Uff ferien er over for denne gang, men en dag i uka har jeg fortsatt fri. Bare i morgen nå så er det en ny helg og noen dager nærmere neste ferie. Godt fornøyd med alt jeg rakk disse to ukene som jeg har hatt ferie. Jeg rakk til og med noen dager hvor jeg ikke gjorde en dritt. Ikke var det så varmt når jeg hadde fri heller, så det gikk ann å finne på noe uten å ta forbehold om å kvavne.
De fleste reirene er tomme for fugleunger nå, kjøttmeisungene dro for noen dager siden. Fuglekassa med blåmeisunger ble også tom før helga, så nå kan småfuglene nyte litt mer frihet når ungene skal lære seg å finne mat selv.
Det var veldig koselig når kjøttmeisen satt på klessnora og hvilte før den smatt inn til ungene sine med maten den hadde fanget. Nå ser jeg den ikke lenger.
Men alle fuglene er ikke borte. Men de holder seg stort sett i buskene nå om dagene.
Dagene går fortsatt med til avkjøling i bassenget, med kos på plenen etterpå. Man må jo tørke seg på ryggen før en er riktig ferdig med badet.
Patran har dratt på sommerferie for noen uker. Hyttetur ved Arendal så da er vel hun brun og fin når hun kommer hjem tenker jeg. Jeg for min del har mer enn nok med tre netter borte, da må jeg hjem igjen. Så når en er i syden så hadde jeg klart meg med halve tiden egentlig. En langhelg passer meg best. Da har jeg rukket det jeg skal som regel.
Har så smått begynt med litt planlegging av ferieukene mine i august. Da skal det bli flere fjellturer og mer fotografering. Kunne egentlig tenkt meg en snartur over til vestlandet og kjørt trollstigen. Så vi får se hvor det bærer avsted.
Det blir i alle fall ferie med hund, en eller flere... aller helst flere regner jeg med.
Både peoner og iriser er avblomstret og snart er det vel ikke lenge før høstblomstene slår ut i full blomst. Er det da en skal forvente en tidlig vinter?
Kom forøvrig over at NKK skal fjerne mang av storCertene på utstillingene sine. Om det bare skal være de internasjonale utstillingene som har storCert, og fremdeles så er det jo så en må ha et storCert for å bli champion... også klager de på lavt påmeldingstall på utstillinger. Med den ordningen der så blir det jo bare de mest ihuga tittelrytterne som gidder å reise land og strand rundt for å sanke resultater. Noe av gleden ved å dra på utstilling er jo å oppnå noe. Tror veldig mange kun stiller så de får nok premiering til å komme på valpelisten om det her fortsetter.
Ettersom jeg hører så har de fleste lange valpelister før valpene sine er født, så det er ingen som sliter med å finne kjøpere til valpene sine. Hvorfor skal de da betale 200,- kroner for å stå på ei liste de ikke trenger å være på? Er nok redd det kommer til å utarte seg til endel useriøs avl etterhvert. Man gidder jo ikke å følge noe som en ikke ser hensikten med. Det gjør i alle fall ikke jeg. Det er jo helsa som har mest å si uansett, så er det bonus om hunden ser flott ut i tillegg.
Fontena har velta serru... skal bare reise den opp igjen...
Skal bare vanne plenen litt i samme slengen. Hjelpsomheten selv i sin helhet.
Åmot i Modum, tidligere norsk gruveselskap som i perioden 1778–1898 drev koboltgruver på vestsiden av Snarumselva med foredlingsverk på gården Fossums grunn ved Haugfoss i Simoa. Fra kobolten laget man blått fargestoff til porselens- og glassindustrien, samt til bleking av papir, og i en periode forsynte Blaafarveværket 80 % av verdensmarkedet med dette produktet. Den koboltførende malmen ble funnet 1772 i Skuterudåsen av Ole Witloch, en tidligere sølvverksarbeider på Kongsberg, og prøvedrift ble igangsatt året etter. Det Kongelige Modumske Blaafarveværk ble opprettet ved kongelig resolusjon i 1776, og i 1778 ble gårdene Fossum (for verket) og Skuterud (gruvene) kjøpt. Fargeverket var ferdigbygd i 1781.
