Svigersønn med baktanker

Neste søndag er det morsdag, men siden Merethe ikke skulle komme hjem den helga så fikk jeg nydelig kort som hun har laget og flotte hvite roser  denne helga. Hvite blomster er de peneste blomstene synes jeg, så når jeg blir pensjonist så skal jeg ha hage med bare hvite blomster så langt øye kan se.

Kan jo ikke si seg annet enn veldig fornøyd når  en får sånt. Men Marius hadde også "morsdagsblomst" med til meg. 

Når Marius kommer med blomst til meg etter at jeg har fått roser av Merethe, da er jeg bitte litt usikker... særlig når han ikke tar den med seg når han drar igjen...

Det finnes flere kjøttetende planter å få tak i, men Venusfluefanger, også kjent som Donaldvarianten, er nok en av de kuleste kjøttetende plantene vi har. Med sine to motstående blader som lukker seg ved den minste berøring blir planten en skummel felle for insekter som kommer forbi. Fluer og små edderkopper er det beste Venusfluefangeren vet. Bladene lukker seg fort ved berøring, og en litt uoppmerksom flue vil fort bli sittende fast mellom bladene. Ytterst på bladene har planten sensorhår bestående av små kjertler som inneholder et proteinnedbrytende enzym som hjelper planten med å fordøye byttet.

Det er veldig artig å se hvor raskt bladene på Venusfluefanger lukker seg, så det kan være fristende å pirke på bladene for å lure planten til å lukke bladene. Men vær oppmerksom på at bladfellene kun lukker seg 4-5 ganger i løpet av sitt liv. Etter det dør den. Kjøttetende planter trives best på en lys, men ikke for varm plass. Siden plantene opprinnelig er sumpplanter, skal de holdes konstant fuktig, men uten at røttene blir stående i vann. De trenger ikke å gjødsles, men blir veldig fornøyd hvis de «mates» med en flue eller to, en gang i mellom.

Nå sitter jeg med rumpa godt planta i sofaen med pledd og gruer meg bitte litt til jeg må ut for å hente Patran etterpå. De sier en er frisk når en er kald på nesa, men det kan da umulig være sunt å være kald på nesa inne når en fyrer i vedovnen? 

Whiplash - Whipples

Ingen ny skitur i dag. For det første var det kaldere enn i går og nakken min er ikke helt god.

Når man ikke er helt sikker på hvordan ting staves er google en fin ting å gjøre. Den ene tingen er nakken og den andre er en omfattende operasjon som fjerner noe av hvert. Om jeg har fått whiplash etter rundvelten i går er litt usikkert, men jeg har nå vondt i nakken mellom skulderbladene og nedover i ryggen. Men jeg velger nå å tro at det går seg til etter hvert. Det meste gjør det, noe tar bare litt lenger tid.

Siden sola så vidt titter over Holleia, så ble det en tur på beina over til andre siden i dag. Herlig å gå tur i solskinn. Ronja fikk både genser og dekken på seg, mens Mounty og Hailey glarte seg godt uten. Etter et stykke så så jeg at det var endel sol på denne siden også, så da ble turen runden om hengebrua. 

Det er slett ikke så aller verst ute når en først har fått på seg varme klær og kommet seg ut. I dag var det tjue kalde grader, er det like kaldt i morgen så sliter jeg vel med å få start på denne personligheta som står parkert i garasjen. Batteriladeren er på så får vi seg hva det holder til i morgen tidlig.

Merethe og Marius har dratt hjem igjen etter middagen i dag. Jeg fikk morsdagsgave på forhånd. Nydelige hvite roser og et flott kort hun har laget. Det skal jeg ta bilde av så du får se. Nå nærmer det seg konfirmasjoner framover, så vil du ha et personlig kort kan du si i fra til Merethe så lager hun et til deg.

Nå er det vel bare å lade opp til en ny spennende uke...

Kutyme i skiløypa

En ting er veldig sikkert, det er at Hailey har bitte litt igjen før hun er ferdig utlært skiløperfølgesvenn. Mangler bitte litt av kutymen i skiløypa, for å si det sånn.

* *

Norsk etnologisk gransking (NEG) har tidligere spurt om kutymer for hilsen har endret seg over tid. Der var det bare tre av 76 som svarte at de «bevisst ikke hilser på tur». Det synes som om det kommer an på graden av øyekontakt, og hvor langt man er unna sivilisasjonen. Dess færre folk, dess større sjanse for at man hilser på ukjente. Hilsingen er geografisk og kulturelt betinget, og avhengig av om vi befinner oss på gata i byen, i butikken eller på skitur i fjellet.

