Lucia

 

Luciadagen er den hellige Lucias minnedag, 13. desember. Lucia led ifølge legenden martyrdøden under kristendomsforfølgelsene i Romerriket tidlig på 300-tallet. 1700 år senere feires hun fremdeles som helgen i katolske land. I Norden er feiringen blandet sammen med den gamle norrøne lussitradisjonen. Opphavet og forbildet til dagens luciafeiring kan komme fra flere steder. I tillegg til martyren og helgenen Lucia og den nordiske vetten Lussi, mener noen forskere at hun er inspirert av den tyske Christkindchen (Christkindlein) – en hvitkledd jente med papirkrone og brennende vokslys på hodet. I noen deler av Tyskland gikk hun rundt og delte ut julegaver til barna, enten alene eller i følge med St. Nikolaus. Forbildet kan også være en hvitkledd engel og lysinnsamler som deltok i de gamle kirkelige stjernespillene og stjernegutteopptogene i middelalderen.

Ifølge legendene var Lucia en romersk jomfru av god familie fra Siracusa på Sicilia som led martyrdøden under kristendomsforfølgelsene under keiser Diokletian i år 303. Hun skal ifølge legenden ha blitt angitt av sin hedenske trolovede og anklaget for å ha satt seg opp mot keiserens lover. Hun hadde overtalt moren til å gi hele medgiften hennes til de fattige. Det fortelles at hun døde fast i sin tro med en brennende lampe i hånden. Slik fikk hun navnet Lucia (fra latin, lucius som betyr lysende).

Derfor fremstilles hun i kunst og folketradisjon med en krone av levende lys, og minnefesten hennes som ble vanlig å feire mot slutten av middelalderen, står i lysets tegn. Allerede på 500-tallet var hun en populær helgen, og så langt nord som i England ble to kirker innviet til henne før år 800. Også i Norden har Sankta Lucia vært dyrket, men det er usikkert om folk her i landet har tatt vare på tradisjoner om henne etter reformasjonen, slik det ble gjort i Sverige. Skikken var vanlig i svensk overklasse også på 1600- og 1700-tallet.

I Norge har lucienatt eller lussinatt, natten til 13. desember, vært forbundet med mye overtro og onde makter. Den ble også kalt Lussi langnatt fordi man etter den gamle julianske kalenderen mente det var årets lengste natt, altså vintersolverv. Ifølge gammel folketro var alle slags onde krefter løs denne natten da lys og mørke kjempet om makten.

I norsk folketradisjon fremstår «Lussi» både som vettenavn og som tidsangivelse. Lussinatten innleder juleperioden, og den kvinnelige vetten Lussi passet på at arbeidet var i rute til julefeiringen. Luciadagen er markert på ni av ti norske primstaver, men det er store variasjoner i symbolbruken. Av de merkene som kan tolkes, er kors, tre og et halvt tre de vanligste.

Lussi eller Lussitrollet har folk oppfattet som en farlig kvinnevette som var ute denne natten, og hun ble brukt for å skremme barna. Da måtte ingen være under bar himmel. Den kvinnelige skremselsfiguren er også kjent i Europa, men står i sterk kontrast til den kristne Lucia-skikkelsen. Slike fortellinger kan skyldes at Lucia har blitt assosiert med djevelnavnet Lucifer og fått trekk fra folketroens mørke og demoniske underverden. «Lussiferda» var et nattlig spøkelsesritt, en parallell til julas «åsgårdsrei».

Over hele Norden begynte den egentlige juleperioden med lussinatt. Julen ble oppfattet som den farligste tiden for mennesker og dyr gjennom hele året, og med lussinatten åpnet man på denne måten døren for årets skumleste tid. Dette var også den eneste natten i året at dyra kunne snakke med hverandre. Det var knyttet mange uhyggelige forestillinger til denne tiden, og perioden ble også kalt «de sterke døgn» eller «dyre døger».

For å passe på seg og sine laget man kors av tjære eller skar inn kors over alle dører og vinduer på gården. Gjenstander av stål og levende lys kunne også gi beskyttelse. Lussinatten kom Lussi for å kontrollere at arbeidet til julefeiringen var i rute. Alt grovarbeidet til jul som tresking og spinning skulle nå være unnagjort, og baking og brygging være i gang. I den forbindelse opptrer Lussi mange steder som et slags arbeidstilsyn som kontrollerer at julematen lages og fristene overholdes. Hun smakte på juleølet, kom med kakespaden, bivånte lefsebakinga i eldhuset og ropte ned i skorsteinspipa: «Inkje bryggja, inkje baga, inkje store eld hava!». Alt dette måtte være ferdig da. Oppdaget hun at noe av dette ikke ble respektert, ble hun så rasende at hun kunne rive ned den øverste delen av pipa og slå i stykker alt som fantes på skorsteinen.

Når Lussi opptrådte slik, gjorde hun det trolig som en representant for underjordsfolket. I flere sagn er hun nemlig Adams første kone og ættemor til alle underjordiske, på samme måte som Lilith i gammeljødisk tradisjon. Og hulderfolket, som selv hadde gleden av julefeiringen, voktet nøye på at skikk og bruk ble holdt i akt og ære, og hjalp folk som kom ut av tidsregningen.