Hjemmejobbing

Isen brytes av i store flak da elva stadig vokser og trenger mer plass for å finne veien til havet.

Med 10-15 varmegrader i skyggen så smelter det alle steder. Der det ikke pleier å renne vann så buldrer små og store bekker fram fra ingenting.

Smeltevannet er ikke særlig blankt og glitrende, men når det blir normal vannstand igjen så hjelper det på.

Ronja følger villig med på tur til elva. Det er første gangen vi går der i vår, så det er mye å sjekke ut. Jeg var mest ute etter noen smeltebilder og aller helst en hestehov eller to, men de lar vente på seg i helga også. 

I helga har jeg vært rimelig aktiv med både ting som frister og med MÅ ting. Lørdagmorgen var det handling til Leif skulle komme hjem. Det ble en lang tur på hundene ut til Veme og tilbake. Til en forandring så var mamma med også, ikke bare pappa. Etter middag så fant jeg fram rake og tok hele hundegården. Plenen er litt i våteste laget ennå, så jeg får ta hundemøkka der seinere. Kanskje en ettermiddag til uka.

Siden vannmassene slår inn på land så blir det unike isklumper i vannkanten.

I dag ble det tur runden rundt bygda på meg og pappa sammen med hundene. Etter en sjekk på yr.no så så det ikke ut til at det skulle snø med det første, så jeg la om til sommerdekk. Det er en skikkelig grisejobb, klart det hadde sikkert vært mindre gris om jeg hadde vasket bilen først.

Ronja sjekket såvidt badetemperaturen, men svømmeturen fristet nok ikke i helga heller.

Små nysgjerrige troll lar deg fascinere av det meste.

Cockere og skautur er ikke det mest ideelle, ikke når det er forholdsvis bløtt i skauen i alle fall. Men en får heller ta jobben med å plukke kvister når hun har ligget til tørk litt inne. Mye derfor det ikke blir en cocker til her i huset. Jeg må ha en hund jeg kan bruke til det meste.

Til sommeren er det bare svaberg her, nesten som ved sjøen. På onsdag skal jeg og Åse prøve oss på Bygdøy for andre gang, det kan hende vi får logget en cache eller to denne gangen. Mye derfor jeg skiftet til sommerhjul på bilen, pigger er ikke noe tess i "stora staden" og jeg skal ikke til fjells før det er bart nå. Skiene er ryddet bort og bilen vasket innvendig og støvsuget til og med. Så nå blir det skikkelig herregårdsvogn for oss på tur. Kanskje jeg får tatt noen bilder av vårblomster der, men det skulle ikke meg forundre om de er avblomstret allerede. 

På toppen av fossen gikk det to sangsvaner på isen. Men de tok raskt på vingene når vi kom.

Siden Leif har vært på guttetur et par uker så hadde han litt skittentøy, jeg bryr meg lite om det er søndag eller ei. Med det været som er nå så havner klærne ut på snora om det er hverdag eller om det er søndag. I morgen drar han til Danmark for å gjøre ferdig skolen, så da blir jeg gressenke noen måneder. Ikke lenge til Patran skal konfirmeres heller, så jeg tror nok tiden fram til sommeren kommer til å gå rimelig kjapt i år.

Nå er det på tide å ta med seg litt brød og dra til Steinsfjorden for å ta bilde av svanene der. De er ikke så sky og poserer nærmest for fotografen.

Endene tok også ibruk vingene når vi kom, enda jeg og Ronja var helt stille. 

Ronja prøvde til og med å holde seg skjult.

Jeg la inn en liten statusoppdatering på FB i ettermiddag:

"Innimellom så lurer jeg bare bitte bitte litt på hva jeg skal med en fordømt laupasjuk mann??? Men jeg skifter til sommer dekk selv jeg, jeg vasker bilen inni selv jeg, jeg raker i hundegården selv jeg, jeg vasker klær selv jeg... til tross for at det er søndag! God helg, det er ikke sikkert uka som kommer blir noe bra..."

Da var det ikke mindre en to stykker som la inn denne her i kommentarfeltet... Skjønner ikke hva de mente med den 😮?

