Langedrag Natur Park

Langedrag Naturpark, fjellgård og leirskole. I spesielt naturskjønne omgivelser ligger Langedragshusene som et Soria Moria slott 1000 m.o.h. med utsikt over vann og fjell mellom Hallingdal og Numedal. Sammen med sin familie ønsket Eva og Edvin K. Thorson å virkeliggjøre sin drøm om en gård der besøkende kan få unike opplevelser med nærhet til dyr og natur og byggingen av gården de drømte om, startet i 1978.

På gården finnes ca 300 dyr fordelt på rundt 20 arter. Mange av dyrene er særnorske slik som elg, reinsdyr, moskus, fjording og telemarksku. Andre er stamfar for våre norske husdyrraser slik som mouflonsau og bankiwahøns. På gården finnes også truede og sårbare dyrearter som ulv, fjellrev og gaupe. På Langedrag kommer du tett på alle dyrene og vil få fantastiske opplevelser som garantert setter spor.

Jeg var litt tidlig ute når jeg skulle hente jentene etter endt arbeidsuke, for det var en geocache jeg ikke hadde plukket sist jeg var her. Den som ligger inne ved de gamle setrene litt bakenfor selve Langedrag. Jeg hadde også et håp om å få noen blinkskudd med kamera. Man drar jo ikke så langt bare for å hente tre jenter...

Om selve dyrene kan du lese om på Langedrag sin egen hjemmeside. Her får du nyte bildene.. Noen av dyrene får egne innlegg da det ble litt i overkant mange bilder totalt for å samle de i et eneste innlegg.

Om du ikke har vært på Langedrag så anbefaler jeg et besøk utenom sesongen da det er litt mindre gjester enn til daglig.

Jeg var der så si aleine og kunne ta bilder av dyrene i ro og mak.

Er det noe det er mange av der så er det kaniner. Det var kommet mange kaninunger allerede også.

Det hadde vel strengt tatt vært mer naturlig med harer så langt til fjells.

Mange av dyrene hadde fått unger.

Ganske raskt gikk jeg forbi gården og på stien mot de gamle setrene som ligger på myra bak. Der var det bare flekkebart og rimelig vått for mine joggesko, men siden jeg ikke hadde logget denne cachen ved forrige besøk her, så skulle jeg se om jeg fant den denne gangen. 

Forfatningen på både cachebeskrivelsen, hint og setrene var i samme kategorien... mildt sagt elendig, men koordinatene var bra da.

Skiføret var nok ikke det helt store i fjellet lenger, og den snøen som var var heller råtten, kliss våt og med null i bæreevne.

På andre siden av Pålsbufjorden hadde det nok kommet mer snø de siste dagene.

Når loggen var signert gikk jeg tilbake via hesteinnhegningen. Der sto fjordingene på rekke og rad og smådubbet i vårsola.

Rart den ikke la seg helt ned som noen av de andre, må jo bli litt øm i mulen av å sove slik.

Moskusen hadde innhegningen ved siden av, men den syntes ikke noe om at jeg tok bilder av den. Den stampet i beina og kom løpende mot meg. Litt glad for høye gjerder akkurat da gitt. Skal ikke kimse av ville dyrs instinkter.

Godt å klø seg når pelsen løsner

Alltid ,med et halvt øye på meg og hva jeg foretok meg.

Så begynte hun å løpe mot meg...

Villsvinungene gikk ut og inn av innhegningen som de ville. En snartur inne hos elgene var de også.

Jeg kan vel med hånda på hjertet si at jeg er veldig glad for at vi ikke har sånne som ferdes fritt i skogene her i nærheten.

Skal ikke kimse av disse her når en ser hvordan innhegningen deres ser ut. Der ble store steiner vipper av gårde som småstein.

Til slutt var jeg innom tunet hvor kuene går fritt og elsker litt kos.

Her snoker dem mat fra hestene gjennom gjerdet,

Påfuglen hadde avgått med døden, men det virket ikke som den steika fristet ulvene.

Denne håper nok på å unngå ulven.

Takk for dette besøket, jeg kommer nok igjen...

Meisemor på oppdrag

* *

Ikke noen egg å telle i dag heller. Jeg kikket litt tidligere, men da var hun ikke der. Først trodde jeg at det hadde vært noen å ordnet i kassa som ikke hørte hjemme der. Jeg så ikke et eneste egg! Så jeg sjekket litt tilfeldig noen timer seinere og da ligger hun altså der. Siden det er så kaldt så har hun trolig dekket til eggene når hun ikke er der. Blir spennende å se i ettermiddag om jeg får sett noen egg da.

