadde tatt det med godt humør, og besøkte Sundøya flere ganger siden.Ved «Kongebordet» på Sundøya har alle de tre norske kongene etter 1905 sittet – vår nåværende regent riktignok «bare» som kronprins. Det runde tårnet rommet en vanntank, og på den andre siden av riksveien ble «Sportscafeen» bygd, den som snart fikk tilnavnet «Busserullen». 


Her gikk bygdefolket, som ikke følte seg hjemme på selve Sundøya. Restauranten fikk på folkemunne tilnavnet «Hvitsnippen», fordi folk med fine vaner snart fant seg godt til rette. Sundøya var på alles lepper, og folk fra hele Østlandet valfartet dit for å nyte naturen, god mat og godt selskap. Andre bygg fra samme periode i samme stilart er restaurantene Ekebergrestauranten, Dronningen på Bygdøy samt Ingierstrand Bad og Hvalstrand Bad. I 1995 ble en hotellfløy med 65 rom åpnet. Fra å ha vært en aktet restaurant står nå Sundøya frem som et fullservice hotell. Hotellet fikk dessverre ikke noe langt liv og i 2008 ble hele det særpregne stedet revet. Planen er å bygge et nytt hotell fra grunnen av. Det lar vente på seg.


Svaneungene begynner å bli store, snart skifter de hele fjærdrakten sin.


Norderhov kirke


Norderhov kirke er en steinkirke fra middelalderen som trolig ble oppført på et gammelt hedensk hov (Njords hov) omkring år 1170. Kirken, som er bygget av lokal sandstein, er av de best bevarte middelalderkirkene vi har i Norge. Norderhov gamle prestegård (egentlig Njardarhov eller Njardarhof) er i dag synonym med Ringerikes Museum, som er distriktsmuseum for Ringeriksregionen (Hole og Ringerike kommuner). Museet omfatter også Hjemmestyrkemuseet distrikt 14.2 og har en større utstilling som omfatter minnet etter dikterpresten Jørgen Moe. Museet huser dessuten Buskerud Fylkesfotoarkiv, som har en unik samling av fotografier fra fylket.

Mest kjent er gården som sete for prestefruen Anna Colbjørnsdatter, som skal ha lurt svenskene slik at de tapte slaget på Norderhov under den store nordiske krig, natten til 29. mars i 1716. Kulehullene som kan sees i veggene på Svenskestua forteller om den dramatiske hendelsen som bidro til at den svenske kong Karl XII trakk seg ut av Norge.


I boksen ved kirka var det en sporings cache, så den tok jeg med meg. Jeg har aldri funnet en sånn, så jeg laden ikke fra meg igjen for jeg måtte finne ut hvordan jeg logget den. Nå er den her i påvente av neste cachetur så jeg får levert den videre. I og med at den er såpass stor så passer den ikke i alle bokser.




Jeg startet så tidlig på onsdag at jeg fikk en nydelig soloppgang ved kirka.


Mye gammelt som ligger rundt.


Litt artig med sånne cacher når en leser logger, så kan man se at de samme har tatt de samme boksene som deg. Noen i samme rekkefølgen, andre har bare noen av dine bokser. Denne ble logget hele tre ganger på onsdag.


torsdag 4. februar 2016

Rud kapell


På 1870-tallet ble det besluttet å oppføre to nye kapeller i Modum etter tegninger av Henrik Nissen: Rud og Vestre Spone. Sistnevnte ble innviet i 1880, men til tross for byggetillatelse drøyde det godt over førti år før det kom noe ut av det på Rud. I 1914 ble tegninger utarbeidet av Hans Horn som minner ganske mye om Nissen-kirken ved Vestre Spone, godkjent av departementet med enkelte endringsforslag fra Statens bygningsinspektør. Byggetillatelse ble gitt, og kapellet ble innviet den 27. september 1917. Stavemåten var opprinnelig Ruud, som man ser av en plakattavle på stedet. I dag tituleres bygget som kirke.

Rud kapell er en langkirke i bindingsverk. Skipet er rektangulært, og koret er nesten kvadratisk. Det er omgitt av prestesakristi i nord og dåpsventerom i sør. I vest er det et utbygg i skipets fulle bredde med tårn i form av takrytter og våpenhus under det. Kirken har ca. 175 sitteplasser og ligger like øst for riksvei 35, på vestsiden av Tyrifjorden. Interiøret ble praktisk talt totalskadet i en brann i 1969. Etter brannen ble dåpssakristiet utvidet noe østover.

