Sæterknatten 1137moh Del 1

 

En liten meningsutveksling lørdag kveld etter at jeg hadde fått reinsdyrhodet i hus, resulterte i ny fjelltur søndag morgen. Inger Synøve hadde fridager fra jobb og hadde dratt på hytta på Teinvassåsen. Hun og Bjørn hadde planlagt en liten tur dagen etter også lurte hun på om jeg ville slå følge. Ja fjelltur i solskinn og så si vindstille kan man ikke si neitakk til. Jammen rakk hun ikke å lage ett innlegg om turen før jeg kom så langt.

Med utgangspunkt på Fledda var det kortere for meg å kjøre Ådalen oppover, isteden for opp Hallingdalen og over fjellet. Så skulle vi møtes ved Hedalen stavkirke klokka 11. Jeg hadde i overkant en time å kjøre, så jeg trengte ikke vekkeklokke.

Bjørn hadde bedt med seg en kompis som har skrevet bok om Vassfaret, Tor Ola driver også Vassfaret Vilmarksturer. Så vi var fire stykker på tur og praten gikk lett i pausene. Det ble tatt mange bilder gjennom dagen og vi koset oss alle mann.

Forbindelsen mellom Hedalen og Nes i Ådal er sikkert av meget gammel dato. Kjøreveg ble arbeidet fra Hedalskirka og til grensen mot Ådal i tidsrommet 1828–1930, men før den tid var det sikkert også ferdsel her, enten på hesteryggen eller til fots. Pink takket nei til frokost og hadde knapt tid til å tisse når jeg plukket henne opp søndag morgen. Ingen tvil om at hun var klar for ny fjelltur i litt bedre vær enn vi hadde dagen før, på turen med Hilde.

Det var kanskje oktobers flotteste turdag i fjellet. Tosifret antall varmegrader, ikke et vindpust, sola skinte og vi bare koset oss, 

Når vi kom et stykke bortover så begynte jeg å kjenne meg igjen. Her hadde jeg vært før! 

Langt i det fjerne kan vi skimte snødekte topper i Jotunheimen. 

Det var godt med skilter i det øde landskapet. Men jeg var med en gjeng med godt kjente folk, så skilt var overflødige.

Når jeg fikk se disse tre vannene som lå på rekke og rad, da visste jeg at det var her vi hadde gått når vi gikk fra Sørbekkseter til Hansespranget for et par år siden.

Det var kun et par jegere i fjellet, vi så ingen av dem før godt utpå dagen. Men vi hørte noen skudd.

Reineste månelandskapet utviklet det seg til. Fascinerende himmel hadde vi store deler av dagen. Jeg husker jeg tenkte at jeg skulle tilbake hit, sist jeg var på tur i området. 

Pink storkoste seg uten bånd sammen med Findus og Tølle. Pink ville gjerne holde flokken samlet, så det ble litt løping på henne.

Findus var litt skuffet for at Bella var igjen hjemme, men det gikk seg raskt til med erstatningen også. Pink var litt spennende. Gutta har jo vært på skitur med henne tidligere. Det var det året vi holdt skisesongen helt til 16. mai.

Findus og Pink fant stadig noe nytt og spennende.

Skal man på fjelltur så må man passere noen bekker, forhåpentlig vis like tørrskodd som man kom.

Det var noen stolper her også, så Inger Synøve fikk et par innsjekkinger denne dagen også.

Det blei mange stemningsbilder iløpet av dagen. Nå som det snart er snø i fjellet så kan man ta dagene med ro når man er der. Brått må man ha ski neste gang.

Å då tre i overkant nysgjerrige hunder til å se en vei samtidig er ikke så enkelt. 

Pink sendte hilsen hjem for å si ifra at hun storkoste seg i fjellet og hadde ingen planer om å hjem med det første,

Vi fortsatte stien langs vannet, for planen var å spise i enden av vannet. Der var det nemlig ei lite hytte som vi kunne ta en rast ved. 

Ikke en krusning på vannet engang. Tor Ola hadde fisket her tidligere, og det var faktisk muligheter for å få en middag her om man har flaks. Vi hadde med nistepakke.

Pink var stadig i tet

Om det ikke hadde vært midt i oktober så kunne jeg godt ha badet i Storausttjern, Men det ble med tanken denne gangen,

Vi slo oss ned for dagens første matpause. Bjørn hadde bursdag, så dette ble en skikkelig bursdagstur!

