Tyristrand kirke

Jeg ble døpt i denne kirken, i vann fra Jordan. En bestemor til et av de andre dåpsbarna hadde med vann etter en ferietur.

Tyristrand er ei bygd og et tettsted i Ringerike kommune i Buskerud. Tettstedet hadde 835 innbyggere per 1. januar 2009 og ligger ved vestbredden av Tyrifjorden. Tyristrand var egen kommune fra 1916 til 1964. Bygdesenteret her het tidligere Skjærdalen, men fikk navn etter kommunen når den ble opprettet.

I tiden før stedet fikk egen kirke måtte folk helt til Hole for å gå i kirke, siden de på den tiden tilhørte Hole prestegjeld. Etter hvert som befolkningstallet økte utover på 1800-tallet ble derfor ønsket om ei egen kirke stadig sterkere. I 1841 ble det derfor fremmet et forslag om å flytte middealderkirken på Bønsnes til Tyristrand, men dette ble det ikke noe av. Utover på 1850-tallet kom det imidlertid mer fart i saken, og i 1855 ble arkitekt Christian Heinrich Grosch engasjert for å tegne kirken. Han var født i København, men bodde i Kristiania mesteparten av sitt voksne liv. Tegningene ble approbert av kongen den 7. desember samme året. Grosch tegnet forøvrig også Hønefoss kirke, som brant vinteren 2010. Tomt til kirken med kirkegård og vang ble gitt av konsul Backe fra Drammen som den gang eide Skjærdalens grunn. Kirken ble bygget av Peder N. Stiksrud og Ole Nubsen Opsahl og innviet den 30. september 1857 av prost Søren Brun Bugge i bispens sted. Kirken har ca 400 sitteplasser og er en lys og pen kirke i basilikastil.

Kirkens første orgel ble montert i 1861 av orgelbygger Anders Gulbrandsen Gomnes fra Hole. Dette var et orgel overtatt fra Norderhov kirke. I 1875 ble orgelet omarbeidet av samme orgelbygger. Nåværende fasade er fra dette året. Kirkens nåværende orgel er bygget i 1924 av firmaet Olsen & Jørgensen, Kristania, den gang vårt lands ledende orgelfirma. Nattverdutstyr (kalk og disk) i sølv ble skjenket kirken av løytnant Neumann og frue. Altertavlen ble bekostet av enkefru Roscher i 1875. Hun bekostet også i sin helhet en større oppussing av kirken samme år, noe som også innebar gaver i form av lysestaker til alteret, dåpsutsyr, lysekrone og lampetter laget i Tyskland av metall fra Ringerikes Nikkelverk. Altertavlen viser ”Kristus”, og er malt av Adolph Tidemand i 1875. Rammen til altertavlen er laget av snekkermester Thrue fra Drammen.

Hundens følelser

Hunden føler med oss mener to forskere i en kronikk i det siste nummeret av tidsskriftet Biology Letters, til tross for at det finnes svært få studier av det følelsesmessige forholdet mellom hund og menneske. Empati er evnen til å identifisere, forstå og anerkjenne andres følelser, tilstand og reaksjoner. Studier viser at mennesker begynner å trøste andre som viser følelsesmessig stress allerede når vi er rundt 9 måneder gamle. Dyr har også empati - med hverandre. Det er også observert flere tegn på empati i dyreverdenen, men så langt fokuserer de fleste studiene på dyrs følelser overfor hverandre, og ikke på tvers av arter. Det er for eksempel observert at smertesenteret i musehjerner aktiveres når de ser at andre mus de har bodd i bur sammen med, lider. Sjimpanser responderer også kraftig på videoer der medlemmer av flokken har det vondt. Men hva med empati mellom mennesker og hunder?

Ifølge Karine Silva og Liliana de Sousa er hunders egenskap til å føle empati med matmor helt åpenbar, selv om de fleste bevisene for dette er anekdotiske og lite vitenskapelige, så langt.

Hunder smittes av menneskegjesp. De skriver at det er tre hovedgrunner til at de tror hunder kan føle med mennesker. Den første er at hunden stammer fra ulven, et svært sosialt dyr som sannsynligvis viser empati overfor de i sin egen flokk. De to forskerne tror også at de biologiske endringene som hunden gikk gjennom da den ble temmet kan ha ført til at den har synkronisert empatievnene sine med menneskene for å gjøre det enklere å forutse menneskenes oppførsel.

