Nye bekjentskaper

Vintererla finnes hos oss vesentlig i lavereliggende strøk på østlandet. Vi finner den også spredt i resten av Sør-Norge, og meget begrenset i Nord-Norge. Den har i løpet av de siste ti åra økt betraktelig på Sør- og Vestlandet, der den tidligere var en meget sparsom hekkefugl. Den kalles også gråerle av noen. Arten er nært knyttet til rennende vann, fra elvestrk til fosser. Reiret legges ofte på lite tilgjengelige plasser, gjerne i bratte heng ned mot elveløp. Den spiser i hovedsak insekter, larver og krepsdyr som den finner nært vann danner næringen. Til tross for navnet er vintererla en uvanlig overvintringsgjest her til lands. Våre fugler trekker ut om høsten i september og oktober, og kommer tilbake om våren i mars og april. På Jærstrendene og på Lista kan man finne overvintrende fugler. Overvintringsområdene til de fleste vintererlene ligger i Sør-Europa og Nord-Afrika.

Gulspurv, fugleart i buskspurvfamilien. Litt større enn gråspurv. Hannen betydelig gulere enn hunnen med oversiden stripet i rødbrunt og svart. Gulspurven var tidligere en vanlig rugefugl fra Sørlandet til Finnmark, fra lavlandet og opp til bjørkebeltet. I sangen teller den til 7 i sitt karakteristiske sangmotiv. 

Siden ca. 1960 har den avtatt betydelig i antall, noe som muligens delvis har sammenheng med miljøgifter. I Norsk rødliste for arter 2015 er gulspurven kategorisert som Nær Truet på grunn av nedgang i hekkebestanden. Reiret, som oftest plasseres på eller nær bakken, består av gress og fôres med fine strå og hår. De 3–5 gråhvite eggene med brune og svarte snirkler og flekker ruges av hunnen i 12–14 dager. Ungene forlater reiret etter 12–13 dager. Gulspurven er frøspiser, men den tar også noe insekter. Den er hovedsakelig stand- og streiffugl, men noen trekker ut av landet vinterstid.

Dompapen var innom en tur for første gang på mange år, som jeg har sett i alle fall. Den kan jo ha vært her når jeg har vært på jobb,

Dompap, fugleart i finkefamilien. 15–17 cm lang, har kort, tykt nebb, svart hale, hodehette og strupeflekk, grå rygg med hvit overgump og hvitt bånd over svarte vinger. Hannen med sterkt rød underside og kinn, mens hunnen er grå med rødt anstrøk. De samme fargene hele året. Hekker i barskog over det meste av landet, men kan også finnes i bjørkeskog og har en mer spredt opptreden i Troms og Finnmark. Reiret gjerne i en tett gran med blågrønne egg med svarte prikker. Standfugl som i vintertiden streifer mye omkring i små flokker. Lever av insekter, frø og knopper. På Vestlandet har det vært skuddpremie på dompapen fordi den kan ta en masse blomsterknopper på frukttrær. Utseendet minner om de røde draktene middelalderens domherrer (ty. Dompfaff) brukte, derav navnet.

Blir spennende å se om den bare stakk innom en tur eller om den vil holde seg her i sommer for å finne mat til ungene sine.

Svarttrosten har holdt seg her hele uka. Det er to hanner og en hunn.

Svarttrost, fugleart i trostefamilien. Hannen er helsvart med okergult nebb, hunnen er mørkebrun (sammenlign ung stær). Arten er utbredt i hele Europa, Nord-Afrika og deler av Asia. Den er vanlig hekkefugl i lavere skogtrakter og i bystrøk i hele Norge til inn i Finnmark. Reiret plasseres i en busk eller et lavt tre, evt. på en hylle i en mur eller bergvegg. De 4–6 blågrønne eggene med rødbrune flekker ruges av hunnen i 13–15 dager. Ungene hopper ut av reiret ca. 14 dager gamle. Trekkfugl, men kan overvintre mot nord til Troms. Sangen er mollstemt og meget vakker. Dialektnavn: susvarta, svinsvort, svortstare, steintrast m.fl. (dansk: solsort). Sveriges nasjonalfugl (svensk: koltrast). 

Svarttrosten er mattsvart og jevnt sjokoladebrun, stæren er metallisk glinsende med hvite prikker sommer og høst. Svarttrost hannen har oransje nebb. Svarttrosten har lang hale, stæren kort

Svarttrosten er stort sett alene eller i par, stæren er ofte i flokk. Svarttrosten (og andre troster) hopper, stæren går (som en skjære/kråke)

Bokfinken holder også stand, så om det blir fugleunger av de også så kan det bli livat her i sommer.