Kistefoss museet

Selvportrett i et av kunstverkene på Kistefoss

Nils Aas' byste forestiller konsul Anders Sveaas som stiftet AS Kistefos Træsliberi i 1889. Bysten ble laget i 2001, den er utført i bronse og plassert på en granittsøyle.

Oppstarten og utviklingen av de industrielle tresliperiene sprang ut fra to viktige oppfinnelser. Den ene oppfinnelsen var prosessen med å omdanne tømmer til tremasse ved mekanisk defibrering (sliping), og bruke den fremkomne tremassen til fremstilling av papir. Metoden ble utviklet i Tyskland på begynnelsen av 1840-tallet. Den andre oppfinnelsen var vannturbinen på begynnelsen av 1870-tallet som ga en mer effektiv utnyttelse av vannkraft.

A/S Kistefos Træsliberi ble grunnlagt av konsul Anders Sveaas i 1889, og var en fabrikk for framstilling av mekanisk slipt tremasse. Tresliperiet ble anlagt ved Kistefossen i Randselva, og plasseringen var perfekt for et tresliperi på grunn av fossen som kraftkilde og elven som vannforsyning til produksjon. Elven ga også enklest og billigst mulig transportvei for råmaterialene til fabrikken.

Tremassen var et viktig grunnprodukt i fremstillingen av billige papirprodukter. Tremasse måtte blandes med cellulose (kjemisk masse) for å lage papir. Jo høyere andel av tremasse i forhold til cellulose, jo billigere papir. Det var blant annet mye tremasse i avispapir. Dette gjorde aviser billige, ettersom nyheter ble ettertraktet av folk i alle samfunnslag i takt med at folkeopplysningen steg og analfabetismen gikk ned i Norge.

I 1955 stanset produksjonen av tremasse ved Kistefos Træsliberi. Høsten 1953 ble det inngått en 30-årig leieavtale mellom Follum Fabrikker og Kistefos Træsliperi. Hovedtrekkene i avtalen var at Kistefos skulle fortsette som kraft- og tømmerleverandør til markedspriser til Follum, mens Follum skulle overta drift og driftsutgifter av tresliperiet fra 1. januar 1954. Den 25.juni 1955 ble all slipingsvirksomhet overført til Follum.

Det meste av maskiner, inventar og utstyr ble imidlertid stående igjen i sitt opprinnelige element da maskinduren stilnet. Leieavtalen mellom Follum og Kistefos Træsliberi bestemte nemlig at tresliperiet på Kistefoss skulle holdes noenlunde klart til å gjenoppta produksjon, dersom avtalen senere skulle oppheves fra noen av partene. Dette er noe av kjernen til at sliperiet står så intakt som det gjør i dag.

Det har eksistert mange tresliperier drevet av fossekraft i Skandinavia; i Norge alene har det vært rundt 100 tresliperier. Industrimuseet, i A/S Kistefos Træsliberis produksjonslokaler, er det eneste som har bevart både bygningene og produksjonsinventar nærmest komplett. Kistefos-Museet formidler derfor industrihistorie som er unik i norsk og skandinavisk sammenheng, og står i dag som et enestående monument over den første tiden i det industrialiserte, moderne Norge!

I lokalene etter det eldste tresliperiet til A/S Kistefos Træsliberi får museets besøkende innblikk i både hvordan arbeid og det sosiale livet på Kistefoss artet seg. Vi forsøker her å gi publikum en følelse av å trå tilbake i tid: Til den gang skogen var vår viktigste naturressurs, og tømmerstokkene gikk på kjerrat inn til tresliperiet – og kom ut fra sliperiloftet som ferdig tremasse.

I Kunsthallen viser de kontinuerlig skiftende utstillinger, både større separatutstillinger og gruppeutstillinger. Kunsthallen ved Kistefos-Museet viser både nasjonal og internasjonal kunst, og samarbeider med et bredt spekter av kunstnere, institusjoner og gallerier. Kunsthallen baserer sin virksomhet på egenproduserte utstillinger, og har de senere årene produsert nye utstillinger med noen av vår tids mest aktuelle kunstnere. Noen av Kunsthallens utstillinger turnerer også til andre visningssteder utenfor Norge.
Kunsthallen er sesongbasert, og holder åpent fra mai til oktober hvert år.

