Siste uka før jul

 

Vi har alltid julelunsj på jobben siste uka før jul. Da var det julemat fra Rustad Kafe og vi ble gode og mette alle sammen. God mat og jammen ble det ikke med litt dessert også. Jeg er ikke veldig begeistret for riskrem med rød saus, så jeg sto over den desserten.

I nye bygg er vinduene så tette at de dogger når det blir væromslag. Når det blir kaldt igjen så danner det seg isroser på vinduene. De er ganske fine når det lysner ute . Det har alltid vært sånn på jobben, og jeg er veldig glad for at jeg ikke har det slik hjemme.

Jeg plukket med meg Sofie fra barnehagen en dag jeg skulle til Sokna for å gå tur med Wenche Lill. Da fikk jeg koset meg litt før jeg skulle ut i kulda. Hyggelig å gå tur med noen så får en oppdatert seg litt på litt sladder. All sladder trenger slett ikke å være snakk stygt om noen. Det finnes mye hyggelig sladder også.

Vi gikk Blystadrunden og Bella har virkelig funnet tonen med Garm som egentlig er hunden til mamma'n til Wenche Lill. Virre liker tempo, men Garm vill helst sjekke ut jentene.

Det er trivelig å gå tur i litt tettbebygd strøk, det er mye julepynt som har kommet opp. 

På vei hjem fra jobb en ettermiddag var hele himmelen full av perlemorskyer. Jeg skulle til Sokna for å levere bakkene fra julelunsjen. Innen jeg hadde kommet meg hjem så var det begynt å bli ganske mørkt, da ble himmelen full av flammer.

Jeg har store planer om å nyte romjula.

En lørdag før jul

 

En lørdag før jul var vi tidlig på tur. Det er noe spesielt med blåtimen, særlig den om ettermiddagen. Men man skal ikke kimse av blåtimen på formiddagen heller. Det er ikke så mange timene med skikkelig dagslys for tiden, så da må man bruke den tiden man har til rådighet.

Det var meldt mildvær, så da tenkte jeg at jeg fikk dokumentere vinterstemningen mens den var der. Jeg tror ikke at det kommer til å bli så veldig mildt her. Men kanskje snøen raser av buskene, da blir det ikke så stemningsfylt egentlig.

Jeg valgte runden om hengebrua for jeg tenkte å sjekke hvor mye det var strødd på veien. Man må benytte en hver sjanse for en sparktur mens man kan. Jeg hadde nemlig lovet Pink en liten trimtur før jul. Hun elsker å løpe, det gjør ikke mine. De trives med gåturer.

De er ivrigere på strøinga på siden hos meg, enn de er på andre siden. Sånn har det vært i alle år. Det har nok med hvem som har ansvaret for veien. Hos meg er det fylke, på andre siden er det kommunal vei.

Et blikk over elva til der jeg bor, så ser en at mildværet holder seg i høyden. Håper det fortsetter sånn. Jeg går for snø på skauen.

Toget til Bergen tutet forbi, kanskje det var fylt av studenter som skulle hjem til jul?

Sånne bilder får meg til å tenke på en gammel julefilm som Patran alltid så når hun var mindre. Polarekspressen. Den handler om en liten gutt som har begynt å tvile på om julenissen finnes. Seint på julekvelden stopper et mystisk tog utenfor huset hans. Om du vil se ligger filmen på Viaplay.

Himmelen varierte mye iløpet av runden vi gikk. Det er fascinerende å følge med på himmelen når sola skjuler seg bak skyene.

Etter hvert som vi kom lenger utover mot Veme så ble det kaldere. En stund beit det litt i kinna og nesetippen ble iskald. 

Blåtimen holdt seg liksom hele dagen forrige lørdag. Det ble liksom ikke skikkelig lyst.

Mildværet krabbet nedover Holleia, og innen kvelden kom var varmegradene kommet ned til meg også.

Jeg gikk over hengebrua med god samvittighet uten å måke snøen. Det var ikke mange centimeterne som lå der, og med det kommende værskiftet som var meldt regnet jeg med at all den snøen ville forsvinne iløpet av natta.

Onkel ola oppdaget oss raskt når vi kom opp bakken.

Bella sjekker ut, men jeg var litt usikker på om det var strøm i gjerdet eller ei.

Vi møtte ikke en sjel på runden, så da skjønte jeg at det var en eller annen form for sport på tv'n. Rart det der, men slår aldri feil.

Heldig med nabolaget mitt vil jeg si. Stille og fredelig for en tur sommer som vinter.

Det var strødd endel langs veien, så jeg fant ut at sparketuren med Pink på ettermiddagen måtte gå på andre siden av elva.

Istappene hadde vokst siden sist vi gikk forbi.

Etter en times tid nærmet vi oss hjemme igjen

Når vi hadde kommet hjem satte jeg inn hundene og dro for å hente Pink. Hun tok helt av når hun skjønte at hun skulle få være med meg på tur.

Håper jeg rekker flere sparketurer med henne før det bli bare veier og vår i luften.