Etter mørkets frembrudd

 

Når man ikke bor så sentralt, så må man ta noen bilder når man tar en runde i nattens mulm og mørke. Hos meg er det ikke gatelys. Siden jeg skulle lufte Pink til kvelds, så ble det knipset noen bilder før vi var tilbake hjemme igjen.

Jeg er glad jeg ikke har mange som går forbi vinduene mine om kvelden. Du fr utrolig god oversikt over hva som skjer inne hos folk etter mørkets frembrudd. Det er overraskende mye du ser når du går forbi noen som har lys på inne når det er mørkt ute.

Det er mye flyforurensing i sentrale strøk, men fascinerende for meg som stort sett går tur i stummende mørke når jeg er på tur om kvelden.

Man ser jo ikke måneskinnet omtrent når det er så mye annet lys.

Lørdag kveld og det er helt dødt i Sokna sentrum. Det var noe annet da jeg var ung. Det var der vi samlet oss og vi var egentlig mange. Det var der vi var om det var sommer eller vinter. Vi kledde oss etter været og hadde alltid en haug å prate om.

Vi møtte ingen andre som var ute på kveldsturen med hunden sin heller. Er alle folk blitt innesittere og tv tittere en lørdagskveld?

Vi gikk rundt kirka, det var langt nok for at hun skulle få gjort fra seg så det holdt til dagen etter, da jeg skulle plukke henne opp for ny fjelltur.

Kanskje like greit å ikke se noen skygger som siger rundt kirka så seint på kvelden. Men da kunne man fort fått litt fantasi i sving.

Det er endel store gravstøtter på denne kirkegården.

Kirkegården hvor alle de uunnværlige ligger side om side. Verden går videre uten dem... den blir bare litt annerledes for noens hverdag.

 Lyspunkter i mørket

Det jobbes på jernbanen, de har gjort det lenge og de har mye igjen. Det er mye som skal byttes ut over et langt tids periode til. Stolper og ledning skal byttes fra Oslo og over fjellet til Haugastøl i første omgang.

Alt er stengt og sentrum er fremdeles dødt da vi kommer tilbake

Skogens mann.

En hyllest til våre forfedre som holdt det gående.

Takk for turen Pink, Denne helga ble det dårlig med lange turer på Bella og Varga. Det var Pink som fikk mest oppmerksomhet, siden hun var alene hjemme for anledningen.

Reinsdyrjakt med border collie

 Jeg klarte ikke helt å slippe tanken på dette reinsdyret jeg hadde gått i fra når vi var på tur for et par helger siden. Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt det med meg, til tross for at jeg ikke hadde stor nok sekk til å binde det fast, eller for at det krydde av maggot. Ikke hadde jeg noe å ha rundt det heller, så da var det ikke noe annet å gjøre enn å la det ligge.

Jeg pleier å være veldig flink til å kutte ut å tenke på ting jeg ikke vil bruke energien min på, men her må jeg innrømme at jeg sleit litt. Dette reinshodet lå å gnagde i bakhodet. Og jeg visste at om jeg skulle ha det så hadde jeg ikke mange helgene på meg før det trolig ligger snø så høyt oppe i fjellet. Om det skulle ligge til våren var det stor sjanse for at noen andre hadde plukket hornene, eller musa hadde gnagd på det.

Helga etter var det ikke sikkert maggotten var ferdig, da var det også et fryktelig uvær med storm og regnvær i fjellet. Snøen som hadde kommet hadde smeltet bort igjen og jeg fikk med meg Hilde som turfølge innover forbi Reinsjøfjellet og i retning Hallingnatten.

Det ble betraktelig bedre vær på starten av dagen, enn det Hr Yr hadde varslet. Da skulle det være helt grått og vind rundt 11 m/s med 20 i kasta. Men værmeldingen slo ikke til før vi sjekket inn i Fjelltoppjakten på toppen av Reinsjøfjellet. Der var det ikke trivelig oppå!

Jeg hadde lånt med meg Pink for anledningen, for jeg regnet ikke med å få plass til både Varga og Bella om jeg skulle være så heldig å finne igjen geviret.

Alle bladene var blåst bort, men fjellet hadde farger som imponerte ennå.