Kunsthallens lokaler befinner seg i det som tidligere het Nybruket. Nybruket ble bygget i 1896 da Kistefos Træsliberi utvidet med nok en sliperibygning, og var et fullt utstyrt sliperi. I dag er bygningen tømt for utstyr, og de gamle sliperilokalene er omgjort til et visningssted for kunst. Bygningens historiske preg er bevart, og dagens kunsthall består av to saler over to etasjer. Hver etasje har sin unike karakter, som samlet utgjør en spennende og fleksibel arena for kunstnere og kuratorer.

Sesongen 2016

22. mai - 9. oktober

Åpningstider: tirsdag-søndag 11-17

Kistefos-Museet holder stengt på mandager

Kistefos-Museet omfatter industrimuseum, kunsthall og skulpturpark. Stiftelsen Kistefos-Museet ble opprettet i 1996, og kom i stand ved gaver fra Christen Sveaas og Jevnaker kommune. Christen Sveaas er barnebarn av Anders Sveaas, grunnleggeren av A/S Kistefos Træsliberi. Kistefos-Museets hovedoppgave er å ivareta og utvikle det som i dag er et teknisk-industrielt kulturminne av nasjonal betydning. Kistefos-Museet har ansvaret for bevaring av de gamle bygningene som står som et minne etter A/S Kistefos Træsliberis industrivirksomhet på Kistefoss, og også tradisjonene rundt denne virksomheten. Fabrikkanlegget på Kistefoss befinner seg på Riksantikvarens liste over bevaringsverdige teknisk-industrielle kulturminner, og Kistefos-Museet mottar årlig betydelig støtte fra Riksantikvaren over Miljøverndepartementets budsjett.

Grunnleggeren av Kistefos Træsliberi, konsul Anders Sveaas (1840-1917), var en typisk gründer; en visjonær med utpreget forretningssans. Han deltok i flere norske og utenlandske foretak, og gjorde forretninger med så fjerne steder som Australia og Sør-Amerika. I 1881 var Sveaas med på å grunnlegge Heen Træsliberi i nærheten av Hønefoss, og det var sannsynligvis da han så mulighetene som fantes ved Kistefossen i Randselva på Jevnaker. Han skaffet seg fallrettighetene på fossen og eiendommen for å anlegge fabrikkbygninger, og stiftet i 1889 A/S Kistefos Træsliberi med seg selv som hovedaksjonær. Allerede etter ett år med intensiv bygging, i 1890, satte tresliperiet i gang produksjonen av tremasse. Driften fortsatte frem til 1955.

Som et resultat av uenighet innen Sveaas-familien, ble selskapet A/S Kistefos Træsliberi i 1985 solgt ut av familien og til nabobedriften A/S Viul Tresliperi. Denne bedriften var på den tiden et datterselskap av Bergen Bank. I 1991 ble kraftstasjonene solgt ut av selskapet til kommunale kraftverk.

I 1993 ble 85 % av aksjene i A/S Kistefos Træsliberi solgt til Christen Sveaas, grunnleggerens sønnesønn. Christen Sveaas eier nå selskapet sammen med et 30-talls medaksjonærer. A/S Kistefos Træsliberi eier nå store tomteområder på Kistefoss; inklusivt de påstående gamle fabrikkbygningene som nå utgjør Kistefos-Museet. Tolv av bygningene leies ut langsiktig til museet for en symbolsk sum.

Octopus ble laget i 1997 av den norske kunstneren Bjarne Melgaard (f.1967). Skulpturen er plassert ved bredden av Randselva, og med hodet og deler av de lange blekksprutarmene delvis over og under jorda, ser den ut til å ha kommet stigende direkte opp fra vannet.

Octopus er laget av bronse, og er en skulpturell fremstilling av Octopussy, en gjennomgangsfigur i Melgaards billedverden. Under utstillingen ”More Pricks than Kicks” på Astrup Fearnley Museet i 1998, var skulpturen en del av en større installasjon. Denne bestod av tegninger, skisser, foto, utklipp fra magasiner, bronseskulpturer og tekstiler. Octopus stod sentralt plassert på gulvet med fangarmene spredt utover slik at publikum ble trukket inn i skulpturens og kunstnerens sfære.

Articulated Column ble laget i 2001 av kunstneren Tony Cragg (f.1949). Skulpturen ble laget spesielt for Kistefos-Museet, og museets skulptur er den siste av tre eksemplarer; første utgave ble laget 1996.

Articulated Column er utført i bronse, og til tross for at den er høy og svært tung, oppleves den lett og bevegelig, nesten svevende. De runde formene som utgjør skulpturens kjerne bidrar til at skulpturen tilsynelatende danser eller vakler fra side til side. Utformingen kan imidlertid også gi assosiasjoner til spiralbevegelser i vann eller til en roterende vindbevegelse med tornadoens styrke.

