Haugfoss ved Blaafarveværket

 

Jeg finner reisemål og frister Kenneth og Ingrid. Vipps så er vi på tur igjen. Denne gangen gikk turen til Åmodt og Blaafarveverket. Godt og varmt og endelig sommerfølelse på oss alle sammen.

Det gjorde ikke noe at det var stolper plassert der heller. Så jeg klatrer stadig oppover på lista og jeg har tatt flere enn i fjor. Bare det blir bart i fjellet, så blir det nok annet fokus enn stolper.

Ved det ene huset var det et oversiktskart over hele området.

Vi gikk lettere systematisk gjennom området, mye for å få med oss alle stolpene på stolpekartet og tildels for å få med oss alt som var verdt å se.

Siden vi skulle være ute hele dagen fikk Pink være med på turen. Det satte hun stor pris på. Vi tok stien opp til Haugfoss for å se på fossen.

Fossen var ikke på langtnær så stor som jeg hadde sett bilder av på nettet tidligere den uka. Men det var et flott syn avlikevel.

Suvenir sjappene lå tett i tett sammen med en kafe. 

Vi var inne og tittet og jeg kjøpte med meg en stein. Vi byttet på å stå ute med Pink så alle kunne få muligheten til å se på det de ville.

Mye forskjellig å kjøpe. Prisene var ikke så halvgale heller.

Gamle bygninger var bevart

For å se fossen skikkelig så gikk vi over brua og et stykke nedover på andre siden. 

En svalgang førte ut til uteserveringen

Om det ikke er fult så fint vær så kunne du spise inne.

Ganske idyllisk uteservering på den kafeen ved toppen av fossen.

Forholdsvis mange informasjonsskilt rundt på området, så om man leser alt så får en vite det meste om hvordan det var der i gamledager.

Litt synd jeg ikke tenkte på denne fossen når det var vårsmelting, men Blaafargeverket åpner ikke sesongen sin før 13. mai i år. Men neste vår kan jeg ta en tur.

Mener å ha lest at fossen hadde et fall på 39 meter.

Etterhvert som vi kom nedover langs fossen så vi mer og mer av hvor stor den egentlig var.

Alt er gratis om du ikke skal inn i galleriene. Til og med parkeringen er gratis.

Vet ikke helt om jeg hadde vært så fornøyd med å være naboen til et så populært sted. Krever litt hagestell  da. Men det hadde disse klart helt fint. En liten utedo til nissen.

Vi tok en liten rast på noen krakker som var satt utved elvekanten. Godt for dua mi å kunne krabbe litt. Men det eneste hun siktet seg inn på var  steiner som hadde havnet på plenen.

Teppet som Ingrid hadde tatt med var helt unødvendig syntes Sofie.

Hun er ingen sinke lenger, så det er bare å følge med.

På vei tilbake til bilen valgte vi stien som gikk langs elvekanten, så vi fikk med oss begge sidene av elva. Opprinnelig var det en flåte du kunne dra deg over elva, men denne var ute av drift for øyeblikket.

Denne stien gikk ikke gjennom skauen, men ga oss en oversikt over området.

Du kan skimte elva i bakkant

Virket som Pink satte pris på å få være med på turen, hun fikk både hvile og vann til tider.

Sove? Nei det kan man gjøre etterpå.

Vel nede igjen ble jeg og Pink igjen utenfor gjerdet til bondegården, mens Sofie fikk hilse på dyra.

Mye historie om man ville sette seg inn i ting som hadde utviklet seg på stedet opp gjennom tidene.

Safen de oppbevarte kobolten i. 

Grunnleggeren av stiftelsen

Sånn ble ting gjort

Tidligere ble kobolt brukt som koboltforbindelser til blåfarging av glass og dekorasjoner på porselen. I dag brukes det i harde og temperaturbestandige legeringer, I en periode ble kobolt brukt som anodemateriale i enkelte litiumbatterier. Kobolt er vidt utbredt i jordskorpen i form av mineraler, i manganknoller på sjøbunnen, og som sporgrunnstoff i jordbunnen og i planter og dyr. Rene koboltmineraler forekommer ikke i slike mengder at det i dag er regningssvarende å utnytte dem. Men i Norge ble Modum Blaafarveværk drevet i 120 år fra 1778.