Romjul

 

Romjul er perioden mellom julehelgen og nyttår, det vil si fra og med tredje juledag 27. desember til og med nyttårsaften 31. desember. Tradisjonelt var julefeiringen rammet inn av de viktige høytidsdagene Jesu fødsel 24. desember og Hellige tre kongers dag 6. januar. Romjul eller romhelg ble da en betegnelse på den mellomliggende perioden. I betegnelsen romjul er første ledd brukt overført med betydningen 'fri, ubundet av loven', det vil si 'som man ikke er lovpålagt å helligholde'. Dette i motsetning til lovpålagte helligdager med arbeidsnedleggelse, faste eller lignende.

I norrønt ble adjektivet rúmheilagr brukt om en dag 'som ikke er hellig etter loven'. Også i romjulen var det viktige festdager. Før reformasjonen i 1537 feiret man også i Norge Staffansdagen 26. desember. Stefan var kristenhetens første martyr, som ble steinet til døde. Både i Norge og særlig Sverige hadde man skikken med å ri «staffan». Det innebar at man andre juledag red om kapp til åpne brønner å vanne hestene. Barnedagen 28. desember ble feiret til minne om de uskyldige barn som Herodes den store lot drepe. Dagen etter var minnedag for erkebiskopen Thomas Becket av Canterbury, som ble drept foran alteret i sin egen kirke i 1170.

Vintersolverv

 

Vintersolverv er årets korteste dag. Nærmere bestemt står solen på denne dagen på sitt laveste nivå i løpet av året. Denne astronomiske hendelsen kan forklares med at jordens rotasjonsakse vipper i forhold til jordens baneplan.

Denne datoen markerer også vinterens første dag, selv om den meteorologiske vinteren begynner tidligere."Mens de astronomiske årstidene eller kalendersesongene begynner med jevndøgn (vår og høst) og solhverv (sommer og vinter), begynner de i meteorologien tidligere og tilsvarer perioder på tre hele måneder", som indikerer at den meteorologiske vinteren begynner 1. desember og slutter 28. eller 29. februar. Men offisielt, fra et astronomisk synspunkt, starter vinteren i år fredag 22. desember 2023 nøyaktig kl. 04.27 (Paris-tid).

Men det er noen gode nyheter i forbindelse med vintersolverv. Fra og med fredag 22. desember 2023 blir dagene lengre, med flere minutter dagslys hver dag frem til den første sommerdagen. Solen vil dukke opp tidligere og tidligere, og gå ned senere og senere.

Viking jul

Slik feiret vikingene jul, det skulle drikkes og det skulle spises hest. Julefeiringen begynte i heimen, så gikk det over i sosialt samvær. Folk kom gående og kjørende med hest og sleder med skinnfeller over skuldrene. Høvdingen i området hadde invitert til midtvinterblot. Gjestene hadde med seg tønner med øl, mjød, mat og kanskje noen dyr som skulle slaktes. I langhuset på storgården var det fyrt opp i ildstedene og pyntet. Det var klart for julefeiring på vikingvis.

Det er vanskelig å si akkurat når julefesten i vikingtida ble holdt. Men det var trolig rundt den tiden sola snur, som man sier. Det har nok å gjøre med at jól er en tradisjon som er langt eldre enn vikingtida. I mange gamle kulturer var det vanlig å ha fester i forbindelse med års-syklusen. Plasseringen av julefesten har nok hatt å gjøre med veldig gamle tanker om at man må gjøre noe for gudene slik at de bringer sola tilbake. Vikingene kalte festene for blót. Dette var offerfester til ære for de norrøne gudene. Det var ikke bare i jula det ble holdt slike fester, men også på midtsommer og i overgangen fra høst til vinter.

I kong Håkon den Godes saga skriver sagaforfatteren Snorre Sturlason at tidligere så ble jul holdt midt på vinteren på hökunótt, som var 13. januar. «Det blev holdt tre nætters jul», skrev han. Dette passer bra med vikingenes kalender, sier Herleik Baklid. Vikingene delte inn året i to årstider, fra 14. oktober var det vinter, og fra 14. april, sommer.

Midt på den strengeste vinteren reiste folk for å delta på julefesten. Kanskje var det en kjærkommen begivenhet på en tid av året hvor det ellers ikke var all verdens å finne på. Trolig ble disse julefeiringene feiret på storgårdene. Vi kan forestille oss at høvdingene har invitert sine venner med sine hustruer for å markere midtvinter. Det har vært en ganske stor fest. Så er spørsmålet hvem som betalte for gildet. Var det høvdingen alene? Eller var det bøndene i fellesskap som har tatt med sitt for å spise og drikke. Mest trolig det siste. For det kunne bli ganske dyrt å servere 300 til 500 personer. Folk samlet seg i langhuset. Bygningen var kanskje flere titalls meter lang og det var høyt under taket. Man fikk god fyr på ildstedene så ikke gjestene skulle fryse seg skakke. Det var ikke snakk om fire timers fest også dra hjem i igjen. Nei, det å dra til en gård for å feire, det kunne ta lang tid. Dette var store fester som varte i tre-fire dager.

I Håkon den Godes saga forteller Snorre om hvordan et tradisjonelt blotgilde foregikk. Etter hedensk skikk skulle alle bønder komme dit hvor hovet var, som da var langhuset eller kultplassen. De skulle ta med sine matvarer til så lenge blotet varte. Og ved gildet skulle alle ha øl. Videre skriver han at det ble drept alskens «smaler og hester», men alt blodet som fløt av dem, det ble kaldt «laut», og bollene som blodet stod i ble kalt«laut-boller».