Innvendig er det orgelgalleri i vest. Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er tre trinn høyere enn gulvet i skipet. Takstoler og strekkfisker deler skipets langvegger i flere felt med ett vindu i hvert felt unntatt i feltene nærmest koret.

Opprinnelig stod det et stort kors på alteret. I 1931 ble det innviet en altertavle med et bilde malt av August Klægstad som viser Maria Magdalena ved graven og Kristus i bakgrunnen. På predellaen står det: «Hvem leter du etter?» (Joh. 20.15) Tavlen ble ødelagt i brannen, men var blitt fotografert. En periode ble det brukt et enkelt trekors før det ble laget en kopi av den tidligere altertavlen malt av Harald Hauge. Prekestolenhar åttekantet grunnflate og seks fag med fyllinger. Døpefonten er åttekantet. Den overlevde brannen, men ble malt i andre farger etterpå.

De to kirkeklokkene er fra O. Olsen & Søn, den ene fra 1917, den andre fra 1923. I begynnelsen hadde kirken et harmonium. Det ble i 1920 byttet ut med et fire stemmers orgel fra Walcker. Et orgel fra 1968 gikk tapt i brannen. Etter dette hadde kirken et elektronisk orgel av merket Dereux før det i 1994 ble installert et orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk.

Sysle stasjon


Sysle stasjon var stoppested på Krøderbanen helt fra 1874, men da under navnet Hole. Stasjonsbygningen sto ferdig i 1894 og status ble oppgradert til stasjon samtidig med at navnet ble endret til Sysle stasjon. Forsendelse av melk og meieriprodukter var en viktig del av aktiviteten på Sysle stasjon. Også en støperibedrift sendte mye gods med tog fra denne stasjonen.

Fakta om Krøderbanen
26 km lang (Norges lengste museum)
5200 skinner og 31500 sviller i impregnert furu langs hovedsporet
Maks hastiget: 45 km/t (godstog), 30 km/t (veterantog i dag)
Høydeforskjell: ca 130 meter (Vikersund 67 moh; rett nord for Kløftefoss ca 195 moh)

Snøfri og regnfri


Det lover et godt år, dersom dagen er snøfri og 
regnfri.

onsdag 3. februar 2016

Storøya rundt


Litt for seint ute for å få leid båt ser det ut til. Eller så var vi litt tidlig ute for årets sesong.


Storøya er nær 2 km² stor og den største øya i Tyrifjorden. Øya ble i middelalderen kalt Bygdøen, senere Tyrisøen eller Biscobsøen. I 1152 ble Hamar Bispedømme dannet og Hamarbispen bygget snart et stort anlegg her. På øya er det et naturreservat som ble fredet 15. januar 1988. Øya består av et mangfold av naturtyper. Som i skrentene ned mot Tyrifjorden finnes også her kalkfuruskog. Det biologiske mangfoldet er rikt på øya som har en variert flora. Ved Storøen gård finnes det sjeldne kulturvekster og forvillet klosterflora som trolig ble brakt til øya av munker.


Golfbanen ligger vakkert til og er tegnet av Jan Sederholm og Tor Eia. De første 9 hullene åpnet i 1994, og de siste 9 hullene var ferdig i 1996. De tre første par-4-hullene går oppover dalen fra klubbhuset til Storøen Gård. Fra utslagstedet på hull 4 er det en fantastisk utsikt sydover mot Holsfjorden og Sylling. Vegetasjonen på Storøya er veldig spesiell og på hull 6 vil en på venstre side av fairway, i bakken opp mot hullet se en tusen-års eik som er hul inni. Det er plass til flere personer ved siden av hverandre inni stammen. Hull 7 er et par-4-hull som fører deg opp til hull 8, som er et spennende par 3-hull, hvor greenen er omgitt av bunkere på venstre og høyre side. Deretter avsluttes de første ni hullene med et langt par-5-hull nedover dalen og tilbake til klubbhuset. 


De siste ni hullene på banen oppleves av de fleste som enda vakrere enn de første ni. Hull 10 er et par-3-hull med en stor bunker i forkant. Deretter går du opp en bakke til utslaget for hull 11, hvor du på klare dager kan se vestover helt til Norefjell. På Storøya er det et rikt fugle-og dyreliv og rådyrene holder gjerne til i skogen langsmed fariway på hull 11. Hull 12 er et par 4 hull og deretter kommer et par-3-hull med en stor green med 3 platåer. Mellom dette hullet og hull 14 skal det bygges en dam som gjør disse hullene både mer spennende og vakrere. Hull 15 ble bygget om i 2003 og kom mer i nærkontakt med vannet. Ombyggingen førte både til at opplevelsen av fjorden ble forsterket og at hullet, spillemesig, ble betydelig bedre. Hull 16 går langsmed fjorden og ender i en vanskelig green, som ligger på en vakker odde. Banen avsluttes med to par-4-hull, hvor spesielt det siste hullet gir noen taktiske utfordringer.


