Geocaching i Hallingdal

Når Patran og to venninner har vært på Langedrag på arbeidsuke og jeg har tilbudt meg å hente dem, da får en litt uggen magefølelse når en har sommerdekk på bilen. Med de siste dagenes snøfall her så kan en jo tenke seg hvordan det ser ut på fjellet. Jeg dro ved ellevetiden hjemmefra, for Hallingdalen er så kjedelig å kjøre. Da må man legge inn noen boksestopp så en får litt avbrekk. Jeg plukket ganske reint oppover langs veien i sommer, men det hadde kommet endel nye utlegg som jeg kunne stoppe ved.

Første innlagte stopp ble Flå for å kjøpe litt drikke og logge dagens første cache ved inngangen til Bjørneparken. Den var ikke så gammel, men det var kun to stykker som hadde funnet den før meg. Sesongen er kanskje ikke helt igang i bjørneparken ennå.

Litt lenger oppover i Hallingdal ble det en beinstrekk på Austvoll. 

Her var jernbanen skikkelig sikret så ikke elgen skulle krysse skinnegangen. Slikt skulle det vært flere steder spør du meg.

Austvoll stasjon var en av de minste stasjonene langs Bergensbanen, med et spedisjonshus som er oppført etter tegninger omarbeidet etter Paul Dues forslag. Her var venteværelse og ekspedisjon. Bygningen er i løpet av de siste åra moderninsert, og brukes nå som feriested. Det mest interessante huset på Austvoll er vanntårnet, som er oppført i upussa teglestein med rik detaljering. Dette er det eneste gjenværende vanntårnet langs Bergensbanen. 

De fleste vanntårn ved norske jernbaner er idag revet, siden behovet falt bort med opphøret av dampdriften på slutten av 1960-tallet. Vanntårnet er oppført på NSB's verneplan for jernbanebygninger.

Nå er det snart 17 år siden jeg solgte hytta på Golsfjellet og jeg har vel ikke kjørt over fjellet der siden da. Ikke har jeg savnet hyttelivet heller. Men fjellet savner jeg om høsten.

Det ble omtrent en kilometer å gå fra bilen og tilbake, når man er på ukjente steder så titter en gjerne litt mer rundt seg enn en gjør når en går i kjente trakter.

Stubber i mange varianter langs denne strekka her.

Siden jeg var aleine i bilen, noe som slett ikke er hverdagskost for meg. Jeg har jo stort sett med meg en hund eller tre. Men i dag benyttet jeg sjansen til en stopp på Bromma for å se på alpakkane med de små alpakkabarna. De var ikke lite nysgjerrige da. Etterpå sto Liodden for tur. 

At det fantes en hel verden bak haugen her ante jeg ikke. Jeg har i min barndom noen netter på campingen, men da var det båt og elva som var mest fristende. I dag hadde jeg ikke helt lest cachebeskrivelsen så jeg reiste litt for langt før jeg oppdaget at jeg hadde passert den. Dro så glatt forbi stistart på vei til bake også, så det ble parkering i veikanten på en liten gruslomme og bushing rett opp lia. Der fant jeg jammen stien også gitt.

En eller to iherdige ekorn har jobbet på spreng oppe i denne furua.

Hele stien var fylt opp av kongler.

Jeg er ikke noen matpakketurgåer, da skal jeg gå langt da om jeg har med noe mer enn drikke. Men her kunne det faktisk fristet bittelitt å satt seg ned for å ta en liten pause. De siste dagenes høydemeter og lengdemeter for den saks skyld er ikke ankelen min noe glad i forteller den meg om kvelden. Men en time i badekaret så blir det litt bedre.

Det står noen informasjontavler ved utsiktspunktet, og du får se flyttblokker av Garnåsbreksje. Flere dyregraver er merket i dette spennende kulturlandskapet.

Todøla hadde nok vært et imponerende syn i full vannføring.

Den var ikke så halvgal når jeg var der heller.

På fjellet har de myke trafikanter uten særlig trafikk kultur. Da er det bare å stoppe da, til tross for mangel på gangfelt over veien.

Det tok ikke så lange tiden før den fant ut at dette gikk litt for sakte, da tok den vingene fatt.

Røya er betydelig større enn orrhøna, men størrelse kan være vanskelig å vurdere hvis du ser en enslig fugl. Av fjærdraktkarakterer kan du legge merke til at røya vil ha en rustrød uflekket felt nedover halsen og brystet, mens dette området vil være gulbrunt og flekket hos orrhøna. Langs skulderfjærene hos røy vil det være et tydelig bord av hvite flekker, dette mangler orrhøna. Videre vil stjertfjærene hos røya være rødbrun, mens de er mer gråbrune hos orrhøna. Stjerten er videre mer avrundet hos røya. På vingene hos orrhøna, vil du kunne se et smalt hvitaktig vingebånd i flukt.

Etterhvert som en nærmer seg toppen så er det ikke mye snø som ligger igjen, mye mindre enn jeg hadde forestilt meg. Vannene har fremdeles is, men det er nok ikke veldig mange dagene til. 

Buvatn var verdt et lite stopp, ja da det var en boks der, men ... Her var det knallfint og godt og varmt på krakken i solskinnet. Litt lenger bort satt det to sykelister og spiste nista si, de hadde det nok litt travelt for hjelmen var fortsatt på.

Jeg har en tendens til å ende opp med lomma full av slike når jeg er på tur, i dag var det bare tre som ble med meg hjem. Til tross for at jeg hadde puttet tre som jeg hadde fra tidligere i en egen boks på vei oppover mot Hallingdal.