Den siste grunnen de nevner er at fremavling av mer og mer komplekse kognitive ferdigheter hos hunder har ført til at dagens hunder kan ha utviklet en form for empati som ligner på den vi mennesker har. Hunder leser menneskefølelser. De to forskerne kommer også med en rekke eksempler på studier som viser at hunder og mennesker kan kommunisere følelsene sine med hverandre. Blant annet viser studier at hunder kan bli smittet av et menneskes gjesping, og at de reagerer negativt når eierne deres stresser. Forskning.no har også tidligere skrevet om hunder som kan tolke eierens ansiktsuttrykk.  Selv om forskningen på hunders empati er begrenset, mener vi at hunders evne til å bli smittet av menneskers følelser støttes av både anekdotiske og vitenskapelige data, skriver de.Ny forskning antyder i nemlig at hunder ikke bare har evne til å skille mellom ulike emosjoner i stemmene til både mennesker og andre hunder. De får også mye aktivitet i de samme delene av hjernen som vi mennesker bruker til denne oppgaven.

Kalkverket

Landskapet i dette området består av såkalte cuestas - eller kalkrygger. Disse stikker opp fra Steinssletta, som på et tidspunkt under avsmeltingen etter siste istid var havbunn. Burudåsen og mange av de andre åsene i området var da øyer i langs kysten. Burud-/Hurumåsen naturreservat er bevokst av kalkfuruskog som er svært artsrik og et voksested for en rekke sjeldne arter.

Når du kommer opp dit hvor cachen "Rock Plain View" befinner seg, har du en utrolig utsikt.

Fjord is?

Det blir ikke fjord is dette året, dersom fjorden

ikke er tilfrosset i dag.

Wexhall gård

I 1935 kom nemlig en liten bebrillet mann til Hønefoss. Mannen var ingen ringere enn en av Sovjetunionens mektige grunnleggere og Lenins nærmeste medarbeider, Leo Davidovitsj Trotskij (56). Han hadde blant annet vært sjef for den Røde Hær, russisk utenriksminister, og ikke minst sentral både under urolighetene i 1905 og under den dramatiske marsrevolusjonen i 1917 da tsaren ble kastet og Sovjetunionen ble dannet. I årene etter 1917 var han en av foregangsmennene sammen med sovjetrepublikkens første president Vladimir Lenin og Josef Stalin i oppbyggingen av Sovjetrepublikken. I 1924 døde Lenin av sykdom, og han anbefalte at Trotskij burde overta fremfor Stalin. Det brøt derfor ut en blodig maktkamp mellom Stalin og Trotskij som endte med Josef Stalin ble president. Trotskij måtte derfor forlate Sovjetunionen i 1927 for å reise i asyl i Frankrike. Trotskij hevdet i alle år etter forvisningen sin kritikk mot Stalin, og Stalins agenter forsøkte gjentatte ganger å ta livet av Trotskij.

Etter en turbulent tilværelse kom han til Norge den 18. juni 1935. Avisene gikk helt av skaftet da nyheten ble kjent, og nyhetsoppslagene varierte fra enkelte høyreavisers: "Verdenshistoriens største massemorder kommer til Hønefoss" til venstrepressens: "Det norske folk føler seg beæret ved Trotskijs opphold i Norge". Her skulle de bo hos stortingsmann Konrad Knutsen i annen etasje på hans romslige hus på gården Wexhall i Heradsbygda. Etter hva han hadde vært vant til, skulle Trotskij komme til å tilbringe rolige dager i idylliske omgivelser på Wexhall. Bare til tider avbrutt av folk som ville diskutere politiske problemstillinger eller av NS-folk som lurte i buskene.

Den 19. desember kom det imidlertid en omstilling. Da dro ekteparet Trotskij sammen med sin nye sekretær Erwin Wolf, en hushjelp og Konrad Knutsens sønn Borgar til familien Knutsens hytte i nærheten av Kolltjern på Ringkollen. Bakgrunnen var at fru Borghild Knutsen ville ha dem ut av huset noen dager for å få gjort julerent. Oppholdet ved Kolltjern skulle imidlertid bli kortvarig. For etter å ha vært alene på hytta i bare to dager dro plutselig de tre russerne i all hast til Ringkollstua. Her fikk de seg mat og drikke før de ble fraktet ned til Wexhall igjen. Folk som møtte dem da de dro mot Ringkollstua kunne berette at de virket alvorlig oppskremte. Hva som hadde skjedd, eller om noe virkelig hadde skjedd, er ikke godt å si. Verken Trotskij eller Knutsen var villige til å innrømme at noe spesielt hadde skjedd, men noen skaufolk kunne fortelle at det hadde landet et større fly med skiunderstell nede på Øyangen om natten. Det hele var bare rykter og oppspinn, men det som imidlertid er sikkert er at under "Den Annen Moskvaprosess" året etter, ble det fra hovedanklageren hevdet at Trotskij skulle ha fått besøk av ledende sovjetiske opposisjonspolitikere som skulle ha landet i fly på Øyangen for å diskutere hvordan Stalin og den sovjetiske regjeringen kunne kuppes.