Så skulle man ta kvaster, og med dem skulle man «farve stallerne (altrene) røde og ligesaa hovets vægger uden og inden, og ligesaa stænke det paa mændene». Kjøttet skulle man koke. Det skulle være ildsteder midt på gulvet i hovet, og over dem hang det kjeler. Høvdingen skulle «signe bægret og al blotmaden». Så var det tid for å skåle, og først skulle man signe Odins beger og drikke for kongens seier og makt, ifølge Snorre. Siden skulle man drikke Njords og Frøys beger for godt år og fred. Det var også vanlig å drikke Brages beger, for å minnes sine gravlagte venner, skrev Snorre. Det er åpenbart at det har vært noen ritualer. Om de kastet blod på veggen og eventuelt satt noe blod på i ansiktet på de som utførte ritualet, det kan man ikke se bort ifra. Trolig skilte ikke julefesten seg noe særlig fra andre fester slik som midtsommerblotet.

Den eldste kilden som nevner jul, er et skaldekvad om Harald Hårfagre fra slutten av 800-tallet. Det forteller at kongen var lei av juletid med inneliv, gryter og varm kvinnestue. Her får man inntrykk av at jula kanskje ikke var så ulik slik vi kjenner den i dag. Men Harald ville ut å «drikke jul» på havet. Der skulle han ta opp Frøys leik, ut og slåss.

Øldrikking til jul forble en viktig tradisjon når den kristne julen skulle feires. Ifølge Snorre gjorde Håkon den Gode det til lov at «jula skulle ta til på samme tid som hos kristne folk, hver mann skulle holde øl av en mæle malt», eller så vanket det bøter. Julehelgen skulle holdes så lenge ølet varte. I Gulatingloven av 1100 ble det bestemt at bonden kunne miste gård og grunn om han ikke hadde brygget øl tre år på rad. Gildet var en gest til gudene. Man ofret og ga en gave til gudene på vegne av fellesskapet, så spiser man kjøttet og drikker det som ble gitt til gudene. På en måte er dette et måltid mellom mennesker og guder. Det ble nok fremført skaldedikt og sagaer. Høvdinger var selv ganske godt belært i kunsten å fortelle.

Det ble fortalt om vågale reiser til havs, om kongens enestående gavmildhet, og om ravner som frydet seg over fiendenes blodige lemmer. Kanskje ble det også sunget og fremført musikk. Vi kan se for oss at festen ble temmelig livlig ettersom timene skred inn i vinternatta. De viste religiøsiteten sin ved praksis heller enn ved trossetninger og bønner. De hadde i alle fall ikke behov for å feste dette i skrift slik vi ser i kristen tid. Det var ingen som var prester på heltid, men høvdingene tok ofte rollen med å lede ritualer.

Folk var nok religiøse på den måten at de har hatt merkedager hvor de har ofra eller festa til ære for og for å påvirke guder. Da hvilken gud som skulle passe best. Det ble drukket for godt år og fred, sier kulturhistoriker Herleik Baklid. Vi må huske på at årsveksten og freden var sentrale ting i tiden. Å få avling og mat var man avhengige av, det var ikke så enkelt å få tak i mat hvis avlingene slo feil. Dessuten var det en del ufred i landet og uroligheter. Men like mye handlet nok feiringene om å det å skaffe seg lojalitet blant folk. Det ble sannsynligvis slaktet og spist mye hest. Det er kjøtt som er knyttet til Odin. Så spiste man også alt annet kjøtt, men hestekjøtt er det som man sterkest kobler opp mot den førkristelige kulten.

I Gulatingloven ble det lagt ned forbud mot å spise hest. Det var trolig fordi det var knyttet til hedensk praksis. Det hadde nok også å gjøre med at hesten var veldig viktig som arbeidsdyr og transportmiddel. I Håkon den Godes saga forteller Snorre om da kongen skulle delta på høstblot på Lade. Men Håkon vegret seg mot å ta del i trøndernes tradisjoner. Han var oppvokst i England og var kristen. På festen drakk han øl av hornet, men gjorde korstegn først. Noen av bøndene ble skeptiske. «Hvorfor gjør kongen slik?». Sigurd jarl forsvarte Håkon; «han gjorde hammer-merke», løy han. Neste dag ville bøndene at Håkon skulle spise hestekjøtt. Det ville han ikke. De ba han drikke suppen, eller i det minste spise fettet. Men det ville han heller ikke. Og da var bøndene nær ved «gå imot han».

Det er flere teorier om hva som var bakgrunnen for jól. Det å ofre til gudene i håp om et nytt godt år, ser ut til å ha vært en del av det religiøse aspektet. I skaldediktet Ynglingatal får vi høre om at det var en rekke uår i Uppsala. Kongen Domalde ofrer både dyr og mennesker. Til slutt lar han seg selv ofre på vinterblotet. «Fordom de hende, dei farga jordi, sverd-kjempur, med kongeblod», kvad skalden. Om historien er sann eller oppspinn vites ikke.

Julens myter og overtro

 

Den urnordiske kulturen vokste fram i et krysningspunkt mellom tre tradisjoner: den germanske, den keltiske og den samiske. Også juletradisjonene våre bærer i seg denne kulturarven. 

