Til Jaklefoss fra Åsa

Alle gode ting er tre, og en lørdag var jeg og Åse på tur til Jaklefoss igjen. Denne gangen etter mye regnvær og ikke minst med et nytt utgangspunkt. Nemlig Åsa. Ved tunellen går det opp en sti, så vi la ivei innover med mat og drikke, to hunder hver og godt humør. Første gangen vi prøvde oss i vår, så var vi vel mye nærmere fossen enn det vi trodde når vi var der. Det fant vi ut nå, men nå fikk vi jo se fossen i skikkelig flott vannføring. Det var det ikke i mai.

Stien vekslet mellom godt merket sti, over til litt traktorvei og sti. Bladene satt ennå på trærne, så det var mye gult i terrenget ennå.

Frida og Una har vi vært på tur med flere ganger tidligere så hundene er gamle vanner. 

Vi holdt et lite øye med kartet, så vi valgte riktig sti eller vei videre mot målet. Det var endel kryss der, så man kunne havne litt i gal retning om man bare fulgte på.

Jeg kunne tidlig slå fast at min dag på tur var det ikke. Vi hadde ikke gått mange kilometerne før jeg lå på magen så lang jeg var. Sleipe røtter og glatte blader, hjelper ikke på stubber som stikker opp. Åse lurte på om det gikk bra, jo da, merket ikke noen vondter av betydning når jeg fikk stavret meg på beina igjen.

Kun to av veikryssene sto det skilter i, men ingen med stedsnavn vi skulle til. Men riktig retning gir de jo en indikasjon på.

Vi traff stadig på noen jegere som hadde mathvil, og når vi gikk ned igjen var de borte. Så det var korte jaktdager på dem. Muligens de er ute i skauen for å unngå kjerringa.

Flere idylliske steder en kunne bli fristet til å bo. Ante ikke at det var så mange hus innover veien vi etter hvert kom inn på.

Jeg og Åse har mye å skravle om, vi har vært på mye turer sammen. Vi er ikke på besøk hos hverandre, men turer det er vi gode på. Nye turmål liker vi begge og vi er ikke skremt om stien blir borte. 

Når vi rundet svingen så vi turmålet i det fjerne. Jaklefoss, med selve Jaklefossen.

Det var forholdsvis vått så alle bekker var store. Hundene fikk slukket tørsten og temperaturen var rimelig varm, så jeg måtte ta av meg ullgenseren rimelig kjapt på turen. Det er ikke så enkelt å kle seg på tur om høsten, man har gjerne på seg litt mye. For brått kan en jo både bli våt og kald. 

En liten forsmak på det vi hadde i vente.

Etterhvert ble det ikke fult så lett å ta seg fram, så denne delen av stien var nok ikke så hyppig i bruk som de andre vi hadde gått på.

Vi hørte fossebruset så det var bare å leite etter best framkommelige rute så vi kunne se noe.

Vi fant samme veien som vi hadde kommet nedover på i vår, så da skjønte vi at vi hadde litt ulent terreng å forsere før vi kunne beskue fossefallet.

Vi gikk litt lenger innover "veien" enn vi gjorde sist gang vi var der, før vi svingte oppover for å gå tilbake mot fossen.

Ingen autostrada for å komme fram. Det var både steinrøys og vindfall. Når en er litt fokusert på å finne den enkleste trasseen, så blir man litt ufokusert på det som er helt nære. Brått kjente jeg noe som stakk og svei i panna. Det var noen før meg som hadde knekt av en tørr grankvist 20 cm fra stammen. Den stakk ut i en skarp tørr vinkel. Stygt nært øynene. Au sa jeg og Åse spurte for andre gang den dagen om det gikk bra. Og vi var ikke framme engang!

Jeg har vanskelig for å tro at det er en enklere måte å ta seg fram til fossen på.

Den er et praktfullt skue og vel verdt turen inn på snøtt 6 kilometer en vei. 

