Simarudkollen

 

Varga var med på jobb, for på ettermiddagen hadde vi avtalt tur med Åse, Frida og Una. Hestene til Åse var ikke interessante, men Una og Frida var stor lykke. 

Vi fulgte stien fra jordekanten hos Åse og la i vei oppover lia.

Hæ, må vi vente så dere skal sjekke hørselen vår? Får vi løpe litt til når den er sjekket?

Det gikk ikkesti hele veien, men Åse prøver å gå runden endel der det ikke er sti ennå, slik at det kan bli en bra runde som er lett å finne.

Vi skravlet i vei i lettere kupert terreng. Det var lengesiden vi hadde vært på tur nå. Måtte vært siden vi var på Brannhytta på Fjøsvikfjellet fant vi ut. Det skulle ikke gå så lenge før vi tok neste tur, ble vi enige om.

Det er fint i Ådals dype skoger, og kommer du langt nok inn i Ådals dype skoger så kommer du til Sokna.

Over haugen og brått var vi i enden av Hvalstjern. Der var isen så si borte, så hundene kunne få seg drikke.

Noen hadde laget en krakk i vannkanten, så vi kunne satt oss ned for å nyte ettermiddagssola

Ingen av hundene lot seg friste til et bad

Vi krysset over i enden av Hvalstjern, der lå det is på vannet og noe snø. Vi hoppet fra tue til tue og håpet st vi klarte å holde oss tørre på beina. Det håpet brast for min del. Så var det bare å klatre oppover åssiden for å komme til toppen. Heldigvis var all snøen smeltet der, så vi hadde kommet oss opp uten å henge i tauet som noen hadde knytt opp.

Bratt nok når man ser seg tilbake

Derfra var det tydelig sti helt ned igjen, tilbake til Åse.

Mye furuskog og fjellrygger man kan følge.

På toppen av Simarudkollen er det en varde og ei postkasse med turbok.

Jentene brydde seg særs lite om utsikten. Men vi andre sto litt å så utover Ådalen. Stien fortsetter rett over kollen og ned på andre siden ned mot den gamle linna.

Varga samarbeidet bra for et utsiktsbilde, før det var full fart igjen.

Dette var utsikten vi kunne nyte helt ned i skauen igjen når vi var kommet ned fra kollen. Gjør ikke noe med bratte oppoverbakker når man får utsikt på toppen.

Noen hadde hengt opp en saueskalle i et tre. Det så ut til at den hadde hengt der noen år.

Det var blå tepper av blåveis

Etterhvert dukket det opp noen hvitveiser også

Her var det mer folk som hadde gått, så stien var tydelig lang vei.

Stien ble breiere og snart var vi nede på grusveien som går parallelt med E16

Den kunne vi følge helt tilbake til bilen igjen. Takk for turen Åse.

Forsvarets flysamling

Flysamlingen består av nær 40 flymaskiner fra alle epoker i luftforsvarets historie, fra pionertiden 1912-1920 og til nyere tid.

Allerede i 1916 kom de aller første luftvernkanonene til Norge og 1. juli 1931 ble alt luftvernartilleri samlet i Luftvernregimentet. Under andre verdenskrig ble en del luftvernpersonell utdannet i Storbritannia og etter krigen ble Luftvernartilleriet (LVA) i Norge en svært omfattende våpengren, med 21.000 mann fordelt på 21 bataljoner i Krigsoppsetningsplanen .

Helt inn i 1950-årene var materiellet hovedsaklig etterlatenskaper etter den tyske okkupasjonsmakten, og blant annet en Flak 88 mm kanon fra den tiden inngår i utstillingen ved siden av Flysamlingens Junkers Ju 52/3m.

Luftvernartilleriet var fra 1946 til 1953 tillagt Luftforsvaret, men ble i perioden 1953 til 1957 en del av Hæren. En kraftig oppbygging av LVA medførte at det i 1953 var oppsatt hele 45 tunge og 40 lette batterier, og utstyret var godt tilpasset tidens behov.

