Hringariki

Veien kulturminnepark er det største gravfeltet i Buskerud der det er over 100 gravhauger. De fleste fra eldere jernalder. Her er det funnet gjenstander fra yngre steinalder, graver og bosetningsspor fra perioden ca 900 f.Kr. til 1000 e.Kr. Det er funnet rester etter langhus fra jernalderen her, som de har rekonstruert. Det er det jo vært å ta en titt på. Navnet Hringariki er det gamle navnet på Ringerike.

Langhuset er gjenreist nøyaktig der hvor det største og mest særpregede jernalderhuset stod. Datering viser at langhuset er fra eldre romertid (0-200 e.Kr.). Huset var større enn tilvarende hus fra samme tid, 47 meter langt og 8 meter på det bredeste. Det er funnet rester etter tre ildsteder i huset. Ved to av ildstedene er stolpene trukket ut nærmere veggen. Stolpenes plassering i forhold til ildstedene gjør at rommet virker større og blir tolket som en hall.Langhuset har ikke vært en vanlig storgård, men trolig et seremonihus med spesiell religiøs og politisk funksjon på en felles kultplass. Gamle velkjente håndverksteknikker ble tatt i bruk for å reise huset. Det er brukt solide trematerialer i konstruksjonene, og 17 par stolper bærer det store taket. Ca. 50.000 treplugger samt tapper og garpehugg holder huset sammen. Veggene er 50 cm tykke av dobbelt flettverksarmering og smurt med leire utvendig og innvendig.

I 2015 fikk langhuset nytt tak av Veien kulturminnepark AS. Etter ti år var det første taket ikke lengre tett nok. Det nye taket er festet med skruer og under bordtaket av impregnert materiale, ligger en vanntett duk.

I dag møtes veiene fra Hallingdal og Valdres ved gravfeltet. I jernalderen har også ferdselen fulgt dalførene. Veien og Tyrifjorden utgjorde viktige knutepunkt for ferdsel mellom innland og kyst. Gravfeltets ikke tilfeldige plassering, arkeologiske funn og gårdsnavnenes betydning viser at Veien har vært et politisk og religiøst maktsenter i eldre jernalder. Gjennom generasjoner har Veien vært en viktig møteplass for det hverdagslige og for det guddommelige.

Navnet Veien, som trolig betyr «helligdommen på enga» forteller at vi er på hellig grunn. De over 100 gravhaugene i området viser at Veien har vært et felles gravsted for de nærliggende gårdene i eldre jernalder. Gjennom nærmere 1000 år er det branngravskikken som dominerer på Veien. Det vil si at likene ble brent før gravlegging. Hvordan menneskene gravla de døde har derimot endret seg over tid fra gravlegging under flatmark til hauglegging.

I yngre bronsealder og førromersk jernalder dominerer enkle flatmarksgaver materialet. I eldre romertid markeres gravene med en mindre haug og i noen av gravene er det gjort funn av enkle gravgaver som våpen, småredskaper, smykker og leirkar. Mot slutten av eldre jernalder tyder større hauger og funn av importerte prestisjegjenstander i gravene på en mer hierarkisk samfunnsinndeling.

Den største av gravhaugene, Kongshaugen, ble utgravd i 1824. Kongshaugen skiller seg fra de andre gravene ved å være en skjelettgrav med særlig rikt gravgods. Der er blant annet funnet sverdslire med rikt dekorert sølvbeslag, drikkehorn med bronsebeslag, skålvekt av bronse, gullringer og glassperle. Kongshaugen antas å være fra overgangen mellom yngre romertid og tidlig folkevandringstid, det vil si ca 300-400 e.Kr.