Storøya rundt

Litt for seint ute for å få leid båt ser det ut til. Eller så var vi litt tidlig ute for årets sesong.

Storøya er nær 2 km² stor og den største øya i Tyrifjorden. Øya ble i middelalderen kalt Bygdøen, senere Tyrisøen eller Biscobsøen. I 1152 ble Hamar Bispedømme dannet og Hamarbispen bygget snart et stort anlegg her. På øya er det et naturreservat som ble fredet 15. januar 1988. Øya består av et mangfold av naturtyper. Som i skrentene ned mot Tyrifjorden finnes også her kalkfuruskog. Det biologiske mangfoldet er rikt på øya som har en variert flora. Ved Storøen gård finnes det sjeldne kulturvekster og forvillet klosterflora som trolig ble brakt til øya av munker.

Golfbanen ligger vakkert til og er tegnet av Jan Sederholm og Tor Eia. De første 9 hullene åpnet i 1994, og de siste 9 hullene var ferdig i 1996. De tre første par-4-hullene går oppover dalen fra klubbhuset til Storøen Gård. Fra utslagstedet på hull 4 er det en fantastisk utsikt sydover mot Holsfjorden og Sylling. Vegetasjonen på Storøya er veldig spesiell og på hull 6 vil en på venstre side av fairway, i bakken opp mot hullet se en tusen-års eik som er hul inni. Det er plass til flere personer ved siden av hverandre inni stammen. Hull 7 er et par-4-hull som fører deg opp til hull 8, som er et spennende par 3-hull, hvor greenen er omgitt av bunkere på venstre og høyre side. Deretter avsluttes de første ni hullene med et langt par-5-hull nedover dalen og tilbake til klubbhuset. 

De siste ni hullene på banen oppleves av de fleste som enda vakrere enn de første ni. Hull 10 er et par-3-hull med en stor bunker i forkant. Deretter går du opp en bakke til utslaget for hull 11, hvor du på klare dager kan se vestover helt til Norefjell. På Storøya er det et rikt fugle-og dyreliv og rådyrene holder gjerne til i skogen langsmed fariway på hull 11. Hull 12 er et par 4 hull og deretter kommer et par-3-hull med en stor green med 3 platåer. Mellom dette hullet og hull 14 skal det bygges en dam som gjør disse hullene både mer spennende og vakrere. Hull 15 ble bygget om i 2003 og kom mer i nærkontakt med vannet. Ombyggingen førte både til at opplevelsen av fjorden ble forsterket og at hullet, spillemesig, ble betydelig bedre. Hull 16 går langsmed fjorden og ender i en vanskelig green, som ligger på en vakker odde. Banen avsluttes med to par-4-hull, hvor spesielt det siste hullet gir noen taktiske utfordringer.

På Storøya er det totalt fem cacher, så jeg plukket den første på parkeringen og bestemte meg for at vi skulle gå til den som lå ytterst på øya først. Da var det bare å jobbe seg tilbake mot bilen igjen. Aller helst før Patran var ferdig på skolen i dag. Siden hun hadde med seg ski, så var det greit å kjøre og hente.

Jeg hadde kledd meg for -11 kalde grader hjemme hos meg, men etterhvert som vi gikk utover mot spissen av øya ble det varmere og varmere i solsteiken. Jeg hadde både boblejakke og ullgenser, så varmegrader ble litt i meste laget i dag.

Purkøya er en liten øy som ligger idyllisk til rett utenfor sør-vest spissen av Storøya. Purkøya blir flittig brukt som friluftsområde. Det er til en viss grad tilrettelagt for friluftsliv her med utedo og søplekasser. Øya må være et eldorado en fin sankthansaften! Mesteparten av Purkøya er naturreservat. Purkøya naturreservat ble fredet 15. januar 1988. Naturreservatet dekker et areal på ca. 25 dekar. Det er i strandsonen rundt øya at man finner de geologisk verneverdige områdene. Lagene det er viktig å bevare er ringerikssandstein fra silurperioden (440 - 395 mill år siden). I likhet med profilene på Lemostangen utgjør forekomstene på Purkøya referanseområdet for Oslofeltets silurlagrekker. Det er ikke tillatt å plukke fossiler på øya.

Ringerikssandstein er en rødbrun og grågrønn sandsteinstype som ble dannet ved avsetning av sand (bittesmå korn av det glassaktige, harde mineralet kvarts) i elvene fra den kaledonske fjellkjede, som begynte å reise seg gjennom nordvestre deler av Norge under silurtiden. Steinarten opptrer i opptil 1000 meter tykke lag og er typisk for visse deler av landskapsområdet Ringerike i Buskerud (Hole og Ringerike kommuner), men finnes også i større mengde på Jeløya ved Moss og ved Holmestrand. Disse områdene inngår alle i Oslofeltet, der det også finnes slik sandstein i mindre mengder ved blant annet Kolsås og i Lierdalen. Ringerikssandstein har typisk bølgeslagsmerker og tørkesprekker. På Ringerike finnes det dessuten et tynt lag der det finnes fossiler, blant annet av sjøskorpioner og primitive fisker (skallhuder). Ellers er ikke fossiler vanlige i denne bergarten.