På Storøya er det totalt fem cacher, så jeg plukket den første på parkeringen og bestemte meg for at vi skulle gå til den som lå ytterst på øya først. Da var det bare å jobbe seg tilbake mot bilen igjen. Aller helst før Patran var ferdig på skolen i dag. Siden hun hadde med seg ski, så var det greit å kjøre og hente.


Jeg hadde kledd meg for -11 kalde grader hjemme hos meg, men etterhvert som vi gikk utover mot spissen av øya ble det varmere og varmere i solsteiken. Jeg hadde både boblejakke og ullgenser, så varmegrader ble litt i meste laget i dag.


Purkøya er en liten øy som ligger idyllisk til rett utenfor sør-vest spissen av Storøya. Purkøya blir flittig brukt som friluftsområde. Det er til en viss grad tilrettelagt for friluftsliv her med utedo og søplekasser. Øya må være et eldorado en fin sankthansaften! Mesteparten av Purkøya er naturreservat. Purkøya naturreservat ble fredet 15. januar 1988. Naturreservatet dekker et areal på ca. 25 dekar. Det er i strandsonen rundt øya at man finner de geologisk verneverdige områdene. Lagene det er viktig å bevare er ringerikssandstein fra silurperioden (440 - 395 mill år siden). I likhet med profilene på Lemostangen utgjør forekomstene på Purkøya referanseområdet for Oslofeltets silurlagrekker. Det er ikke tillatt å plukke fossiler på øya.


Ringerikssandstein er en rødbrun og grågrønn sandsteinstype som ble dannet ved avsetning av sand (bittesmå korn av det glassaktige, harde mineralet kvarts) i elvene fra den kaledonske fjellkjede, som begynte å reise seg gjennom nordvestre deler av Norge under silurtiden. Steinarten opptrer i opptil 1000 meter tykke lag og er typisk for visse deler av landskapsområdet Ringerike i Buskerud (Hole og Ringerike kommuner), men finnes også i større mengde på Jeløya ved Moss og ved Holmestrand. Disse områdene inngår alle i Oslofeltet, der det også finnes slik sandstein i mindre mengder ved blant annet Kolsås og i Lierdalen. Ringerikssandstein har typisk bølgeslagsmerker og tørkesprekker. På Ringerike finnes det dessuten et tynt lag der det finnes fossiler, blant annet av sjøskorpioner og primitive fisker (skallhuder). Ellers er ikke fossiler vanlige i denne bergarten.


I beskrivelsen av denne boksen som lå helt ytterst på en øy utenfor øya sto det at det var mulig en måtte svømme ved mye vann. Jeg håpet på is så jeg kunne gå på den over til den lille øya. Men med så mange varmegrader var det ikke sikkert om det var noe is i det hele tatt,


Små hus var spredt rundt på hele øya.


Som du ser så er det stålis rundt hele øya. 


Jeg startet å planlegge overfarten, skulle jeg vasse i skinnstøvletter, eller ta av meg på beina? Tippet på at det ikke var direkte bade temperatur i fjorden.


Etterhvert som vi nærmet oss overgangen til Purkøya sank motet, men om jeg ikke tok den nå så kom den ikke til å bli tatt. 


Men se, det løser seg stort sett for snille jenter! Lavvannstand gjorde susen og jeg kunne gå trygt over til "øya" som plutselig ikke var noen øy lenger.


Nydelig dag ved fjorden.


Spennende fotomotiver med slikt fjell alle steder.


Ikke mye som minner om vinter her.


Ikke mange steder det er slike steiner, men mye av det i Hole,


Endelig var vi over på andre siden av den andre øya. Der gikk det rett i fjorden gitt. Stup bratt ned. Så da var det bare å peile ut retningen til cachen.


Mange meter rett ned.


Svart utenpå og hvit inni...


Mounty og Ronja er flinke til å sitte rolig å vente mens jeg leiter etter små og store bokser.


Utsikten


Fra 1120 var Storøen Gård et kirkegods. Gården tilhørte Hamar bispedømme fram mot reformasjonen og var bispedømmets sentrale hovedgård i bispedømmets søndre del. Den er også kjent som et hvilested for pilegrimer på vandring mot Hellig Olavs grav i Nidaros. Etter reformasjonen tilhørte gården kronen i 113 år. Det er flere tønnehvelv (fornminner) bevart av et omfattende bygningsanlegg fra 1200 og 1300-tallet. 