I 1957 ble LVA tilbakeført Luftforsvaret i forbindelse med beslutningen om å akseptere opprettelsen av et rakettbasert luftforsvar for store høyder. Tungt kanonluftvern ble da nedlagt med øyeblikkelig virkning.

Et stort antall 40 mm Bofors L-60 kanoner ble i løpet av 1950-årene tilført som amerikansk våpenhjelp. Våpenet var utviklet allerede tidlig på 1930-tallet, hadde enkelt ringsikte og ble håndrettet av to mann. Det ble gradvis utfaset fra midten av 1980-årene.

Etter lange evalueringer og prøver og en del endringer fram og tilbake underveis, ønsket Luftforsvaret å gå inn for et rakettsystem med norsktilpasset radar, Norwegian Adapted Hawk (NOAH) for midlere høyder og Bofors L-70, også den en 40 mm kanon, for lavere. Kanonen hadde høy skuddhastighet og det meget gode og presise sentralsiktet RSS-40 med radar og elektronisk sikte.

Med RSS-40 oppnådde avdelingene etter hvert kapasitet til å beskyte målene under all slags værforhold. Hver tropp hadde et sentralsikte og to kanoner, samt to firling 12,7 mm mitraljøser på svingbar elektrisk lavett.

Sammen med det svenske bærbare Robot-70 systemet for kort hold, var denne våpensammensetningen meget god for forsvar av flystasjoner og andre viktige luftforsvarssystemer fra slutten av 1980-årene. RB-70 ble til slutt faset ut rundt år 2000.

Kanonbasert luftvernartilleri med L-70 og RSS-40 som var oppgradert til FCS-2000 (Fire Control System), ble utrangert i LVA til tross for at oppgraderingene hadde gitt systemet forbedret rekkevidde på radar, høy presisjon, kort reaksjonstid og gode muligheter til å motstå elektroniske stridsmidler.

Flysamlingens utstilling av luftvernartilleri omfatter kanonen Bofors L-70, firling 12,7 mm mitraljøse og RSS-40 sentralsikte.

en 22. juni 1957 aksepterte Stortinget et tilbud fra amerikanske myndigheter om utstyr til og utdanning av en bataljon med fire batterier Nike Ajax raketter som områdeforsvar for luftrommet over Østlandet opp til over 30.000 meters høyde. 

I 1958 ble dette endret til Nike Universal System med både Nike Ajax og den langt større Nike Hercules.

Personellet ble utdannet i USA og den 27. april 1959 var denne utdanningen fullført og kvalifiserende skarpskyting utført. Bataljonens hovedkvarter ble lagt til Linderud, mens Nike Teknisk Avdeling ble lokalisert til Skar i Maridalen og senere til Luftforsvarets forsyningskommando på Kjeller.

Bataljonen ble formelt oppsatt på norsk jord 1. september 1959 med ildledningsområde, utskytningsområde og administrasjonsområde i kommunene Asker, Nes, Trøgstad og Våler. En modell i utstilingen viser alle delene et Nike-batteri besto av.

Våren 1960 ble batteriene erklært operative slik: Asker batteri 25. april, Trøgstad batteri 26. april, Våler batteri 27. april og Nes batteri 28. april. Nike-bataljonen var da Luftforsvarets mest høyteknologiske avdeling og innledet en periode med vakthold og sikring av luftrommet over Østlandsområdet som skulle vare i 30 år.

Allerede mens andre verdenskrig pågikk, begynte Bell Laboratories i USA å utarbeide planer for et luftvernrakettsystem. Det fikk navnet Nike. Første Nike Ajax ble testet i november 1951 og raketten kom i tjeneste i 1953. 

En versjon med forbedrede ytelser fikk navnet Nike Hercules, kunne avskjære langdistanseraketter, hadde mulighet for å bære atomstridshode og kom i tjeneste fra juni 1958.

Atomladningene for de norske rakettene lå lagret i Vest-Tyskland, klar for transport til Norge for montering av amerikansk personell om det skulle bli nødvendig. Noe det heldigvis aldri ble.

I 1972 fikk Nike en stor oppdatering med SAMCAP (Surface to Air Missile Capabilities Program) som var en stor modifikasjon for alle radarsystemer. 