Den moderne sjøsamiske julefeiringa skiller seg lite ut fra den norske. Tidligere var det er del folketro knyttet til jula, og noen gamle skikker lever ennå i beste velgående. En tradisjon i Manndalen som sies å ha eksistert i ”uminnelige” tider er Nissetoget på nyttårsaften. Skikken er helt enestående for Manndalen, og beskrives som en viktig kulturbærer i bygda.

Eldre ungdommer og voksne kler seg i skumle, fryktinngytende masker, laget av skinn, tøyfiller, bein, tang og tare, og ellers hva man måtte ha for hånden. Deretter møtes de på kvelden nyttårsaften og går i tog gjennom bygda. Hensikten er å lage mest mulig støy og spre frykt rundt seg. Ferden ender med dans og spetakkel rundt et stort bål.

Maskelaging er for mange en viktig aktivitet i romjula, og kreativiteten er stor. På 80 og 90 tallet hadde man også kåringer av ”fineste” nyttårsmaske. Ingen vet når og hvor skikken komme fra. Lignende skikker finnes rundt i verden. I Ungarn regnes de såkalte ”busjoaras” som noe av det mest spektakulære innen folkefestivaler. I byen Mohács møtes unge menn forkledd i groteske masker til en årlig seremoni. De lager spetakkel i gatene, og angriper kvinner med strømper fylt med mel. Tidlig på nyttårskvelden arrangeres en langt snillere versjon av nissetoget for barna.

På julekvelden er det viktig at det er vann nok i både hus og fjøs, og øsen må henges ved vanntønna, for at julekallen skal finne vann å drikke for sin tørst. Hvis han ikke finner vann, suger han blodet av husets folk, slik at de blir syke, eller han kan forvolde annen ulykke som vil skje i nær framtid. Alt av håndarbeid og også vedhugging, skulle vært unnagjort før julaften. Dersom det var nødvendig måtte det skje på formiddagen. Om julekvelden og julenatt forbød folk barna å gå på ski. De sa til barna at da tok julekallene (juovlagállát) mot dem i en sekk.

Om julenatten kunne man høre og se mye rart av både kjørende og gående vesener, og hvis man var kaldblodig nok, kunne man også få se ting. Dersom du har et spesielt ønske, bør du stille deg på en hovedvei, i et kryss, der veien går til tre kanter, frem og tilbake og til en av sidene. Du begynner først å høre den en tingen etter den andre, og det ene er fælere enn den andre, men du må ligge eller sitte helt urørlig i den stillingen du først inntok. Du vil se høre og kjenne de skrekkeligste ting, men du må ikke svare eller gjøre noe. Dersom du klarer dette til alt er overstått, vil det endelig komme en person til deg med spørsmål og hva du egentlig ønsker. Da først skal du svare, og ønsket vil bli oppfylt.

Fordum tillot sjøsamene ingen å gå ut og kike inn gjennem vinduet nyttårsmorgen. Det var forbudt, for da kan en se hvem som i det nye året dør av dem som er der inne. De fortalte at engang gikk en gårdsdreng ut og kiket gjennem vinduet, mens de andre satt omkring bordet og spiste nyttårsmorgen. Han så at husbonden satt ved bordet uten hode. Drengen ble forferdelig redd og fra den dag var han sinnssvak. Husbonden døde samme år.

Når jula nærmet seg ble det en travel tid i huset. Presanger skulle lages til alle, Kvinnene strikket votter og sokker. Guttene laget forskjellige småting til de voksne. Barna fikk biler og båter. Jentene fikk dokker. Etter hvert begynte julebaksten. Det ble bakt lefser og andre småkaker. Lille juleaften var det reingjøring

På juleaften ble det lagt julegrøt i fjøsen. Stearinlys i alle vinduene. Så spiste vi julegrøt, smakte på julekakene og sang julesanger. Deretter var det tid for utdeling av julepresanger, spenningen var stor. Det ble som vanlig presanger som familien sjøl hadde laget. Men noen ganger ble vi overrasket med nye kommager. Det var en stor presang. Spesielt dersom den var laget av Bernard Helena (Helene Iversen). Hun hadde så fin fasong på sine kommager. Kommagtuppene var så fine som passet perfekt til ski stroppene. Helena Pedersen, Ysteby var også veldig flink til å sy kommager.

På første juledag skulle alle være hjemme. Det var kun lov å gå i kirka og i forsamlinger.

2. juledag gikk en gjerne på besøk til naboene. Det var ikke vanlig å bli invitert. På slike besøk smakte man gjerne på naboens julebakst. Juletre var ikke vanlig i læstadianer familier, men ofte kunne foreldrene gi etter for barnas ønsker.

Julegaver

Høydepunktet på julaften for mange, særlig barn, er å åpne julegaver. Julegaver er en gammel skikk med røtter til 1100-tallet, men ble likevel ikke vanlig før etter midten av 1800-tallet. I mange land er det ifølge tradisjonen julenissen som kommer med gavene til snille barn. I Norden er det vanlig å åpne gavene på kvelden julaften. Gavene kan også legges under juletreet før de åpnes etter julemiddagen julaften. I en del land åpnes julegavene første juledag.

