Gygra ved Pilegrimsveien

Og der står Gygra da, som en steinkjerring den dag i dag. Det er mange spesielle steinformasjoner i bratthenget overfor Grøndokka i Hole. I boken "Steiftog på Krokskogen med Fredrik Schjander d.e." av Atle Graff er imidlertid Gygras utseende og beliggenhet beskrevet i bilder og ord.

Norges helgenkonge, Olav den Hellige, vokste opp på Ringerike. Han døde i slaget på Stiklestad og ble gravlagt i Nidaros. Ganske raskt etter at han ble helgenforklart begynte pilegrimmer å strømme til. Ikke bare skulle de til Nidaros, men mange ville også til Ringerike for å se bygda hvor han vokste opp. Fra Oslo og distriktene rundt Oslofjorden dannet det seg derfor raskt en pilgrimsvei over Krokskogen til Ringerike. Før Svartedauden gikk pilgrimsleden trolig over Retthella og ned til Grøndokka. Senere ble den lagt om og gikk ned Nordkleiva. I denne tiden oppstod flere lokale sagn knyttet til Olav den Hellige. Trollkvinnen Gygra er sentral i et par av dem. Gyrihaugen har forøvrig fått navnet sitt etter Gygra.

Start oppstigningen til venstre for raset. Du kommer snart inn i en stor ur. Den er styggbratt og løs. Steiner kommer fort i bevegelse ved berøring. Ta mest mulig til venstre og gå gjerne der det er vegetasjon. Ha god tid og trå forsiktig. Snart er du oppe ved søylerekken som har en slags steinete dal på innsiden, før selve skrenten. Her står Gygra - på ryggen framfor den steinete dalen. Gygra har god oversikt over den veien som Schjander beskriver som pilegrimsveien, etter at den svinger sørover ned mot tettbebyggelsen Grøndokka.

I et sagn Faye har skrevet ned hører vi: «Troldene kunde ikke fordrage St. Olaf, han gjorde ofte Korsets Tegn, og det kunde de paa ingen Maade lide, og desuden byggede han mange Kirker og lyden av disse Klokker fik de ingen Ro for. De gjorde ham derfor al den Hinder, de kunde; men nogen Magt med ham fik de ikke, fordi Kongen var for hellig. Men naar St. Olaf mødte dem, forvandlede han dem til Steen, og saadanne Stene, Som havde været Trolde før de vovede sig i kast med St. Olaf, kan man see rundt om i Landet. En slig Steengjøger staar f. eks. i den nordre Krogklev, der Veien gik i de Dage. Som St. Olaf reiste nedigjennem sprang hun ud af Fjeldvæggen med en stor Trugbøl paa Ryggen og skreg:

«St. Olaf med dit brede Skjeg

Du rider saa nær min Kjeldervæg.»

St. Olaf saa paa hende og svarede:

«Stat du der i Stok og Steen

Til jeg kommer her tilbars igjen.»

Og Gjøgren staaer der den Dag er.

Tyrifjorden

Av erfaring visste jeg at dagen i dag kom til å bli kjempelang siden jeg ikke hadde time til ultralyd før litt over halv ett i dag. Sendte Åse en liten forespørsel om hun kunne tenke seg å være med på litt fjellklatring etter en cache eller to for å få tankene over på noe annet.

Sundvollen og Kroksund

Som alltid så stiller Åse opp for å plukke noen høydemeter. Gygra har vært en veldig fristende grønn boks på kartet siden jeg startet med caching, men til å starte med så hadde jeg vel nok av bokser å ta av på topper rundt om. Og når vinteren kom så fristet det ikke å henge oppe i denne fjellsiden.

Steinsfjorden

For noen enkel tursti var det ikke, ikke var det særlig enkelt å forsere enkelte partier heller da det både var løse steiner og mose som ikke satt så godt fast. Men når en endelig kom opp på toppen etter litt sikk sakk krabbing til tider, så åpenbarte det seg en vannvittig flott utsikt over hele Hole.

En magisk følelse og stå så si på toppen av eggen som bare er noen centimeter bred og se på de store steinmassene som en gang har dundret nedover fjellsiden her.

Jeg liker meg aller best der det ikke har vært så fryktelig mange, der naturen så si er helt uberørt og ikke har hardtråkkede stier så brede som motorveier.

Det var ikke lange turen egentlig. Jeg møtte Åse ved nitiden på pendlerparkeringen og innen klokka var 11 så var vi godt igang med cache nummer to for dagen. Egentlig hadde vi beregnet formiddagen på denne her, men når vi hadde så mye tid til overs så satte vi kursen mot en nypublisering som kom for noen dager siden.

Det var stor forskjell på vårens framspring nede ved Tyrifjorden og det jeg har her hjemme. Men Tysbasten blomstrer både her og hjemme. Dette er en busk i tysbastfamilien. 0,5–1,5 m høy, med lysegrå bark og avlange blad. Blomstrer på bar kvist om våren, blomstene oftest tre og tre sammen ved bladarrene, rosenrøde og velluktende. Bærene er røde og svært giftige, likesom barken. Vokser i skyggefulle kratt, helst på kalkholdig grunn nord til Nordland. Tysbast er sammen med selsnepe og tyrihjelm giftplanter som har spilt en stor rolle i trolldoms- og folkemedisinen.

Tysbast er en meget giftig plante som må omgås med stor forsiktighet, og planten må ALDRI brukes til selvmedisinering! Selv om tysbast tidligere var brukt medisinsk, frarådes innvortes bruk på det sterkeste. Hudkontakt med plantesaften til tysbast kan gi blemmedannelse, og også utvortes må urten bare brukes under medisinsk oppsyn. I våre dager anvendes planten medisinsk hovedsakelig i homeopatisk fortynning.

Siste cache med Åse i dag førte oss nok en gang til himmels. Denne kunne minne mye om Led Zeppelins sang

* *

Kjente dagens første klatring litt i leggene når vi la i vei oppover her. Kjenner det var litt synd at jeg glemte å telle alle trappetrinnene innen vi var oppe på toppen og kunne fortsette på stien videre.

Når den ene trappa var ferdig så ble den avlastet av en ny, og oppover gikk de alle sammen.

Påskeliljene sto strake i flere hager vi passerte på veien opp.

På flyttefot...

Med slik utsikt og nydelig vær, så er det verdt litt slit mot toppen av verden for å knote ned noen kråketær i ei blokk i en gjemt boks eller to. Klokka nærmet seg tolv og det var på tide å sette kursen mot parkeringen igjen og  møte opp på timen sin. Nå er det bare å vente på telefon eller brev fra fastlegen om resultatet av ultralyden av leveren. Men med en helt taus lege, så er det litt uvisst om hva utfallet egentlig blir. Det medfører jo bare en ekstra aktiv periode igjen på meg for å holde tankene borte. Men en får ha trua, det er jo to år siden det var noe galt med føflekken som ble fjernet.