Bent of mind ble laget i 2005 av den britiske kunstneren Tony Cragg (f.1949). Skulpturen ser ut som om den er i stadig vekst og forandring. De to profilene, som utgjør skulpturens hovedmotiv, endrer hele tiden karakter ettersom man beveger seg og ser dem fra forskjellige vinkler. En strukket nakke blir et rundt kinn, som igjen blir til en buet leppe eller et markert neseparti. Den blanke overflaten og den mørke bronsen som ser nesten flytende ut, gir assosiasjoner til rennende vann eller vakre istapper.

Til tross for at Craggs skulptur er stor - nesten fem meter høy - oppleves den ikke som tung. Spenningen og variasjonen i formen gir et dynamisk uttrykk som tilsynelatende opphever tyngdekraften. Tittelen, Bent of mind, henspiller på menneskesinnets stadige omskiftninger, og de vanskelige valgene man står overfor i en verden i stadig forandring.

I’m Alive ble laget i 2001 av den britiske kunstneren Tony Cragg (f.1949). Skulpturen med den talende tittelen, I’m Alive, ser ved første øyekast ut som en kraftfull skapning som bukter seg fremover. Overflaten er skinnende, noe som understreker inntrykket av at den er nesten sprekkeferdig av energi. Forestillingen intensiveres ved at alt som beveger seg rundt skulpturen – på bakken, i himmelen og i luften – blir fanget opp i den blanke overflaten og er med på å skape stadig nye opplevelser. Kunstneren gir inntrykk av vitalitet i hver eneste centimeter!

Hva er det så skulpturen forestiller? Noen oppfatter den som en sprellende delfin. Andre synes den likner en slange. Atter andre ser helt andre skapninger eller skikkelser i den uttrykksfulle komposisjonen. Hva ser du?

Skulpturgruppen Slektstrea og Genbanken omhandler sosial og genetisk arv.Genbanken har et strengt geometrisk og lukket formspråk som henspeiler på medfødte forutsetninger. Slektstrea kan sees som et symbol på individets potensial, livskraft og evnen til å vokse, heller enn å la seg gå til grunne. De to trærnes kjerne står i sterk kontrast til hverandre, og illustrerer kanskje den pågående dragkampen mellom forventning og troen på seg på selv. 

Bjørlo velger å benytte det harde og livløse stålet i bearbeidelsen av denne tematikken, og bringer mesterlig følelser og liv inn i sine skulpturer. Med omsorg og kjærlighet sveises deler sammen og overflaten gis skjønnhet, men også sår og arr.

S-Curve ble laget i 2006 av Anish Kapoor (f.1954). Skulpturen kan verken berøres eller mønstres på nært hold. Den er nemlig plassert på en spesialkonstruert øy i elven bak det gamle tresliperiet. Skulpturen, laget av den engelsk-indiske kunstneren Anish Kapoor (f. 1954), er et nesten 10 meter langt speil med konturer som stemmer overens med tittelen: Den elegante stålkonstruksjonens buktende kurver utgjør en omvendt ”S”. 

Skulpturen later i første omgang ikke til å være tilstede som noe materielt: den er bare synlig i kraft av at den reflekterer lyset og landskapet rundt seg. Speilflaten vrir og vender på busker og trær, den forstørrer og forminsker og utfordrer vår oppfattelse av omgivelsenes perspektiver. Kapoors kunstverk er slik sett først og fremst et bilde, men også en skulptur og en arkitektonisk form. Fremfor alt er den likevel en opplevelse som hele tiden endrer seg i takt med naturen som omgir den. 

Stille, Stille fra 1991 og Mediteraneo fra 1993-94 er laget av den norske kunstneren Kjell Nupen (f.1955-d.2014). Krukkene er støpt etter Nupens tegninger, deretter er de hugget ut av støpeformen, for så å bli malt av kunstneren. Krukkene fremstår således som en blanding av maleri og skulptur.

Krukkeformen oppfattes tradisjonelt som brukskunst, som objekter som er ment å benyttes i en spesiell sammenheng. For å frakte noe - vann eller vin for eksempel - eller for å fungere som urne i forbindelse med begravelsesritualer. I denne sammenheng er krukkene utelukkende dekorative objekter, og plassert på hver sin side av inngangen til museets kafé kan de gi assosiasjoner til en monumental portal.

