Bjørnen i Bjørneparken

Begynner du å bli lei dyrebilder nå? Savner du litt hunder og pusekatter isteden? Eller kanskje du vil ha flere turbilder? Jo da jeg kan love deg at det blir både hunder, katter og turer framover også. Snøen har jo ikke kommet, så jeg har vært på tur i helga. I knall sol og i godt turselskap. 

Bjørnene har vært i dyreparken siden den åpnet som Vassfaret bjørnepark. 

Den norske brunbjørnbestanden vokser sakte, men sikkert. Likevel er det et godt stykke igjen til Stortingets mål om 13 ynglinger hvert år. I 2021 ble det påvist 160 bjørner i Norge.

Brunbjørnen har vært totalfredet i Norge siden 1973, og arten er oppført som sterkt truet på «Norsk rødliste for arter 2021». Den nasjonale bestandsovervåkingen viser en positiv utvikling for den norske bjørnebestanden og i 2021 ble det nok en gang registrert flere bjørner enn året før.

I 2021 ble det totalt registrert 67 hunnbjørner og 93 hannbjørner, forteller Fløystad. Dette er det høyeste antall hunnbjørner registrert i Norge siden den nasjonale innsamlingen startet i 2009. Tidligere har det vært langt flere hannbjørner enn binner i Norge. Dette som en følge av at unge hannbjørner vandrer inn over landegrensen på leting etter binner og territorier. Hannbjørnene alene gir ikke en stabil bestand, da trenger vi ynglende binner med bjørnunger. Derfor er det gledelig at kjønnsfordelingen blir stadig mer balansert.

På midten av 1800-tallet levde det mellom 4 700 og 4 800 brunbjørner i Skandinavia. 3 100 av disse, eller 65 prosent, levde i Norge, mens 1 650 holdt til i Sverige. Politiske målsettinger om at bjørnen skulle utryddes førte imidlertid til en rask nedgang i bestanden fram mot århundreskiftet i begge land.

På begynnelsen av 1900-tallet innførte Sverige flere tiltak for å stoppe nedgangen i bestanden. I Norge avskaffet vi på samme tid den statlige ordningen med skuddpremie på bjørn. På dette tidspunktet var det bare cirka 130 bjørner igjen i Skandinavia. I perioden fra 1943 til 1994 økte den svenske bestanden cirka 1,5 prosent hvert år, og omtrent på midten av 1990-tallet ble bestanden beregnet til å være cirka 1000 individer i Sverige og mellom 22 og 35 i Norge.

Siden brunbjørnen ligger i hi om vinteren er den mer krevende å overvåke enn de andre store rovdyrene i Norge; gaupe, jerv og ulv, som hovedsakelig blir sporet på snø. Overvåkinga av arten i Norge er derfor konsentrert om innsamling og analysering av biologisk materiale. I 2005 ble det satt i gang en årlig innsamling og analysering av ekskrementer og hår fra utvalgte deler av landet gjennom Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt. I 2009 ble dette arbeidet utvidet til årlig innsamling og analysering av biologisk materiale over hele landet.

Hvis du finner ekskrementer fra brunbjørn i høst, så vil Rovdata og Statens naturoppsyn (SNO) gjerne høre fra deg. Du kan avtale overlevering av bjørneskit med en lokal rovviltkontakt i SNO.

Sporrekke: Forflytter seg vanligvis i gang med stor skreving og skrittlengden er vanligvis 90-140 centimeter. Sporstillingen er innovervendt. Kan forveksles med jervespor, men jervens spor er mindre og sporrekka har langt mindre skreving. Jervens spor er også rundere foran, og den femte tåa (tommelen) sitter lengre bak. Kloavtrykker er heller ikke like markert som hos bjørnen. Andre spor tegn er sundrevne stubber, stokker eller nedfallsstammer, opprevne maurtuer og vepsebol, avbrukne eller nedbøyde småtrær, kloring og risping i trær, utformede leier og skit.

Fem tær med tydelig kloavtrykk (Kloavtrykket er som regel tydeligst av framfoten)

Framfot: Lengde 10-16 centimeter, Bredde 11-17 centimeter.

Bakfot: Lengde 12-26 centimeter, Bredde 11-17 centimeter

Bjørnskiten er som regel store ruker. De inneholder fordøyd plantemateriale, insekter, bær m.m. Bjørnskiten er større enn alle andre rovdyrs skit og skiller seg fra hjortedyr ved at det inneholder ufordøyd og mindre finfordelt plantemateriale. Form, farge, konsistens og innhold kan variere svært mye.