Nå økte høyrepressen sin hets mot Trotskij, og den 5. august 1936 kulminerte det hele med at seks NS-folk ikledd falske Statspolitiuniformer brøt seg inn hjemme hos Trotskij på Wexhall mens hovedpersonen selv befant seg på Sørlandet. Innbruddet var mislykket, og Knutsens datter Hjørdis klarte sammen med inspektør Wraamann som også leide på Wexhall å hive dem ut. De klarte også å ringe til politimester Kiær som straks etter dukket opp på stedet. Da hadde nazistene sluppet unna. - Men bare for en stakket stund. Noe senere dukket de nemlig opp igjen, og den ene av dem, den kjente nazisten Per Imerslund, klarte å komme seg inn gjennom et åpent vindu hvor han rasket med seg noen papirer som lå på et skrivebord. Papirene var forsåvidt uinteressante, men NS- avisen Fritt Folk slo det hele opp som om at dette var beviset for at Trotskij likevel ikke var politisk passiv slik han hadde lovet de norske myndigheter. I disse dager begynte Regjeringen også å merke presset fra Stalin, og Trotskij ble derfor den 2. september flyttet fra Wexhall til Hurum hvor han ble satt i en forholdsvis streng husarrest.

Nå gikk Trotskijs norgesopphold mot slutten, og den 19. desember 1937 ble Trotskij sendt ut av landet i båt med kurs for Mexico hvor han hadde fått ny oppholdstillatelse. Den 20. august 1940 ble Leo Davidovitsj Trotskij innhentet av skjebnen, og kaldblodig drept med isøks av en av Stalins agenter.

Fonkebakken

Det første skirennet i soknedalen ble trolig holdt 19. februar i 1865 på Nøkleby. Det blir opplyst om at skiløpingen foregår uten stav og at bedømmelsen vil ta hensyn til hurtigheten. De kalte det et Premiekappløp. Deltakerne måtte selv ta med mat. Startkontigenten var 6 schilling. Hunder var forbudt å ta med. 

Det møtte 40 stykker. De fikk først prøve seg i en liten bakke. Resultatet av dette ble at 25 mann startet og skulle hoppe over en grøft. Det ble totalt delt ut 12 premier. 1. premien gikk til Elling Bakken det var et sølvbeger. 2. premie gikk til Erling Karsbråten det var et fyrstikketui av sølv. 3. premien gikk til Paul Paulsen det var en dobbeltløpet pistol. 4. premien gikk til Johs. Aalde og var et fotografi av kongen. 

En av de mest kjente skiløperene fra 1880 årene var Johan Kojan. Han var tømmerhogger og brukte skiene mye i sitt arbeide. Selv de bratteste lier satte han utfor med en skarpslipt øks i hver armkrok. Han reiste til amerika og ble postbud der. Om vinteren leverte han post med ski på beina. Soknedølingene dominerte skiidretten i de dager. 

En av de beste var Oluf Berg, som var med i det første Holmenkollrennet i 1892 og i 1895 fikk han første premie i kl 1. Anton Tuft var også en fremragende skiløper og han var bare 25 år da han i 1899 stiftet Lunder skiklubb. Denne eksisterte imidlertid ikke særlig lenge, for i 1907 ble Sokna idretsforening stiftet. Det var trange tider, men klubben klarte til alt overmål å skaffe seg litt kapital. Denne kapitalen dannet et bygdefond. Et forsamlingslokale for hele bygda var alles ønske. Så en vakker dag sto Dalheim ferdig bygget i Sokna sentrum ved Kalbakken. Litt etter litt ble det også interesse for fotball i bygda, men det var manko på kyndig ledelse.

Rundtom på Ringerike er de aller fleste hoppbakkene ikke i bruk lenger, men restene står igjen.

Det lille røde huset i skogen

Denne cachen viser frem et fint lite turområde mellom bydelen Tolpinrud og Storelva i den søndre delen av Hønefoss. Området består av åpen furuskog og har et tett stinett. Området ligger på en rygg i ravinelandskapet som står tilbake etter at det opp gjennom tiden har gått leirskred i alle retninger herfra og at Storelva har gravd seg ned. Området byr på en flott utsikt mot Hønefoss og Storelva fra en noe uvant vinkel. Spesielt fint er det her på kveldstid med alle lysene fra byen. I området har også Blåbærskogen Barnehage sin egen lavvo. Denne cachen er en kjapp multicache i tre steg som viser frem dette fine lille turområdet. Underveis kan en nyte utsikten mot Storelva og Hønefoss. Det er fint å parkere på snuplassen innerst i Tolpinrudveien.