Bekken var breiere og dypere enn sist, så vi måtte et stykke oppover enn der stien krysser for å komme over.

Sola ble borte og vinden økte litt og litt etterhvert som vi klatret oppover høydemeterne. Hilde var stadig nede i sekken sin for å plukke fram både lue og vanter etterhvert. Jeg blir svett bare jeg ser en ryggsekk, så jeg gikk i en litt tett genser med ullgenser hele veien, både opp og ned. Fryser man på tur så går man ikke fort nok... 

All snøen var ikke smeltet, det satte Pink stor pris på.

Reinsjøen lå uten en krusning på overflaten,

Det vi ikke visste akkurat da, var at det faktisk var det siste stille kvarteret på resten av turen.

Pink diltet foran stort sett hele tiden. Det var ikke en sjel i fjellet før vi var på vei tilbake til bilen.

Hun syntes vi var litt trege opp bakken, men vi skjønte hvor det bar vindmessig. Hr Yr hadde jo lovet 22 s/m i kastene og det var det vel egentlig på vei opp mot toppen.

Pink vurderte nok om hun var like begeistret over å bli med på tur lenger. Hun begynte å legge ørene flatt, for å unngå vind i ørene. Stoppet stadig for å sjekke hvorfor vi ikke spratt fra stein til stein som hun gjorde.

Det er fristende å sammenligne med turen opp hit for to uker siden.

Steinen hadde ennå ikke vippet over kanten.

Det er ikke mye snø som ligger noen steder. Jeg hadde vel egentlig regnet med at det var litt mer snø når vi nærmet oss 1200 moh.

Får man tatt nok bilder på fjelltur?

Vi hadde solglimt til tider og kunne nyte omgivelsene

Innsjekken på toppen av Reinsjøfjell var langt fra noen fornøyelse for noen av oss. Hilde fikk sjekket inn og jeg gjorde også det siden jeg var der igjen.

Jeg sto ikke på toppen mange minuttene, og Pink var ikke sein med å bli med nedover lia hun heller.

Pink satte også pris på litt mindre vindvær enn på toppen.

Da var det bare å sjekke trackingbildet fra forrige gang vi var der og peke ut retningen. Kula til venstre i bildet kjente jeg igjen og tok vel egentlig resten som det føltes på magefølelsen. 

Vi plumpet inn på en sti som vi fulgte i riktig retning.

Is på pytten, man kan vel ikke akkurat kalle det en sølepytt.

Brått så dumpet vi på reinsdyrskallen som hele turen handlet om. 

Opp med søplesekken og jammen fikk jeg stappet hodet i sekken, mens hornene stakk til alle kanter.

Da var det bare å snøre hele reinsskallen delvis oppi og utenpå sekken og sette raskeste kurs mot milen. Det blås såpass mye i fjellet at det ikke fristet å være der lenger enn nødvendig.

Jeg merket raskt at jeg hadde fått stor sekk. Den var ikke tung, men jammen tok vinden skikkelig tak i den. Det ble noen ekstra steg til siden innimellom og litt flere tråkk i bløte partier enn det som var ønsket.

Himmelen ga ingen indikasjon på om det ble solskinn eller det kom ei regnskur,

Det ser hyggeligere ut enn det var,

Vi kom oss forholdsvis raskt inn på en sti som viste seg å ende opp midt mellom stien vi gikk opp og stien vi gikk ned igjen et par uker tidligere.

Etter hvert som vi nærmet oss bilen ble det mer og mer sol.

Hilde holdt styringa på kartet så vi ikke skulle bomme så mye på parkeringa. Pink pendlet fram og tilbake for jeg holdt ikke samme farta hele tiden, da vinden tok så ta i sekken en stund. Da ble det litt støttesteg.

Jeg tror Pink virkelig koset seg i fjellet denne dagen, til tross for at det blås på toppene.

Pink skjønte ikke hvorfor vi ikke bare spratt over bekken som hun gjorde.

Kommer nok ikke hit mer i år, men kanskje til neste år.

Når det er så mye vann alle steder så blir bekker som elver. Godt det ikke var elver i fjellet opprinnelig.

Pink var ikke særlig imponert når hun måtte dele plass med hornet på vei hjem. Takk for hyggelig tur selskap i vindværet Hilde.

Nå gjenstår det bare å koke hodet og montere det på et trofeskjold.