Han sitter der som en maskot og tar imot publikum, den store og fornøyde Teddy-Bamsen. Tilsynelatende hyggelig og morsom, men det er en bakside! Går du rundt den tre meter høye bamsen, kan du se at den komfortable holdningen har krevd sitt offer. Teddy har bare satt seg her i parken på Kistefoss, uten å se seg for. Et par nakne menneskebein ligger klemt og kvalt under bamsens enorme vekt. Plutselig er den ikke så hyggelig lenger.

Skulpturens tittel Teddy – Beast of the Hedonic Treadmill avslører at det ikke bare har vært Fredrik Raddums hensikt å fremstille en koselig bamse. Verden er fylt av kosebamser i forskjellige størrelser og utforminger. Et masseprodusert objekt, som vi nesten automatisk kjøper med oss hjem. Den litt for store bamsen kan ses som et symbol på det moderne menneskets overforbruk og på hvordan de masseproduserte objektene blir stadig større. De kveler oss og hele menneskeheten. Konstant ønsker vi å skaffe oss nye ting og nye bamser, i troen på at det kan bringe oss lykke. Men i virkeligheten er vi på vei til å bruke opp jordens ressurser og dermed utslette oss selv.

All of Nature Flows Through Us er laget av kunstneren Marc Quinn (f.1964). Skulpturen er plassert midt i elven ved Kistefossens utløp. Skulpturen, som er laget av bronse, forestiller en forstørret iris. Regnbuehinnens mønster er omhyggelig risset inn i overflaten, i relieff, og den sorte pupillen er erstattet av et hulrom der det skummende vannet fra fossen strømmer gjennom øyet før det igjen blir en del av det naturlige elveleiet. Naturen flommer, bokstavelig talt, gjennom det enorme bronseøyet.

Quinn er kjent for sine fortolkninger av portrettsjangeren. Øyet er i likhet med fingeravtrykket unikt, og skulpturen i elven, laget med Christen Sveaas som modell, er en variasjon over det klassiske portrettet. I tillegg til denne direkte referansen til museets grunnlegger og velgjører, har skulpturens sirkulære fasong også et rent formmessig slektskap til slipesteinene som ble benyttet i forbindelse med produksjonen ved AS Kistefos Træsliberi. Slipesteinene var sentrale i fremstillingen av tremasse, og det finnes i dag flere eksemplarer i tilknytning til industrimuseet, som gjenglemte monumenter over en svunnen tid. Sist, men ikke minst, har øyet som symbol en sentral historisk plass i både religiøs og verdslig sammenheng, men det er også en del av nåtidens ikonografi.

Viewing machine ble laget i 2001 av den islandske kunstneren Olafur Eliasson (f.1967). Skulpturen er utført i rustfritt stål, og framstår som et praktfullt kaleidoskop som publikum kan se inn i. Et kaleidoskop er, som kjent, et optisk apparat som gjør det mulig å se speilbilder av speilbilder med stadig nye mønstre ettersom man vrir på det og fanger opp nye speilbilder i omgivelsene. Eliassons skulptur er plassert bak tresliperiet. Beveger du Viewing machine vil du få helt nye opplevelser av naturen som omgir elveløpet ved Kistefos-Museet.

Hypnos Descending ble laget i 2007 av kunstneren Magne Furuholmen (f.1962). Krukken er bemalt med bokstaver og tekstfragmenter.

Tumbling Tacks ble laget i 2009 av Claes Oldenburg (f.1921) og Coosje van Bruggen (f.1949-d.2009).

Kunstnerne fikk i oppdrag å skape et kunstverk spesielt til museet. Skulpturen, som fikk navnet Tumbling Tacks, kan best beskrives som fire, sterkt forstørrede tegnestifter i fritt fall nedover den gamle kjerraten i åskammen. Motivet er sterkt inspirert av stedets industri­historie, med papir som fellesnevner for både tegnestiftene og tremassen som en gang ble produsert på Kistefos Træsliberi A/S.

Tumbling Tacks inngår i de verdenskjente kunstnernes Large Scale projects, som hittil utelukkende har blitt realisert i urbane omgivelser i kunstmetropoler som New York, Berlin og Tokyo. Prosjektene formes i kunstnernes møte med konkrete omgivelser og stedenes historiske kontekst. Resultatet er monumentale skulpturer, som regel basert på gjenkjennelige hverdagsobjekter: En badminton­fjær, en sag, en istykkerrevet notatblokk… Tumbling Tacks er det eneste av disse prosjektene som er virkeliggjort i et naturlandskap, men også det aller første som er oppført i Skandinavia. Tumbling Tacks markerer slutten på et mangeårig kompaniskap som kunstnerparet selv beskrev som ”en enhet av motsetninger”: En konstant meningsutveksling mellom to distinkte personligheter.

