Koboltgruvene

Åmot i Modum, tidligere norsk gruveselskap som i perioden 1778–1898 drev koboltgruver på vestsiden av Snarumselva med foredlingsverk på gården Fossums grunn ved Haugfoss i Simoa. Fra kobolten laget man blått fargestoff til porselens- og glassindustrien, samt til bleking av papir, og i en periode forsynte Blaafarveværket 80 % av verdensmarkedet med dette produktet. Den koboltførende malmen ble funnet 1772 i Skuterudåsen av Ole Witloch, en tidligere sølvverksarbeider på Kongsberg, og prøvedrift ble igangsatt året etter. Det Kongelige Modumske Blaafarveværk ble opprettet ved kongelig resolusjon i 1776, og i 1778 ble gårdene Fossum (for verket) og Skuterud (gruvene) kjøpt. Fargeverket var ferdigbygd i 1781.

Under Napoleonskrigene ble verket i 1813 pantsatt av den dansk-norske kongen Frederik 6. Panthaver var den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg, og da den nye norske staten etter 1814 ikke kunne løse inn pantet, ble verket i 1822 solgt på auksjon til private tyske interesser, bankieren Wilhelm Christian Benecke og godseieren Benjamin Wegner. Wegner ble generaldirektør, og under ham hadde verket sin storhetstid. Fremgangen skyldtes for en stor del Karl Friedrich Böbert, som var bergmester og Friedrich Roscher, som var teknisk sjef. I 1830- og 40-årene utviklet verket seg til å bli verdensledende og var rundt 1840 Norges største industribedrift, med nesten 2000 ansatte. Det omfattet 40 enkeltgruver, og de viktigste brytningsområder var Skuterud-gruvene, Såstad-gruvene og Svartfjell-gruvene. Koboltitt, skutteruditt og kobberkis (chalkopyritt) var de viktigste malmmineraler, og malmen holdt i gjennomsnitt 0,08–0,10 % kobolt og 0,15 % kobber. Den ble håndsjeidet til et produkt med ca. 3 % kobolt, og fra dette ble det produsert koboltsmelte.

Mot slutten av 1840-årene gikk driften tilbake etter sterkt prisfall på koboltfarger, som etter hvert ble erstattet med det syntetiske fargestoffet ultramarin. I perioden 1822–48 ble det også drevet et konkurrerende blåfargeverk like ved (Snarum Koboltverk). Blaafarveværket gikk konkurs i 1849 og ble overtatt av britiske Goodhall & Reeves og i 1856 av tyske Sächsischer Blaufarbenwerkverein. Fargeproduksjonen ble samtidig nedlagt, mens gruvedriften fortsatte til 1898. Etter dette var det virksomhet ved et tresliperi ved Haugfoss (brant ned i 1926). Modum kommune kjøpte i 1919 verkets bygningsmasse fra de tyske eierne.

I 1970 ble anleggene overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk. Selve verket utgjør kjernen i museet, og her arrangeres det fra 1978 årlige kunstutstillinger. I Glasshytten henger utstillingen «Fra koboltmalm til blåfarve», i hovedsalen arrangeres konserter. I 1980 ble Glass- og porselensmuseet Mølla og Den Blå Butikk åpnet, tre år senere den nyrestaurerte Haugfoss landhandel. Barnas Bondegård ble åpnet i 1984, og Roschers tidligere tjenestebolig Nyfossum ble museum i 1989. Fra 1992 kan man se utstillinger fra Blaafarveværkets sosiale historie i Nymoen nr. 9, en tidligere arbeiderbolig. Koboltgruvene og Kittelsen-museet i Skuterudåsen ble åpnet for publikum i 1993.

Kobolt er et er et sølvhvitt metall som ligner jern og nikkel. Det er hardt og som dem ferromagnetisk. 

