Norges 3. eldste

Gravåsen er den tredje norske cachen som ble lagt ut. Det var viktig å markere Norge på verdenskartet og hva var vel da mer naturlig enn å grave den ned ved en vikinggrav.

Hva planen var i går vet jeg ikke helt om jeg skal si, men vi endte opp med å cache noen mil unna der vi opprinnelig hadde tenkt å gjøre en runde. Siden vi hadde planer om Bygdøy og endte i Oslo en gang tidligere, så satset vi på Drammen i går og endte opp i Svelvik.

Jeg endte opp med å se på noen "?" i Drammensområdet, og de som jeg enkelt fikk en løsning på var litt utenfor sentrum, Når en løser mysterier så leser en gjerne tidligere logger for kanskje å få et lite hint eller to. Da kom jeg over norges 3, eldste cache. En melding til Åse og gårsdagens turmål var endret. 

Været var spådd knallfint, så da la vi inn en liten lysløypetur for å så strekt litt på beina etter noen mil i bil. For geocachere er det helt normalt å kjøre 8-10 mil for å ta en liten runde i ei lysløype.

Det var noen bokser som lå i nærheten av lysløypa som vi tok en liten avstikker til. Den ene beskrivelsen viste at om vi fulgte stien videre så kom vi ned til lysløypa. Det vi ikke tenkte på med en gang var at vi kom fra lysløypa, så vi ille ikke ende i lysløypa. Etter noen hundre meter så glimtet det til og vi peilet oss inn på neste cache som var nærmest. Litt bushing må til, ingen cachetur uten bushing. 

 Ebbestadvannet ligger ca. 147 m.o.h. og er reserve drikkevannet til Svelvik kommune.

Det var overraskende mye is og snø som fortsatt lå igjen i turløypene. Men vi hadde slett ikke tenkt at hele Svelvik ligger på skyggesiden så snøsmeltingen ikke hadde blitt ferdig ennå.

Vel nede ved havet igjen startet jakten på noe spiselig, men det var ikke så enkelt på de tider av døgnet når vi ikke var særlig kjente der. Vi plukket noen bokser på veie for å se om vi dumpet bort i et gatekjøkken eller kafe.

Med trange gater og små hvite hus fikk en litt følelse av å være på Sørlandet egentlig.

De fleste cachene vi fant var enten små pippiphus eller forholdsvis store bokser under steiner som var vel utstyrt med bytteting. Alle var forholdsvis "parkandgrab" og som Åse sa, det skader aldri med en tur i fjæra!

På veien hjem hadde vi bestemt oss for å ta serien med "Biler", så der ble det brått 10 stopp på begge sider av en forholdsvis trafikkert vei. Nummereringen gikk feil vei i forhold til bonusen, så vi måtte ned igjen og forbi selve sentrum igjen. Men vi fant den da rimelig greit,

Vi dumpet innom Sønsteby, bronsealder gården er en rekonstruksjon av et langhus og en boplass fra bronsealderen (1800-500 f.kr). 

Et svanepar måtte vi gå forbi for å komme bort på en liten holme som det var en boks. 

De så seg nok om etter et passelig sted å bygge rede.

Vi drar nok tilbake for å plukke flere bokser i området, det var en Kyststi som fristet meg i alle fall. Ikke sikkert Åse sier neitakk til en tusletur i fjæra når det er litt varmere i været. Kanskje vi kan legge inn en bade stopp eller to...

Ellers så kom det nye kamera i posten i dag, levert fra Netonnet. Nikon D7100 med en bruksanvisningsbok på 355 sider! Jeg må jo ta endel bilder så jeg lærer meg å bruke det, så det kan nok hende ett og annet blinkskudd dukker opp her også... 

Våren kommer

Til og med på måsasia lakker det og lir mot vårfornemmelser de siste dagene. Et bitte lite snøfall for noen dager siden, men med mange varmegrader og regnvær i går kveld så er det duket for vårfornemmelser. 

