Nok et nytt sted for min del. Man trenger faktisk ikke å besøke samme stedet to ganger, når det finnes et hav av ukjente plasser innen en relativt kort kjøretur hjemmefra. Jeg trodde Trandumskogen var større enn den var, men vel verdt et besøk.
Trandumskogen er bare noe jeg har hørt om, men når Patran sier at hun har vært der på omvisning når hun var i militæret. Ja da er veien kort for å dra med henne på tur. Pinsen må jo utnyttes ned til minste time. Jeg har vel ikke hatt så aktiv pinse på det jeg kan huske.
Trandumskogen har en sentral plass i beretningen om andre verdenskrig i Norge. Området har sterk nasjonal og internasjonal symbolverdi, og er et viktig minnested over de mange som mistet livet her. Trandumskogen i Ullensaker kommune er i dag et minnested. Totalt ble 194 personer henrettet i området av den tyske okkupasjonsmakten.
En minnetavle ble reist i 1970 med navnene på de henrettede. Den er utformet av arkitekt Arnstein Friling.
Det var en litt spesiell følelse når du så gravsteinene på rekke og rad langs stien. 173 nordmenn, 6 briter og 15 sovjetborgere ble henrettet i denne skogen. Gravene er merket og navnene finner du på minnetavlen ved minnesmerket der du går inn i området.
Om du ser godt etter så skal du se 5 gravsteiner på bildet over.
Selv om det ble henrettet så mange, var det får som visste om hva som foregikk i Trandumskogen. Dette var et militært skytefelt, hvor det var adgang forbudt. De som bodde i nærheten her var vant til å høre skudd. Det hadde gått rykter om at noe hadde foregått her, men først frigjøringsdagene ble det grusomme som hadde skjedd i Trandumskogen oppdaget.
De fant 18 massegraver med til sammen altså 194 menn. 136 hadde fått sin dødsdom offentliggjort. De resterende 37 ble henrettet uten dom. Russerne som ble skutt var krigsfanger som hadde rømt fra fangetransport.
Det var Oslo kriminalpoliti som stod for etterforskingen. Alle gravene ble gravd opp i løpet av sommeren 1945. Likene ble fraktet til Rikshospitalet. Der begynte arbeidet med identifiseringen. Likene ble identifisert av en kommisjon bestående av en leder i rettsmedisinsk institutt, professor, tannlege og politifullmektig. De undersøkte alt grundig. Pårørende hjalp til med å gi tannjournal og opplysninger om ofrene. Flertallet i kommisjonen måtte være enig i identifiseringen før det ble fastslått
Minnesmerket i Trandumskogen vart avduka i 1954 av kronprins Olav og er utført av Per Palle Storm. De fleste av de drepte nordmennene var motstandsfolk, mens russerne var fanger i tyske fangeleirer som hadde forsøkt å flykte. Fem av britene hadde blitt arrestert for å planlegge å sprenge tungtvannsanlegget på Vemork, og den sjette briten var delaktig i et sabotasjeforsøk på slagskipet Tirpitz.
De fikk tatt lederen for henrettelsene Hauptstürmbannführer Oscar Hans (som prøvde å unnslippe ved å kle seg i vanlig soldatklær da tyskerne kapitulerte). Han måtte peke ut hvor han trodde gravene var og fortelle hvordan fangene ble henrettet.
Oscar Hans fortalte at fangene ble ført til Trandumskogen fra Oslo om nettene, i lastebiler med presenning. De hadde hendene bundet på ryggen og to og to var bundet sammen ved albuene. I skogen ventet en eksekusjonspelotong med Oscar Hans som leder. Den besto av tyske soldater. Fangene ble ført fram til gravkanten. På signal skjøt de tyske soldatene alle på en gang. Deretter helte de kalk over likene og gravde igjen.
De henrettede måtte ta av seg alt som kunne hjelpe til med å identifisere dem i etterkant. De tyske soldatene hadde helt kalk over likene før det ble gravd igjen så identifiseringsarbeidet ble vanskelig. Det de ikke tenkte på var at kalk er dårlig for jordsmonnet, så vegetasjonen på gravene visnet. De var derfor enklere å finne gravene enn det kunne vært.
Eidsivating lagmannsrett ga Oscar Hans dødsstraff i januar 1947. Dommen ble anket, og Høyesterett opphevet den i august 1947 da man ikke fant det bevist at henrettelsene hadde vært rettsstridige. Saken mot Hans ble dermed henlagt etter bevisets stilling, og han ble utvist fra Norge. Hans ble senere dømt til femten års fengsel av en britisk domstol for henrettelsene av seks briter på Trandum.
Rikskommisær Terboven hadde lenge hatt mistanker til studentene ved Universitetet i Oslo. Han mente de var "åndelige opphavsmenn" til mye av den norske motstanden. I november 1943 ble universitetet i Oslo stengt og 1200 studenter arrestert. Over halvparten av dem ble sendt til Tyskland til ulike leire, hvor 13 av dem omkom.
Tanksskytebanen ble anlagt av okkupasjonsmakten under krigen og er den eneste kjente bevarte skytebane av sitt slag. Den inngår som en naturlig del av kulturmiljøet på Trandumskogen og har en viktig sammenheng med henrettelsene.
Trandumskogen var et militært område både før og under krigen. Og det er fortsatt et militært område i dag. Banen ble anlagt av nazister under andre verdenskrig. Russerfanger har utført selve arbeidet. Den er ca. 300 meter lang og består av flere store vegger i armert betong med åpninger, uten overbygning. Veggene er ca 10 meter høye og står med noen meters mellomrom. Banen ender i en voll med grustak som skulle ta i mot kulene.
Veggene skulle fungerte som lyddempere for øvelsesskytingen, samt for å stoppe bomskudd. Selv om veggene har en del merker etter slike bomskudd, var hensikten altså å skyte gjennom alle åpningene for å treffe blink i vollen i enden.
I den overbygde delen var det bevegelige blinker. Skytebanen ble endelig fredet 8. mai 2020 og er unik.
Seremoniplassen består av et monument som ble avduket i 1954 av kronprins Olav for å hedre de falne på Trandumskogen, og en minneplakett som ble reist i 1970 med navnene på de henrettede. Seremoniplassen inngår som en viktig del av opplevelsen av Trandumskogen som krigsminne. Formålet med fredningen er å sikre kulturmiljøet på Trandumskogen som et nasjonalt viktig krigsminne.
Formålet med fredning av seremoniplassen ved Trandumskogen er å bevare området som benyttes i offisielle og uoffisielle minnemarkeringer for de falne i Trandumskogen. Fredningen omfatter et avgrenset areal i Trandumskogen, tanksskytebanen og seremoniplassen. Det stilles ikke krav til vedlikehold eller istandsetting av tanksskytebanen. Forvaltningen av tanksskytebanen kan skje i tråd med prinsippene om militærhistorisk landskap.