* *

Nye bekjentskaper

Vintererla finnes hos oss vesentlig i lavereliggende strøk på østlandet. Vi finner den også spredt i resten av Sør-Norge, og meget begrenset i Nord-Norge. Den har i løpet av de siste ti åra økt betraktelig på Sør- og Vestlandet, der den tidligere var en meget sparsom hekkefugl. Den kalles også gråerle av noen. Arten er nært knyttet til rennende vann, fra elvestrk til fosser. Reiret legges ofte på lite tilgjengelige plasser, gjerne i bratte heng ned mot elveløp. Den spiser i hovedsak insekter, larver og krepsdyr som den finner nært vann danner næringen. Til tross for navnet er vintererla en uvanlig overvintringsgjest her til lands. Våre fugler trekker ut om høsten i september og oktober, og kommer tilbake om våren i mars og april. På Jærstrendene og på Lista kan man finne overvintrende fugler. Overvintringsområdene til de fleste vintererlene ligger i Sør-Europa og Nord-Afrika.

Gulspurv, fugleart i buskspurvfamilien. Litt større enn gråspurv. Hannen betydelig gulere enn hunnen med oversiden stripet i rødbrunt og svart. Gulspurven var tidligere en vanlig rugefugl fra Sørlandet til Finnmark, fra lavlandet og opp til bjørkebeltet. I sangen teller den til 7 i sitt karakteristiske sangmotiv. 

Siden ca. 1960 har den avtatt betydelig i antall, noe som muligens delvis har sammenheng med miljøgifter. I Norsk rødliste for arter 2015 er gulspurven kategorisert som Nær Truet på grunn av nedgang i hekkebestanden. Reiret, som oftest plasseres på eller nær bakken, består av gress og fôres med fine strå og hår. De 3–5 gråhvite eggene med brune og svarte snirkler og flekker ruges av hunnen i 12–14 dager. Ungene forlater reiret etter 12–13 dager. Gulspurven er frøspiser, men den tar også noe insekter. Den er hovedsakelig stand- og streiffugl, men noen trekker ut av landet vinterstid.

Dompapen var innom en tur for første gang på mange år, som jeg har sett i alle fall. Den kan jo ha vært her når jeg har vært på jobb,

Dompap, fugleart i finkefamilien. 15–17 cm lang, har kort, tykt nebb, svart hale, hodehette og strupeflekk, grå rygg med hvit overgump og hvitt bånd over svarte vinger. Hannen med sterkt rød underside og kinn, mens hunnen er grå med rødt anstrøk. De samme fargene hele året. Hekker i barskog over det meste av landet, men kan også finnes i bjørkeskog og har en mer spredt opptreden i Troms og Finnmark. Reiret gjerne i en tett gran med blågrønne egg med svarte prikker. Standfugl som i vintertiden streifer mye omkring i små flokker. Lever av insekter, frø og knopper. På Vestlandet har det vært skuddpremie på dompapen fordi den kan ta en masse blomsterknopper på frukttrær. Utseendet minner om de røde draktene middelalderens domherrer (ty. Dompfaff) brukte, derav navnet.

Blir spennende å se om den bare stakk innom en tur eller om den vil holde seg her i sommer for å finne mat til ungene sine.

Svarttrosten har holdt seg her hele uka. Det er to hanner og en hunn.

Svarttrost, fugleart i trostefamilien. Hannen er helsvart med okergult nebb, hunnen er mørkebrun (sammenlign ung stær). Arten er utbredt i hele Europa, Nord-Afrika og deler av Asia. Den er vanlig hekkefugl i lavere skogtrakter og i bystrøk i hele Norge til inn i Finnmark. Reiret plasseres i en busk eller et lavt tre, evt. på en hylle i en mur eller bergvegg. De 4–6 blågrønne eggene med rødbrune flekker ruges av hunnen i 13–15 dager. Ungene hopper ut av reiret ca. 14 dager gamle. Trekkfugl, men kan overvintre mot nord til Troms. Sangen er mollstemt og meget vakker. Dialektnavn: susvarta, svinsvort, svortstare, steintrast m.fl. (dansk: solsort). Sveriges nasjonalfugl (svensk: koltrast). 

