mandag 18. april 2016

Cachetur i helga


Legg merke til flyet som har landet på den ene greina.

På Gamle Hadelandsveg, Fv 528 (Akershus) /Oppdalslinna Fv 23 (Oppland), finner du en strekning som kalles for Flystripa. Forklaringen til navnet er enkel, denne rette, flate strekningen ble faktisk en stund brukt som flystripe. Mathisen Eidsvold Værk gjorde på 1960-tallet forsøk med gjødsling av skogen. Vegetasjonen rundt veien her ble ryddet slik at dette ble et åpent område med en rett og lang nok strekning til at småfly kunne lande og ta av. Gjødsel ble fraktet hit med bil og så lastet over på småflyet som så spredde det utover skogsområdet. Slike flystriper finnes det flere av, bl.a.en i Hurdal.

Etter at E16 mellom Maura og Roa ble bygd er Gamla Hadelandsveg nå en lite brukt veistrekning, men pass opp for våre 4-beinte venner. De finnes det mange av i dette området. Både de det kan jaktes på og de som står på fjøset om vinteren.


Etter å ha kjørt min bedre halvdel til Gardermoen, så er det greit å plukke med seg noen cacher på veien hjem. Patran fikk lov til å være kartleser, så ble det funnet mange flere cacher enn jeg hadde tenkt i dag. 


Betingelsen var nemlig at jeg måtte stoppe på de jeg ble dirigert til. Jeg satte ned en liten klausul om at de måtte ligge langs veien hjem og ikke for langt å gå. Vi skulle jo tross alt komme oss hjem før det ble for seint. 


Dagen bød på et par virkelig fine kreative stopp som fikk hver sin blåsløyfe. På Maura ble det litt lenger stopp enn tenkt. Det løp en hvit liten hund i veien med både sele og bånd etter seg. Hunden ble enkelt fanget inn og en annen bil som også stoppet tok den med til veterinær for å se på chippen etter eier. 


Vel hjemme etter adskillig timer på vift i dag.


Søsterkirkene


To kirker bygd tett ved siden av hverandre. I vår tid virker dette spesielt, men tidligere var ikke dette et helt uvanlig syn. Begge kirkene ble bygd på 1100 tallet i romansk stil og senere utvidet i gotisk stil. 

Granavollen har fra gammel hedensk tid vært midtpunktet i det gamle Hadafylke. Det besto av Hadeland, Toten, Land og muligens søndre del av Valdres. Her kan vi regne med at Hadafylkets fornemste gudehov var lokalisert. Her møttes bøndene fra fylket til de store årvisse blotsfester og her holdt de ting.

Hele platået rundt Granavollen het i gammel tid Sanne, den opphavelige storgården som senere har blitt til gårdene rundt Granavollen. Navnet Sanne eller Sanden er blant de eldste stedsnavn og betyr møteplass eller samlingsplass. Granavollen er også en vegmøteplass. Her blir Den bergenske hovedvegen og den gamle Kongevegen knyttet sammen med veien fra sørvest som i 1997 ble den nyetablerte pilegrimsleden. 

I forbindelse med reguleringsplanen for Granavollen uttalte riksantikvaren: ”Hele Granavollen er et unikt område i nasjonal sammenheng. Søsterkirkene og Steinhuset, som er det eneste profane steinbygg fra middelalderen i Norge, er noen av våre viktigste nasjonale verdier. Granavollen med omgivelser er et meget spesielt landskap.” 

Mer enn kanskje noen gang søker dagens mennesker etter identitet og grunnleggende fellesskapsverdier ved å lete i fortiden. På Granavollen er det et mangfoldig kulturmiljø med anlegg og hus fra mange hundreår. Dette gjør Granavollen til et viktig sted som forteller om vår historie, vår kristne arv og vår kulturelle identitet. 


Søsterkirkene:
To kirker bygd tett ved siden av hverandre. I vår tid virker dette spesielt, men tidligere var ikke dette et helt uvanlig syn. Begge kirkene ble bygd på 1100 tallet i romansk stil og senere utvidet i gotisk stil.