Geocaching i Hallingdal

Når Patran og to venninner har vært på Langedrag på arbeidsuke og jeg har tilbudt meg å hente dem, da får en litt uggen magefølelse når en har sommerdekk på bilen. Med de siste dagenes snøfall her så kan en jo tenke seg hvordan det ser ut på fjellet. Jeg dro ved ellevetiden hjemmefra, for Hallingdalen er så kjedelig å kjøre. Da må man legge inn noen boksestopp så en får litt avbrekk. Jeg plukket ganske reint oppover langs veien i sommer, men det hadde kommet endel nye utlegg som jeg kunne stoppe ved.

Første innlagte stopp ble Flå for å kjøpe litt drikke og logge dagens første cache ved inngangen til Bjørneparken. Den var ikke så gammel, men det var kun to stykker som hadde funnet den før meg. Sesongen er kanskje ikke helt igang i bjørneparken ennå.

Litt lenger oppover i Hallingdal ble det en beinstrekk på Austvoll. 

Her var jernbanen skikkelig sikret så ikke elgen skulle krysse skinnegangen. Slikt skulle det vært flere steder spør du meg.

Austvoll stasjon var en av de minste stasjonene langs Bergensbanen, med et spedisjonshus som er oppført etter tegninger omarbeidet etter Paul Dues forslag. Her var venteværelse og ekspedisjon. Bygningen er i løpet av de siste åra moderninsert, og brukes nå som feriested. Det mest interessante huset på Austvoll er vanntårnet, som er oppført i upussa teglestein med rik detaljering. Dette er det eneste gjenværende vanntårnet langs Bergensbanen. 

De fleste vanntårn ved norske jernbaner er idag revet, siden behovet falt bort med opphøret av dampdriften på slutten av 1960-tallet. Vanntårnet er oppført på NSB's verneplan for jernbanebygninger.

Nå er det snart 17 år siden jeg solgte hytta på Golsfjellet og jeg har vel ikke kjørt over fjellet der siden da. Ikke har jeg savnet hyttelivet heller. Men fjellet savner jeg om høsten.

Det ble omtrent en kilometer å gå fra bilen og tilbake, når man er på ukjente steder så titter en gjerne litt mer rundt seg enn en gjør når en går i kjente trakter.

Stubber i mange varianter langs denne strekka her.

Siden jeg var aleine i bilen, noe som slett ikke er hverdagskost for meg. Jeg har jo stort sett med meg en hund eller tre. Men i dag benyttet jeg sjansen til en stopp på Bromma for å se på alpakkane med de små alpakkabarna. De var ikke lite nysgjerrige da. Etterpå sto Liodden for tur. 

At det fantes en hel verden bak haugen her ante jeg ikke. Jeg har i min barndom noen netter på campingen, men da var det båt og elva som var mest fristende. I dag hadde jeg ikke helt lest cachebeskrivelsen så jeg reiste litt for langt før jeg oppdaget at jeg hadde passert den. Dro så glatt forbi stistart på vei til bake også, så det ble parkering i veikanten på en liten gruslomme og bushing rett opp lia. Der fant jeg jammen stien også gitt.

En eller to iherdige ekorn har jobbet på spreng oppe i denne furua.

Hele stien var fylt opp av kongler.

Jeg er ikke noen matpakketurgåer, da skal jeg gå langt da om jeg har med noe mer enn drikke. Men her kunne det faktisk fristet bittelitt å satt seg ned for å ta en liten pause. De siste dagenes høydemeter og lengdemeter for den saks skyld er ikke ankelen min noe glad i forteller den meg om kvelden. Men en time i badekaret så blir det litt bedre.

Det står noen informasjontavler ved utsiktspunktet, og du får se flyttblokker av Garnåsbreksje. Flere dyregraver er merket i dette spennende kulturlandskapet.

Todøla hadde nok vært et imponerende syn i full vannføring.

Den var ikke så halvgal når jeg var der heller.

På fjellet har de myke trafikanter uten særlig trafikk kultur. Da er det bare å stoppe da, til tross for mangel på gangfelt over veien.

Det tok ikke så lange tiden før den fant ut at dette gikk litt for sakte, da tok den vingene fatt.

Røya er betydelig større enn orrhøna, men størrelse kan være vanskelig å vurdere hvis du ser en enslig fugl. Av fjærdraktkarakterer kan du legge merke til at røya vil ha en rustrød uflekket felt nedover halsen og brystet, mens dette området vil være gulbrunt og flekket hos orrhøna. Langs skulderfjærene hos røy vil det være et tydelig bord av hvite flekker, dette mangler orrhøna. Videre vil stjertfjærene hos røya være rødbrun, mens de er mer gråbrune hos orrhøna. Stjerten er videre mer avrundet hos røya. På vingene hos orrhøna, vil du kunne se et smalt hvitaktig vingebånd i flukt.

Etterhvert som en nærmer seg toppen så er det ikke mye snø som ligger igjen, mye mindre enn jeg hadde forestilt meg. Vannene har fremdeles is, men det er nok ikke veldig mange dagene til. 