Disse befinner seg under flere av husene på garden. Diverse funn i bakken viser at det må ha vært et anlegg av betydelige dimensjoner. Det er indikasjoner på at det i tillegg til de nå kjente bygningene på gården har vært 5 eller 6 bygninger samt en brønn. Disse bygningene var mest for verdslig bruk, lagre, produksjon av salgsobjekter, verksteder etc. Dagens bygninger er fra 1600-, 1700 og 1800-tallet og fire av dem er fredet. Det gamle våningshuset (gamlehuset) er fra ca. 1665 og er kjent for sine praktfulle blyglassvinduer og veggmalerier. I kapellkjelleren er det en samling med funn fra middelalderen og av fossiler fra øya, som tilhører Oslofeltet. Museet er åpent for besøk etter avtale. I den gamle munkekjelleren fra 1200-tallet arrangeres det kåseri for grupper etter avtale. Kjelleren kan også leies til andre arrangementer. På gården ble Galleri Dronning Tyra etablert i 1990. Galleriet, som ble tildelt «Olavsrosa» - Norsk Kulturarvs kvalitetsmerke, er nå nedlagt.


Sør-vest for gården, like ved hull 6 på golfbanen, står en kjempemessig eik som kalles Ragnhilds eik. Eika sies å være 1000 år gammel og har en stamme av enorme dimensjoner. Navnet har den trolig fått etter Dronning Ragnhild Sigurdsdatter (Ragnhildur Sigurðardóttir) som var gift med Halvdan Svarte og mor til Harald Hårfagre. Hun ble født ca. år 840 på Ringerike. Snorre forteller i Heimskringla om Ragnhilds drøm før Harald ble født:


«Dronning Ragnhild drømte store drømmer. Hun var en klok kvinne. Engang drømte hun at hun syntes hun sto ute i hagen sin og tok en torn (en nål i en spenne) ut av serken. Og mens hun sto og holdt på tornen, vokste den slik at den ble en lang tein, og den ene enden nådde jorden og ble straks rotfast, og like etter var den andre enden av treet høyt opp i luften; så syntes hun treet var så stort at hun nesten ikke kunne se toppen på det, og det var et under så tykt som det var; nederste delen av treet var rød som blod, og treleggen oppover var fager og grønn, men oppe i greinene var det snehvitt; det var mange store greiner på treet, noen langt oppe og noen langt nede, og greinene var så store at hun syntes de bredde seg over hele Norge og enda lenger.»


Denne drømmen tolkes av mange som et varsel om sin sønn som skulle komme. Den grønne stammen var et tegn på blomstring av hans rike, øverst var treet hvitt, noe som tydet på at han ville bli gammel og hvithåret. Mange kvister og greiner på treet varslet om at han ville få mange avkom, som ville bli spredd utover hele landet.


Den siste cachen var på Gulshaugen, det høyeste stedet på øya.


Her er det full speed hele tiden, for om man er for sein... hva skjer da da?


Denne runden tok lenger tid enn jeg regnet med fra morgenen av, så jeg var heldig som fant alle boksene. Litt effektiv må man være. Jeg tok noen bokser før jeg endte opp på Storøya, men de kommer i eget innlegg.

Har du sett Leif?


Tatt i betraktning at min bedre halvdel heter Leif og svigermor bor på Eikli, så er det litt å dra på smilebåndet av. Men synd for dem som savner pusen sin...

Blåsmesse


Det blir vind hele året, dersom det blåser mye i dag.
Det blir godt år, dersom dagen er regnfri.
Det er mye troll i bærtiden, dersom det er mildvær.


Blåsmesse er i kirkekalenderen minnedag for den hellige Blasius. Primstavmerket er stundom en bispestav. Blasius var lite kjent i Norden, og navnet på minnedagen ble satt i forbindelse med verbet å blåse. Derfor finnes ofte et skip under fulle seil på primstaven, og mye av den folkelige tradisjonen har forbindelse med tolkingen av dagnavnet. Var det vind den dagen, skulle det bli et blåsende år. Sjøfolk og fiskere måtte ikke nevne Blåsmesse ved navn, for da ville de få storm. I Salten brente de alle sopelimer denne dagen, ellers ville det bli storm hele året. Dagen ble flere steder holdt for å være den første vårdagen, og man trodde at vinden Blåsmesse blåste liv i alt som lå i dvale. Var vinden hard, kunne bjørnen gå av hi, og pålandsvind Blåsmesse førte fisken til lands.


Mat til småvenner


Godt jeg ikke er så habil med motorsag, ellers kunne det brått blitt snøtt med vinterved her...