Skikken med å gi julegaver er gammel. Julegavene var opprinnelig gaver som ble utvekslet mellom høy og lav i samfunnet. I Norden kjenner vi til julegaver tilbake til Eirik Jarls hoff på 1000-tallet. Han ga gaver til sine menn på åttende dag jul, det vil si nyttårsdagen, slik skikken var blant fyrster i andre land, forteller sagaen. I middelalderen var det særlig tjenestefolk som fikk nyttårsgaver. Skikken ble etter hvert flyttet over til julaften, men på midten av 1600-tallet delte man fremdeles ut gaver på nyttårsaften. Julegaver ble likevel ikke vanlig før etter midten av 1800-tallet. De vanligste gavene til barna den gang var nye klær som strikkede votter, sokker og kofter.

Julekaker

 

De flittigste julekakebakerne her i landet har ofte som mål å produsere sju sorter med småkaker. De har som regel også sterke meninger om hvilke kaker dette skal være, for at tradisjonen skal oppfylles fra år til år. Men mange av kakene har sin opprinnelse utenfor Norges grenser, før norske slikkmunner fanget dem opp, og kakene slo rot her. Og kakene begynte ikke som julekaker. Det var først på 1800-tallet, da komfyren ble allemannseie, at julekakelista begynte å likne på den vi har i dag. Men før det kom kakene dansende over norgesgrensa etter tur gjennom århundrene.

På 1700-tallet er det ingen småkaker som er definert som julekaker. Det er på 1800-tallet at det tradisjonsbegrepet dannes.  Før dette er det litt uklart hvilke kaker som ble brukt spesielt til jul, ofte ble de brukt generelt til fest. Det som var av juletradisjonsmat var også mat som ble brukt til påske og pinse. Det første sporet av skikken med de sju slagene er fra en rundt 100 år gammel beskrivelse fra et sted på Vestlandet. Det som beskrives er imidlertid ikke en julefeiring, men et bryllup. De hadde blant annet store lefser, og oppå der to skiver med brød, og to typer kake oppå det igjen. Det var typer bakverk som vi ikke regner som så fine nå lenger, men det skulle være sju slag,

I boka Ganens makt deler Notaker julekakene inn i tre kategorier. De som stekes i jern, de som lages i smult og de som inneholder gjær eller bakepulver, og stekes i ovn. Av disse er jernkakene de som har lengst røtter her i landet. Jernkaker er i alle fall tusen år gamle, og de fleste var runde. De firkantede jernene er dokumentert i Europa fra 1400-tallet, men er særlig mye brukt i de nordlige delene av kontinentet.

Julekaker er bakverk som spesielt er knyttet til juletradisjonene. Tradisjonelt skulle man i Norge ha «sju slag» kaker på bordet til jul, men det er ulike oppfatninger om hvilke kaker dette skulle være. Eksempler på julekaker er fattigmann, goro, hjortetakk, krumkaker og berlinerkranser, men den opprinnelige julekaka var et hevet rugbrød med tørkede frukter.

Juletradisjoner

 

Norsk julefeiring er basert på kristne tradisjoner, med innslag fra norrøn midtvintersfeiring og jødisk hannuka. Og det dukker stadig opp nye tradisjoner. I ukene før jul er det vanlig at bedrifter, foreninger og vennegjenger har julebord; en førjulsfest med julemat. Det er folksomt på byen i helgene, når restauranter og utesteder i sentrum fylles opp av julebordsgjester.

Lille julaften, 23. desember

Mange familier har egne tradisjoner denne kvelden, som å pynte juletreet og lage pepperkakehus, og mange spiser risengrynsgrøt med sukker, kanel og smørøye. I grøten gjemmer vi en mandel, og den som finner mandelen i sin porsjon, vinner en marsipangris! Risengrynsgrøt er en rett med lange tradisjoner; det er nemlig det fjøsnissen spiser! Blir det grøt til overs, kan man lage riskrem av restene – servert med rød saus er dette en vanlig dessert etter julemiddagen. På landet setter mange ut en skål grøt nissen.

Julaften, 24. desember

Julaften er høydepunktet i norsk julefeiring. Første del av dagen brukes gjerne til panikkartet handling av de siste julegavene eller til en stille stund i kirka. Klokka fem ringes jula inn, og de fleste spiser julemiddag hjemme eller hos slektninger. Julegavene er på forhånd lagt under juletreet, og pakkes ut på kvelden. Ettersom dette er en typisk hjemmekveld, er de fleste restauranter og utesteder stengt på julaften, og det er stille i gatene.

Den mest utbredte julemiddagen er svineribbe, men også lutefisk, pinnekjøtt, kokt torsk, skinkestek og kalkun er vanlige retter. De fleste fiskerestauranter og restauranter med norsk mat serverer julespesialiteter i november og desember. Mange tar gjerne en juleøl til maten – et mørkere og mer krydret øl som kommer i butikkene i november.

Før jul pynter vi huset med kranser, nisser, engler, hjerter, stjerner, og kanskje en julekrybbe eller et pepperkakehus. Stadig flere pynter huset også utvendig med lys og kranser. Det er vanlig med juletre i stua. Treet har stjerne i toppen og dekoreres med glitter og annen pynt. Ta turen til et av byens julemarkeder hvis du vil kjøpe tradisjonell norsk julepynt.

Julenisse

 

Julenissen er en kulturell figur knyttet til jul med røtter i europeisk folketro. Julenissen fremstilles som en eldre, vennlig mann med kraftig hvitt skjegg og smilende øyne. Han er kledd i lang, rød frakk, store støvler og rød topplue. Han kommer hjem til folk med julegaver, særlig til barn. Gavene har han i en sekk på ryggen.