Svarttrosten er mattsvart og jevnt sjokoladebrun, stæren er metallisk glinsende med hvite prikker sommer og høst. Svarttrost hannen har oransje nebb. Svarttrosten har lang hale, stæren kort

Svarttrosten er stort sett alene eller i par, stæren er ofte i flokk. Svarttrosten (og andre troster) hopper, stæren går (som en skjære/kråke)

Bokfinken holder også stand, så om det blir fugleunger av de også så kan det bli livat her i sommer.

Mars er på hell

Gjentakelse trenger ikke være kjedelig. Se bare på soloppgangen.

Endelig ble det fredag også, litt sigen i kveld så har skjer det ikke mye skal jeg love deg. Tror nok ikke det skal skje så veldig mye resten av helga heller. I kveld bøtter det ned liters vis med regn, så her ble det bare fyring i ovnen og sofakos. Hundene ligger og snorker til tross for at det ikke har blitt en liten tusletur engang. Tror nok de fikk dosen sin med regn før jeg kom hjem fra jobb, Til tross for at de har hus med varme i, så sitter de ved gjerdet og venter på at jeg skal komme hjem fra jobb. Siden de har god oversikt over både gårdsplass og veien som passerer fra hundegården, så er det jo bare dumt å være inne i hundehuset. Tidligere hadde de vindu i huset, men siden Mounty klarte å knuse det i fjorhøst, så ser de ikke noe ut av huset lenger. Skal se om jeg får tak i et brukt vindu så de har litt utsikt igjen. Om hunder kunne vris opp, så kunne de trengt det i ettermiddag.

2017's første vårmåned er over og april står for tur. Jeg har fått tettet mange kalenderhull i geocachingen, så jeg får satse på finvær og noen nye publiseringer så jeg får tettet noen i april. Ser det er noen åpne huller å tette der også. Verst er det i juli og november. Juli regnet det hver dag omtrent og i november la jeg ut adventskalenderen, så jeg håper på mer cachelyst i år. Jeg er ikke på det stadiet at jeg må ut. Ser det er endel som driver med dagens cache, jeg tar heller en liten skuv når jeg først er ute. Har to i Hønefoss som er igjen ennå, de er enkle å plukke når jeg har litt tid, men ikke har lyst på en langtur.

Kjøttmeisen holder stand. Leif kommer hjem fra guttetur i Malaysia i morgen ettermiddag, så jeg bør vel kanskje handle inn litt mat på formiddagen i morgen. Ikke alt jeg og Patran har koset oss med som han liker for å si det sånn. Neste uke skal jeg kjøre lønn så det blir penger før påske, da blir det nok kos. Jeg har bestilt sol og flott fotovær. Skal en liten tur over i et annet fylke for å hilse på et valpekull med engelsk springer spaniel som nærmer seg leveringsklare, så får jeg cache med hjem. Vibeke har jeg kjent i mange år, så det skal bli hyggelig å slå av en skikkelig hundeprat igjen på Kennel Millside. Hun er også glad i å ta bilder, så det blir nok en innholdsrik dag.

Det er godt det bare er en arbeidsuke igjen til påskeferien. Jeg kjenner at det skal bli skikkelig godt med en pause fra vekkeklokke og styr med både det ene og det andre. Ja for en må jo være skikkelig syk for å ha en slik liste på kommoden for ikke å glemme hva man skal i april. De hadde spart mage portokroner på å samkjøre innkallinger og samle opp litt timer så de var samme dagen. 