Energy-Matter-Space-Time ble laget i 2006 av den britiske kunstneren Petroc Sesti (f.1973). Skulpturen består av en stor, gjennomsiktig beholder fylt opp med mineralolje. Blikkfanget er bevegelsen som starter på toppen av beholderen: En kraftig virvelsøyle – en vortex – vokser seg sterkere og sterkere i nedadgående retning. Er dette kunst eller vitenskap? Eller kanskje begge deler?

Riddergården

Riddergården er en komplett løkkegård fra 1700-tallet. Den gamle bondegården ligger idyllisk til, på en tange der Randselva og Begnaelva møtes. Riddergården kalles en løkkegård fordi bygningsmassen (som består av en rekke enkeltstående bygninger) ligger rundt et naturlig gårdstun, som i seg selv ligger i et bymessig strøk.

Gården ligger på Nordsiden i Hønefoss, der den opprinnelige bybebyggelsen voks fram på 1700-tallet og framover, like ved Nordre torv. Stedet er alminnelig kjent som utbygget av sagfogd Fredrik Ridder (1756–1798), men det var trolig far hans som først bosatte seg der. På en av dørene (på en dørbanker) står det nemlig «Riddergaarden bygget anno domini 1732», så det er knyttet noe usikkerhet til når våningshuset ble oppført. Flere mener at den opprinnelige delen ble bygget på begynnelsen av 1730-tallet.

Området der gården ligger er i dag alminnelig kjent som Glatved blant ringerikingene, men i tidligere tider gikk denne tangen også under navnet Bilthuggertangen. Det indikerer at en billedhugger kan ha hatt tilhold der før Glatved-navnet dukket opp. Glatved, som senere ble hotell, lå også på denne tangen og ble i sin tid bygget av Lars Ridder (1738–1794). Riddergården er en stor severdighet, som også står sentralt i mange kulturarrangement gjennom sommerhalvåret.

Eiendommen der Riddergården ligger, var aldri i familien Ridders eie, men var arvefestet av gården Hønen (i Haug prestegjeld). Arvefestet var imidlertid av en slik art at eieren verken kunne ta tomten tilbake eller forhøye grunnleien, som var på 25 riksdaler årlig.

I 1961 donerte de siste arvingene Riddergården til tidligere Hønefoss kommune, mot bruksrett så lenge de levde. Thorolf Ridder levde lengst, men døde i 1968. Dermed gikk eierrettighetene over til den ny storkommunen Ringerike, som siden 1964 hadde forvaltet den gjennom Ringerikes Museum. Museet fortsatte å forvalte gården, inntil kommunen bestemte seg for selv å stå for driften av den.

Riddergården består av en rekke lave bygninger i laft, som står rundt et rektangulært tun med plen. Man antar at de fleste bygningene ble oppført omtrent på samme tid, men den såkalte «nystuen» kan være bygget noe senere, trolig først omkring 1799.

Foruten våningshuset, som ble utvidet med en østfløy omkring 1840, består gården av ei lita stue kalt «Nystuen» (trolig ei kårstue), stall med fjøs, en låve, et stabbur, et kombinert grisehus og vedskur, et bryggerhus med klesbod og ei lita drengestue, og en utedass med tilnavnet «veslehuset». Opprinnelig sto det også et vognskur i forbindelse med låven, men dette ble etter hvert så forfallent at det måtte rives.

Like nedenfor Riddergården ligger Gladved brygge. Herfra går elvebåten ”MS Dronning Tyra” i cruisefart på Storelva og videre ut i Tyrifjorden. Like ved lå i sin tid det fasjonable Glatvedts Hotel, som var en stor trebygning i sveitserstil, hvor bl.a. de to amerikanske presidentene Ulysses Grant og Woodrow Wilson, Baron Rotschild, Keiser Napoleon III, Kong Oscar II, Keiser Wilhelm, Ole Bull og Fridtjof Nansen med flere i sin tid tok inn. Hotellet brant ned til grunnen i 1941 og ble aldri gjenoppbygget. Brannen startet etter en fest for tyske offiserer.

Vegetarprosjekt

Det er ikke så ille å stå opp ved seks tiden når det er såpass lyst når klokka ringer. Bare en dag til på jobb nå så, er det endelig påskeferie. Det er iallefall en ting som blir skikkelig bra! Klokkeflytting er rett rundt hjørnet også, så da blir det lysere kvelder og lengre tid å cache på. 