Nå står alt som kan lades til lading og nye batterier er funnet fram til det som ikke kan lades. I morgen er det fridag og planene er lagt for morgendagens utflukt. Dog planer og geocaching er sjelden går som hånd i hanske. Leif har reist på guttetur til Malaysia og Patran er så gammel at hun ikke trenger barnevakt om jeg skulle bli til litt over middagstid på hjemturen. Om det går som vi har tenkt så blir det både smilefjes og ny kommune på statistikken til Project GC. Forhåpentligvis de tre siste på 0 MOH også i boks, så skal jeg være veldig fornøyd med turen.

Jeg satser på noen penger til bursdagen min, så i helga bestilte jeg meg nytt kamera. Nå er det vår og en mengde ting jeg kunne tenke meg å dra for å ta bilder av. Da er det så kipt å komme hjem for å se på bildene i etterkant at de slett ikke har blitt som jeg har tenkt. Så i slutten av uka håper jeg at jeg kan ta meg en tur på posten og hente hjem mitt nye Nikon D7100 som jeg har ønsket meg siden det gamle sluttet å virke. Er liksom et hav av muligheter på det i forhold til et gammelt D40 liksom. Var godt fornøyd med både D80 og D5100, men jo mer en er vant til jo mer savner e ting som er borte. 

Leita litt rundt i gå for å finne igjen stativet mitt, men fant bare ett eldgammel. Jeg mener jeg har ett som er nyere med flere alternativer på. Med skikkelig kamera kan en jo ta bedre bilder med stativ, en er jo ikke alltid like stødig på hånda selv om en legger ann på noe. Aller helst må en holde pusten i tillegg. Det er så lite som skal til når en prøver seg på litt makrofotografering.

Gåsungene har bare så vidt begynt å titte fram, hestehoven var det ikke antydning til i det hele tatt ennå, så det er en liten stund til våren kommer for alvor til måsasia. Tipper vi får en skikkelig vår fornemmelse i morgen, med måkeskrik og bølgeskvulp.

Skiløypa er blitt bare isen, så jeg kan nok trygt sette bort skiene for denne vinteren. Bildene er fra helga, så nå er det enda mindre snø og klina har virkelig gjort sitt inntog på jordet.

Med kuldegrader om natta og smelting om dagen så blir det mye lekkert å ta bilder av.

Fuglene kvitrer mye mer enn tidligere, de roper vel på en make. Snart dukker trekkfuglene opp også, da kommer våren for alvor. I begynnelsen av april er det stort sett både linerler og stær som dukker opp.

Om det flytter noen inn i alle kassene mine så blir det liv her til sommeren. Blir spennende å se om en måneds tid. 

Sist jeg var på Rema og handlet kjøpte jeg med meg en potte med påskeliljer til meg og en til mamma. De var bare skudd, men så fort de fikk litt vann så ble det både knupper og blomster iløpet av få dager. Tviler vel egentlig på at jeg har påskeliljer på kjøkkenbordet når det endelig er påske. Det er jo begrenset hvor lenge slike løker blomstrer.

Down Syndrom dag

Den første internasjonale Down syndrom-dagen ble holdt 21. mars 2006.

Datoen henspiller på kromosompar 21, som ved Down syndrom har et ekstra tillegg.

Det var Downsyndrome International og European Downsyndrome Association (EDSA), som sto bak stiftelsen av denne datoen som internasjonal dag for mennesker med Trisomi 21. Internasjonalt er det allerede blitt en innarbeidet dag for feiring, med en rekke arrangementer som blant annet maratonløp, prisutdelinger, konferanser, osv.

21. desember 2011 erklærte FNs generalforsamling i en resolusjon at 21. mars skal være den internasjonale Verdensdagen for Down syndrom

Downs syndrom er en samlebetegnelse for en gruppe genetiske feil som fører til varierende grad av funksjonsnedsettelser. Syndromet er oppkalt etter den britiske legen John Langdon-Down som beskrev tilstanden på slutten av 1800-tallet. Diagnosen kan stilles under graviditeten ved ultralyd. Hvis fosteret har en økt nakkefold kan dette tyde på at barnet har et kromosomavvik. Dette er likevel knyttet feilmarginer til slike funn, for å være sikker tar man derfor fostervannsprøve og en tilhørende blodprøve av mor. Dette kan innebære risiko for barnet.