Planen om å spise i bunnen av fossen ble skrinlagt. Der var det skikkelig vått i stor radius fra fossen. Vannet sprutet til alle kanter når det traff fjellet.

Solstrålene gjennom gammel granskau og fossebrus ga en magisk stemning.

Jeg hadde papir i lomma til å tørke linsa på kamera med, men den ene enden hadde jeg nå brukt til å tørke blod fra panna. Greit å ikke smøre blod på linsa. Etterhvert hadde jeg sluttet å blø, men det svei i såret. Godt det blødde så ulumskhetene ikke satte seg i såret.

Fossen er visst virkelig et skue om vinteren, men siden hverken jeg eller Åse driver med isklatring, så var det helt greit å ikke ha som mål og komme tilbake hit til vinteren.

På de bildene jeg hadde sett på nettet, så virket det som om det var mye mer åpent der hvor fossen var. I praksis så var det ikke store åpne plassen.

Neste punkt på planen var å finne et sted å spise i sola, Da var det bare å henge og dingle i busker for å prøve å komme seg nogen lunde helskinnet ned igjen til stien.

Siste glimt av fossen for denne gang.

Vi satte oss på en liten lysning i skauen for å finne fram nista vår. Hundene slapp fri, for vi hadde ikke sett en sjel på mange kilometer og ikke hørte vi noe los heller.

Når vi satte oss ned så tenkte jeg at det var lurt å ta en selfie, så jeg kunne sjekke ut skaden selv. Sendte bilde til Merethe og der var det ikke mye omsorg å spore. "Jeg fikk holde meg til stien, så var det ikke så mye som sto i veien for meg" 

Hailey hadde et stort håp om å få tildelt niste. Men hundene hadde fått hver sin godbit, så det fikk holde.

Det var ikke bare mine som hadde stort håp om å få utdelt niste. Una gikk ikke mange meterne unna. 

Frida derimot var ikke særlig interessert i niste, men å få med Bella på noen runder med leiking. Det var knall. Frida løp rundt og rundt og til slutt ble Bella litt interessert og fulgte med noen runder rundt oss.

Det var ikke så enkelt å få til bra bilder da det var endel skygge fra trærne rundt oss. Men de to hadde det gøy i alle fall. Ingen tvil om det. Det er fint å se på når Bella leiker med små hunder, hun er ikke voldsom og overfallende som hun er når hun leiker med Hailey. Henne vil hun helst sette seg på.

Una sier klart i fra når de leiker litt for nærme. Sånne unge jyplinger trenger tilsnakk. Matro skal man ha.

Frida og Bella kunne vel ikke brydd seg mindre om den kjefta.

Etter ei god hvil satte vi kursen mot traktorveien igjen. I dette terrenget er det ikke så godt å få laget en runde av turen egentlig.

Vi gikk innom der vi hadde sittet for å spise sist gang vi var der.

Forholdsvis mye vann der også nå.

Litt posering av fri vilje

På vei tilbake fant vi en foss som det sto tømmerstokker i.

Takk for turen Åse. Snart er nye planer lagt.

Fullmånens mystikk

 

“Det er opp til deg å gi livet ditt mening. Man kan ikke vente at noen skal komme å gi livet ditt innhold og gode opplevelser. Det er opp til deg selv” Så under fullmånens magiske kraft, hva vil du tilegne deg i livet ditt? Hva vil du si er meningen i livet ditt? Er målet det samme nå som det var for ti år siden? Hva tror du meningen i livet ditt vil være om ti år?

Året har snart bare to måneder igjen, da er det naturlig å tenke på hva en har fått ut av dette året her. Jeg har laget en årskavalkade som jeg har gjort de siste årene. Den legger jeg inn bilder i gjennom hele året, så den ikke skal glemme noen opplevelser. Når en ser tilbake i den nå, så har jeg jammen vært på mange nye steder i år også. Har vært på gamle steder, steder som er flotte. 