Kobolt er et grunnstoff i periode 4 og gruppe 9 i periodesystemet. I gruppe 9 står kobolt først sammen med rhodium og iridium som også er metaller. Tidligere ble kobolt brukt som koboltforbindelser til blåfarging av glass og dekorasjoner på porselen. I dag brukes det i harde og temperaturbestandige koboltlegeringer, og kobolt brukes som anodemateriale i enkelte litiumbatterier. Det er bare en stabil isotop av kobolt: 59Co. Det er fire kunstig fremstilte radioaktive isotoper

På fredag fant jeg og Patran ut at vi skulle på gruvevandring på Modum. Jeg har vært ved gruvene der tidligere, men da kan jeg ikke huske at det var noen omvisning inne i gruvene eller noe annet kommersielt. Kenneth var liten og jeg husker ikke om Merethe var født engang. Så jeg vil tippe på tidlig nittitallet. Nå var det både kafe og gavebutikk, gruveomvisninger og annet som var utstilt.

Sjølveste sjefsboligen

Der var det nå utstilling for mye av det de brukte i gruvedriften og i foredlingen av stein for å få kobolt.

Slede som ble brukt til å frakte stein ut av gruva før de la jernbaneskinner

Gruvebøtte til å heise malmen opp

Så ble vi utstyrt med hjelm og vi var klare for gruvesafari.

23 stykker la i vei innover i fjellet på en lang rekke.

Første stopp viste Stollbrenning og utstyret som ble brukt. Lærforkle og tresko.

Vi tok den lange turen på vel en time med mye historisk informasjon. De hadde en egen kortere runde som var lagt opp for unger. Jeg skjønner ikke hvorfor de tillater små unger å være med på den lange runden da. Det var tydelig at mange ikke skjønte helt hva det innebar å inn i fjellet i mørket med sparsomt belysning og en temperatur på en 5-6 grader bare. Noen hadde shorts og crocks. Dem om det.

Jeg klaget til hun som solgte billettene når vi var tilbake og hun var helt enig med meg, men ledelsen ville at ingen skulle bli nektet. Da ville jo folk bli sure om de ikke fikk med seg småbarna sine inn i gruva. Noen hadde jo store barn også. Det er jo ikke verre enn at foreldrene hadde delt seg mente jeg. For det kan ikke være bra når de som er med på en historisk runde bare blir forstyrret av skrål og uro fra unger.

De hadde en ris/ros lapp du kunne fylle ut, så jeg gjorde det. Ikke ros for å si det sånn. Noen ganger skulle en vel tro at jeg aldri har hatt unger, men jeg har tre som måtte høre og oppføre seg når de var med. SÅ enkelt var det. Umulige og ufordragelige unger er det verste jeg veit. Og siden jeg har gjennomført det med tre stykker så legger jeg lista like høyt for andres unger.

Stabilt vannspeil uansett hvor mye nedbør det kommer på utsiden.

Langt inne i en gruvegang blir det lagret lokalost.

Alt det gamle var bevart, så om en fulgte litt med på utsiden av ramper og broer så fikk en sett mye.

Det meste var lyssatt for å skape litt stemning langt inne i fjellet.

De satte opp støtter tvers over gangene for å følge med om fjellet forandret seg mens de holdt på å jobbe.

Når det var mye nedbør så er det en foss ved gruvegangen.

Her fikk ikke vi klatre

Tømmer fra 1800 og den tid, det er litt spesielt.

Noe var gjerdet inn så en ikke skulle falle ned

Noen få av de gamle faklene var beholdt

Så var vi tilbake til vanndammen før vi gikk ut igjen i friluft.

Vi tok en runde på området før vi satte kursen hjemover.

Det var mange åpne dagbrudd der

Dypere og dypere

Nordregruvestollen

I et glassmonter var det mye redskap

Patran fikk fylt opp lommene sine med litt suvenirer så kunne vi dra hjem igjen. Stedet er absolutt verdt et besøk.

* *