Det er tre typer Downs syndrom. Trisomi 21 er den mest vanlige, cirka 95 prosent har denne typen. Ved Trisomi 21 har alle kroppens celler et ekstra kromosom nummer 21. De resterende, cirka 1–4 prosent, har enten translokasjon eller mosaikk. Ved translokasjon har en bit av kromosom 21 festet seg til et annet kromosom. Ved mosaikk har bare noen av kroppens celler et ekstra kromosom 21.

Ruudskollen

Torevannet

Skiløping og skihopping har fra gammelt av vært populært i Soknedalen, og særlig var det mange som var ivrige skihoppere. Det var hoppbakker spredt rundt i bygda, og en av dem var Ruudskollen.

Ruudskollens første renn gikk av stablen i januar 1947 med ca. 2000 tilskuere til stede. De som hoppet lengst landet på rundt 60 meter. Bakkerekorden hadde Lars Opsahl, han hadde hoppet 68 meter en gang, men det var med fall. Han hadde imidlertid stått på 67,5.

Soknedalen

Da det ble arrangert landsrenn i Ruudskollen ble skoleklasser fra bl.a. Kirkemoen og Tranby utkommandert i skoletiden for å beintråkke sletta, overgangen og unnarennet. I 1949 ble det arrangert et stort renn i Ruudskollen hvor mange av Kongsberggutta, med Birger Ruud og Arnold Kongsgård i spissen var påmeldt. Til tross for at det var et ufyselig vær den søndagen i slutten av februar, var det flere enn 1000 mennesker i bakken. Det var satt opp ekstratog fra Hønefoss, men interessen var så stor at mange måtte stå igjen på perrongen i Hønefoss da toget ikke hadde plass til flere.

I 1950 var det meget vanskelige forhold med kraftig mildvær i uka forut for rennet. Prøvehoppere dagen i forveien «slo igjennom» og bakken måtte beintråkkes. Til dette arbeidet ble heimevernet på Sokna rekvirert i all hast. Men renndagen var det så vidt kuldegrader med det resultat at bakken ble steinhard og farten veldig stor. I første omgang var fallprosenten over 20. Dommerne fortalte etter rennet at det var bare et fåtall av hopperne som var dristige nok til å legge seg tilstrekkelig frampå i svevet og disse var ikke modne for hopping i en storbakke, sa de. Det var for øvrig i dette rennet Lars Opsahl hoppet 68 meter med fall, men slettet Per Hanevold fra Asker sin rekord fra 1948 på 63 meter med et stående hopp på 65 meter. Ellers stod å lese at i flere renn ble dommerne kritisert for ikke å gi tilstrekkelig med fart slik at hopperne ikke kom over 60 meter.

Tilløpet

Arnold Kongsgård slo Birger Ruud i 1949 med et lengste hopp på 58 meter. Olav Martinsen blir stående med bakkerekorden i Ruudskollen for all ettertid da han i et landsrenn i 1964 satte bakkerekord med 69,5 meter. Siste renn av noen størrelse var i 1965.

Unnarennet

Når jeg måtte kjøre Patran til Sokna i går så var det på tide å stikke innom denne. Planen var egentlig å logge denne en kveld med fullmåneskinn, men planer og geocaching blir sjelden det samme. Her har jeg aldri vært tidligere, jeg hadde heller ikke lagt merke til veien opp til undergangen. Vi parkerte på Jomfruøya og svingte av til skogs. Der var det skikkelig broddeføre, men hvor var broddene? Ikke med meg i alle fall. Men glatte joggesko var tingen i dag. Jammen godt jeg hadde meg med tre firbeinte som passet på at det ble pådriv i riktig retning. 

I ukjent terreng har jeg erfart at det innimellom lønner seg å følge stier som er der... jeg fulgte derfor kjerreveien til venstre etter undergangen. Forholdsvis bratt og isete den også til tider. Oppe på toppen var det fram med telefonen, for turen var ikke så planlagt at jeg hadde tatt med noen GPS. Penner har jeg flust av i bilen, så signeringen skulle gå veldig bra. Hmmm noen hundre meter til så kunne jeg begynne å leite. Jeg kom rett på ovarennet og dommertribunen før jeg fant cachen. Posering og signering før ferden skulle gå tilbake til bilen. Fra cachen så jeg undergangen, så da ble fristelsen veldig stor til bushing ned unnarennet... 

