Himmel`n sjøl til tak

Da høsten var som klarest – en september ettermiddag

strødde skjebnen ut små gnister på Vålerenga.

Bud gikk ut over byen – til kvinne og til mann

om at kjerka opp i parken sto i brann.

Det var mange som tok veien – som følte de måtte dra

opp til småhus og stille gater – mellom Galgeberg og Etterstad.

Flammene dansa i kvelden – lyste mot åsen bak

da Vålerenga kjerke – fikk himmel`n sjøl til tak.

Så mange minner – og tanker – lever i en menneskekropp

knytter oss til steder der vi vokste opp.

Kjærlighet til ei gate – til et hus og til en gård

der vi brukte våre aller beste år.

Og mange som stod der i parken – var døpt i kjerka en gang

og hadde spasert over gulvet – mens bryllupsklokka klang.

Flammene dansa i kvelden – lyste mot åsen bak

da Vålerenga kjerke – fikk himmel`n sjøl til tak.

I parken – stod det menn – som hadde spelt fotball siden dem var små

og siden ble helter for Klanen på Store Stå.

Der sto unge, menn og kvinner – som hadde flytta inn i seinere år

for å gi nytt liv til en del av byen vår.

Og orgelet spilte aleine – jeg sverger på at det er sant

og kjerkeklokka ringte – da taket til slutt forsvant.

Naken, grå og øde – som en skygge mot åsen bak

sto Vålerenga kjerke – med himmel`n sjøl til tak.

* *