Den eldste kirken, Mariakirken, er vigd til jomfru Maria, Jesu mor. Den har en enkel arkitektur i grovhogget stein. Kirken ble i en periode brukt som gravkapell. Ved restaurering i 1990 ble det satt inn et glassmaleri i østvinduet. Vinduet er tredelt og har Maria – motiv i blått. Med sitt barokkorgel, blir kirken i dag mest brukt til konserter og andre kulturelle arrangementer. Nordre kirke, Nikolaikirken, er viet til St. Nicolaus, skytshelgen for de veifarende.

Nikolaikirken er bygd som en basilika, en liten katedral. Nå er det denne som er soknekirken. Kirkeklokkene er plassert i et frittstående tårn. Klokketårnet er knyttet til restene av en mur som opprinnelig var tre-fire meter høy og omsluttet begge kirkene. 

Opp gjennom tidene har det oppstått et sagn som forteller sin historie. De første som ble nedskrevet står i en bok fra 1732:

"Efter Traditionen siges at de 2 Grans Hoved Kircher er oppbyggede af 2 Søstere, og det saaledes at den Søndre Kirkche (Mariakirken) først er opbygt af den eldste Søster, hvoretter den yngste har bygget den Nordre (Nicolaikirken) større og bedre indrettet og Kostbarere. Derefter skal den ældste igjen have ladet opbygge et af Steen bestaaende Huus paa Præstegaarden (Steinhuset).

Andre beretter at er skulle have været 3 Søstre, af hvilken den ene var fattig og derfor ladet opbygge nevnte Steenhuus som et Capell." (Grans Kallsbok 1732).

Gravplassen har blitt brukt siden middelalderen. Runesteinen, bak Nikolaikirken, er fra rundt 1050 og innskrifta lyder slik: ”Aun sønene til R... reiste (steinen) til minne om Aufi, bror sin. Gud hjelpe Aufi’s sjel.”


Om sommeren er begge kirkene åpne på dagtid for pilegrimer og andre tilreisende.


Nå må de snart være hjemme...


Hmmm ikke godt å bli klok på hvem leieboeren er...

søndag 17. april 2016

Tegneseriemuseet i Norge


Det nasjonale Tegneseriearkivet - Tegneseriegalleriet Riksmuseet - Riksgalleri for den 9. kunstart
Est. 1996 av Norsk Tegneserieforum (NTF). Basert på samlingene fra Tegneserieakademiet (1970) og Det nasjonale Tegneseriearkivet (SPROING-arkivet) fra 1986. 


Åpent lørdag og søndag kl. 12-17. 


Besøk vårt Leseland på tusen kvadratmeter med over 200.000 bøker, tegneserier, leker, spill og annet i opplevelsesrom som bringer deg til andre tider og steder. 


Det gamle avishuset Hadelandsgården i Rosendalsveien 5 i Brandbu er en tidsmaskin der voksne blir som barn igjen. Museet er unikt i nasjonal og nordisk sammenheng.




Her oppbevares alt som blir utgitt av tegneserier i Norge samt presseklipp, forlagsreklame, vedlegg og annet papirbasert. I tillegg bøker og tidsskrifter fra hele verden. En fagbibliotekar har ansvaret for arkivet. Arkivet kan benyttes av presse, forskningsmiljøer og forlagene selv.


Arkivet, med sine ca. 1.000 hyllemeter med bøker, presseklipp og tegneserier med over 100.000 objekter er stengt for ordinære besøkende, men fagbibliotekaren og personalet i Ekspedisjonen kan hjelpe med svar på det meste og bistå med å finne frem objekter.


Arkivet er bygget opp av Tegneserieakademiet, Norsk Tegneserieforum (NTF) og Stiftelsen Tegneseriemuseet i Norge. Alt er donert eller deponert fra forlag, firmaer og privatpersoner.


I Tegneseriegalleriet i Brandbu presenteres nær 100 forskjellige tegneserieskapere fra de siste hundre år. Dette er den største samlingen av forskjellige tegneserietegnere utstilt på et sted i Norge.


Den faste utstillingen består av et stort antall tegneserieoriginaler av norske og utenlandske tegnere og serieskapere. I glass-skap er det utstilt 777 norske tegneserier med bibliografiske opplysninger. I tillegg finner du ca. 2.000 objekter knyttet til tegneseriemediet og 9 "rom" som gir liv til kjente seriefigurer


Donaldistene har hatt egen forening i Norge siden 1968.
Vi har våre arkiver i Tegneseriemuseet og hjelper til med supplering og vedlikehold av Petter Smarts verksted og onkel Skrues kontorer.