Her kom en ikke rett på cachen, men en måtte regne seg fram til koordinater. Jeg må se å få puttet en blokk i lomma på jakka, for nå måtte jeg regne på et vedtre som lå ved gapahuken. Ikke fant jeg ut hovordan jeg skulle plotte inn koordinater på telefonen heller så jeg peilet meg inn på riktig koordinat nordover og tok helvending mot øst til jeg traff koordinaten der. Litt utfordrende og ny måte å leite på. Enten hadde jeg regnet feil, eller så viste telefonen min litt feil. Men etter litt rundering så ble det klaff. Har vel gått så mye blodspor med hundene at en starter automatisk å sirkle når en har mistet sporet. Må jo prøve å komme på rett kjøl igjen. 

Hundens hukommelse

De har god hukommelse og vil neppe glemme viktige personer. Både på godt og vondt, svarer Cecilie Mejdell. Hun er forsker ved Veterinærinstituttet og jobber blant annet med dyrevelferd. Det ville ikke forundre meg om dyrene husker deg livet ut, legger hun til.

Mejdell tror også dyrene kan kjenne igjen dyrekompisene sine etter lang tid. Det er derimot ikke sikkert at dyret vil kjenne deg igjen hvis den bare kjente deg da den var en ung valp eller kattunge. Hendelser tidlig i livet huskes ikke like godt som det som skjer senere. Dette gjelder jo oss mennesker også.

Det er heller ikke sikkert at tispen eller kattemor ville kjenne igjen sine egne barn om hun møtte dem igjen i voksen alder, fordi dyreungene er så annerledes som voksne. Forskeren tror ikke det er noen forskjell på hukommelsen til hunder og katter. Det kan allikevel være lettere å se på en hund at den kjenner deg igjen etter lang tid: Hunder viser gjerne tydeligere gjenkjennelse og glede. Katter er nok litt mer kresne på hvem de viser hengivenhet til, sier Mejdell.

Hringariki

Veien kulturminnepark er det største gravfeltet i Buskerud der det er over 100 gravhauger. De fleste fra eldere jernalder. Her er det funnet gjenstander fra yngre steinalder, graver og bosetningsspor fra perioden ca 900 f.Kr. til 1000 e.Kr. Det er funnet rester etter langhus fra jernalderen her, som de har rekonstruert. Det er det jo vært å ta en titt på. Navnet Hringariki er det gamle navnet på Ringerike.

Langhuset er gjenreist nøyaktig der hvor det største og mest særpregede jernalderhuset stod. Datering viser at langhuset er fra eldre romertid (0-200 e.Kr.). Huset var større enn tilvarende hus fra samme tid, 47 meter langt og 8 meter på det bredeste. Det er funnet rester etter tre ildsteder i huset. Ved to av ildstedene er stolpene trukket ut nærmere veggen. Stolpenes plassering i forhold til ildstedene gjør at rommet virker større og blir tolket som en hall.Langhuset har ikke vært en vanlig storgård, men trolig et seremonihus med spesiell religiøs og politisk funksjon på en felles kultplass. Gamle velkjente håndverksteknikker ble tatt i bruk for å reise huset. Det er brukt solide trematerialer i konstruksjonene, og 17 par stolper bærer det store taket. Ca. 50.000 treplugger samt tapper og garpehugg holder huset sammen. Veggene er 50 cm tykke av dobbelt flettverksarmering og smurt med leire utvendig og innvendig.

I 2015 fikk langhuset nytt tak av Veien kulturminnepark AS. Etter ti år var det første taket ikke lengre tett nok. Det nye taket er festet med skruer og under bordtaket av impregnert materiale, ligger en vanntett duk.

I dag møtes veiene fra Hallingdal og Valdres ved gravfeltet. I jernalderen har også ferdselen fulgt dalførene. Veien og Tyrifjorden utgjorde viktige knutepunkt for ferdsel mellom innland og kyst. Gravfeltets ikke tilfeldige plassering, arkeologiske funn og gårdsnavnenes betydning viser at Veien har vært et politisk og religiøst maktsenter i eldre jernalder. Gjennom generasjoner har Veien vært en viktig møteplass for det hverdagslige og for det guddommelige.

Navnet Veien, som trolig betyr «helligdommen på enga» forteller at vi er på hellig grunn. De over 100 gravhaugene i området viser at Veien har vært et felles gravsted for de nærliggende gårdene i eldre jernalder. Gjennom nærmere 1000 år er det branngravskikken som dominerer på Veien. Det vil si at likene ble brent før gravlegging. Hvordan menneskene gravla de døde har derimot endret seg over tid fra gravlegging under flatmark til hauglegging.