Brunbjørnen kan ha en lengde på inntil 2,5 meter, mens skulderhøyden sjelden er på mer enn én meter. Hannene veier 100–300 kilo og hunnene 60–200 kilo. Kroppsbygningen er kraftig med tykk hals og en pukkel over skuldrene. Halen er kort. Hodet har avrundede, opprette ører og små øyne. Pelsen er tett og kan være mørkebrun, gråbrun eller gulbrun, til nesten helt svart. Ungene er gråaktige, som regel med hvite flekker på halsen.

Brunbjørnen er den bjørnearten som har størst mangfold i levevis og kan finnes i mange ulike naturtyper. I Norge trives den best i uberørt barskog, gjerne i ulendt terreng. Voksne dyr lever alene bortsett fra i paringstiden. Størrelsen på leveområdene varierer mye etter geografisk region og mellom individer. Generelt har binner med unger de minste, og unge hanner de største leveområdene. Bjørnene markerer territoriene sine ved å skrape i barken av trær og ved å avsette lukt på trær og på bakken.

Brunbjørnen er altetende med et kosthold som består av mest planter (som bær, saftige røtter og urter), men den spiser også noen dyr (som insektlarver, maur og smågnagere) og honning. Bjørn tar også noen ganger sau som er uten tilsyn, og i noen tilfeller også elgkalver og reinkalver. I noen områder av Nord-Amerika og Russland tar brunbjørn også mye fisk, særlig laks.

Brunbjørnen går i hi om vinteren, men faller ikke i dyp søvn. Den tærer i denne perioden på kroppsfett og senker da kroppstemperaturen med 4–5 grader. Den går ikke i ekte dvale som for eksempel piggsvin og flaggermus. Hiet graver bjørnen gjerne ut i en gammel maurtue, i jorden eller i en steinrøys. I Norge går bjørnen i hi i oktober eller november og forlater det i april eller mai, alt etter temperaturen.

Paringstiden til bjørnen er i mai–juli, men det befruktede egget fester seg først til livmoren når binnen går i hi på høsten, et fenomen som kalles forsinket innplanting. Ungene fødes i hiet fra desember til februar og veier da bare 0,3–0,6 kilo. Antall unger er sjelden flere enn to eller tre. Når ungene forlater hiet på våren veier de om lag fire kilo. Binnene har melk i rundt 2,5 år og ungene kan følge henne inntil fire år.

Søndag morgen ble den siste bjørnen i årets lisensjakt skutt i Sverige. Dermed er kvoten på 622 dyr fylt opp. Den siste bjørnen ble felt i Västerbottens län, der det var utstedt fellingstillatelse på 91 dyr. Årets bjørnejakt startet 21. august og kunne ha vart til 15. oktober. Flest dyr ble det felt i Jämtland, som ligger øst for Trøndelag. Der 220 bjørner ble skutt. I 2017 ble det anslått at det var 2.900 bjørner i Sverige.

I 1952 ble de to ungbjørnene Pekka og Liisa fløyet inn med sjøfly til Sandvannet i Vidalen. Under ansvar av forfatteren Mikkjel Fønhus og den senere forfatteren Edvard Elsrud ble de her forsøkt satt ut i naturen for å styrke den norske bjørnestammen. Pekka og Liisa var født ved Rovaniemi i Finland året før, og hadde vært turen om Fritzøehus og Skrim før de ankom Vidalen. Dette var to menneskekjære bjørner som viste seg ikke ha noen interesse av å leve i villmarken uten kontakt med mennesker. Det gikk derfor ikke så lange tiden fra de var satt ut og forlatt ved Sandvannet til de oppsøkte og slo seg til hos folk.

Liisa oppdaget og fulgte etter en noe "forfjamset" og redd tømmerhogger ned til en gård mellom Nes og Hedalen. Og Pekka fant frem til et bilverksted på Begnadalen, etter å ha fulgt etter det som også kan sies å ha vært en noe "forfjamset" og redd syklist. Begge steder ble det noe oppstandelse og morsomme historier for ettertiden, før menneskene de traff på, skjønte dette var tamme ungbjørner. Etter dette ble Pekka og Liisa sendt videre til Nystuen på Filefjell. Men de rakk altså både å bidra til morsomme historier og bilder fra området før forsøket med å sette de ut i Vidalen, ble avsluttet.