Bladet Donaldisten var i mange år foreningens viktigste oppgave. Men i nyere tid kommer det ut så meget godt fra forlag at denne oppgaven er lagt på is. Foreningen konsentrerer seg nå om å samle inn godbiter til sine medlemmer.


Som medlem får du delta i konkurranser under arrangementene, og du mottar utvalgte bøker og tidsskrifter. Du har også fri adgang til Tegneseriemuseet i Norge og får rabatt i Museumsbutikken.


Museumsbutikken er et samarbeidsprosjekt mellom foreningene Norsk Tegneserieforum (NTF), Tegneseriemuseets Venner, Donaldistene og Pirayaklubben i Norge. Her finner du verdens største utvalg i nordiske tegneseriefagtidsskrifter og fanziner for salg. Det er også et stort utvalg i album, hefter og bøker fra småforlag. Vanskelig tilgjengelige objekter finnes her; pins, frimerker, leker, klær og samlegjenstander. Under har vi lagt ut en liten eksempelsamling. Museumsbutikken er åpen når Tegneseriemuseet er det.


Mye nostalgi, men også endel ukjent. Patran er for ung, men jeg og Leif fikk endel minner fra barndommen.


Kanskje ikke alt var like smart, men har en trua så...


Frost

Fryser det om nettene fra i dag av og til 20. april er man sikker på uår.

lørdag 16. april 2016

Moldstadkvern Mølle


Molstadkvern mølle var en av minst ni møller på en seks kilometer strekning her ved elva Vigga. Virksomheten ved denne mølla kan føres tilbake i skriftlige kilder til 1434, men det har vært kvern her tidligere enn det.


Mølla tilhørte opprinnelig gården Molstad, men deling av gården Molstad i årenes løp førte til at eiendomsretten til mølla endret seg over tid. Vi kjenner til at mølle ble tidvis bygslet eller forpaktet av møllere inntil den i 1896 ble solgt til Peder Pedersen som tok etternavnet Molstadkvern. Han hadde forpaktet kvernbruket siden 1883.

Da Peder Pedersen Molstadkvern fikk avtale om å forpakte mølla bygde han en flishøvel for fremstilling av flis til taktekking. En flishøvel er rekonstruert og kan sees på nordsida av møllehuset. Videre bygde han nytt møllehus i 1888 og la ned ei stampe for ulltøy som hadde vært i drift her. I 1888 fikk mølla tre vasshjul, mot tidligere to. De to som var der fra før, drev hver sin kvern, mens det nye vasshjulet drev ved hjelp av stjernehjul to kverner. Mølla hadde blåsemaskin til rensing av korn, og grynstein til spissing av korn og til fremstilling av byggryn. Platetørke ble installert og samtidig ble det bygget hus med tørke for 8 til 10 sekker. Møllehuset brant i 1915 og ble bygget opp igjen samme år.


Den siste eieren, Jacob Molstadkvern, overtok mølla i 1927 etter sin bestefar og gjorde en del forandringer for å tilpasse seg nye behov. I 1932 ble det anskaffet en skallemaskin og i 1940 installerte han en valsestol med sentrifugalsikt. Da møllas kapasitet etter hvert ble for liten, satte han det største vasshjulet ut av drift og gikk over til elektrisk drift i 1940. To kverner ble drevet av hver sin motor med kileremdrift.


Da mølla ble nedlagt i 1961, var eieren Jacob Molstadkvern interessert i at den ble tatt vare på som teknisk kulturminne. Han lot derfor Norsk Teknisk Museum forpakte anlegget. Siden 1976 har Hadeland Folkemuseum forvaltet mølla. Omvisning kan skje etter avtale med Randsfjordmuseene AS avd. Hadeland Folkemuseum.

Vår varsler

Kommer det snø i dag blir det mye klegg.
Sønnavind varsler vårflom.
Vestavind varsler godt fiske etter sommersild i fjordene.
Nå kunne man begynne å hakke i jorden.