Like sikkert som påsken er påskekrimmen på melkekartongen. Jeg likte den bedre tidligere når det var en historie isteden for tegneserie. I år tror jeg at jeg har funnet løsningen, men det kan jo være en twist.

Vegetarprosjektet går nå sin skeive gang. Tror nok Patran ble litt overrasket over smaken av linser og kikerter, samt  endel andre ting som ikke er helt dagligkost her i huset i allefall. Dagens paisak var slett ingen vinner, men morgendagens rett har jeg stor tro på. Blir mer spennende på søndagens rett som Leif også må bli en del av... han har jo tross alt påskeferie fra skolegangen i Danmark.

I går var jeg og Lady på Eggemoen og kikket litt. Det ble en cache, men den jeg egentlig skulle finne fant jeg ikke. Det er alltid så masse folk der den befinner seg, om porten er åpen eller igjen.

Da jeg var helt gressenke i går kveld møtte jeg Hilde på Helgelandsmoen for å ta de to refleksløypene på Røyse. De var virkelig flotte løyper, det var ikke veldig mye refleks som var brukt, men den smale stripen syntes lang vei. Det ga inspirasjon til å lage en annen variant enn ordinære cacher. Nå er det snart bart, så da er det på tide med noen flere utlegg.

På mandag blir det en ny runde rundt Hellerudsletta for å finne dette "brevet" som er gjemt der, så blir Merethe med hjem igjen. Med det været som er meldt så bør jeg vel vaske litt i morgen eller på lørdag, så holder det resten av påsken. Da kan husarbeid være husarbeid, så blir påske påske!

Gjertrudsmesse

I dag hersker stormen og uværet-

Dagen settes i forbindelse med Gjertrudfuglen -

Svartspetten, hvis skrik varsler uvær.

Gjertrudsmesse ble i den katolske kirke feiret til minne om den hellige Gertrude, abbedisse i benediktinerklosteret i Nivelles i Brabant (død 659). I norsk folketro het det at man kunne vente storm og uvær den dagen; kanskje henger dette sammen med forestillinger om gjertrudsfuglen, som varslet uvær med skrikene sine. I Solør hørte Gjertrudsmesse alltid sammen med Gudmund (dagen før).

Gudmundsmesse

Gudmundsmesse, har navn etter den islandske bispen Gudmund Arason. Han ble aldri kanonisert, men likevel dyrket som helgen. I Norge ble Gudmundsmesse feiret bare på Østlandet. Snødde det på denne dagen, varslet det god kornhøst, men fortsatte snøværet til dagen etter (Gjertrudsdagen), varslet det uår.

Snør det i dag, kommer Gudmund med en

fin kornhøst.

Holder snøværet seg til dagen etter, kommer

Gjertrud til å sope den vekk.

Vårdersom været holder seg til neste dag.

Stakkars mannebein!

"it's-hard-to-be-a-nissemann"

Med en øyeblikkelig høyløpsk tispe i hus så er Mounty helt rabiat om dagen. Så masete har han aldri vært når det har vært løpetid i hus tidligere. Han er med på jobb, men noe mat er det ikke snakk om. Han er foret opp litt i forkant,for jeg vet han spiser lite, så han har noen kilo å gå på. Godt med en runde i lunsjen på oss begge.

Etter jobb i dag var jeg og Patran bedt bort på kjøttkakemiddag hos mamma og pappa. Så var det ikke mulig å utsette vegetaropplegget til Patran lenger. Det var bare å stokke bikkjer, lempe noen inn i bilen og dra på handletur. Patran hadde googlet oppskrifter og satte opp handleliste over mange ting jeg ikke har hørt om engang, langt mindre smakt!

Så nå blir det sikkert mye bra å bli god og mett av til middag...  Skal nok holde dere oppdatert på prosjektet.

Hattemakerfeiden

Kunstverk laget av den lokale kunstneren Asle Raaen som forestiller en scene fra den såkalte Hattemakerkrigen - arbeideropptøyer som fant sted i Hønefoss i 1851. Historien sier at lokale arbeiderfruer viste ræven til øvrigheten når de kom for å slå ned opptøyene, og det er nettopp dette kunstverket viser. Ute i selve fossen befinner enda et kunstverk seg, nemlig Oppgangssaga. Kunstverket symboliserer sagverksdriften ved fossen med røtter fra 1600-tallet.