I dag ble lunsjen tilbrakt på Vestre Viken, Ringerike Sykehus. Jeg røntget anklen i dag som jeg brakk og satte inn fire skruer og en plate i. Den ene skruen har begynt å skru seg ut, så jeg skal prøve å få den fjernet. Da må de ta bilde for å se hvordan tilstanden til de andre skruene er også, før de kan ta et standpunkt. Først ble jeg hentet sammen med fire fem andre fra mottakelsen og plassert på en stolrekke inne i en korridor der det allerede satt tre personer. Sitt og bli. Et par damer kom ut av et rom som det sto "sluserom" på døra. Så ble tre andre hentet og forsvant inn der. Det kom en lege fra andre enden i korridoren og var en snartur innom sluserommet før han kom ut igjen og sa at nå kunne jeg gå inn. Han gikk rett over gangen og jeg trodde jeg skulle inn i dette sluserommet. Men neida der var det ikke en sjel. Vips sa var legen bak meg og sa at vi skulle på andre siden av gangen vi. Jasså ja, lettere lattermild så fulgte jeg etter han denne gangen, tok jeg av meg sko og sokk før jeg la meg på røntgenbenken. Legen forsvant inn på kontoret sitt og fjernstyrte både benk og røntgenapparat, tok noen bilder og begynte å vri hender i alle mulige retninger for å få meg til å snu foten i samme retning forhåpentligvis som det han ville jeg skulle. 

På sykehuset er det tydeligvis et stort problem at folk skal ta bilder av alt som er, for det var et stort oppslag om at det ikke gikk ann å ta bilder av leger eller andre som befant seg i nærheten, eller av noe PCskjerm med opplysninger eller bilder av røntgen og ultralyd. Det skulle da være ganske innlysende at alt ikke trenger å bli dokumentert i alle bauger og kanter. Det får da holde med en selfie.

Men når man sitter å venter i sykehusomgivelser så vandrer tankene, det gjør mine i alle fall. Ser den ene etter den andre med mer eller mindre synlige skader og skavanker. Borte i en krok sitter "a'mor" og tilbyr kjeks og kaffe. Tror nok at over 80% av tilfellene er "tragiske" og ikke "lykkelige" omstendigheter. 

Den svart-hvite drakten

Når jeg kom på jobb i går tidlig så fulgte jeg med på et skjærepar som har startet på reirbygging i en furu jeg såvidt skimter fra pulten min. De kommer drassende på svære greiner og innimellom så må de mellomlande på lyktestolpen rett på utsiden av vinduet mitt. Fascinerende fugler som egentlig er veldig pene. Skjønner ikke hvorfor folk ikke liker dem. Tenkte jeg skulle følge med denne familien framover for å se om de får til noen unger utover sommeren. I går kveld var jeg en liten foto tur i Hønefoss og plukket multicachen som er der. Den har Hønefoss kirke som tema, og på kirkegården hadde en skjærefamilie virkelig slått på stortromma for å ha strøkets største reir.

Skjæra er endel av kråkefamilien.Kråkefuglene er blant våre mest intelligente fugler. Forhjernen og det kognitive senteret, senteret for intelligens og bevisste handlinger, er spesielt stort hos kråkefuglene. Flere eksperimenter har vist at de kan foreta vurderinger som krever høy intelligens. Et tegn på høy intelligens er speiltesten: et individ ser seg i et speil og forstår at det er seg selv det ser. Skjæra er til nå den eneste fuglen som har bestått denne testen. Andre som har klart dette er større aper, delfiner, spekkhoggere og elefanter.

Jeg kan jo luske rundt på Hensmoen i lunsjpausa mi for å prøve å få bilder av skjærer som bygger rede. Så mange skjærer som er der, så er det sikkert mer enn ett reir de bygger på regner jeg med.

Tessy var helt klar for å bade i går, jeg kunne imidlertid tenke meg en tørr hund i og med at vi skulle gå en runde før jeg hadde planer om å hjem igjen. Jeg hadde tenkt å få tatt bilde av noen fugler, men det var dårlig med fugler nære land. Spørs om de egentlig hadde gått til ro for kvelden.

Fordelen var at jeg fikk testet noen nye innstillinger på kamera, siden det begynte å bli litt småskumrint.

"Søndre park by night"

Mange flotte detaljer om en tar seg tid til å se...

Dagens sprell var nok en cachetur...

En liten melding til Åse om å finne på noe... jo husmorgenet var ikke helt festet der heller i dag og hun hadde så smått tenkt på multien i Jevnaker sentrum. Det har jeg også, så da ble vi enige om å møtes der ved 12-tiden i dag. Da hadde vi fått luftet noen hunder før vi la i vei. Litt uvisst hvor lang tid vi bruker til Jevnaker, så jeg og Ronja var litt tidlig ute. Jeg hadde egentlig tenkt meg ned til fjorden for å ta bilder av noen fugler. Men for det første så var det så lite vann at det var "milevis" ut til vannkanten der fuglene befant seg. For det andre så blås det noe innmari surt, så det var ikke så stor nytelse å tusle rundt i sentrum heller.

