Worms norske runekalender er i dag tapt, da det ved gjentatte søk i danske museer, ikke har vært mulig å oppspore den. Runekalenderen er, i følge Worm, ristet på et stykke bein som antakelig er kjevebeinet på en større fisk.
Andre forslag som har kommet fram gjennom tidene, etter å ha studert Worms tegning, er at beinet kan være kjevebeinet fra en nise eller en underkjeve av en middelstor tannhval, for eks. en spekkhogger, men beinet er tilskjært. Som en ser av bildet har runekalenderen et hull hvor en ring er festet. Ringen har sannsynligvis vært til å henge runekalenderen i.
Bildet viser bare kalenderens vinterhalvår (14. oktober - 13. april), og sommerhalvåret (14. april - 13. oktober) som er risset på beinets bakside, har Worm dessverre ikke gjort seg bryet verdt ved å avbilde, derfor er kalenderens bakside gått tapt. Runekalenderen er med andre ord en slags primstaven.
Innskriften, eller kalenderen, begynner på kalenderens brede ende, i dette tilfellet 15. oktober og går fra venstre til høyre til 14. januar, og forsetter igjen fra den brede enden på motsatt side hvor den går fra høyre til venstre, hvor kalenderen begynner med 15. januar og ender med 13. april.
For vinterhalvårets første dag, 14. oktober, mangler altså en dagrune, men dette beror antakelig på at et lite stykke av beinet er brutt av.
Øverst på venstre side på kalenderen, er et tegn delvis på dagrunenes linje og delvis på merkedagenes linje, rett etter dagrunen for 14. januar, et tegn som her ikke hører hjemme på noen av disse linjene, som et ekstra tegn. Tegnet finnes også som ekstra tegn i de ytre radene. Betydningen er usikker, men i dette tilfellet kan tegnet kanskje henspeile til at at innskriften fortsetter på den andre siden av kalenderen. Det er i alle fall vanskelig å finne andre forklaringer på hvorfor dette tegnet er risset her.
Dagrunene
Dagrunene, som de kalles for korthets skyld, har samme bestemmelse som ellers i eldre kalendere. Hver ukedag regnet fra 1. januar har sin bokstav etter de syv første i alfabetet: A, B, C, D, E, F, G, men i dette tilfelle er dagbokstavene markert som runer.
En dagrune er derfor ikke mer mystisk enn at man måtte ha et tegn for å markere de forskjellige ukedagene i kalenderen. De 7 dagrunene, en for hver ukedag, gjentas til sammen 26 ganger i den midterste raden på hver side av kalenderen.
Alle uker i et år som ikke er skuddår får samme dagbokstav / dagrune for ukedagene hele året. Dagbokstaven for første søndag i året vil også være dagbokstaven for alle andre søndager i det året. Denne ble kalt søndagsbokstav. I skuddår må en ha to søndagsbokstaver, en før og en etter 24. februar.
Før i tiden stod søndagsbokstaven i almanakken, og vi finner dette systemet også i kalendrer av ulike slag før den gregorianske tidsrekningen ble innført. På en del svenske runestaver finner vi også de syv første runetegnene fra det yngre runealfabetet (fuþarkg) benyttet i stedet for latinske bokstaver.
Merkedagene
Tegnene i de to innerste radene på hver side representerer halvårets forskjellige merkedager. Merkedager er for eks. helligdager, dager når en bør høste eller så osv.
Solsirkelen, soltall
De 7 dagrunene finnes også i den såkalte solsirkelen, nederst på kalenderen, som har til hensikt å bestemme årets søndagsrune. Sommerhalvårets kalender - dvs. baksiden - skal også ha en tilsvarende sirkel, som Worms kaller månesirkelen. Månesirkelen har antakelig vært de 19 gylllentall i naturlig orden.
Kalenderåret har til vanlig 365 døgn, dvs. 52 uker + 1 døgn. I skuddår har kalenderåret 366 døgn, dvs. 52 uker + 2 døgn. I vanlige år faller første og siste dagen på samme ukedag, er 1. januar på en mandag er også 31. desember en mandag. I skuddår blir siste dagen en ukedag senere, dvs. at om 1. januar er på en mandag blir 3l. desember en tirsdag.
Etter 28 år kommer etter juliansk kalenderregning nyttårsdagen og alle andre dager i året igjen på de samme ukedagene. Denne 28-årsrekken i juliansk kalenderrekning blir kalt solsirkelen (cyklus solaris), og nummer på året i solsirkelen blir kalt soltallet.
I middelalderen fastsatte kronologene at solsirkelen skulle ta til i det skuddåret der første søndag kom den 7. januar. Vi finner solsirkler på noen nordiske primstaver.
En kan regne seg fram til soltallet ved å ta ett årstall og dele det med 28. Til svaret legger en til 9, som er soltallet. Er svaret + summen større enn 28, trekker en 28 fra flere ganger til en får et svar som er lavere enn 28, dette svaret er da soltallet etter den julianske kalender.