I tillegg fikk man langt høyere ytelser på radarutstyret, bla. ved innføring av et eget system for avstandsmåling, TRR (Target Ranging Radar).

Siste store oppdatering kom i 1983, med Nike Support Plan som brakte systemet inn i digitalverdenen med datamaskiner og prosessorer som forbedret hele systemet sterkt. Nike var da et våpen på høyden av sine ytelser. Rakettene ble årlig heloverhalt på Hauerseter og Kjeller og holdt en svært høy standard.

Nike-bataljonen ble offisielt nedlagt 9. januar 1991, ettersom den da ble ansett for lite kosteffektiv av Luftforsvaret.

Nike-utstillingen i Forsvarets flysamling omfatter den 12,5 m lange og 5 tonn tunge Nike Hercules-raketten som står på en like tung launcher, en Nike Ajax og en jetdrevet drone.

I tillegg finnes en nesten komplett RC-vogn (Radar Control Van) og en komplett TTR målfølgeradar antenne på flatsengtilhenger foruten montre med blant annet deler fra rakettene som motor og styringsmekanismer.

Marius sjekker ut våpnene som var lenket fast og plomberte.

Gjett hva jeg skal i sommer?

SAS museet på Gardermoen

 

Museet er åpent på tirsdager og søndager. Scandinavian Airlines System – SAS – ble dannet i 1946 av de tre nasjonale flyselskapene SILA (Sverige), DDL (Danmark) og DNL (Norge) for å drive interkontinental trafikk.

I 1951 ble konsortiet SAS opprettet og overtok all trafikk for de tre nasjonale selskapene (SILA var da slått sammen med ABA). En felles SAS-aksje ble i 2001 innført i de tre skandinaviske land (SAS AB). SAS har gjennom årene hatt forskjellige organisasjonsformer. 

I 2009, etter milliard-underskudd året før, startet en fullstendig omstrukturering av konsernet med konsentrasjon om kjernevirksomheten, fokus på det nordiske hjemmemarkedet og salg eller avvikling av en rekke datterselskaper. De nasjonale SAS-selskapene ble forent til ett flyselskap med hovedkvarter i Stockholm. DNL / SAS Historielag ble stiftet 20. november 1989. Foreningen har flere aktiviteter gjennom året og står sammen med de historiske foreningen i Danmark og Sverige for driften av SAS Museet på Gardermoen.

DNL-SAS Historielags hovedoppgave er å ivareta SAS Museet på Gardermoen. Vi er per januar 2018 26 personer fra DNL-SAS Historielag som arbeider med en mengde saker på historielagets arbeidsdag, tirsdag, men også andre ukedager her på SAS Museet. Det kan være i forbindelse med utleie, omvisning av foreninger og grupper, fornying og vedlikehold av bygningen og utstillingen. Her legges det ned et betydelig antall timer.

Historielagets medarbeidere forestår alt musealt arbeid, tilrettelegging av all møtevirksomhet, omvisninger, serveringer og lignende. Det være seg på våre vanlige åpningstider, så vel som dager utover vanlige åpningstider. I tillegg er det stort behov for å bevare og å formidle SAS historien for media og våre etterkommere.

Bli medlem i dag av det norske historielaget, ditt medlemskap er med på å holde driften i gang av SAS Museet på Gardermoen. Ta kontakt med oss i dag så sender vi deg en giro på medlemskap, det koster 300,- i året.

​For meg virket det som de hadde modeller av alle flytyper selskapet har benyttet seg av, i flere størrelser.

Da vi hadde gjort en runde i museet i begge etasjene tok vi vindeltrappa opp på taket for å kunne se på flystripa. På Gardermoen er det en flyavgang hvert tredje minutt eller så, så det er stor mulighet for å få med seg et fly i lufta på nært hold.

Norges størsteflyplass, men en liten flyplass i verdenssammenheng.

Selv med dagens teknologi sitter det folk i tårnet.

Et SASfly i lufta. Så satte vi oss i bilen og satte kursen mot neste museum. Forsvarets flymuseum.