Hattemakerkrigen eller hattemakerfeiden var en hendelse med arbeideropptøyer som utspant seg på Hønefoss i1851, da politiet arresterte en av thranitterbevegelsens ledere, den radikale hattemakeren Halsten Knudsen. Thranitterbevegelsen ble lokalt på Ringerike ledet av den radikale hattemakeren Halsten Knudsen. Knudsen kom til byen som hattemakersvenn under hattemaker Lars Andresen. Marcus Thrane (1817–1890) var den som startet flest arbeiderforeninger i landet. Da Thrane kom til Hønefoss i slutten av april 1849, ble den første lokale arbederforeningen stiftet. Like etterpå ble det stiftet to til i Ådal.

Arbeiderforeningenes hovedkrav var at alminnelig folk skulle få stemmerett. Arbeiderforeningenes pionerer argumenterte med at dersom arbeiderne fikk stemmerett, ville de få talsmenn på Stortinget og slik kunne endre lovene. Arbeiderforeningene mente også at skolen måtte bli lik for alle, og de ivret etter å opprette sparebanker som kunne lære småkårsfolk å spare og få orden på økonomien sin. Ved siden av sin rent politiske virksomhet drev også arbeiderforeningene et omfattende opplysningsarbeid.

I en oversikt over antall foreninger som ble publisert i Arbeider-Foreningernes Blad i september 1849 hadde Hønefoss 219 medlemmer, Ytre Ådal 79, Øvre Ådal 107, Ytre Sokndalen 50, Øvre Soknedalen 87, Storelven i Norderhov 38, og Vegårdsfjerdingen i Norderhov 12. Utover høsten og vinteren vokste foreningene voldsomt, og sommeren 1850 var Hønefossforeningen blant landets største. Ut på høstparten samme året er det senere anslått at antallet medlemmer på Ringerike trolig var nærmere 1 400, men siden det ikke finnes medlemslister kan man ikke være sikker på det riktige antallet.

Ved siden av Knudsen opererte også ringerikingene Gudbrand Larssøn Sundløkken og læreren Johan Henrik Semmen som agitatorer rundt om i hele landet. Ringerike var også sterkt representert på de store arbeidermøtene som ble holdt på Ladegårdsøen, som Bygdøy het på den tiden. Disse møtene blir gjerne referert til som «Lilletinget». Det første Lilletinget ble holdt i 1850, og det andre året etter. Det var dette siste møtet som var opptakten til den hendelsen som siden har blitt kjent som «hattemakerfeiden». I tillegg til Knudsen møtte også Gulbrand Johnsrud fra Øvre Ådal og Hans Christensen Fjeld fra Hole på Lilletinget.

Forhandlingene på Lilletinget i 1851 førte til at både Marcus Thrane og Theodor Abildgaard (1826–1884) ble arrestert. Årsaken var uklarheter omkring voteringen om bruk av makt dersom arbeiderne ikke fikk gjennomslag i stemmerettssaken gjennom forhandlinger. Både Knudsen, Johnsrud og Semmen tilhørte de som talte for bruk av makt. Trusselen om maktbruk gjorde myndighetene nervøse, noe om resulterte arrestasjonene. Myndighetenes aksjon mot arbeiderforeningene og ønsket om å kriminalisere dem var den direkte foranledningen til urolighetene som oppsto på Ringerike i juli 1851.

Den 21. juli 1851 startet bråket i Hønefoss. Sorenskriver Jørgen Meinich holdt rettslig forhør av holeværingen Christian Fjeld i Madame Glatvedts gård på Norsida. Bakgrunnen var at Fjeld hadde vært Hole Arbeiderforenings representant til sentralstyremøtet i Christiania, og der hadde det blitt tatt opp endel radikale punkter, som Stortinget besluttet å gripe inn mot. Dagen etter skulle hattemaker Knudsen avhøres, og da ble det bråk for alvor.

Hattemakerens våpendragere.

En av hattemakerens våpendragere, den velvokste Helge Gunbjørnsen Tytodden, ropte ut til folk som hadde samlet seg: «Det må værra uråd å la øvrigheta ta Knudsen!» Da hattemakeren fikk fri for å spise, benyttet han anledningen til oppfordre folk om ikke å svikte han, for da mente han at han ville bli arrestert. Flere kom til, og nå hadde Knudsen opp mot femti mann som støttet han. Det var amper stemning da sorenskriveren gikk ut på trappen for å roe gemyttene. Da ørvrigheta skulle føre Knudsen til arresten i Norderhov kom det til håndgemeng. En Nils Kittelsen ropte: «Hurra for Knudsen!». Kittelsen var svoger til politibetjent Peter C. Aas, som var en av de som skulle føre Knudsen til arresten. De to andre var politiassistent Syver Sonerud og lensmann Robsahm. I håndgemenget som fulgte sprang Tytodden fram og frigjorde Knudsen. Han ble imidlertid snart arrestert igjen, men nok engang frigjort av sine venner. Lensmannen var nær blitt kastet i Hønefossen under håndgemenget, så han innså at det ikke lot seg gjøre å arrestere hattemakeren på denne måten.