Under Napoleonskrigene ble verket i 1813 pantsatt av den dansk-norske kongen Frederik 6. Panthaver var den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg, og da den nye norske staten etter 1814 ikke kunne løse inn pantet, ble verket i 1822 solgt på auksjon til private tyske interesser, bankieren Wilhelm Christian Benecke og godseieren Benjamin Wegner. Wegner ble generaldirektør, og under ham hadde verket sin storhetstid. Fremgangen skyldtes for en stor del Karl Friedrich Böbert, som var bergmester og Friedrich Roscher, som var teknisk sjef. I 1830- og 40-årene utviklet verket seg til å bli verdensledende og var rundt 1840 Norges største industribedrift, med nesten 2000 ansatte. Det omfattet 40 enkeltgruver, og de viktigste brytningsområder var Skuterud-gruvene, Såstad-gruvene og Svartfjell-gruvene. Koboltitt, skutteruditt og kobberkis (chalkopyritt) var de viktigste malmmineraler, og malmen holdt i gjennomsnitt 0,08–0,10 % kobolt og 0,15 % kobber. Den ble håndsjeidet til et produkt med ca. 3 % kobolt, og fra dette ble det produsert koboltsmelte.
Mot slutten av 1840-årene gikk driften tilbake etter sterkt prisfall på koboltfarger, som etter hvert ble erstattet med det syntetiske fargestoffet ultramarin. I perioden 1822–48 ble det også drevet et konkurrerende blåfargeverk like ved (Snarum Koboltverk). Blaafarveværket gikk konkurs i 1849 og ble overtatt av britiske Goodhall & Reeves og i 1856 av tyske Sächsischer Blaufarbenwerkverein. Fargeproduksjonen ble samtidig nedlagt, mens gruvedriften fortsatte til 1898. Etter dette var det virksomhet ved et tresliperi ved Haugfoss (brant ned i 1926). Modum kommune kjøpte i 1919 verkets bygningsmasse fra de tyske eierne.
I 1970 ble anleggene overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk. Selve verket utgjør kjernen i museet, og her arrangeres det fra 1978 årlige kunstutstillinger. I Glasshytten henger utstillingen «Fra koboltmalm til blåfarve», i hovedsalen arrangeres konserter. I 1980 ble Glass- og porselensmuseet Mølla og Den Blå Butikk åpnet, tre år senere den nyrestaurerte Haugfoss landhandel. Barnas Bondegård ble åpnet i 1984, og Roschers tidligere tjenestebolig Nyfossum ble museum i 1989. Fra 1992 kan man se utstillinger fra Blaafarveværkets sosiale historie i Nymoen nr. 9, en tidligere arbeiderbolig. Koboltgruvene og Kittelsen-museet i Skuterudåsen ble åpnet for publikum i 1993.
Kobolt er et er et sølvhvitt metall som ligner jern og nikkel. Det er hardt og som dem ferromagnetisk.
Kobolt er et grunnstoff i periode 4 og gruppe 9 i periodesystemet. I gruppe 9 står kobolt først sammen med rhodium og iridium som også er metaller. Tidligere ble kobolt brukt som koboltforbindelser til blåfarging av glass og dekorasjoner på porselen. I dag brukes det i harde og temperaturbestandige koboltlegeringer, og kobolt brukes som anodemateriale i enkelte litiumbatterier. Det er bare en stabil isotop av kobolt: 59Co. Det er fire kunstig fremstilte radioaktive isotoper
På fredag fant jeg og Patran ut at vi skulle på gruvevandring på Modum. Jeg har vært ved gruvene der tidligere, men da kan jeg ikke huske at det var noen omvisning inne i gruvene eller noe annet kommersielt. Kenneth var liten og jeg husker ikke om Merethe var født engang. Så jeg vil tippe på tidlig nittitallet. Nå var det både kafe og gavebutikk, gruveomvisninger og annet som var utstilt.
Sjølveste sjefsboligen
Der var det nå utstilling for mye av det de brukte i gruvedriften og i foredlingen av stein for å få kobolt.
Slede som ble brukt til å frakte stein ut av gruva før de la jernbaneskinner
Gruvebøtte til å heise malmen opp
Så ble vi utstyrt med hjelm og vi var klare for gruvesafari.
23 stykker la i vei innover i fjellet på en lang rekke.
Første stopp viste Stollbrenning og utstyret som ble brukt. Lærforkle og tresko.