Ti kalde grader var det i dag tidlig, men det tok en stund før sola varmet litt. I dag var den nederst på jordet, så om en ukes tid så har vi den på gårdsplassen regner jeg med.

Det ble et par runder til etter at Hailey skulle krysse skiløypa i bunnen av bakken. Jeg regnet slett ikke med at fotoapparatet mitt var brukbart etter en slik trøkk. Jeg landet oppå det så jeg regnet med at linsefestet hadde knekt. Men jeg hadde ikke hørt noe lyd, så jeg håpet det beste. Jeg fikk det rett under ribbeina så hadde vel flaks at ikke en av dem knakk. 

Vikerfjelløpet 2018 er 9-10 mars, Tosseviksetra på Vikerfjell.

* *

Program:

200km har kjøremøte kl 15:00 start kl 16:00 fredag

130km har kjøremøte kl 21:00 start kl 23:00 fredag

Distanser 65km og 30km har kjøremøte kl 09:30 start kl 11:00 lørdag

Premieutdeling for 130km lørdag når alle er i mål. Premieutdeling for øvrige klasser starter inne på setra etter miljøklasse er ferdig. 

Vi skal iallefall sjekke ut årets målgang i Vikefjelløpet. Håper på å få flere og bedre bilder enn jeg toj av løpet i fjor.

I morgen håper jeg på litt snillere temperaturer så det blir litt lengre skitur. Nå får jeg lage litt mat til oss, så får vi kose oss resten av kvelden. 

"Bucket-list"

En såkalt "bucket-list", eller "Kisteliste" På godt norsk blir det en liste med ting man ønsker å gjøre før man dør. Jeg har ikke noen lang liste, for en sånn liste skal ikke inneholde hverdagslige enkelt oppnåelige ting synes jeg. Det skal være en liste som en må strekke seg litt for å kanskje få krysset av på et punkt eller to...  kanskje alle punktene på listen om en lever lenge nok...

#1 Jeg er ikke noe kjendistilbeder, eller dyrker kjente folk. Jeg kan fint tusle rundt i Oslo og ikke se en eneste kjent person. Jeg beundrer heller ikke kjentfolklivet og de goder og ulemper det medfører. Men en person kunne jeg faktisk kunne tenkt meg å tilbringe en dag med, det er Petter Stordalen. Jeg er nok ikke helt på det nivået  energimessig, men jeg tror det hadde vært en knall inspirerende dag å få følge med på dagens gjøremål en vilkårlig dag.

* *

#2 Jeg er ikke veldig opptatt av å kjøre store saker eller kjøre ting i det hele tatt, men jeg bor på gård så jeg har kjørt traktor med henger, jeg har jobbet på et senter for vanskeligstilt ungdom og kjørt dem rundt i minibuss, jeg kan kjøre "lastebil" opp til 7500 kilo. Men en ting har jeg hatt lyst til siden jeg var liten og leste Donald Duck blader om  hverdagslivet i Andeby. Om du tenker til bake så er det ett yrke som ofte går igjen. Jepp når de skal rive hus, eller bare ødelegge en ting. Da kommer de med en kranlignende sak med en sto kule i enden av en kjetting. Denne kula svinges tre ganger rundt og huset er knust. Tenk å få prøve å smæshe et hus eller flytte fjell med en sånn kule. Jeg skjønner jo at det skal litt mer enn tre sving til, men tenk så gøy da!

#3 Jeg er ikke så glad i å reise, mange år siden jeg hadde gyldig pass for å si det sånn. Men en lettere luksusseilbåttur kunne jeg tenke meg. Langs Australia nedover og krysse over til Marshalløyene og følge Amerika hjem igjen. Siden tålmodighet ikke er min sterke side, og den runden der kan nok ta et par døgn eller så... Så jeg måtte jo hatt med meg noen som har seilt mye og har mye spennende å fortelle. Tror Jarle Andhøy kunne vært et bra selskap. For noen som sier "ja, jeg er redd for å dø, men mer redd for ikke å leve" må være et spennende reisefølge.