Sognafarets Lord of Kilimanjaro


Fineste Chan måtte gi slipp i dag.

fredag 15. april 2016

Avisa =Oslo


Jeg gir aldri noe til tiggere, eller kjøper noe på gata. Men forrige uke så sto det en helt normal gutt foran inngangen til butikken i Heradsbygda da jeg skulle handle etter jobb. Ikke sa han noe, bare smilte litt koselig når jeg gikk forbi og inn. Har hørt mye om magasinet han solgte, men aldri fristet å bidra til noen av de som har stått der. 


Men denne fyren her maset ikke om du skulle kjøpe, han bare sto der og smilte forsiktig. Ikke så han særlig herjet ut heller. Så da gjorde jeg noe jeg aldri har gjort tidligere. Jeg kjøpte et slikt blad. Jeg må jo vite hva det er for å kunne ta et standpunkt om bladet.


Bladet var overraskende variert, med mye forskjellig som jeg ikke hadde regnet med,

Jeg så ikke tv programmet om Petter uteligger. Hvorfor skal folk tjene penger på andres tragedie om det er selvforskyldt eller et uhell? Nei sånt støtter jeg ikke.


Magasinet =Oslo er en avis de aller fattigste får for å selge. Det er mange narkomane blant dem, også folk som forsøker å få orden på livene sine.


Bladet, med et navn som skal uttales "Er lik Oslo", skal være et alternativ til tigging. Navnet skal formidle at alle er like mye verdt. Redaktør Vibeke Omberg og resten av redaksjonen vil verve selgere på hospitser og gjennom organisasjoner som har tilbud til for eksempel rusmisbrukere. - Vi har sett at det viktigste magasinet kan gjøre for dem som faller utenfor, er å øke verdigheten deres og gi dem tilbake troen på at det er mulig å komme seg på bena igjen, sier hun. I Storbritannia er The Big Issue en stiftelse som først og fremst satser på å hjelpe hjemløse, og magasinet har utmerket seg både for sin nyhetsjournalistikk og sin omtale av kunst og underholdning.


Sommeren 2005 kom syke mennesker løpende til et butikklokale i Oslo sentrum. Utsikten til arbeid gjorde dem så ivrige at de måtte kjøles ned med juice. Tre gründere og 10-15 ildsjeler hadde fått til noe ingen i Norge hadde klart før dem.


I Oslo hadde et designbyrå og reklamestudenter prøvd å starte gatamagasin tidligere. Forbildet var The Big Issue i England. Hvorfor lyktes =Oslo bedre? Kanskje fordi vi la stor vekt på miljøarbeid blant selgerne. En av gründerne var vernepleieren Per Kristian Lomsdalen. Han gikk gatelangs og spurte Oslos tiggere om de ville selge et magasin. Han filmet dem, og overbeviste myndighetene om at tiltaket var verdt å støtte. De som startet =Oslo og Stiftelsen Erlik hadde langt mer pågangsmot enn penger.


Mange merket en forandring i Oslo sommeren 2005. Han som alltid sto ved Nationaltheatret og tigget, var brått blitt mye rettere i ryggen. Tidligere tiggere så folk i øynene når de tilbød magasinet. En ny kontakt ble opprettet mellom folk som sjelden hadde snakket sammen.


Første nummer av =Oslo var på gata i to måneder, og solgte 70 000 eksemplarer. Alt ble distribuert fra ett lokale, hvor selgerne kjøpte bladet før de solgte det til dobbel pris. Daglig leder Camilla Svingen beskriver en vanlig dag hos =Oslo: «Fire selgere står i kaffekø, en sitter ved PC-en, en trenger plaster og en annen leter etter en stikkontakt til mobilladeren. En spiller gitar mens tre andre synger, en kommer kjørende inn i lokalet på rulleskøyter, en selger har sovnet i sofaen og en annen sminker seg.» Salgskontoret har både ansatte og frivillige hjelpere. De slår inn bladene på kassa, motiverer selgerne og møter dem med respekt. Ikke overdreven respekt, men slik de ville møtt hvem som helst. Det første man legger merke til som nykommer, er all humoren i rommet.


De fleste som jobber i Erlik er miljøarbeidere, ikke journalister. Likevel har de skapt et nytt språk. De «narkomane» blir alltid kalt selgere. Dessuten har vi selgere som ikke rører dop. Kanskje har de gjort det før, kanskje sliter de bare med å få en annen jobb.