Tre litt skeptiske flat coated retrievere ble det når steinene buldret nedover så de dannet klokelig baktroppen. Ja ja de har jo vært med meg på tur tidligere så de vet vel av erfaring hva som er lurt. Vi kom helskinnet ned til bilen igjen og kunne nyte resten av helga.

Vårjevndøgn: Dag og natt like lange, men bare nesten. Vårjevndøgn i Norge varierer mellom 20. og 21. og en sjelden gang den 19. mars. Jevndøgn (mars) i Hønefoss, Norge ermandag 20. mars 2017 kl. 11:29 CET

Perleporten

Innimellom når en er på tur så dumper en innom steder som kunne trengs å bli vist fram. Sikreste måten å få andre til å komme dit er å plassere en cache der!

Ved første øyekast virket det ikke så spennende, men når jeg kom nærmere så ble det et stort hull i fjellsiden. Og slike hull må jo utforskes.

Det kom noen andre turgåere når jeg var inne hula, de lurte på om jeg hadde overnattet der. Selv om det er stor nok plass til det, så kan jeg ikke si det fristet så veldig. Jeg synes det er veldig greit å kunne komme hjem til senga si etter endt dag ute.

Hula hadde god takhøyde og en innbydende inngang, så cachen ble hetende Perleporten. Lite med perler der, men hva vet vel jeg... 

Om en ikke var så kravstor så hadde nærområdet flere overnattingsmuligheter.

Viker kirke

Viker kirke er en laftet langkirke fra 1702. Kirken er den eldste trekirken som er bevart på Ringerike. Det har trolig vært kirke i Viker siden 1200-tallet, kanskje til og med før. På slutten av 1500-tallet omtales Viker kirke som en liten trekirke som er ute av bruk. I 1600-årene var kirken imidlertid i bruk, og en inventarfortegnelse fra 1680-årene viser at den hadde nødvendig utstyr. Bl.a. omtales "2de Smaa Klocker i Tornet" som viser at kirken har hatt tårn eller takrytter. Kirkens byggemåte er ikke kjent, men det dreier seg antagelig om en liten stavkirke fra middelalderen. Kirken hadde ingen regulære inntekter og ble regnet som en gavekirke. I 1675 heter det således "...Noch Findes udj Nordre Hougs Prestegield En Kircke kaldis Wiger, Haffuer Ingen Indkomst, videre en som gaatt folck giffuer dertil, Huoraf den holdis Ved Lige...". 

Den nåværende kirke ble bygget i 1690-årene. I 1697 heter det "...Opbygt een nye tømmer lafftevercks Kircke j steden for den gamle som var alt for liden oc trang til Almuen...". Det er uklart om den nåværende ligger på samme sted som den eldre. Kirken har skip og smalere kor og er laftet opp av tømmer. Skipet er forholdsvis kort og bredt, ca. 10x8,5m. Koret er betydelig lavere og tilnærmet kvadratisk, ca. 6,5x6,5m. Koret er laftet sammen med skipet, og disse to bygningsledd må være oppført samtidig i 1690-årene. Noe senere, antageligvis i 1721, ble tårnet laftet opp inntil skipets vestgavl. Det er ca. 5,5m bredt og ca. 6m langt og avdekkes med pyramidetak. Inntil korets østgavl ble et sakristi av bindingsverk oppført 1901. Både kor, skip og vesttårn er ca. 25cm bredere i raften enn ved svillen. Kirkens sidevegger har altså en tilsiktet utoverhelling. Gavlveggene er noenlunde loddrette, men skipets tak springer ca. 50cm lenger frem foran gavlveggen i mønet enn i raften. Fremspranget bestemmes av åsene, som har bevart opprinnelig lengde i skipets østgavl og viser at takets økende fremsprang fra raft mot mønet er tilsiktet.

Finnmarksløpet 2017

Gratulerer Petter Jahnson som vinner av Finnmarksløpet 2017! 