I beskrivelsen av denne boksen som lå helt ytterst på en øy utenfor øya sto det at det var mulig en måtte svømme ved mye vann. Jeg håpet på is så jeg kunne gå på den over til den lille øya. Men med så mange varmegrader var det ikke sikkert om det var noe is i det hele tatt,

Små hus var spredt rundt på hele øya.

Som du ser så er det stålis rundt hele øya. 

Jeg startet å planlegge overfarten, skulle jeg vasse i skinnstøvletter, eller ta av meg på beina? Tippet på at det ikke var direkte bade temperatur i fjorden.

Etterhvert som vi nærmet oss overgangen til Purkøya sank motet, men om jeg ikke tok den nå så kom den ikke til å bli tatt. 

Men se, det løser seg stort sett for snille jenter! Lavvannstand gjorde susen og jeg kunne gå trygt over til "øya" som plutselig ikke var noen øy lenger.

Nydelig dag ved fjorden.

Spennende fotomotiver med slikt fjell alle steder.

Ikke mye som minner om vinter her.

Ikke mange steder det er slike steiner, men mye av det i Hole,

Endelig var vi over på andre siden av den andre øya. Der gikk det rett i fjorden gitt. Stup bratt ned. Så da var det bare å peile ut retningen til cachen.

Mange meter rett ned.

Svart utenpå og hvit inni...

Mounty og Ronja er flinke til å sitte rolig å vente mens jeg leiter etter små og store bokser.

Utsikten

Fra 1120 var Storøen Gård et kirkegods. Gården tilhørte Hamar bispedømme fram mot reformasjonen og var bispedømmets sentrale hovedgård i bispedømmets søndre del. Den er også kjent som et hvilested for pilegrimer på vandring mot Hellig Olavs grav i Nidaros. Etter reformasjonen tilhørte gården kronen i 113 år. Det er flere tønnehvelv (fornminner) bevart av et omfattende bygningsanlegg fra 1200 og 1300-tallet. 

Disse befinner seg under flere av husene på garden. Diverse funn i bakken viser at det må ha vært et anlegg av betydelige dimensjoner. Det er indikasjoner på at det i tillegg til de nå kjente bygningene på gården har vært 5 eller 6 bygninger samt en brønn. Disse bygningene var mest for verdslig bruk, lagre, produksjon av salgsobjekter, verksteder etc. Dagens bygninger er fra 1600-, 1700 og 1800-tallet og fire av dem er fredet. Det gamle våningshuset (gamlehuset) er fra ca. 1665 og er kjent for sine praktfulle blyglassvinduer og veggmalerier. I kapellkjelleren er det en samling med funn fra middelalderen og av fossiler fra øya, som tilhører Oslofeltet. Museet er åpent for besøk etter avtale. I den gamle munkekjelleren fra 1200-tallet arrangeres det kåseri for grupper etter avtale. Kjelleren kan også leies til andre arrangementer. På gården ble Galleri Dronning Tyra etablert i 1990. Galleriet, som ble tildelt «Olavsrosa» - Norsk Kulturarvs kvalitetsmerke, er nå nedlagt.

Sør-vest for gården, like ved hull 6 på golfbanen, står en kjempemessig eik som kalles Ragnhilds eik. Eika sies å være 1000 år gammel og har en stamme av enorme dimensjoner. Navnet har den trolig fått etter Dronning Ragnhild Sigurdsdatter (Ragnhildur Sigurðardóttir) som var gift med Halvdan Svarte og mor til Harald Hårfagre. Hun ble født ca. år 840 på Ringerike. Snorre forteller i Heimskringla om Ragnhilds drøm før Harald ble født:

«Dronning Ragnhild drømte store drømmer. Hun var en klok kvinne. Engang drømte hun at hun syntes hun sto ute i hagen sin og tok en torn (en nål i en spenne) ut av serken. Og mens hun sto og holdt på tornen, vokste den slik at den ble en lang tein, og den ene enden nådde jorden og ble straks rotfast, og like etter var den andre enden av treet høyt opp i luften; så syntes hun treet var så stort at hun nesten ikke kunne se toppen på det, og det var et under så tykt som det var; nederste delen av treet var rød som blod, og treleggen oppover var fager og grønn, men oppe i greinene var det snehvitt; det var mange store greiner på treet, noen langt oppe og noen langt nede, og greinene var så store at hun syntes de bredde seg over hele Norge og enda lenger.»

Denne drømmen tolkes av mange som et varsel om sin sønn som skulle komme. Den grønne stammen var et tegn på blomstring av hans rike, øverst var treet hvitt, noe som tydet på at han ville bli gammel og hvithåret. Mange kvister og greiner på treet varslet om at han ville få mange avkom, som ville bli spredd utover hele landet.

Den siste cachen var på Gulshaugen, det høyeste stedet på øya.

Her er det full speed hele tiden, for om man er for sein... hva skjer da da?

Denne runden tok lenger tid enn jeg regnet med fra morgenen av, så jeg var heldig som fant alle boksene. Litt effektiv må man være. Jeg tok noen bokser før jeg endte opp på Storøya, men de kommer i eget innlegg.