Jeg har vært på tur med både gamle og nye turvenner. Hilst på gamle og nye hundevenner. Året har jeg tatt mye etter innfallsmetoden på hvor jeg har dratt på tur. Det ble hverken Røros eller Smøla, det blir det nok ikke til neste år heller. Neste år blir det Island, og etter prisnivået som råder der, blir det vel telt om en har planer om flere overnattinger ute. Det ble ingen overnatting i telt i år heller, men jeg fikk til en natt i hengekøye.

Det er ikke alt som har blitt som jeg hadde tenkt i år, ikke ennå i det minste. Men vi får se da om det slår til med både det ene og det andre. Håper på valper på Bella i det minste, så får resten gå seg til. Jeg hadde planer om å male kjøkken, men det har fremdeles samme fargen som ble da vi flyttet inn i 1993. 

Jeg synes livet har hatt mye både innhold og opplevelser i år. Jeg har spurt etter selskap og blitt invitert med på turer. Etter det inntrykket jeg sitter igjen med nå, så har det vært mest oppturer. Kan egentlig ikke komme på en stor nedtur dette året her, så nå er det bare å krysse fingrene på at det ikke blir noen nedtur de siste månedene heller.

Jeg kunne imidlertid tenke meg at hjernen var litt mindre aktiv på eget initiativ hver eneste natt. Ikke bare en gang, men mange ganger. Jeg våkner og husker drømmene. De er ikke mareritt, men mer frustrasjonsdrømmer. Jeg er forskjellig steder hver gang, noen ganger med noen og andre ganger aleine. Men det som er fellesnevneren er at jeg leiter, jeg leiter og jeg leiter i overfylte steder. Enten er det masse folk rundt meg, eller så er det masse ting. I går natt drømte jeg at jeg leitet etter blomster som trengte vann. Det var potteblomster i et stort gartneri. Potter i milevise hyller som strakk seg mye høyere enn det jeg rakk opp mot taket. Jeg har kjørt stapp fulle tog med mye bagasje å drasse med meg, da leiter jeg etter ei dør så jeg kan komme meg av toget på neste stasjon. Jeg er ute og kjører bil og leiter etter ledig parkering. Jeg leiter alltid etter ett eller annet. Du blir ganske sliten av å leite hele natta, for jeg våkner når jeg drømmer.

Når jeg var yngre drømte jeg at jeg fant døde folk, folk jeg kjente eller visste hvem var. Da måtte jeg alltid sjekke klokka de hadde på armen sin. Den hadde stoppet da de døde. Jeg har tidligere drømt om et stort tomt tømmerhus i tett skau. Der er det noen som er etter meg som jeg gjemmer meg for. Jeg ser de aldri, men jeg kan føle at de sniker seg rundt.

Drømmeopplevelser virker ekte. De har sansbare kvaliteter som er vanskelige å skille fra opplevelser vi har når vi er våkne. Vi kan kalle dem for hallusinasjoner i tid og rom. Forskerne mener at det er de samme hjerneområdene som er aktive når vi drømmer og når vi opplever virkeligheten i våken tilstand. Forskjellen er altså bare om informasjonen som gir opphav til opplevelsene kommer fra toppen eller fra bunnen av pyramiden. Denne sammenhengen har man ikke har tenkt på tidligere. Forskerne tror at apical drive også er bryteren som kan bidra til våkne opplevelser, som dagdrømmer og ulike mentale bilder. Even til å kunne forestille seg ting, visualisere, se for seg muligheter og planlegge er aktiviteter som domineres av informasjon innenfra.

Bjørnen i Bjørneparken

Begynner du å bli lei dyrebilder nå? Savner du litt hunder og pusekatter isteden? Eller kanskje du vil ha flere turbilder? Jo da jeg kan love deg at det blir både hunder, katter og turer framover også. Snøen har jo ikke kommet, så jeg har vært på tur i helga. I knall sol og i godt turselskap. 