Buvatn var verdt et lite stopp, ja da det var en boks der, men ... Her var det knallfint og godt og varmt på krakken i solskinnet. Litt lenger bort satt det to sykelister og spiste nista si, de hadde det nok litt travelt for hjelmen var fortsatt på.

Jeg har en tendens til å ende opp med lomma full av slike når jeg er på tur, i dag var det bare tre som ble med meg hjem. Til tross for at jeg hadde puttet tre som jeg hadde fra tidligere i en egen boks på vei oppover mot Hallingdal.

Blåmeismor i rute

* *

Endelig ser det ut til at blåmeisen har lagt egg. I dag tidlig når jeg kikket var det ikke egg der, men nå så er det opptil flere stykker. Ett av dem ser det ut til at hun ikke liker og ha kastet det ut av selve redet.

Digremyr

Min siste dag som gressenke og jeg sliter meg oppover Holleia med tre hunder og en mobiltelefon som eneste kamera. Ja for med så tungt skydekke hadde jeg ikke noen tro på at det skulle bli de helt store utsiktsbildene i ettermiddag.

En liten stund så det ut til at skydekket skulle sprekke opp, men jeg måtte trøste meg med at det i alle fall ikke regnet og sluddet som det gjorde når jeg var hos Merethe og Marius i går. Vi cachet litt, men gav opp etter halve runden da vi var både våte og lei av sludd så store som lommetørklær.

Det er ikke langt oppover i lia en skal før en ser helt fra den ene enden av dalen til den andre. 

I morgen har jeg tatt meg en feriedag, så slipper jeg å være på jobb før jeg skal dra til Langedrag for å hente Patran og to klassevenninner etter endt arbeidsuke. Jeg skal jo tross alt være der klokka fire om ettermiddagen, så det hadde ikke vært mange timene jeg hadde fått gjort noen i morgen. Med langtur i snø i dag, så har ikke hundene det noe vondt av å være hjemme i morgen. Det blir jo ikke plass til både dem og bagasjen til jentegjengen,

Ronja tar ikke store plassen, så hun kan få litt trim når vi småcacher oss oppover Hallingdalen utover dagen. Det er blitt noen nypubliseringer siden i sommer når jeg var oppover en tur til Mettiorittkrateret.

Men en ting må jeg få si, nå begynner jeg å bli møkk lei snø som kommer lavende ned fra himmelen i hytt og pine. Det har kommet mer snø de siste tre ukene enn det har gjort det siste halve året. Jeg kan ikke huske at det har snødd tre ganger etter at våronna er gjort og åkeren sådd. Med snø blir det ikke noe varme i jorda som gjør at kornet spirer.

Når vi kom opp på Rundhaug spilte orrhanen så det jomet over Holleia og jeg angret litt på at jeg ikke hadde strevet meg oppover til Skurvemyr isteden. På toppen så var det så mye snø at det nådde midt på leggen omtrent. Jeg ble rimelig våt både på sko og bukse, så det var veldig godt å komme inn til dusjen og finne morgenkåpa for å dumpe ned i sofaen. Nyte siste kvelden aleine med vaniljeis, blåbær og jordbær. Kan ikke si annet enn at jeg koser meg aleine jeg.

Padletur

Når Åse frister med slike cacher med mange stjerner så må man jo nesten bare gjøre litt grunnarbeide for å få logget slike bokser. Pappa har kano og han har bil som får den med, så da var det bare å smøre seg med tålmodighet til han var ferdig med våronna og hadde satt bort redskapen igjen.

Emnet ble brakt på bane når han var med på tur i går for å myke opp noe musklatur etter all klatringen i det siste. Vi endte opp med å gå veldig lang tur, så da var det godt å kunne bruke armene litt til en forandring. Skal bli godt å få ut skruene i ankelen forhåpentligvis. 

Det var ikke så kaldt vann som jeg hadde fryktet, men vi trengte ikke å teste om redningsvestene holdt oss flytende. I løpet av runden så fikk vi god trening i å klatre ut og inn i kano. Ikke særlig stabil farkost nei. Det var en fin runde en stille kveldstime etter både jobb og middag. Siden Ronja ikke hadde vært med på noen tur den dagen så fikk hun være med i kano for første gang. Hun ville aller helst sitte på fanget, men da var det ikke så enkelt å padle så hun fikk nøye seg med å sitte på jakka mi foran i kanoen.

Det var gøy å cache fra kano, så nå blir det nok flere sånne turer i sommer om jeg får lurt med meg enten pappa eller Åse. En kano er litt i største laget å håndtere på egenhånd. Fra bil til vann og tilbake. Er den først kommet på vannet så er det jo ikke noe problem. Nye dager kommer og nye planer legges.