Kobolt kan også være et biprodukt ved kobber- og nikkelproduksjon. Store uutnyttede forekomster finnes i manganknoller på havbunnen, trolig cirka 9,8 milliarder tonn. Koboltinnholdet i knollene er typisk 0,35 prosent, men kan være så høyt som to prosent. Kobolt er et viktig sporelement for dyr, særlig for drøvtyggere. Mangel på kobolt medfører nedsatt appetitt og anemi, og dermed langsommere vekst enn normalt. Ved koboltmangel kan koboltsalter settes til gjødselen eller direkte til fôret.

Kobolt inngår som sentralatom i vitamin B 12. Dette vitaminet er nødvendig for dannelse av røde blodceller, og ved mangel oppstår pernisiøs anemi. Hos noen dyrearter produseres vitaminet av bakterier i fordøyelseskanalen. Mennesket må få vitaminet tilført.

Pink var heldig, det var mange som ville hilse på.

Så var det på tide å finne bilen for å dra hjem igjen. Det ble en liten hamburgerstopp i Åmodt, og jammen ble det en softice stopp på Krøderen kro også, før vi kom oss hjem.

Sofie stortrives fortsatt  i bur. Jeg sitter i sofaen og hun leiker på bordet. Om jeg må hente noe eller på do, så lukker jeg burdøra og hun kommer ingen steder og er helt trygg til jeg er tilbake. 

Kveldstur til Fiskelaustjern

 

Ja jeg veit at jeg skulle vaska bilen min, men når skal jeg få tid til det da? Jeg har knapt tid til å innom butikken for å fylle opp kjøleskapet. Men jeg har bestilt service til den da, så kanskje jeg rekker å få spylet av det verste før den skal leveres dit.

Inger Synøve kom innom etter at de var ferdige med noen ærender i Hønefoss. Fylte opp litt vann i flaskene og kjørte til Stalla. Det virket ikke som de hadde sloppet kuene på skauen ennå, så da var det bare å nyte turen. Det pleier å være endel dyr der, så da er det ikke så enkelt å gå tur med hund.

Jeg ble overrasket over hvor mye det var hogget langs veien innover siden sist jeg var der.

Fordelen med hogstflater er at vi kunne brune kroppen vår når vi gikk. 

Passering av Stalla og ikke en sjel i sikte.

Litt kjedelig med slike lange strekker av grusvei, men siste delen ned igjen går på gammel traktorvei.

Veien deler seg og vi la i vei oppover bakkene. Det er javn stigning helt til vi kommer til vannet. Skravla går like jevnt som beina når vi er på tur. Det er alltid trivelig å gå på tur sammen med noen som er på samme nivået som en selv. 

Hvitveisen varierer ganske mye. Noen er ganske rosa/lilla enten på utsiden eller til og med på begge sider, noen er rent hvite, noen er grønnlighvite. Noen har store blomster, noen har mindre blomster. Noen har seks kronblad, noen har flere (7-9). Også bladfargen varierer: noen har rent grønne blad, noen har et tydelig rødskjær.

Hvis en ser nøye, så vil alle disse kjennetegnene være like i en flekk, som kan være på kanskje en halvmeter til en meter eller to, og så er det en forskjell til neste flekk. Ofte kan en se tydelig grense mellom slike flekker - med ulik vlomsterfarge, størrelse eller bladfarge. Det kommer av at hvitveis har krypende jordstengel, slik at en slik flekk er ett individ som en gang for mange år siden har spirt fra ett frø. Og hva det kommer av? Genetisk variasjon i bestandene.

Endelig hadde vi kommet fram til Fiskelaustjern og hundene kunne få seg et avkjølende bad. Det var rimelig varmt oppover bakkene, selv for oss uten pels.

Gutta glemmer fra gang til gang at det lønner seg å holde litt avstand når Bella og Hailey kommer opp fra vannet. Lundehunder er ikke veldig begeistret for vann.

Enn så lenge var de trygge for Bella.

Tølle holder klokelig avstand, men Findus er medlem av kortidsminneforeningen og får seg stadig en dusj når jentene kommer opp fra vannet.

Da må jo han riste seg også

Før alt er tilgitt og leiken er igang igjen.

Bella er veldig grom for både Tølle og Findus. De har stort sett noen skikkelige runder med leiking når vi tar pauser.

Det blås ganske kaldt til tider, så vi blei ikke sittende så fryktelig lenge.

Hailey holder øye med dem fra avstand. Hun kan leike når hun finner det  ut, men det er ikke så ofte lenger.

Multeblomstene sto på rekke og rad, så det kan hende det blir noen gule saftige bær til høsten.

Vi måtte ta det obligatoriske gruppebilde før vi pakket sakene og satte kursen videre innover veien.