Bjørnene har vært i dyreparken siden den åpnet som Vassfaret bjørnepark. 

Den norske brunbjørnbestanden vokser sakte, men sikkert. Likevel er det et godt stykke igjen til Stortingets mål om 13 ynglinger hvert år. I 2021 ble det påvist 160 bjørner i Norge.

Brunbjørnen har vært totalfredet i Norge siden 1973, og arten er oppført som sterkt truet på «Norsk rødliste for arter 2021». Den nasjonale bestandsovervåkingen viser en positiv utvikling for den norske bjørnebestanden og i 2021 ble det nok en gang registrert flere bjørner enn året før.

I 2021 ble det totalt registrert 67 hunnbjørner og 93 hannbjørner, forteller Fløystad. Dette er det høyeste antall hunnbjørner registrert i Norge siden den nasjonale innsamlingen startet i 2009. Tidligere har det vært langt flere hannbjørner enn binner i Norge. Dette som en følge av at unge hannbjørner vandrer inn over landegrensen på leting etter binner og territorier. Hannbjørnene alene gir ikke en stabil bestand, da trenger vi ynglende binner med bjørnunger. Derfor er det gledelig at kjønnsfordelingen blir stadig mer balansert.

På midten av 1800-tallet levde det mellom 4 700 og 4 800 brunbjørner i Skandinavia. 3 100 av disse, eller 65 prosent, levde i Norge, mens 1 650 holdt til i Sverige. Politiske målsettinger om at bjørnen skulle utryddes førte imidlertid til en rask nedgang i bestanden fram mot århundreskiftet i begge land.

På begynnelsen av 1900-tallet innførte Sverige flere tiltak for å stoppe nedgangen i bestanden. I Norge avskaffet vi på samme tid den statlige ordningen med skuddpremie på bjørn. På dette tidspunktet var det bare cirka 130 bjørner igjen i Skandinavia. I perioden fra 1943 til 1994 økte den svenske bestanden cirka 1,5 prosent hvert år, og omtrent på midten av 1990-tallet ble bestanden beregnet til å være cirka 1000 individer i Sverige og mellom 22 og 35 i Norge.

Siden brunbjørnen ligger i hi om vinteren er den mer krevende å overvåke enn de andre store rovdyrene i Norge; gaupe, jerv og ulv, som hovedsakelig blir sporet på snø. Overvåkinga av arten i Norge er derfor konsentrert om innsamling og analysering av biologisk materiale. I 2005 ble det satt i gang en årlig innsamling og analysering av ekskrementer og hår fra utvalgte deler av landet gjennom Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt. I 2009 ble dette arbeidet utvidet til årlig innsamling og analysering av biologisk materiale over hele landet.

Hvis du finner ekskrementer fra brunbjørn i høst, så vil Rovdata og Statens naturoppsyn (SNO) gjerne høre fra deg. Du kan avtale overlevering av bjørneskit med en lokal rovviltkontakt i SNO.

Sporrekke: Forflytter seg vanligvis i gang med stor skreving og skrittlengden er vanligvis 90-140 centimeter. Sporstillingen er innovervendt. Kan forveksles med jervespor, men jervens spor er mindre og sporrekka har langt mindre skreving. Jervens spor er også rundere foran, og den femte tåa (tommelen) sitter lengre bak. Kloavtrykker er heller ikke like markert som hos bjørnen. Andre spor tegn er sundrevne stubber, stokker eller nedfallsstammer, opprevne maurtuer og vepsebol, avbrukne eller nedbøyde småtrær, kloring og risping i trær, utformede leier og skit.

Fem tær med tydelig kloavtrykk (Kloavtrykket er som regel tydeligst av framfoten)

Framfot: Lengde 10-16 centimeter, Bredde 11-17 centimeter.