Cachen tar utgangspunkt i en statue av skøyteløperen Ivar Ballangrud (1904-1969). Statuen er utført av Sivert Donali, og statuen ble avduket på Jevnaker torg den 15. desember 1993. Det som er tragisk er at minneplaten på baksiden av statuen er feil. Så om du har googlet noen av svarene så stemmer et av tallene ikke. Flere har sjekket fakta og det er minneplaten som er feil. Merkelig at den har stått der i over 20 år uten at det har blitt rettet opp.

Ronja trengte litt lenger tur enn Jevnaker sentrum, men siden vinden blåste surt så var gode råd dyre. Jeg visste at jeg hadde igjen en boks nede i Viul. Hele Viul er et eneste stort hull som jeg med min beste vilje ikke kan skjønne at noen vil betale for å bo. Det finnes ikke trivelig her.

I dag var Viul et egnet sted, for nede i hull blåser det lite. Jeg parkerte ved den nedlagte fabrikken og fulgte veien videre innover langs elva. Nå ja, elv og elv. Den er regulert med damluker så i dag rant det knapt vann enkelte steder i elveløpet.

Etter høyden på muren nedover langs elva så kan det nok fråde rimelig gvast nedover her ved full vannføring.

Det står mange skilt langs elva at det medfører livsfare å befinne seg i elveløpet da damlukene fjærnåpnes uten forvarsel. Men når man er litt i overkant nysgjerrig så lusker en seg litt nærmere.

Ronja slukket tørsten før vi gikk tilbake til bilen.

Et tre med gåsunger og to hestehov på innsiden av gjerdet til damluka var de vårtegnene vi kom over i dag. Men med den varmen vi har så dukker de forhåpentligvis opp rundt husveggene her snart også. Godt fornøyd med cachemåneden mars, da er rimelig mange kalenderhull tettet. Om det blir en boks på fredag gjenstår og se på været. Om det blir bra har jeg en i tankene... men man vet aldri, plutselig er det noe annet fristende som dukker opp.

Vel tilbake i bilen gikk turen innom butikken for å handle middager til resten av uka. Siden jeg skal på foreldremøte i morgen på skolen, så skal Patran ha middagen ferdig til jeg kommer fra jobb. Så er det helg igjen. Tiden går utrolig raskt for tiden...

Himmel`n sjøl til tak

Da høsten var som klarest – en september ettermiddag

strødde skjebnen ut små gnister på Vålerenga.

Bud gikk ut over byen – til kvinne og til mann

om at kjerka opp i parken sto i brann.

Det var mange som tok veien – som følte de måtte dra

opp til småhus og stille gater – mellom Galgeberg og Etterstad.

Flammene dansa i kvelden – lyste mot åsen bak

da Vålerenga kjerke – fikk himmel`n sjøl til tak.

Så mange minner – og tanker – lever i en menneskekropp

knytter oss til steder der vi vokste opp.

Kjærlighet til ei gate – til et hus og til en gård

der vi brukte våre aller beste år.

Og mange som stod der i parken – var døpt i kjerka en gang

og hadde spasert over gulvet – mens bryllupsklokka klang.

Flammene dansa i kvelden – lyste mot åsen bak

da Vålerenga kjerke – fikk himmel`n sjøl til tak.

I parken – stod det menn – som hadde spelt fotball siden dem var små

og siden ble helter for Klanen på Store Stå.

Der sto unge, menn og kvinner – som hadde flytta inn i seinere år

for å gi nytt liv til en del av byen vår.

Og orgelet spilte aleine – jeg sverger på at det er sant

og kjerkeklokka ringte – da taket til slutt forsvant.

Naken, grå og øde – som en skygge mot åsen bak

sto Vålerenga kjerke – med himmel`n sjøl til tak.

* *