Siste dag i både vinterferie, VM og løpetiden for denne gang. I dag ble det en skitur mellom Vasaloppet og fem mila i Lahti, ikke på langt nær så langt for oss. Men Mounty var med jentene på skituren rundt på jordet. Det var ikke mye kjeft han fikk av dem heller og etterpå så la han langflat ved ovnen sammen med dem.
Sangsvane, fugleart i andefamilien. Den har sitrongult nebb med svart spiss (knoppsvanen har oransje nebb med en stor svart knøl mellom nebbryggen og øynene). Den veier mindre enn knoppsvanen, ca. 8–10 kg. Ropet (sangen) er sterkt og klangfullt. Hekker fra Island gjennom Nord-Europa og Sibir til Stillehavet. Hos oss utvider den sitt hekkeområde fra Finnmark og Troms til Nordland og Trøndelag. Hekker også sparsomt lenger sør i landet. I Midt- og Sør-Sverige er hekking kjent fra 1960-årene, stadig i økende antall. Reiret, som kan være over to meter i diameter, plasseres nær vann. Det består av mose, vannplanter og jord og er fôret med strå og dun. De 5–6 kremgule eggene blir etter hvert skittenhvite. De ruges av hunnen i ca. 35 dager. Ungene blir flygedyktige i en alder av ca. to måneder og kjennes da på sin grå fjærdrakt. Nebbet til ungene er lyserødt med svart spiss.
Svaneungene er grå og får ikke den ferdige hvite fjærdrakta før de er et par år gamle. Nå er nemlig sangsvanen på vei sørover, ikke bare for å overvintre i sydligere strøk, men faktisk som hekkefugl i Sør-Norge. I Sør-Norge kjenner vi sangsvanen først og fremst som en høst- og vintergjest på steder hvor vannet ikke fryser om vinteren. Vi finner den i elver og langs kysten og ellers der hvor det er åpne råker. Sangsvanen er nemlig helt avhengig av åpent vann for å finne føde.
De siste åra har sangsvanen etablert seg som hekkefugl ved noen næringsrike, såkalte eutrofe, tjern i Sør-Norge, og en tilsvarende utvikling har det også vært i Sverige. En ting som er litt interessant er at når knoppsvane og sangsvane etablerer seg i samme område, er det sangsvanene som jager bort knoppsvanene. Dette er overraskende fordi knoppsvanen er kjent for å være ganske aggressiv mot oss mennesker om vi nærmer oss hekkeplassen.
Bildene er fra Hønefoss turen som jeg og Mounty hadde for en stund siden. Jeg har vært ute med apparatet i dag også, skikkelig snøbilder da det virkelig lavet ned her på morgenen. Sola som hersker i Lahti kan vi se langt etter her i alle fall. Satser på at det kanskje blir bra vær på onsdag når jeg har fri, så blir det en ny fototur iallefall.
Svaner har kommet i hopetall til Steinsfjorden for å beite vasspest. Vannplanten vasspest (Elodea canadensis) invaderte Steinsfjorden i slutten av 1970-åra og spredte seg med rekordfart. Tidlig på 80-tallet var det så mye av vannplanten at den hindret småbåter og gjorde det utrivelig å bade. Bestanden av edelkreps gikk ned og den årlige fangsten sank fra rundt 200 000 individer til under det halve. Men så begynte ting å endre seg. Svanene kom. De beitet opp mye av den plagsomme vasspesten og vannmassene har blitt renere. De siste årene har det blitt merkbart mindre vasspest i Steinsfjorden. Vi jobber med datagrunnlaget vårt nå og jeg anslår at biomassen er halvert siden toppåret 1982. Det kan se ut som om svanene har påskyndet tilbakegangen i betydelig grad, sier Dag Berge.
Dag Berge er seniorforsker ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA). Han leder et forskningsprosjekt om vasspest og forholdet til biologisk mangfold, vannfugl og sykluser for næringsstoffene fosfor og nitrogen. NIVA har fulgt vasspestens utvikling i Steinsfjorden fra den kom i slutten av 1970-åra og helt til det siste. Vasspest er snadder for svaner, og da de oppdaget den voksende overfloden i Steinsfjorden, slo de seg ned i hopetall.