Salgskontoret gjør det lettere for pårørende og hjelpeapparatet å få tak i selgerne. Dukker de ikke opp noe annet sted, kommer de i hvert fall for å selge blader. Noen selgere har adressert posten sin til =Oslo.


Erlik har hatt mye besøk av politikere og andre samfunnstopper. Da helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad kom i 2008, sa hun: «=Oslo viser at personer med rusmiddelproblemer er like forskjellige som alle oss andre. Dette perspektivet tar jeg med meg i arbeidet med å gjøre hjelpetilbudet mer tilpasset den enkeltes behov».

I Norge har sosiale tiltak lang tradisjon for å søke offentlig støtte. Erlik mottok støtte til og med 2008. Da fikk vi samme momsfritak som dagspressen, og klarte oss på egen hånd.


Når selgerne forteller hvorfor de selger bladet, er det ikke alltid pengene som trekkes fram. Penger fikk de som tiggere også. Dessuten har Norge en raus velferdsstat. Men det føles helt annerledes å være arbeider enn å være passiv mottaker. Dagfrid, selger nummer 018, sier: «Før jeg havnet her, sto jeg med lua i hånda på sosialkontoret og ble knust hver gang».

Dagfrid selger ikke =Oslo lenger. Hun har fått jobb på Natthjemmet for kvinner. Som magasinselger på Oslos vestkant fikk hun et helt nytt nettverk. Erlik-selgerne har faste salgsplasser, og får ofte faste kunder. Christer fikk plass ved Steen & Strøm. En gang prøvde vektere å jage ham fra kjøpesenteret. De fikk kjeft av blomsterhandleren. Senere ble Christer venn med vekterne. Da en selger av en dagsavis var litt for pågående, sa vekterne til ham: «Hadde du oppført deg like bra som =Oslo-selgeren, kunne du stått her.»


I dag har også kundene sluttet å kalle selgerne for «tiggere» eller «narkomane». Erlik gjør det vanskelig for folk som vil beholde fordommene sine. Heldigvis vil de fleste heller bli opplyst. Dessuten kan gamle roller fort snu. Mange av selgerne våre har trøstet kunder som sliter.

Svein forteller: «I går kom ei dame som nettopp hadde mista mannen sin og gråt en skvett. Det er all right å føle at jeg kan være til trøst». Nina sier: «Det kan være en venninneflokk som stopper foran meg. Så blir én stående igjen. Hun betror meg det hun ikke tør å fortelle venninnene. Det er fryktelig mye ensomhet i denne byen».

Flere selgere har sagt at de ikke klarer å være kriminelle lenger. De har fått en ny identitet. De snakker annerledes. De passer ikke inn i fengsel. Mange sier også at de bruker mindre dop. «Jeg kan jo ikke stå og være rusa på jobb, da får jeg ingen salg», sier en. «Jeg for min del ruser meg på kundene mine», sier en annen.


Det er mye snakk om at Erlik har endret folks syn på rusavhengige. Men selgerne har også fått et nytt syn på de «streite». Nils sier: «Jeg må bare fortelle om en dame jeg møtte. Hun gikk med pels og nesa i været. Hun spurte hvorfor jeg drev på med dette, og jeg fortalte at jeg er narkoman og lei av å være kriminell. Jeg kunne se at hun begynte å bli interessert. Vi fikk en kjempehyggelig samtale. Jeg tror jeg har fått et litt annet syn på den typen mennesker».

Fra 2009 spredte Erlik seg til flere byer på Østlandet. Noen steder har vi eget salgskontor. Andre steder samarbeider vi med lokale hjelpetiltak om distribusjon. I dag finner du vårt gatemagasin i Sarpsborg, Tønsberg, Drammen, Hønefoss, Kongsvinger, Hamar, Gjøvik og Lillehammer.

Utenfor Oslo heter magasinet =Norge, men innholdet er det samme. To ansatte og mange eksterne journalister fyller femti reklamefrie sider hver måned. Uavhengighet er viktig for Erlik, men vi setter stor pris på gaver som kommer fra hjertet. Mange har strikket, stekt vafler og jobbet gratis for oss i årenes løp.