Gyllentallene og epakt
De to ytterste radene på hver side viser gylllentallene. Gyllentallene er de tallene som forteller hvilket nummer året har i den 19-årige månesyklusen. I kalendrene ble de plassert ved de data som nymånen vil falle på i hvert år i den 19-årige syklusen. I begynnelsen ble gyllentallene skrevet med romertallene I-XIX i kalendrene.
Etter at de i slutten av middelalderen tok til å innføre såkalte "rettet" gyllentall, som skulle føre de sykliske lunasjonene mer i samsvar med de synodiske, benyttet de gjerne arabiske tall til dette. Slike stiliserte arabiske tall finner vi på enkelte norske primstaver
Gylllentallene har den funksjon å vise hvilken dag nymåne faller på. Nymåne inntreffer hver 29. eller 30. dag, men som du ser er det bare 19 gylllentall.
Systemet er slik at gylllentallet vokser med 1 for hvert år, og bestemmes ved å dele årstallet (e. Kr.) med 19 og legge til 1. På denne måten vil det naturligvis bli noen dager uten gylllentall, men aldri to dager i strekk. Dette betyr selvsagt ikke at nymåne ikke kan falle på slike dager uten gylllentall - man har bare akseptert en feil som ikke overstiger mer enn en dag.
Den kristne kirken tok over den julianske kalender, som er en solkalender. Men mange av de viktigste kristne festdagene er fastsatt etter mønster etter den jødiske månekalenderen. Den store vår- og rensingsfesten, passah, som er den kristne påsken, er den høytiden jødene har etter fullmånen som kommer etter vårjevndøgn.
I den kristne kirken ble høytiden til minne om at Kristus stod opp av graven lagt til søndagen etter denne fullmånen. Denne måneregningen får også konsekvenser for de andre kirkehøytidene knyttet til påskesyklusen, dvs. tiden fra søndag septuagesima til treenighetssøndag.
For kirken var det mye om å gjøre å kunne fastsette lang tid i forvegen når påsken ville falle år etter år. Til kirkebruk ble det benyttet en syklisk månekalender, som bygde på at 19 julianske år så å si falt sammen med 235 nodiske måner. Forskjellen er bare 0,618 døgn på en 19-årsperiode. Først etter ca. 380 år vil månen komme ett døgn tidligere enn en syklisk hadde regnet med.
En månemåned eller synodisk lunasjon er ca 29 døgn, 12 timer, 44 minutter og 2,98 sekunder, dvs. at 12 lunasjonar går over ca 354 dager. I ett år kan det derfor være skiftende 12 og 13 lunasjonar. I kirkelig tidsregning ble lunasjonene regnet i hele døgn, slik at de skiftevis var på 29 og 30. I 19-årsperioden vil 120 lunasjoner være på 30 døgn og 115 være på 29. I skuddår får februarlunasjonen 30 dager. Av de 19 årene vil 7 få 13 synodiske lunasjoner.
I andre kalendere er gyllentallene skrevet som en såkalt pentadisk tallrekke, som er skapt ut i fra prinsippet at hver gang verdien har steget med fem, blir et nytt symbol ført inn. Dette siffersystemet finner vi også i engelske billedkalendrer fra middelalderen og på engelske kalenderstaver, de så kalte clogs. Egentlig er dette det samme som den romerske tallrekken.
I kontinentale kalendrer, og derfor også i nordiske billedkalendrer som har røttene sine i kontinental kalendertradisjon, finner vi en annen rekke pentadiske tegn som vist til venstre.
Endelig må det nevnes at mange hundre svenske primstaver, de så kalte runestaver benytter runer til gyllentall. De har da gjort bruk av de 16 runene i det yngre runealfabetet og konstruert tre nye tegn, slik at det blir 19 tegn i alt.
Epakt er et tall som for hvert år i den 19-årige månesyklysen gir månens alder, det vil her si hvor mange dager som er gått fra siste nymåne på et visst datum, sedes epactarum.
Som sedes epactarum har en regnet 22. mars, dagen etter kirkekalenderens vårjevndøgn. I år den 19-årige månesyklysen er det nymåne 22. mars, og dette året har med andre ord epakt 0. De 12 lunasjonene med skiftende 29 og 30 dager utgir til sammen 354 dager. Da solåret har 365 dager, vil månens alder år II den 22. mars være 11. Dersom tallet blir større enn 30 må en trekke 30 i fra, for en lunasjon kan ikke være på mer enn 30 dager.
Den Romerske 7 Dagers Uka ble beordret, i gjennom et skriftlig dekret, innført i romerske områder av Keiser Konstatin i år 321 e. Kr.
Denne ukeinndelingen ble i hedensk tid tatt i bruk av germanerne.
De gamle germanske dagnavnene er fremdeles i bruk i modernisert form i de europeiske språk, og de viser en klar sammenheng mellom Romerske og Norrøne guder, bortsett i fra noen få unntak.