I yngre bronsealder og førromersk jernalder dominerer enkle flatmarksgaver materialet. I eldre romertid markeres gravene med en mindre haug og i noen av gravene er det gjort funn av enkle gravgaver som våpen, småredskaper, smykker og leirkar. Mot slutten av eldre jernalder tyder større hauger og funn av importerte prestisjegjenstander i gravene på en mer hierarkisk samfunnsinndeling.

Den største av gravhaugene, Kongshaugen, ble utgravd i 1824. Kongshaugen skiller seg fra de andre gravene ved å være en skjelettgrav med særlig rikt gravgods. Der er blant annet funnet sverdslire med rikt dekorert sølvbeslag, drikkehorn med bronsebeslag, skålvekt av bronse, gullringer og glassperle. Kongshaugen antas å være fra overgangen mellom yngre romertid og tidlig folkevandringstid, det vil si ca 300-400 e.Kr.

Hundens logring

Hunder ser forskjell på når andre hunder logrer mot høyre eller venstre. Hjernen hos hunder er asymmetrisk organisert, som vil si at høyre og venstre del av hjernen har ulike roller. Forskere har vist at når hunder logrer mot høyre opplever de positive følelser, mens om de logrer mot venstre opplever de negative følelser. Dette reflekterer hva som foregår i hundens hjerne. Nå er det påvist at hunder også reagerer forskjellig avhengig av om en hund logrer mot høyre eller venstre. Forskere overvåket reaksjonen hos hunder som ble vist opptak av andre hunder som logret i hver sin retning. Når hunden så den andre hunden logre mot venstre, økte pulsen og den viste et nervøst kroppsspråk. Når den andre hunden logret mot høyre, forble hunden avslappet. Forskerne tror ikke dette er en bevisst kommunikasjon mellom hundene, men heller en automatisk refleks som kommer av at høyre eller venstre hjernedel aktiveres

Hønefoss stasjon

Hønefoss stasjon er en jernbanestasjon som ligger på Hønefoss i Ringerike kommune. Stasjonen er et sentralt knutepunkt for togtrafikken på Østlandet. Den ligger på oversiden av elva Begna, rett ovenfor Hønefossen og selve bysentrumet (ca. 500 meter unna). Stasjonen ligger 96,8 moh. og ble åpnet i 1868 da Randsfjordbanen ble forlenget fra Tyristrand til Randsfjord. Nåværende stasjonsbygning ble tatt i bruk i 1909, i forbindelse med åpningen av Bergensbanen.

Cache runde

Kanskje litt for sært å sitte om kvelden og planlegge runder for å plukke geocacher systematisk. Litt irritert over grønnebokser når det egentlig skulle vært gule smilefjes. Tetter datoer for tiden, har et håp om at jeg har brukt alle datoene iløpet av året. Så får jeg tette månedene med årene. Atter en dag med fri i morgen og full plan for boksehenting. Ganske lærerik hobby som bringer en til mange ukjente steder som er rett i nærheten. Man får luftet hunder, tatt bilder og laget innlegg i bloggen på hjemmesiden... Nevnte noen husvask... nei det tar vi en annen gang...

Ved nærmere ettersyn når vi kom hjem igjen så ble det husvask også. Etter middag og en dusj så var ikke lysten så stor for å gjøre noe særlig mer. SÅ i kveld har jeg vel fortjent å sitte på rumpa i sofaen og se på tv? 

Ikke alle av dagens 11 bokser fortjener noe eget innlegg, men noen gjør det. De kommer seinere. Dagens fangst av sporbare saker ble 3 tyske. Så ble jeg kvitt en sak som jeg tok med meg her om dagen. Disse tre nye får jeg spre litt rundt. 

Det var en på dagens runde som jeg ikke fant, må nok tilbake til den. Ellers så blir det en grønn boks på kartet og ikke noe gult smilefjes. Kan ikke si jeg skjønte det spøtt av det hintet heller. AGL (aviation glossary) =1700mm Inside. Har du noe forslag?

Det ble en runde rundt Steinsfjorden som planlagt, men noen uplanlagte i Hønefoss for å bruke opp en halvtime før Patran skulle hentes på skolen.