Magasinet er non-profit, det vil si at det ikke har gevinstkrevende eiere. Det selges av vanskeligstilte på gata. Selgerne kjøper et blad for 50 kroner og selger det videre for 100. Eventuelt overskudd fra salget går tilbake til selgerne i form av aktivitetstilbud, materiell og diverse prosjekter. Stiftelsen Erlik mottar ikke statsstøtte.

Ansvarlig redaktør er Lars Aarønæs og daglig leder er Camilla Svingen.


Hemmelig leieboer


Etter å ha justert kamera bitte litt i går kveld, så var det på tide  å sjekke fuglekassa. Her var det jammen noen som hadde vært skikkelig effektive siden sist jeg sjekket. Noen fugl har jeg ennå ikke sett snurten av, så det blir spennende når jeg endelig får et glimt av den under byggeprosessen. Spørs om jeg må følge litt med til helga.


torsdag 14. april 2016

Så flommer loggene inn...


Cache serien om brøtningen er ute og klar til å plukke. Det er fremdeles endel som ikke er blitt funnet, Men de som er funnet er det et par stykker som har funnet hver. Nesten mer gøy å få flotte lange logger av noen som setter pris på jobben som er lagt ned i boksene. Når en jobber med en så omfattende serie som denne så blir det jo litt snakk om i forkant. Med så mange nye som legger ut cacher i området, så er det greit å si ifra om områder jeg har tenkt å plassere ting ut fra temaet.


Veldig hyggelig at de som følger bloggen blir inspirert til å finne cacher jeg har lagt ut. Håper på å møte andre entusiaster på fjellture til sommeren. Ennå er det litt mye snø i fjellet.


Etter jobb i dag måtte jeg sjekke koordinatene til den ene cachen som ingen fant, jeg fikk nye koordinater for hver gang jeg prøvde meg, så jeg måtte lage en litt omfattenede beskrivelse så det skulle gå å finne den. Poenget er jo ikke å ikke finne den, men å finne alle tallene slik at de kan finne bonus cachen. Nå som jeg har lagt ut alle mine, kan jeg begynne å sanke bokser igjen på fridagene mine.


Jeg fikk både roser og hunder av Merethe og Marius når de var hjemme i helga. 

Første sommerdag

SOMMERMÅL eller Sommerdag. Markerte inngangen til sommerhalvåret.
Snedde det sommerdagen, skulle det bli 9 snedager til sommeren virkelig kom. Været holder i 7 uker.
Så tett snøen faller i dag, så tett vil fluer og klegg fly til sommeren.
Snør det i dag, kan man vente snø ni ganger til.
Fryser vannet i natt blir det uår.
Er det varmt i dag blir det varm vår.

Sommerdag, 14. april, første dag i det nordlige sommerhalvåret, en av merkedagene som er førkristen og folkelig. Andre navn på sommerdagen var sommernatt, sommermål og sommermålsdag.

På primstavene, en kalender som var i bruk for flere hundre år siden, finner vi oftest et tre med løv for å markere denne dagen.

På Vestlandet og i Valdres var det helt opp mot nyere tid arbeidsforbud denne dagen. I andre bygdelag var sommerdagen halvhelg. På Østlandet spiste man sommergrøt. I ytre Hordaland var sommerdagen første sådag, og i store deler av Sør-Norge var dagen flyttedag for tjenere.

Som været var, skulle det bli i tre uker (Beitstad) eller sju uker (Verdal). Over hele landet var frost og snø varsel om dårlig og kald vår, mens varm sommerdag spådde god sommer.

Som været var sommerdagen, ble avlingen om høsten (Gudbrandsdal); klar sommerdag betydde godt år (Seljord).

Harpa - Fra 14. April til 13. Mai. 
Med Harpa-måneden, den første sommermåneden, begynner sommeren. Harpa er antakelig en vett vi ikke lenger kjenner til, men må ha vært av stor betydning ettersom hun har fått sitt eget månedsnavn. Første sommerdag skal den tredje store offerfesten holdes - sommerblotet. Sommerblotet holdes for seier i krig og lykke på utferder. Dette blotet sto først og fremst i Odins tegn. Harpa er et kvinnenavn som fortsatt er i bruk på Island. Harpa er jentenes måned, mens Einmánuður er guttenes måned på samme vis som Þorri og Gói er henholdsvis dedisert til mannen og kvinnen.