Vi tok den lange turen på vel en time med mye historisk informasjon. De hadde en egen kortere runde som var lagt opp for unger. Jeg skjønner ikke hvorfor de tillater små unger å være med på den lange runden da. Det var tydelig at mange ikke skjønte helt hva det innebar å inn i fjellet i mørket med sparsomt belysning og en temperatur på en 5-6 grader bare. Noen hadde shorts og crocks. Dem om det.
Jeg klaget til hun som solgte billettene når vi var tilbake og hun var helt enig med meg, men ledelsen ville at ingen skulle bli nektet. Da ville jo folk bli sure om de ikke fikk med seg småbarna sine inn i gruva. Noen hadde jo store barn også. Det er jo ikke verre enn at foreldrene hadde delt seg mente jeg. For det kan ikke være bra når de som er med på en historisk runde bare blir forstyrret av skrål og uro fra unger.
De hadde en ris/ros lapp du kunne fylle ut, så jeg gjorde det. Ikke ros for å si det sånn. Noen ganger skulle en vel tro at jeg aldri har hatt unger, men jeg har tre som måtte høre og oppføre seg når de var med. SÅ enkelt var det. Umulige og ufordragelige unger er det verste jeg veit. Og siden jeg har gjennomført det med tre stykker så legger jeg lista like høyt for andres unger.
Stabilt vannspeil uansett hvor mye nedbør det kommer på utsiden.
Langt inne i en gruvegang blir det lagret lokalost.
Alt det gamle var bevart, så om en fulgte litt med på utsiden av ramper og broer så fikk en sett mye.
Det meste var lyssatt for å skape litt stemning langt inne i fjellet.
De satte opp støtter tvers over gangene for å følge med om fjellet forandret seg mens de holdt på å jobbe.
Når det var mye nedbør så er det en foss ved gruvegangen.
Her fikk ikke vi klatre
Tømmer fra 1800 og den tid, det er litt spesielt.
Noe var gjerdet inn så en ikke skulle falle ned
Noen få av de gamle faklene var beholdt
Så var vi tilbake til vanndammen før vi gikk ut igjen i friluft.
Vi tok en runde på området før vi satte kursen hjemover.
Det var mange åpne dagbrudd der
Dypere og dypere
Nordregruvestollen
I et glassmonter var det mye redskap
Patran fikk fylt opp lommene sine med litt suvenirer så kunne vi dra hjem igjen. Stedet er absolutt verdt et besøk.
Når vi kom kjørende til Langedrag så er det en innhegning eller to før selve parken. Der har de alltid nye dyr eller de som trenger ro. Så jeg stopper alltid for å titte der. På tirsdag så var det en elgku der som hadde fått tvillingkalver.
Elgen er den største av våre hjorteviltarter, og både størrelsen og kroppsfasongen gjør at den kan vanskelig forveksles med andre hjortedyr. Kroppen er stor og tung, med lange bein, høy skulderregion, kort hals og store ører. Elgkalver veier omkring 11 – 15 kg ved fødselen. I løpet av sommeren vokser de raskt og allerede samme høst vil de veie 100-160 kg, men i områder med svært gode vekstbetingelser kan de oppnå en vekt på over 200 kg. For elgkyr fortsetter kroppsvekten å øke inntil 4-7 års alder, mens elgokser kan vokse inntil de er 5-9 år gamle.
Geviret faller som regel av i perioden desember-februar. Straks dekkes rosenstokken av hud, og et nytt gevir begynner å vokse ut. I starten relativt sakte, men utover våren og sommeren øker veksten, og den kan være på bortimot 2 cm i døgnet på det meste. I hele vekstperioden er geviret dekket av en tynn, blodrik hud med korte tette hår, kalt basthuden. I august-september er geviret ferdig utvokst og da ”feies” basten av og de harde beinstrukturene kommer til syne.
Når vi dro for dagen så måtte jeg stoppe igjen. Kalvene lå fortsatt under granbuska, men mamman hadde flyttet på seg. Jeg gikk litt nedover langs gjerdet for å prøve å få et bedre bilde av kalvene. Siden de lå og sov så tenkte jeg at jeg skulle prøve å la være å vekke dem.
Har du sett noe mer bedårende enn en sovende elgkalv?
Ganske nydelig som våken også. Ja, for den merket meg når jeg nærmet meg gjerdet.
Mamman var så komfortabel med at jeg sto ved gjerdet og tok bilder at hun ble liggende og kalven som våknet ble også liggende.
