Krødsherads dype skoger

I min ungdom var jeg mye i Krødsherad, men når en vokser til så smuldrer gjerne vennskap bort, om det er godt eller dårlig er en annen sak. Men livet tar gjerne noen vendinger i ny og ne, noen som er mer planlagte enn andre. Men turstiene består. Til en forandring så får bokser være bokser og jeg skal bare på tur! Det er jammen meg veldig lenge siden jeg bare har vært på tur utenom når jeg går hjemmefra med hundene. Siden jeg er helt aleine om dagene så har jeg lange ettermiddager jeg skal fylle opp med ting jeg ikke MÅ gjøre. Ja hvorfor skal jeg være skikkelig husmor denne uka? Nei friheten skal nytes med det jeg liker best. Ut på tur med hunder og fotoapparat.

Om det var tørkesnora eller turstien som kom først er meg uvisst, men jeg har vel en misstanke om at snora kom til slutt. Godt det ikke var klestørk i dag, for jeg gikk nå turstien rett gjennom tørkesnora og tilhørende eiendom.

Det er godt merket innover og den ene blå malte streken etter den andre er enkle å følge.

Brei sti med store hvitveis tepper ved siden av på kanten.

Med javn stigning oppover så ble en riktig så svett på ryggen etterhvert. Når vi nærmet oss toppen så var det jammen så bratt at vi ble møtt av rekkverk av tau. Nå ja så bratt var det ikke akkurat at det var nødvendig da.

Men sikker greit en regnværsdag, da kan det nok bli ganske sleipt oppover bakkene.

Landskapet åpnet seg litt og litt og jeg håpet på en skikkelig utsikt når vi nådde enden av stien, eller i det minste toppen av åsen.

Et yrende fugleliv var det oppover lia. Tydeligvis veldig opptatt med å bygge seg reder. Apropos det, så burde jeg absolutt sjekke min egen kasse igjen. Sist jeg kikket var det ingen aktivitet der.

Så blir det flatt i det minste.

Utsikten var ikke så halgæ'n heller. Men ikke en bekk eller vann til hundene, så det måtte bli en stopp i Krøderen før de havnet i bilen for turen hjem.

Det var godt med en pust i bakken på bordet som var plassert i skyggen. Jeg hadde som vanlig ikke med meg noe næring, jeg bare skulle en liten snartur for å se.

Det var veldig merkelig å skrive navnet sitt i ei turbok og ikke "Sognafaret" som jeg signerer loggbøkene i geocachene med. Så jeg må nok gå på litt mer turbokjakt når jeg er ferdig med mine to cacheprosjekter. Ett som jeg jobber med og ett som jeg skal starte på når jeg er ferdig med det første, så kan jeg gå på turbokjakt. Har vel misstanke om at denne sommeren og høsten kan bli like aktiv som vanlig. 

Fordelen med turbokjakt er at de er enkle å finne, man ser de stort sett på langt hold. Også er det blåmerket sti fra parkering og helt fram. MEN man får ingen gule smilefjes på kartet av dem!

God sommer! Håper du har like mange planer som meg, så får vi se om vi får sluttført alle sammen... Kanskje vi har noe å finne på til neste år også... ?