Det har aldri vært så tett og jevnt under Finnmarksløpet som nå. Det ble tidenes mest dramatiske innspurt, der Marit Beate Kasin (34) og Petter Jahnsen (51) kjørte skulder mot skulder nesten siden Karasjok.

Da det var 50 kilometer igjen ble det svært tett mellom de to kjørerne, og ved to timer igjen til mål rykket Jahnsen forbi 34-åringen.

St. Patriks Day

St. Patricks dag (også kalt «Paddie's Day») er Irlands nasjonaldag som feires den 17. mars, til minne av landets skytshelgen St. Patrick. I blant annet USA, Storbritannia og Irland er det tradisjon å kle seg i grønt denne dagen. Over hele verden møtes irer og fester med øl og musikk. Dette skjer ofte på irske puber, og mange steder holdes det parader, hvor deltagerne er kledd i grønt og oransje som et symbol på Irland. På de fleste irske puber i England og Irland serveres denne dagen kun Irish stew og Guinness øl. St. Patrick er også kjent som den som kristnet Irland.

St. Patrick er en av de mest kjente skytshelgene i Irland : Ifølge legenden, brakte han kristendommen til øya, gjorde shamrock fasjonabelt og frigjorde Irland fra slanger. Høytiden markerer St. Patricks død og har vært en religiøs feriedag i Irland i over 1500 år .

Irland startet offisielt å feire dagen i 1903. Siden Emerald Isle hovedsakelig er katolsk, falt St. Patricks Day vanligvis på fastetiden, derfor pleide det å være en rolig og religiøs høytid frem til 1960, da det ble lov for puber å holde åpent på «St. Paddys Day».

St. Patrick er faktisk ikke en ire med navn Patrick: Han ble nemlig fød Maewyn Succat, og var faktisk britisk. Ifølge legenden ble han solgt som slave i Irland da han var tenåring, ble religiøs, rømte tilbake til England hvor han ble en ordinert prest ved navn Patrick og begynte å konvertere alle de irske keltiske hedninger til kristendommen.

Han hadde fått nok av slangene i landet. Ifølge legenden befridde St. Patrick Irland fra slanger. Men ifølge biologer har det aldri vært ekte slanger i Irland. Forklaringen er derfor at «slangene» er en metafor for hedenskap.

Det sies at St. Patrick brukte kløverre til å forklare den hellige treenighet (Gud, Sønnen og Den Hellige Ånd) til irene. Kelterne mente at hvert blad fra kløveren har en mening. St. Patrick startet flere kirker, skoler og klostre og gjorde kløveren populær.

Det er grønt så langt øyet kan se – fra håret til klærne og til og med maten. Vi snakker ikke om spinat, men om bagels, pannekaker og til og med øl – om man kan tilsette grønn konditorfarge i det, kan det serveres på St. Patricks Day! Men moroa stopper ikke der, til og med elver, monumenter og slalombakker er gjort om til grønt for å feire høytiden.

Selvom alt blir grønt rundt denne høytiden, foretrakk Patrick i egen personlighet blått, som bevis ser man dette på det irske flagget. Å kle seg med kløver og grønnfargen ble etter 1798 selve symbolet på nasjonalisme.

I tillegg til å drikke og gå med grønne klær, er en perfekt måte å feire St. Patrick´s Day på å se en parade eller gå i en selv. Ironisk nok er de største paradene utenfor Irland, fordi de irske samfunnene utenfor Irland er så store. På St. Patrick´s Day tripples verdens konsum av Guinness øl – fra 5.5 millioner til 13 millioner enheter. Det er 150 øl per sekund. Skål!

Corned beef og kål er en klassisk rett som går svært godt sammen med øl – retten ble «oppfunnet» av irske innvandrere i New York. Dette kan forklare hvorfor i USA produserer mer enn 26 milliarder kg oksekjøtt og over to milliarder kg kål.

Den 17. mars er det St. Patrick´s day og selvom dette kun er en offentlig høytidsdag noen få steder: Irland, Nord Irland, Newfoundland, Ladrador og Montserrat – blir dagen feiret rundt om i verden.