Ringerike krematorium

Ringerike krematorium og Hønefoss kirke

Siden det ikke ble kurs på oss forrige helg så fant jeg ut at Hailey kunne ha godt av en bytur i går etter at vi hadde kjørt Patran på skolen. Vi parkerte i enden av kirkegården, der var det rein fin snø som var nymåket. Jeg pleier å parkere i parkeringshuset når Hailey er med, men der regnet jeg med at det var masse salt etter været de siste dagene. Da er det like greit å droppe det. Hun har kjørt forholdsvis mye heis som valp, så vi kan drøye det til det blir litt tørrere i gatene.

Ringerike krematorium ligger på Sørsiden i Hønefoss, mellom Hønefoss kirke og Storelva. Krematoriet ble vigslet av biskop Dagfinn Hauge den 18. august 1971. I tillegg til krematoriet inneholder anlegget et større gravkapell i samme bygg og (i et selvstendig bygg) Hønefoss kirkestue, som ble innviet den 13. april i 1980. Når det ryker i pipa på krematoriet så trenger en ikke være Einstein for å skjønne hva som foregår.

Ovnen er svært avansert og når en temperatur på opptil 1.200 grader, høyere enn smeltepunktet til gull. Dermed blir alt borte. Alt som befinner seg i ovnen under kremasjonen havner i urnen. Unntaket er proteser, som sendes til gjenvinning. Etter selve bisettelsen sendes kisten med heis ned til kjelleren, hvor den settes på et kjølerom. 

Når kisten settes inn i ovnen kjøres temperaturen opp, og en gjennomsnittlig kremasjon varer i omtrent én time og ett kvarter. Alt som ligger igjen i ovnen samles og males til fint støv i en egen maskin. Deretter helles det over i urnen og brikken med urnenummer legges i. Urnen plasseres på et eget rom, i påvente av at pårørende henter. Det er cirka 200 kremasjoner i året.

Vi fortsatte langs elva oppover i håp om å få se både ender og svaner. Til tross for gråvær og noen regndrøpp i lufta så var det helt greit å ta en runde i byen en onsdag formiddag.

Jeg så mange ender på andre siden av elva nede ved brygga som elvebåten Dronning Tyra pleier å ligge om sommeren. Så vi gikk over brua så vi kom dit.

Graffitikunst på brukarret under Hønefoss bru. 

Kunstner Børge Brekke.

Det gamle brukarret står fortsatt ved siden av eksisterende  bru som binder sørsiden med nordsiden av byen.

Endelig framme så var det mange ender.

Til og med svaner var det der.

Ikke like fristende med et bad i dag som på sommeren.

De var nok ute på litt matsnoking, men mat hadde vi ikke med oss.

Kun en kvinand som jeg fikk se i dag, i sommer var det tre fire stykker der.

Morgenstellet er godt igang på noen av dem.

Vi fortsatte langs elva til vi kom til stien som førte oss opp til veien igjen.

Så satte vi kursen mot bilen igjen. Litt trafikk er sunt for henne.

Bjørnen som står på brukarret fra 1952.

Ikke så mange fotgjengere å passere i dag, men vi traff på to gamle menn som var veldig snakkesalige og ville gjerne hilse på Hailey.

Ved siden av den gamle kraftstasjonen står det en skulptur i bronse som har fått navnet «Ringerikspiken». Skulpturen ble gjort av Ståle Kyllingstad i 1951 og var en gave til byen i forbindelse med åpningen av nye Hønefoss bru i 1952.

På grunn av all byggevirksomheten i byen så er det laget kulverter som fotgjengere kan benytte for å komme seg fram og ikke gå i veien for byggingen.

Lang og bråkete tur ble det og Hailey tok det like lett som sist vi gikk der.

Sentrum bærer preg av all snøen som har kommet i det siste.

Bjørnene var ikke like skumle nå som de var sist. Nå gikk hun så si rett bort for å snuse på dem. Sist var hun slett ikke hippen på noe kontakt i det hele tatt.

Hun var ikke ivrig, men litt pågående med en gang så si.

Turen gikk gjennom den gamle fengselshagen. 

Før vi gikk gjennom søndre park, der var det ikke brøytet så vi måtte tilbake på veien for å gå ned neste vei til bilen igjen.

Ungene i barnehagen hadde ikke kommet ut for å leike ennå, så vi var litt for tidlig ute.

Bare å ta seg en hvil...

Nøtteliten forsvant sabla raskt opp i bjørka...