Hattemakeren arresteres.

Om kvelden 26. juli 1851 ankom derfor to kompanier fra det Norske Jegerkorps til Klokkergården ved Hønen i Norderhov. De hadde blant annet med seg to 6-punds kanoner. Straks etter ankom dessuten også et kompani fra Modum. Knudsen forsto at det begynte å brenne under ham, og dro derfor opp i Ådalen på kvelden den 22. juli. Der mobiliserte han mer enn hundre trosfeller fortelles det, som etter å ha hørt hans flammende tale marsjerte mot byen. De skal ha vært bevæpna med møkkagreip, hakker og kjepper. Vel framme hevdet ådølingene at de ikke hadde brutt noen lov, og forlangte å få være til stede da under avhørene av formannen deres, Johan Henrik Semmen. Dette ble innvilget og situasjonen roet seg. Hattemakeren følte seg imidlertid ikke like trygg, og dro straks oppover Ådalen igjen. Der samlet han pånytt en horde med trosfeller, men denne gangen ville han at det skulle bryte ut bråk for alvor. Det hjalp ikke at folk forsøkte å roe ned Knudsen, som klarte å mobilisere nær 300 mann ved at han lovet hjelp fra både Vestlandet og Trøndelag. På vei ned dalen fikk de imidlertid høre at militære avdelinger med kanoner ventet på dem i Hønefoss, og motet sank brått. Knudsen forsøkte å oppildne flokken igjen, men den snudde allikevel. Slaget var tapt for hattemakeren, som sammen med flere andre ledere snart ble arrestert. De ble låst inne i kornmagasinet ved Norderhov kirke og sendt videre til Akershus festning den 2. august. Etter dette ble Thranebevegelsen satt under lupen av myndighetene.

Tiltale og dom.

Ett år senere ble det reist tiltale mot 149 av bevegelsens medlemmer, hvorav flere kom fra Ringerike. Saken endte til slutt i Høyesterett, som avsa sin dom våren 1855. Opprinnelig ble Knudsen og Semmen dømt til henholdsvis 15 og 10 års tukthus av kommisjonen, men begge fikk redusert straffene i Høyesterett. Knudsen fikk 9 år og Semmen 3 år. Marcus Thrane fikk til slutt 4 års tukthus, og utvandret til USA etter soningen.

Det har blitt hevdet at Knudsen i sin dype fortvilelse over dommen tok rennefart og stanget hodet i en kakkelovn så han døde, men dette er ikke tilfellet. Knudsen døde riktignok natten før han skulle overføres til fengsel den 4. juli 1855, men av kolera. Halstein Knudsen ble begravet på kolerakirkegården ved Tøyen i Oslo.

Andre ringerikinger som ble dømt var Anders Larsen Sundløkken (3,5 år), Anders Gulsplads (2 år), Gulbrand Johnsrud (1 år), Elling Semmen (1 år), Ole Mælingen (9 måneder), Hans Olsen Holt (8 måneder), pottemaker Nils Andersen (7 måneder), Anders Kristiansen Marigaard (30 dagers vann og brød), Fredrik Hvalseie (30 dagers vann og brød). I tillegg ble Ole Ingebrigsten Semmen, far til Johan Henrik Semmen, dømt til 2 års fengsel. Han var blind og hadde diktert fullmakten sønnen fikk til Lilletinget i 1851. Helge Gunbjørnsen Tytodden, som kommisjonen opprinnelig dømte til 7 års fengsel, druknet i fløtningsulykke før saken hans kom opp i Høyesterett, slik at retten avviste saken hans. En rekke andre personer ble dessuten dømt til kortere fengselsstraffer.

Det skulle gå mange år før det ble ny fart i arbeiderbevegelsen igjen, men i 1887 ble sagbruksarbeideren Anders Andersen (1846–1931) fra Hønefoss valgt til Det norske Arbeiderpartiets første partiformann. Man kan kanskje hevde han var en produkt av hattemakerfeiden.