Julenissen er basert på legender om Nikolaus den hellige, en biskop som skal ha levd i Lilleasia, som tilsvarer dagens Tyrkia, på 200–300-tallet. Ifølge legendene var han en svært gavmild mann som var opptatt av å hjelpe de fattige. I middelalderen ble det vanlig å gi hverandre små gaver på Nikolaus' festdag 6. desember. Skikken med Nikolaus-gaver seg spredte seg utover Europa. Den nederlandske varianten av Nikolaus, Sinterklaas, ble i USA amerikanisert til Santa Claus. Santa Claus blir gjerne fremstilt med reinsdyr og slede. Denne figuren kom til de nordiske landene på slutten av 1800-tallet.

Julenissen har opprinnelig ingenting med nisser å gjøre, som er overnaturlige vesener fra nordisk folketro. Det er bare nisse-navnet de har til felles, som i begge tilfeller går tilbake på mannsnavnet Nils, en nordisk form av Nikolaus. De nordiske nissene ble etter hvert også mer knyttet til jula, og har til en viss grad smeltet sammen med den norske julenissen.

På 1900-tallet nærmet amerikansk og europeisk tradisjon seg hverandre, men det er fortsatt noen forskjeller. Den amerikanske Santa Claus går i bukser, kort jakke og lue. Den europeiske julenissen bruker fotsid kappe, den siste rest av bispedrakten til Nikolaus. Nordmenns forhold til nissen er uklart fordi vi ikke har noe skarpt skille mellom julenissen og nissen. Begge kalles nisse, og ettersom figurene ble presentert parallelt i 1800-tallets illustrerte magasiner, ble de blandet sammen. I folkloren er julenissen blitt en slags sjefsnisse, omgitt av hjelpende, mindre fjøsnisser.

Julesanger

 

Mange er skrevet av prester, noen få av kvinner og en ble til på grunn av en mus. Julesanger er ikke som andre sanger. En av de få kvinnene som har skrevet julesanger har fått en svært sentral plass i historien om den moderne norske julen. De aller eldste julesalmene vi kjenner er fra før år 500. «Folkefrelser til oss kom» ble skrevet av Ambrosius, biskop av Milano, som døde i år 397.

«Deilig er jorden» er en julesalme som har trådt ut av julehøytiden og nå blant annet ofte brukes i begravelser. Den ble skrevet av den danske salmedikteren Bernhard Severin Ingemann og handler egentlig om en pilegrimsreise.  «Deilig er jorden» er en trassig sang. Det er lys til tross for at det er mørkt. Jorden er deilig selv om det ser mørkt ut. Sangen ble skrevet etter en krigsperiode i Danmark og bærer i seg håpet om fred. Flere av de kjente julesalmene, som for eksempel «Et barn er født i Betlehem» stammer fra middelalderen.

Gustava Kielland, prestekone på Finnøy og i Lyngdal i første halvdel av 1800-tallet, skrev ikke bare en av de virkelig store barnefavorittene blant julesangene, «O Jul med din glede», hun samlet også barn til julefest og skal ha innført skikken med juletre til Norge. Ideen fikk hun fra sin bror som i 1840-årene bodde i Danmark og der ble kjent med skikken med juletre. Søsteren ble inspirert til å ta inn juletre og arrangere juletrefest for barn hjemme i Norge. Og det er en nær forbindelse mellom julesangen hennes og juletreet.

 Hun ville ikke bare overraske barna med juletre, men også med en julesang. Derfor skrev hun «O jul med din glede» til juletrefesten hun arrangerte i Lyngdal, forteller førsteamanuensis Fartein Valen-Sendstad ved Universitetet i Stavanger. For riktig å understreke gleden, valgte Gustava Kielland en melodi i munter marsjtakt til julesangen sin og «O jul med din glede» er fremdeles en favoritt på juletrefester der barna skikkelig får svingt seg. Julaften 1858, mens hun venter på at julen skal ringes inn, sitter en annen kvinne og skriver på en julesang. Marie Wexelsen, den yngste datteren i en bondefamilie på Hedmark gir sangen navnet «Barnas Julesang». I dag er den mer kjent som «Jeg er så glad hver julekveld».

Julebukker

 

I dag handler jula bare om å ha det koselig. Før i tiden var dette den skumleste tida på året. I riktig gamle dager var julebukk simpelthen en bukk som ble slaktet til jul, med håp om et godt nytt år. Siden ble ordet «julebukk» brukt om en person som trasket gardimellom i julen, iført en bukkemaske og med en lodden fell omkring seg. I dag er det stort sett barna som går julebukk, de kler seg ut som de har lyst til og synger julesanger når en dør åpnes for dem, en skikk som er mer utbredt på landet enn i byene. De fleste kjenner til julebukken gjennom Alf Prøysens hyggelige julesang. «En skulle vøri fire år i romjul’n og kjint ei jinte som var nesten fem, og begge skulle kledd seg ut med masker og kømmi julbokk tel et bæssmorhem».

Men det var opprinnelig ikke bare koselig med julebukken. At det er barn som går rundt på dørene til folk i all sin uskyld, er ganske nytt. Selv om mange mener at julebukk-tradisjonen nå er i ferd med å dø ut.Men det er ikke bare i Norge vi har en slik tradisjon. 