Bakfot: Lengde 12-26 centimeter, Bredde 11-17 centimeter

Bjørnskiten er som regel store ruker. De inneholder fordøyd plantemateriale, insekter, bær m.m. Bjørnskiten er større enn alle andre rovdyrs skit og skiller seg fra hjortedyr ved at det inneholder ufordøyd og mindre finfordelt plantemateriale. Form, farge, konsistens og innhold kan variere svært mye.

Brunbjørnen kan ha en lengde på inntil 2,5 meter, mens skulderhøyden sjelden er på mer enn én meter. Hannene veier 100–300 kilo og hunnene 60–200 kilo. Kroppsbygningen er kraftig med tykk hals og en pukkel over skuldrene. Halen er kort. Hodet har avrundede, opprette ører og små øyne. Pelsen er tett og kan være mørkebrun, gråbrun eller gulbrun, til nesten helt svart. Ungene er gråaktige, som regel med hvite flekker på halsen.

Brunbjørnen er den bjørnearten som har størst mangfold i levevis og kan finnes i mange ulike naturtyper. I Norge trives den best i uberørt barskog, gjerne i ulendt terreng. Voksne dyr lever alene bortsett fra i paringstiden. Størrelsen på leveområdene varierer mye etter geografisk region og mellom individer. Generelt har binner med unger de minste, og unge hanner de største leveområdene. Bjørnene markerer territoriene sine ved å skrape i barken av trær og ved å avsette lukt på trær og på bakken.

Brunbjørnen er altetende med et kosthold som består av mest planter (som bær, saftige røtter og urter), men den spiser også noen dyr (som insektlarver, maur og smågnagere) og honning. Bjørn tar også noen ganger sau som er uten tilsyn, og i noen tilfeller også elgkalver og reinkalver. I noen områder av Nord-Amerika og Russland tar brunbjørn også mye fisk, særlig laks.

Brunbjørnen går i hi om vinteren, men faller ikke i dyp søvn. Den tærer i denne perioden på kroppsfett og senker da kroppstemperaturen med 4–5 grader. Den går ikke i ekte dvale som for eksempel piggsvin og flaggermus. Hiet graver bjørnen gjerne ut i en gammel maurtue, i jorden eller i en steinrøys. I Norge går bjørnen i hi i oktober eller november og forlater det i april eller mai, alt etter temperaturen.

Paringstiden til bjørnen er i mai–juli, men det befruktede egget fester seg først til livmoren når binnen går i hi på høsten, et fenomen som kalles forsinket innplanting. Ungene fødes i hiet fra desember til februar og veier da bare 0,3–0,6 kilo. Antall unger er sjelden flere enn to eller tre. Når ungene forlater hiet på våren veier de om lag fire kilo. Binnene har melk i rundt 2,5 år og ungene kan følge henne inntil fire år.

Søndag morgen ble den siste bjørnen i årets lisensjakt skutt i Sverige. Dermed er kvoten på 622 dyr fylt opp. Den siste bjørnen ble felt i Västerbottens län, der det var utstedt fellingstillatelse på 91 dyr. Årets bjørnejakt startet 21. august og kunne ha vart til 15. oktober. Flest dyr ble det felt i Jämtland, som ligger øst for Trøndelag. Der 220 bjørner ble skutt. I 2017 ble det anslått at det var 2.900 bjørner i Sverige.

I 1952 ble de to ungbjørnene Pekka og Liisa fløyet inn med sjøfly til Sandvannet i Vidalen. Under ansvar av forfatteren Mikkjel Fønhus og den senere forfatteren Edvard Elsrud ble de her forsøkt satt ut i naturen for å styrke den norske bjørnestammen. Pekka og Liisa var født ved Rovaniemi i Finland året før, og hadde vært turen om Fritzøehus og Skrim før de ankom Vidalen. Dette var to menneskekjære bjørner som viste seg ikke ha noen interesse av å leve i villmarken uten kontakt med mennesker. Det gikk derfor ikke så lange tiden fra de var satt ut og forlatt ved Sandvannet til de oppsøkte og slo seg til hos folk.