,

Hundens forventing

På fagspråket kalles det å sette dyrene i en forventningstilstand. Når dyret får signaler om at det skal få et gode, settes det i en positiv tilstand. Det som skjer er at kroppen skiller ut hormonet dopamin, et stoff som overfører kjemiske signaler fra én nervecelle til en annen. Stoffet er viktig for hjernens belønnings- og motivasjonssystem. Men dopamin er ikke et belønningshormon. Det er et forventningshormon. Det gir en positiv effekt når dyret har en forventning om et positivt resultat. Når dyret har fått et gode, går dopaminnivået ned til normalen igjen, forteller professor i dyreatferd Bjarne Braastad ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Når du setter hunden eller katten i en forventningstilstand, skjer det samme som med barna i adventstiden. Juleverksted og alle juleforberedelsene skaper positive forventninger. Men du kan ikke vente i 24 dager når det gjelder en hund eller katt. Hvis ventetiden blir for lang før dyret får det som det vil, kan det nemlig skape frustrasjon, som igjen har en negativ effekt på dyrets velferd. Dyret mister troen på at godet kommer. – Det er ikke mulig å si noe om tidsfaktoren, men når katten eller hunden lærer å assosiere et signal med en belønning kan man gradvis øke avstanden i tid før dyret faktisk får godet, sier Braastad.

Gi gjerne dyret belønningen på et uforutsigbart tidspunkt hvor dyret slapper av. Hvis dyret maser mye, så vent enda lenger, så det ikke blir en belønning for å mase, råder Braastad.

Vent litt med belønning. Likevel går det an å trene dyrene til å måtte vente en stund - gjerne en halv time. - Å sende et signal om at et gode er på vei, og så vente en halvtime med belønning, vil føre til at dyret blir satt i en positiv forventning med høyt dopaminnivå inntil godet kommer. Slik som at det er mat å få, at hunden skal ut på tur eller at katten vil få en godbit, forteller Braastad.

Dyret må ha lært å assosiere signalet med belønningen via betinget læring. Belønningen behøver ikke være mat eller gave. Det kan også være lek. Hvis en katt har en favorittleke, kan du gi signal om at dere skal leke, men ikke akkurat nå. Signalet kan være et lydsignal eller fakter som katten alltid assosierer med å få godet. Uforutsigbarhet skaper frustrasjon. Det er vist med blant annet forsøk på rotter at hvis den ikke får belønning hver gang den forventer det, men kanskje bare annenhver gang, vil uforutsigbarheten gjøre at dopaminnivået blir enda høyere, forteller Braastad. Rotten vil til slutt bli frustrert over å ikke få belønningen de gangene det skjer. Men det at sjansen er halvert gir en ekstra spenning og økt dopaminnivå. I følge Braastad er denne tilstanden med på å forklare spillegalskap hos mennesker.

Nikolai Stepanenko

Denne cachen er plassert der hvor krigsfangeleiren på Vågård lå under andre verdenskrig. Russeren Nikolai Stepanenko var krigsfange her, rømte og bosatte seg etter krigen på Jevnaker. Andre verdenskrig herjer i Europa. Stalin erklærte krig mot Tyskland som hadde erobret flere land allerede. Det tyske krigsmaskineriet er på full mars inn i Sovjetunionen over hele Østfronten og den 30. oktober 1941 starter et blodig slag i Sevastopol. Tyskerne klarer ikke å innta byen og beleirer den. Det settes i gang et massivt bombeangrep. De sovjetiske styrkene klarte å holde byen frem til juli 1942 og med dette har de klart å forsinke den tyske fremrykkingen på Østfronten mot Stalingrad og oljekildene i Kaukasus. En del av de sovjetiske styrkene blir evakuert sjøveien, mens de som er igjen kapitulerer. 97 000 sovjetiske soldater blir tatt til fange av tyskerne. En av disse var Nikolai Stepanenko.

Fra Sevastopol startet en lang fangetransport som skulle ende på Vågård tre og et halvt år seinere. Fangene ble først sendt til fots 700 kilometer til Nikolajev. Her ble de kommandert til jernbanestasjonen og stablet inn i kuvogner. Turen gikk via Polen til leiren Buchenwald i Tyskland. Nikolai satt i denne leiren vinteren 1942/43. Her var det umenneskelig og tidvis så trangt i brakkene at det ikke var liggeplass til alle. Resultatet var en meget stor dødsprosent. Utpå våren 1943 ble de overlevende russiske krigsfangene overført til en leir i nærheten av Düsseldorf.