Sangsvanen lever utelukkende av planteføde. Den overvintrer flere steder ved åpent vann langs kysten og i innlandet i Sør-Norge. Sangsvanen er Finlands nasjonalfugl.
Svanebestanden vokste jevnt og trutt til et maksimum på 1990-tallet, da 800 - 1 000 svaner kunne ses beitende på fjorden på ettersommeren og høsten. Det voksende antallet tæret på matfatet. Vasspesten har rota festet i sedimentet og kan rage inntil 3 meter opp i vannmassene, gjerne med den øverste delen flytende i vannflaten. Men dette har endret seg. Det voldsomme beitetrykket har ikke bare redusert biomassen. Størrelsen på plantene har også avtatt, sier Berge. - Resultatene våre tyder på at næringsmangel er årsaken. Vasspesten er helt spesiell ved at den ikke sender næring fra bladene ned til rota for lagring om vinteren. Dermed har svanene fjernet mye av næringen som var i sedimentet ved å spise opp den øverste meteren av plantene.
Nå er det nesten bare kortvokste planter igjen, og planter over 1,5 meter hører til de sjeldne. Svanene har altså gjort en hederlig jobb, men ikke alle problemer er løst. Næringsstoffene som ble fjernet fra sedimentene, via vasspesten, kom ut igjen i fuglemøkka. Dermed var de fritt tilgjengelige i vannmassene, sier Berge. Oppblomstring av giftige blågrønne alger var et vanlig fenomen i starten av svanebeiteperioden. Men også dette problemet er kraftig redusert, og igjen gir vi svanene en god del av æren, forklarer han.
-Vi har vært så heldige å få benytte fugletellingsdata fra Norsk ornitologiske forening, Hole og Ringerike lokallag. Disse viser at det bare var 2-3 svaner i Steinsfjorden før vasspesten kom, sier Berge. Antallet økte til opp mot 1 000 midt i 90-åra, for nå å ha falt til omkring 100 individer. Vi regner med at de har flyttet seg til mer attraktive beiteområder, etter at det ble mindre vannplanter i Steinsfjorden. De spiste rundt 300 tonn vasspest i året og tok rett og slett med seg mye av næringen da de dro, forklarer Berge. Sirkelen er dermed sluttet. Svanene bidro til å fjerne overflødig næring fra sedimentene via vasspesten, og så dro de videre. Enden på visa er at bunnforholdene er blitt bedre og vannmassene renere.
Jo mer av isen som smelter, jo flere svaner er å se rundt fjorden.
Knoppsvane, fugleart i andefamilien. Vår vanlige parksvane. En av verdens tyngste flygende fugl.
Knoppsvanen veier fra 9 til 14 kg, men en vekt mellom 10 og 12 er vanlig. Det er også registrert et rekordstort individ på 23 kg. Ruger i vill tilstand i Nord- og Mellom-Europa og i store deler av Asia. I Europa har antallet økt fra 1960-årene. Ble første gang funnet hekkende i Norge utenfor Fredrikstad i 1937. Hekker nå i sivsjøer og enkelte steder i skjærgården på Østlandet, Sørlandet og i Rogaland og Hordaland, sjeldnere nord til Vesterålen. Har økt betydelig i antall her i landet fra 1970 (25–30 par) til begynnelsen av 1990-årene (nær 500 par). Mange overvintrer langs våre sørlige kyster. I motsetning til sangsvanen er knoppsvanen nærmest stum.
En tredje art, dvergsvane, ligner på sangsvane, men dvergsvanen er mindre, og har mer svart på nebbet. Dvergsvane hekker heller ikke i Norge, den er mer utbredt på arktisk tundra lenger øst i Russland, men observeres en sjelden gang sammen med sangsvaner under overvintringa. I motsetning til knoppsvanen, som er relativt taus, har sangsvanene en kraftig, trompetlignende lyd.
Sangsvanen er utbredt på Island, fra Norge og østover gjennom Asia til Beringsstredet. Totalt finnes det sju svanearter i verden. Sjøl om de fleste forbinder svaner med store, hvite og grasiøse fugler finnes også den rake motsetningen når det gjelder farger.