Liisa oppdaget og fulgte etter en noe "forfjamset" og redd tømmerhogger ned til en gård mellom Nes og Hedalen. Og Pekka fant frem til et bilverksted på Begnadalen, etter å ha fulgt etter det som også kan sies å ha vært en noe "forfjamset" og redd syklist. Begge steder ble det noe oppstandelse og morsomme historier for ettertiden, før menneskene de traff på, skjønte dette var tamme ungbjørner. Etter dette ble Pekka og Liisa sendt videre til Nystuen på Filefjell. Men de rakk altså både å bidra til morsomme historier og bilder fra området før forsøket med å sette de ut i Vidalen, ble avsluttet.

Elg og Reinsdyr i Bjørneparken

Har du funnet Rudolf i år og overlevert julegavelista di, sånn at julenissen kommer med det du ønsker deg til jul?

Litt kipt å se flokkdyr i en dyrepark. Særlig når de bare er to stykker. En av grunnene er kanskje at jeg har sett reinsflokker på Norefjell utallige ganger. Så kommer man til Bjørneparken og ser to stykker som henger litt med hodet og tusler litt rundt når det er mating. Når matingen er over så legger de seg for å vente på neste mating.

Antallet rein varierer fra år til år, men det finnes i dag om lag 215.000 tamrein i Norge, mer enn 150.000 av dem i Finnmark. Sammensetningen av flokken er om lag 74 prosent simler, 20 prosent fjorårskalv og 6 prosent okser. Reindrift som næring, kultur og livsform er unik både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Den alpine villreinen i Norge er unik for Europa. Men flere av de bestander vi forvalter som villrein, er opprinnelig tamrein.

Villreinen er fjellets nomade og en av våre mest ikoniske viltarter. Villreinen var blant de første dyrene som koloniserte Norge etter den siste istiden. Omfattende fangstsystemer, funn av pilspisser og helleristninger vitner om den betydningen villreinen har hatt for de første menneskene som vandret inn til landet vårt.

I Norge har reindriften sitt opphav hos den samiske befolkningen. I dag utøves samisk reindrift hovedsakelig i fjell- og utmarksområder i Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag, samt deler av Sør-Trøndelag, Møre- og Romsdal og Hedmark. Litt over 3000 mennesker er tilknyttet den samiske reindriften, 2200 av dem bare i Finnmark, som er det største reinfylket. Det drives også reindrift gjennom fire tamreinlag i Sør-Norge: Lom, Vågå, Fram og Filefjell reinlag. I tillegg utøver Rendal Renselskap en særegen reindrift, basert på slakt av privateide dyr i Rendalen, Engerdal og Trysil. Antallet rein varierer fra år til år, men det finnes i dag om lag 250.000 tamrein i Norge, mer enn 185.000 av dem i Finnmark.

Elg var heller ikke særlig interessant å se på. Jeg har jo alltid hatt en eller flere som har holdt seg på jordene gjennom hele oppveksten. Jeg bor jo så landlig til at å se rådyr, hjort og elg som spiser i jordekanten er en vane. Men ennå snapper jeg med meg kamera når jeg ser dem på jordet og det er ikke for mørkt ute.

Som du skjønner så var det ikke elg og reinsdyra som fikk mest oppmerksomhet når vi var der. Men man kan jo ikke bare gå forbi dem heller på en måte. Men det er vel heller noe med å se noe som man ikke ser bestandig. Jeg er vel ikke helt ukjent med rev rundt på jordet heller, men det er helst når ungene er blitt halvstore og utforsker terrenget rundt hiet sitt. 

Jeg er vel glad jeg ikke har ulv, bjørn og gaupe som vante innslag på jordet. Så da må man knipse løs i dyreparker.