Halvannet år seinere ble et par tusen fanger tatt ut av denne leiren og fraktet med jernbane i kuvogner til Köln. Der ble de plassert i lasterommet på en båt og fraktet til Oslo. Fangene skulle imidlertid lengre. Med tog bar det avgårde til Hval stasjon, som lå mellom Jevnaker og Hønefoss. Etter en overnatting i militærleiren på Hvalsmoen, bar det til krigsfangeleiren på Vågård. Da Nikolai Stepanenko kom til Vågård, hadde det alt vært russere der et års tid. Det var behovet for arbeidskraft for å få bygd en flyplass på Eggemoen, som gjorde at tyskerne plasserte fangene på Ringerike. De første russerne som hadde kommet, ble de første månedene plassert på Hvalsmoen, men i februar 1944 tok en til å bygge en egen leir på Vågård. Nikolai kunne fortelle om leiren på Vågård. Fangene bodde i brakker. Noen brakker hadde senger, i andre brakker lå fangene i halm som var bredt ut på golvet. De tyske og østerrikske fangevokterne hadde liten omsorg for fangene.

Kjøkkenbrakka var delt i en tysk og russisk avdeling. Maten var dårlig, men Nikolai mintes at den var bedre enn maten i Buchenwald. Der var brødet så hardt at de knapt greide å tygge det. Her var det i tillegg en slags kålrabisuppe blandet med innvollene fra slaktede dyr. Det hendte det fløt ufordøyd gras fra kumager i suppa. På Vågård fikk fangene en dagsrasjon på 3-400 gram brød pr. dag, i tillegg fikk de ei ause med kålrabisuppe når de arbeidet på flyplassen. Rundt hele leiren var det piggtrådgjerde og vakttårn. De fleste fangene var på tvangsarbeid på flyplassen på Eggemoen, men noen arbeidet også på et lite sagbruk i nærheten. En del av fangene ble også satt inn i vegarbeid i Eggemobakkene. Skotøy var det så som så med, noen hadde sko, andre brukte striesekker rundt beina. Under transport fra leiren til arbeidsstedene fulgte det med fangevoktere med schäferhunder.

Flere av de russiske krigsfangene bukket under, men Nikolai Stepanenko holdt seg frisk. Utover vinteren 1945 skjedde det imidlertid ting som oppskaket han mye. Tyskerne satte nå alt inn på å få med krigsfangene i de siste krampetrekninger i krigen mot de allierte. Fangene på Vågård ble tvunget til å høre på tysk propaganda. Da noen av fangene greide å få stilt inn radioen på russiske stasjoner, som kunne fortelle at tyskerne var på vikende front, ble det rabalder og radioen inndratt. Neste steg var et fellesmøte i leiren, der en sendemann møtte opp og foredro om riktigheten av å kjempe på tysk side. Da sprakk det for Nikolai og han sa høyt og tydelig at Hitler ikke hadde sett sine kamerater dø, slik som de russiske fangene hadde, og la til. Hadde han sett at Hitler holdt på å drukne, ville han gjort sitt beste for å trekke han fortest mulig under. Reaksjonen uteble ikke. Ti minutter seinere ble Stepanenko hentet av to fangevoktere og satt i enecelle. Her ble han isolert fra omverdenen. Han fikk imidlertid komme seg ut en gang om dagen for å hente sin egen mat på kjøkkenet. Da hadde han en fangevokter foran seg og en bak.

Det hadde på dette tidspunktet vært noen rømninger fra leiren. 2. februar 1945 fikk Nikolai sjansen. Det var under turen for å hente mat det skjedde. Da de kom til matsalen, gikk den fremste vakten inn for å hente maten. Den andre vakten sto igjen og passet på. Det var kaldt vær og snøføyke den dagen. Etter å ha stått og trampet med beina en stund, for å holde varmen, falt vaktsoldaten for fristelsen til å gå inn på kjøkkenet for å varme seg. Samtidig lot han grinda stå åpen. Han trodde vel ikke at fangen turte rømme i et slikt vær. Det var nettopp det Nikolai gjorde. Han mente det var bedre og bli skutt under flukt enn inne i leiren. Han gikk fort gjennom grinda, huket seg under vinduene i kjøkkenbrakka og kom seg usett til skogs. Snøføyka dekket sporene hans. Det tok tid før rømmingen ble oppdaget. Fangevokteren trodde nemlig først at han hadde gått tilbake til cella på egenhånd. Da de ikke fant han der, ble det kommandert oppstilling og slått full alarm. Da var imidlertid Nikolai langs innpå åsen. Det var ikke den letteste tida å rømme. Med 20 kuldegrader og dårlige klær forsto Nikolai at han fort ville fryse i hjel om han satte seg ned. Han gikk derfor hvileløst omkring i sju hele døgn. Den sjuende natta hørte han noen rope. Det var en norsk motstandsmann som bodde i ei hytte ved Asperudstjern. Her traff Nikolai igjen to andre russere som hadde rømt fra Vågård tidligere. Etter 3-4 uker ble han flyttet til ei hytte lenger nord på åsen. Her hadde han god kontakt med en småbrukerfamilie.