I Mexico kler folk seg ut og går fra hus til hus til minne om Maria og Josef som ikke fikk plass i herberget, men måtte finne seg tak over hodet. I Tyskland og Østerrike får barna lov til å bråke så mye de vil siste torsdag før jul, på sin ferd fra hus til hus. Da tas bjeller, fløyter og trommer frem og noen tar på seg skumle masker og flyr etter folk. I sin tid trodde man nemlig at vinternettene var fulle av onde ånder, demoner og troll, og bråk og masker skulle skremme dem bort!

I dag får julebukkene vanligvis godter, frukt og kake. Men før i tiden, da de fleste arbeidet på gårder og det var skralt med både mat og penger og mange frøs, gikk man julebukk til de mer velstående i håp om å få litt mat og kanskje en tur inn på kjøkkenet for å få varmet seg. Dermed fikk man ønsket herskapet god jul også . På et sted i Tyskland stakk julebukksangerne en høygaffel gjennom døren, slik at bonden sjøl kunne sette mat på tinnene, en gave som julebukkene kunne ta med seg hjem.

Lucia

 

Luciadagen er den hellige Lucias minnedag, 13. desember. Lucia led ifølge legenden martyrdøden under kristendomsforfølgelsene i Romerriket tidlig på 300-tallet. 1700 år senere feires hun fremdeles som helgen i katolske land. I Norden er feiringen blandet sammen med den gamle norrøne lussitradisjonen. Opphavet og forbildet til dagens luciafeiring kan komme fra flere steder. I tillegg til martyren og helgenen Lucia og den nordiske vetten Lussi, mener noen forskere at hun er inspirert av den tyske Christkindchen (Christkindlein) – en hvitkledd jente med papirkrone og brennende vokslys på hodet. I noen deler av Tyskland gikk hun rundt og delte ut julegaver til barna, enten alene eller i følge med St. Nikolaus. Forbildet kan også være en hvitkledd engel og lysinnsamler som deltok i de gamle kirkelige stjernespillene og stjernegutteopptogene i middelalderen.

Ifølge legendene var Lucia en romersk jomfru av god familie fra Siracusa på Sicilia som led martyrdøden under kristendomsforfølgelsene under keiser Diokletian i år 303. Hun skal ifølge legenden ha blitt angitt av sin hedenske trolovede og anklaget for å ha satt seg opp mot keiserens lover. Hun hadde overtalt moren til å gi hele medgiften hennes til de fattige. Det fortelles at hun døde fast i sin tro med en brennende lampe i hånden. Slik fikk hun navnet Lucia (fra latin, lucius som betyr lysende).

Derfor fremstilles hun i kunst og folketradisjon med en krone av levende lys, og minnefesten hennes som ble vanlig å feire mot slutten av middelalderen, står i lysets tegn. Allerede på 500-tallet var hun en populær helgen, og så langt nord som i England ble to kirker innviet til henne før år 800. Også i Norden har Sankta Lucia vært dyrket, men det er usikkert om folk her i landet har tatt vare på tradisjoner om henne etter reformasjonen, slik det ble gjort i Sverige. Skikken var vanlig i svensk overklasse også på 1600- og 1700-tallet.

I Norge har lucienatt eller lussinatt, natten til 13. desember, vært forbundet med mye overtro og onde makter. Den ble også kalt Lussi langnatt fordi man etter den gamle julianske kalenderen mente det var årets lengste natt, altså vintersolverv. Ifølge gammel folketro var alle slags onde krefter løs denne natten da lys og mørke kjempet om makten.

I norsk folketradisjon fremstår «Lussi» både som vettenavn og som tidsangivelse. Lussinatten innleder juleperioden, og den kvinnelige vetten Lussi passet på at arbeidet var i rute til julefeiringen. Luciadagen er markert på ni av ti norske primstaver, men det er store variasjoner i symbolbruken. Av de merkene som kan tolkes, er kors, tre og et halvt tre de vanligste.

Lussi eller Lussitrollet har folk oppfattet som en farlig kvinnevette som var ute denne natten, og hun ble brukt for å skremme barna. Da måtte ingen være under bar himmel. Den kvinnelige skremselsfiguren er også kjent i Europa, men står i sterk kontrast til den kristne Lucia-skikkelsen. Slike fortellinger kan skyldes at Lucia har blitt assosiert med djevelnavnet Lucifer og fått trekk fra folketroens mørke og demoniske underverden. «Lussiferda» var et nattlig spøkelsesritt, en parallell til julas «åsgårdsrei».

Over hele Norden begynte den egentlige juleperioden med lussinatt. Julen ble oppfattet som den farligste tiden for mennesker og dyr gjennom hele året, og med lussinatten åpnet man på denne måten døren for årets skumleste tid. Dette var også den eneste natten i året at dyra kunne snakke med hverandre. Det var knyttet mange uhyggelige forestillinger til denne tiden, og perioden ble også kalt «de sterke døgn» eller «dyre døger».

