Darren 1100 moh Del 3

 

Hailey fortsatte SPA-behandlingen sin videre innover i fjellet ved hver minste anledning. Du må jo få følge med tilbake til bilen også, så det blir en del tre fra runden på Darren. Vi holdt nemlig dagen ut på fjellet, vi var ikke tilbake på parkeringa før sola hadde forsvunnet bak åsen og mørket begynte å senke seg innen jeg var hjemme igjen. Det gikk jo en times tid i bil før jeg var vel hjemme i garasjen igjen.

Tove ble med hjem til Inger Synnøve, for hun har en time mer enn meg før hun er vel hjemme igjen. Greit å slippe å kjøre bil veldig langt når en er syk og har gått rundt i fjellet hele dagen, Imponert jeg over at hun holdt dagen så godt som hun gjøre med både fart og humør. Om det ikke hadde begynt å mørkne, så hadde jeg vel gått der å knipset bilder ennå.

På utkikk etter neste cache, det er lett å gå litt for langt når man går slik å skravler.

Man trenger ikke mange penger for å dra til fjells. Bensin og bompenger så er man kommet langt. Det er bra det er framkommelige veier opp i fjellet, så en slipper å gå flere timer før man kommer dit det er fint. Det er langt nok å gå der det er fint, om man ikke skal gå for å komme dit også.

Det er ikke bare de tobeinte som nyter fjellivet, en ser tydelig at de firbeinte gleder seg til hva som skjuler seg bak neste stein.

Når vi hadde tatt turens andre matpause så brøt sola litt og litt mer gjennom skyene og vi ble gående å nyte resten av turen med nesa i sky og tok mer bilder enn noen gang egentlig. (Er det mulig?)

Lenge siden jeg har vært på tur hvor jeg kommer hjem med flere bilder fra naturen enn av hundene.

Siden det var så vått i terrenget så ble vi litt våte oppover til knærne. Det var nemlig ikke alle steder som var like enkle å forsere med alt fra tette til forholdsvis svamper av noen tursko. Jeg skal impregnere skoene mine igjen, for nå har jeg vært på mange våte turer. Da kjører jeg føre var prinsippet. 

 Turens høydepunkt for tilskuerne, Findus frisør, men Inger Synøve var ikke særlig imponert over ferdighetene.

En liten pepptalk må til for slike unge sjeler som prøver seg. Ikke det at han tok seg særlig nær av det da.

Bella byr på Tovekos, tror Tove satte pris på tur med 5 hunder når hun måtte sette igjen sin Barfi hjemme. Gamle hunder må pleies med komfort, ikke på lange tunge fjellturer i myr.

Findus gikk over til kvisting isteden for frisørfaget.

Klart småtasser klør i tennene sine

Inger Synøve pekte og fortalte om alle toppene rundt oss , jeg er sikker på at hun har vært på de fleste av dem flere ganger. Det er jo slike topper som skiller seg ut som frister å bestige.

Så var vi igang igjen etter siste pausa. med mat.

Norsk lundehund er en eldgammel hunderase som ble brukt til jakt på lundefugl over store deler av Norges kyst. Man vet ikke sikkert hvor gammel lundehunden er, men man har beskrivelse av lundefangst med hund som er over 400 år gammel. Lundefuglen gjemmer reirene sine i utilgjengelig steinur, og hunden hentet ut levende fugleunger til føreren sin. Lundehunden var et viktig ledd i Kyst-Norges næringsvei. Kjøttet på lundefuglene ble brukt til menneskeføde, mens fjær og dun ble brukt til sengetøy eller eksportert sørover.

Fra 1850-åra gikk man over til å fange lundefugl med nett og det store behovet for lundehunder forsvant. I Måstad på Værøy, hvor forbindelsene til omverdenen var dårlig, tok man imidlertid vare på den stedegne stammen av lundehunder og tradisjonen knyttet til dette hundeholdet. Herfra fikk ekteparet Christie i Hamar tilsendt noen hunder i mellomkrigstida og de bygget opp en flokk på 60-70 hunder.

Under annen verdenskrig utryddet valpesyken nesten alle hundene på Måstad, som så fikk hunder tilbake igjen fra Hamar. Valpesyken rammet senere også Østlandet og mot slutten av 1950-tallet var stammen igjen svært liten. Eleanor Christie tok nok et krafttak for rasen og fikk fem hunder tilsendt fra Måstad som sammen med en sjette hund, dannet grunnlaget for det avlsarbeidet. Hun fikk nå med seg flere oppdrettere og rasen ble berget.

Tove nyter utsikten

I dag er det ca 650 lundehunder i Norge. I 2016 var det 84 tall nyregistrerte valper hos Norsk Kennel Klubb. Lundehunden regnes i dag som reddet, men rasen bør øke i antall for å være sikret ei trygg og livskraftig framtid.

Der i det fjerne er turens mål, selve varden på Darren.

Jeg er så takknemlig for å få lov å tilbringe en hel dag i dette terrenget med veldig hyggelig turselskap og mange hunder.

Endelig dukket det opp en flokk ryper som jeg så også. Men Ryper i flukt er ikke det enkleste å ta bilder av.

Godt jeg ikke er jeger med gevær, men med fotoapparat.

Når vi nærmet oss denne siden av fjellet dukket det opp flere stiskilt etterhvert.

Inger Synøve signerte oss inn i turboka på toppen, før vi satte kursen mot parkeringa og den siste cachen på turen.

Findus var veldig fasinert av både Hailey og Bella. De både rullet seg i lyngen og badet der det var vann.

Findus lurer på hva Hailey egentlig driver med.

Den ene varden etter den andre, men ikke alle var like store.

Tove logger cache og Bella passer på at loggen blir signert.

Det begynte å bli kaldere da det nærmet seg solnedgang, så site pausa droppet vi.

Hailey, Bella, Tølle, Findus og Tassen foran. Hundene begynte å bli litt lei av å posere, det var ikke fult så enkelt å få plassert alle lenger. Vi var litt småslitne vi også og lengtet etter bilene.

Solnedgang på fjellet i oktober tror jeg ikke jeg har hatt siden jeg hadde hytte på fjellet.

Det er bare en ting å si om dette... Fjellidyll på høyt nivå. 

Findus vasser over bekken sammen med jentene isteden for å hoppe fra tue til tue med de andre gutta.

Sola forsvant bak åsen og vi hadde noen meter igjen før vi var på parkeringa.

Takk for turen Tove og Inger Synøve.