Nikolai Stepanenko var i dekning frem til freden kom 8.mai. De russiske krigsfangene ble i Vågårdsleiren frem til midten av juni. Da ble de transportert tilbake til Sovjetunionen. Nikolai ble imidlertid ikke med den transporten. Han bosatte seg i Jevnaker og ble boende der livet ut. Småbrukerparet som Nikolai hadde kontakt med var Anton og Gulborg Rolfsbråten i Bakka. Der bodde Nikolai den første tiden. Etter freden fikk han seg jobb som altmuligmann hos Karsten Nylender på Glassverket. I og med at han ikke hadde noen familie tilbake i Russland, begge foreldrene døde før den andre verdenskrig og hans eneste bror som var flyver døde under Spanskekrigen, sa han ingen grunn til å reise tilbake til Russland. Han fikk således innvilget fem års oppholdstillatelse i Norge.

Det var på denne tiden han møtte Bergliot Brørby, som han seinere giftet seg med. De fikk tre sønner, som igjen har blitt til barnebarn og oldebarn. Nikolai var en familiemann, og ofret seg helt for barn og barnebarn. Han var ellers med på å starte Jevnaker Guttemusikkorps og var dessuten en ivrig fagforeningsmann i bygda. Etter fem år i Norge fikk Nikolai hjelp av daværende lensmann, Kåre Gundersen, til å søke om norsk statsborgerskap, noe som ble innvilget. Nikolai arbeidet ved Viul Tresliperi, Randsfjord Glassverk og Østlandske Spennbetong AS. Nikolai fikk mange gode år på Jevnaker, inntil han døde i 1995.

Hunden optimist eller pessimist?

Hunder med tydelig separasjonsangst, framstår oftere med pessimistiske trekk enn hunder som tar avskjeden mer med ro, ifølge en ny studie. Så sannsynligvis har ikke tause firbente med bedende øynene det så verst, når du drar av sted. Bråkebøtter ser sannsynligvis svartere på situasjonen. Forskere fra University of Bristol står bak arbeidet. De mener studien gir viktige blikk inn i hundens følelsesliv, og forståelsen av reaksjoner ved atskillelse. På samme måte hos hunder. Vi vet at folks følelsesmessige tilstand kan påvirke vurderinger de gjør. Glade mennesker har økt sannsynlighet for å vurdere en tvetydig situasjon som positiv.

Det studien vår viser, er at dette også gjelder hunder, på omtrent samme måte. En hund som framstår som mer positiv, har lavere sannsynlighet for å bli engstelig når den overlates til seg selv, sammenlignet med en som virker mer pessimistisk. Det sier professor Mike Mendl ved Bristol University’s School of Clinical Veterinary Science, i en pressemelding fra universitetet. Mendl har ledet det nye studien, som er publisert i tidsskriftet Current Biology. Alene i fem minutter. Forskerne tok for seg 24 hunder på mottak for hjemløse dyr, både tisper og hannhunder, for å undersøke forbindelsen mellom separasjonsangst og optimistisk/ pessimistisk preget atferd.

Først ble hundene testet for separasjonsangst. En forsker tilbrakte 20 minutter i et rom sammen med hver av hundene. Dagen etter ble samme hunder plassert alene i rommet i fem minutter, og forskerne observerte i hvilken grad de for eksempel bjeffet, hoppet på møbler og skrapte på døra. Optimist eller pessimist? Så kjørte forskerne en ny test, for å finne ut hvilke firbente som kunne sies å ta beslutninger med enten pessimistisk eller optimistisk preg. Hundene ble opplært til at en skål inneholdt mat når den stod plassert på ett bestemt sted i et rom. Denne posisjonen kalte forskerne den positive plasseringen.

Samtidig lærte hundene at skålen var tom, hvis den stod på en annen fast plass, kalt den negative plasseringen. Når skålen så ble flyttet til andre steder, mellom den positive og den negative, så forskerne at hundene reagerte ulikt på dette. Forventet belønning. - Hundene som løp raskt mot de mer uklare plasseringene, som om de forventet positiv belønning i form av mat, ble ansett for å foreta relativt optimistiske avgjørelser. Det interessante var at disse hundene også viste minst grad av engstelig oppførsel når de ble overlatt til seg selv i noen minutter, sier professoren i pressemeldingen fra University of Bristol. Mendl legger til at hunder med slik oppførsel, som eksempelvis bjeffer, ødelegger gjenstander eller gjør sitt fornødne i huset, generelt ser ut til å foreta mer pessimistiske vurderinger.