For å passe på seg og sine laget man kors av tjære eller skar inn kors over alle dører og vinduer på gården. Gjenstander av stål og levende lys kunne også gi beskyttelse. Lussinatten kom Lussi for å kontrollere at arbeidet til julefeiringen var i rute. Alt grovarbeidet til jul som tresking og spinning skulle nå være unnagjort, og baking og brygging være i gang. I den forbindelse opptrer Lussi mange steder som et slags arbeidstilsyn som kontrollerer at julematen lages og fristene overholdes. Hun smakte på juleølet, kom med kakespaden, bivånte lefsebakinga i eldhuset og ropte ned i skorsteinspipa: «Inkje bryggja, inkje baga, inkje store eld hava!». Alt dette måtte være ferdig da. Oppdaget hun at noe av dette ikke ble respektert, ble hun så rasende at hun kunne rive ned den øverste delen av pipa og slå i stykker alt som fantes på skorsteinen.

Når Lussi opptrådte slik, gjorde hun det trolig som en representant for underjordsfolket. I flere sagn er hun nemlig Adams første kone og ættemor til alle underjordiske, på samme måte som Lilith i gammeljødisk tradisjon. Og hulderfolket, som selv hadde gleden av julefeiringen, voktet nøye på at skikk og bruk ble holdt i akt og ære, og hjalp folk som kom ut av tidsregningen.

Juleskikker

 

Julaften er vanligvis ikke avmerket på norske primstaver siden feiringen av julen for det meste var knyttet til julenatten og første juledag. Det viser hvor sterkt de gamle hedenske og katolske tradisjonene omkring julen og julefeiringen satt i folk.

Julefeiringen har røtter i en eldgammel fest omkring vintersolverv for å ønske solen velkommen tilbake og for å få god vekst og grøde i det kommende året. I Snorres saga om Håkon den gode fremkommer det at den kristne og den hedenske julefeiringen på 900-tallet fant sted til samme tid. Med innføringen av kristendommen ble julen en minnefest for Jesu fødsel.

Helt fra hedensk tid har lys og ild spilt en stor rolle i julefeiringen. I tillegg til å skape hygge og varme, skulle lyset beskytte mot onde makter. Ifølge folketroen var oskoreia meget aktiv julenatten, og noen måtte være våken hele tiden for å passe på at lysene alltid brant. For å beskytte seg kunne man også kaste stål i brønnen og male tjærekors i pannen og på korsbenet.

Man kunne også lese varsler om fremtiden på julaften. Var det mildt nå, ville det bli en mild vinter, og hvis natten var klar, skulle det bli et godt multeår. Ifølge folketroen kunne man også lese varsler av juleneket, som det mange steder var skikk å sette opp julaften. Ved å se hvilke fugler som satte seg i neket først, kunne man lese varsler om neste års kornhøst. Juleneket skulle også beskytte mot onde makter.

I katolsk tid frem til reformasjonen var det vanlig å dra til midnattsmesse i kirken. Fra gammelt var det også vanlig å lese juleevangeliet høyt i hjemmet på julaften.

Å skyte inn jula

På 1800-tallet var det tradisjon over hele landet «å skyte inn jula» i tillegg til at kirkeklokkene ringte jula inn. Da ble det skutt ett eller tre skudd fra gårdene. Noen skjøt for å markere starten på julehøytiden, andre trodde at skuddene jaget bort onde makter.

Julemat

 

En tradisjon som går langt tilbake i tid i var å spise mølje med hjemmebrygget øl til om formiddagen julaften. Mølje består av flatbrød gjennombløtt av kraft. Selve julemåltidet varierte i de ulike landsdelene i Norge. I kyststrøkene var lutefisk og kveite delikatesser, mens kjøttretter som svineribbe, pølse og medisterkaker dominerte bordene i innlandet. På Vestlandet ble sauekjøtt mye brukt. Både julegrøt og lutefisk fantes imidlertid på bordene over hele landet. Det har lenge vært skikk å gjemme en mandel i julegrøten, og den som finner mandelen, får en marsipangris i premie. Denne skikken har holdt seg til våre dager. Til maten var det vanlig med øl og dram – også det i rikelige mengder.

Matskikkene i julen har ikke endret seg så mye. Det finnes mange lokale varianter av tradisjonsrike retter, men fremdeles serveres det svineribbe, julepølse og medisterkake, pinnekjøtt, lutefisk, torsk og kveite. Tradisjonen med øl og akevitt til julemiddagen holder seg sterk i Norge, men også her er det store variasjoner.

Julemiddagen er en skikk som binder nordmenn sammen i høytiden. Andre tradisjoner som julegudstjeneste, julegaver, julenisse og pynt kan variere med tro og generasjon, men over hele landet samles folk til bords julaften. Hver familie fører matskikkene videre fra generasjon til generasjon.

Det var tradisjon mange steder at julebordet sto dekket hele julen. Da kunne alle ta seg en matbit etter behov, og man hadde noe å servere uventede gjester. Ifølge folketroen fikk man besøk av familiens døde denne natten, og de skulle også kunne forsyne seg. Enkelte steder sto bordet også dekket slik at gårdsnissen kunne få seg en matbit. Det vanligste var likevel at nissen fikk sin grøt servert i fjøset. En skikk fra hedensk tid som holdt seg mange steder helt frem til moderne tid, var å gi tuntreet eller ættehaugen et offer i form av en god porsjon øl. Det var viktig å være raus overfor «de usynlige» siden det var de som sørget for godt år og god grøde. I motsatt fall kunne man bli rammet av ulykker og nød. Det skulle også brenne lys på julebordet hele natten, som beskyttelse mot onde makter.