Påskekrim prolog

Sognafarets påskekrim 2017

Påskekrim synes å være et særnorsk fenomen, som visstnok skyldtes en meget vellykket reklamekampanje for kriminalromanen Bergenstoget plyndret i natt. Boka var forfattet av Nordahl Grieg og Nils Lie under felles pseudonym, Jonathan Jerv. Den ble med brask og bram lansert i Aftenposten lørdag 24. mars 1923, en dag før palmesøndag.

Forfatterens bror, redaktør Harald Grieg i Gyldendal, satset stort på markedsføringen og kjøpte annonseplass på førstesiden av den riksdekkende avisen. Her ble utgivelsen avertert med store overskriftstyper rett under tittelen, som om det dreide seg om en viktig nyhetsoverskrift. Det lille (avert) plassert i annonsen var det få som la merke til, og avisredaksjonen ble nedringt av fortvilte mennesker som hadde familie og venner som passasjerer på toget.

Den vellykkede markedsføringen hadde visse elementer av aprilspøk, og fulgte i grunnen opp plottet fra kriminalromanen, hvor ranet nettopp skulle finne sted natt til 1. april. Dessuten må det i bruk av nyhetsmediene kunne karakteriseres som en forløper for Orson Welles’ kringkasting av Herbert George Wells’ Klodenes kamp, mer enn femten år senere. Spredningsmønsteret tilsvarer de såkalte hoax. Dermed var det lesende publikums forventninger om krim i påsken skapt, og Jonathan Jervs kriminalroman ga direkte opptakten til fenomenet «påskekrim».

Vi feirer 20 år med påskekrim på Tinemelk-kartongene. Ulf Ulvheim har løst mysteriet på Påskegården, men har du? Hvert år samler familier seg rundt melkekartongen for å løse årets mysterium. Responsen er overveldende. Om lag 200.000 forbrukere sender inn svar på krimgåten.

* *

Da Norges angivelig første påskekrim ble utgitt i Sverige (året etter norsk lansering) ble den forbudt som «forbrytelsesinstruktiv og rettsforvillende». Filmen var basert på en bok av Jonatan Jerv (psevdonym for Nordahl Grieg og Nils Lie), og handlet om et ekstremt reklamestunt, et ran på Bergenstoget. Men det var ikke noe ordentlig ran ettersom det hele ble utført av en reklamemann og hans venner for å skaffe oppmerksomhet om Bergensbanen. Siden det hele var bare var en spøk iscenesatt på selveste 1 april slipper skurkene unna- til tross for at en billettkonduktør blir skutt og såret i tumultene.

Det var ikke bare Bergensbanen, samtidens norske teknologi-bragd, som fikk oppmerksomhet gjennom filmen. Filmen åpner med storslåtte bilder fra et hopprenn i Holmenkollen og hadde Norges største stumfilm-stjerne i hovedrollen, Aud Egede-Nissen, samt et svært budsjett. Ideen om filmen ble unnfanget i Kina hvor Nordahl Grieg på sine reiser hadde kommet i samtale med Thorvald Isdahl. Over hundretusen nordmenn så filmen på kino og den ble solgt til 11 land.

Dette er ikke noen alvorlig film. Filmen handler om reklamemannen Tom Heiberg, som er forelsket i datteren til direktøren for Bergensbanen. Heiberg er omsvermet av sine kompiser, som holder sammen i tykt og tynt og som slåss med puter når de får høre at han er ansatt på prøve som reklamesjef av sin potensielle svigerfar. Denne litt barnslige tonen blant ungkarene er en forutsetning for at vi aksepterer filmens premiss, nemlig at man skal kunne rane toget på spøk og at alle vennene skal følge reklamemannen i hvilken som helst galskap.

Tom har en rival om Egede-Nissens gunst, Løytnant Lund, en kjekk, ung mann i uniform. Det er sjalusien mot Lund som er filmens underliggende tema. Filmen handler om hvordan Tom overvinner vanskelighetene og vinner konkurransen om sin utkåredes hånd. Det er til og med en forfølges-scene hvor Løytnanten og hans soldater jager Tom og hans medsammensvorne over fjellet i etterkant av ranet. De to er selvsagt uvitende om de to står på hver sin side i kriminaldramaet.

Filmen har dermed en overfladisk handling, nemlig ranet, pluss en dypere handling, Toms forsøk på å vinne i kjærlighet. Den underliggende handlingen er enkel og allmenngyldig akkurat som den er i dagens b-filmer, og kan lett analyseres med Joseph Campbells jungianske arketyper eller tilsvarende teorier. Filmens lette tone er typisk for tyvetallets krim. Dette er tiden da Agatha Christie slår gjennom med sin kosekrim, en periode lenge før den hardkokte krimmen og de sosialrealistiske thrillerne vi ser i dag. Som fortelling ligger den nærmere en gutteroman enn Anne Holt.