Inger Synøve er stadig på leit etter utsikt og gamle boplasser. På vei ned igjen skulle vi passere Eftasbråtan, men den klarte vi ikke å finne noe spor etter.

Reven spant over veien foran oss, men den ble det ikke noe bilde av,

Vi fant traktorveien og satte kursen mot bilen igjen

Egentlig burda man innføre mer bading  som tradisjon på turene våre, ikke bare rastestopp for niste og drikke. Eller hva sier du Inger Synøve? Det skal i alle fall bades på Vassfarturen vår til sommeren.

Bella danner stort sett baktropp når vi er på vei til bilen igjen, så da liker Hailey seg.

Det var ikke bare hvitveis som blomstret langs stien, både fioler og markjordbær så vi også.

Snøen smelter sakte, men sikkert i fjellet, Så til helga er det planer om en tur til fjells. Håper det er bart i solhellingene i det minste.

Verdens beste turkompiser på fire bein, så får de på to bein stå urangert. 

Til tider litt bløtt, så en måtte sjekke før en vabbet i vei nedover veien. Det var ikke alle steder joggesko var riktig skovalg, for å si det sånn.

Elgen hadde ragget seg.

Findus og Tølle er sikker på at de så både bjørn, ulv og gaupe...

Og man har vel ikke vært på skikkelig tur om man ikke har gjennomført noe bushing...

Siste avkjølende dukkerten i Sogna før vi kjørte hver til vårt igjen. Med ny tur planlagt.

Blod i dans

 

En forsvunnet tenåring, en død seriemorder og en mystisk sekt Tommy Bergmann står overfor sin vanskeligste sak. Seriemorderen Jon-Olav Farberg blir funnet brent til døde rett etter at trettenårige Amanda forsvinner. Tommy Bergmann er den eneste som er sikker på at Farberg er i live, og blir derfor uglesett av kolleger og ledelse ved Oslo politidistrikt. Sporene peker mot Litauen og en sekt fra tsartiden som mener at en morder kan frelses ved å lemleste en ungjente født i Værens tegn. Som Amanda. Eller Mathea, datteren til Bergmanns etterforskerpartner, Susanne Bech. I Oslos horestrøk finner Susanne et kassettopptak av Amanda på et tomt hotellrom, leid av en mystisk kvinne. På speilet står det med leppestift: «Hun skal frelse ham».

Mye hoppende handling med en god del detaljer. Mye grove beskrivelser som er helt unødvendige. Ikke en forfatter jeg kommer til å leite etter når jeg skal kjøpe bøker. 

Frisbeegolf på Lunner

 

Det har blitt en forholdsvis aktiv personalforening på jobb, så da blir jeg med om det passer på de aktivitetene som tilbys. Frisbeegolf har jeg aldri prøvd tidligere. Jeg har vel sendt ei plate i hytt og pine en gang på 80-tallet, men aldri prøvd å treffe kurver. 

Vi kastet i tur og orden. Sakte, men sikkert nærmet vi oss kurven alle som en. Noen tok det litt tid med, mens andre sa det bare svupp også var frisbeen i kurven. Men ingen hadde gjennomgående flaks hele runden. 

Gamle kunster ble frisket opp igjen og det var ikke så fryktelig vanskelig å nærme seg kurven. Noen vindkast gjorde det hele litt spennende. Så når frisbeen virkelig fløt på vinden bar det raskt avgårde.

Her er det stor sjanse for at en slipper å kaste en gang til denne runden.

Jeg var nå litt opptatt av nærmiljøet også. Det var praktfult på Lunner barneskole hvor denne banen lå. Gammel hage med frukttrær, det er aldri feil.

Hvite blomster er absolutt de peneste.

Hver klasse hadde eget hus, og lærerværelset med bibliotek lå i hovedhuset.

Bare å krysse fingrene og håpe på at alt går som det skal.

Jeg mistet raskt tellinga på hvor mange kast jeg brukte på hver kurv, og hvor mange jeg brukte på hele banen har jeg ikke peiling på. Men denne runden gikk overraskende fort.

På startplata sto det pil mot kurven, og på kurven sto det pil mot neste plate.

Om du ikke har prøvd så er det ikke så vanskelig å starte. Ikke er det noe dyr hobby heller.

Nesten så man kunne laget slik bane hjemme i hagen.

Overraskendenok gikk det ikke et eneste vindu, eller bulk i en bil på hele runden.

Dager med skyfri himmel kan det komme mange flere av i sommer.