Rugingen har startet

* *

Blåmeis, Cyanistes caeruleus, art i meisefamilien og en av våre minste meiser. Vanlig i lavlandet nord til Namsos. Blåmeisa er lett gjenkjennelig med den lyseblå fargen på hodet, vingene og stjerten, og på hvite kinn med blåsvart stripe gjennom øyet. Undersiden er gul med antydning til svart bryststripe. 

Legger 8-12 hvite egg med røde prikker, gjerne to kull hvert år. Hannen henter mat til hunnen mens hun ruger i 12-16 dager. Ungene mates av begge foreldrene før de forlater reiret etter 16-22 dager.

Blåmeisa er en akrobatisk fugl som ofte henger opp-ned, av og til etter én fot mens den undersøker om det finnes insekter under en gren eller et løvblad. Den er lite sky og besøker ofte fuglebrett med solsikkefrø og forsyner seg av meiseboller. Blåmeis finnes over det meste av Europa, Nordvest-Afrika, Lilleasia og Iran. Arten er fordelt på 11 underarter.

Den er vanlig i løv- og blandingsskog i lavlandet i Sør-Norge nord til Namsos, mer sporadisk lenger nord. Tilfeldige individer dukker av og til opp i Finnmark. Bestanden av blåmeis har økt siden slutten av 1990-tallet, trolig mest på grunn av økt vinterfôring, men også takket være tilgroing av løvtrær og et mildere klima. Norsk ornitologisk forening har anslått bestanden til mellom 200 000 og 350 000 par i Norge. 

Bestanden varierer fra år til år, hovedsakelig på grunn av harde vinterforhold. Blåmeisene er små fugler som lever nær sultegrensen vinterstid. Kuldeperioder og matmangel tar derfor en betydelig del av hekkebestanden.

Blåmeis kan ligne litt på kjøttmeis, men med lengde ca. 12 cm og vekt 10-13 gram er den klart mindre og er blant de minste meisene. Den er lett gjenkjennelig med den lyseblå fargen på hodet, vingene og stjerten, og på hvite kinn med blåsvart stripe gjennom øyet. De blå issefjærene kan reises. Undersiden er gul med antydning til svart bryststripe. Kjønnene er like, men hunnene er ofte litt blassere i fargene. Ungfuglene ligner de voksne.

De fleste er stedbundne (standfugl), men mange søker inn til bebyggelsen om høsten og er mer eller mindre avhengig av mennesker om vinteren. I motsetning til de andre meisene våre hamstrer ikke blåmeis (i likhet med kjøttmeis) mat til bruk om vinteren. I enkelte år drar mange sørover i september-oktober, et høsttrekk som varierer i omfang. Det er alltid en overvekt av unge hunner i disse trekkene. Unger som klekker sent, utgjør dessuten en større andel enn de som klekker tidlig. Sammen med kjøttmeis er blåmeis den mest utpregete trekkfugl av våre meiser.

Blåmeisa har et rikt stemmeregister. Fuglene er meget vokale, og fra partnerne eller flokkmedlemmene høres jevnlig kontaktlåter som korte og spisse sits, enkelt eller i serie. Lokker med lett skurrende sits it pæ-pæ-pæ og skarpe spitt spitt. Sangen er en trillelignende tonerekke, sit-sitt-sirrrrrrr. En variant er en hakkende tonerekke som innledes med et par fløytetoner fulgt av hui hui pe-pe-pe-pe- pe.

Blåmeisa har et paringsspill hvor hannen i glidende ekstatisk flukt spiller ut vinger og stjert slik at det blå synes mest mulig. Hunnen velger partner, og fargen på issefjærene er viktig for valget. I våre øyne er issen lyseblå - i hunnens øyne reflekterer issefjærene i tillegg ultrafiolett stråling som er usynlig for mennesker. Hunnene foretrekker hanner med sterk stråling. Også hunner reflekterer slik stråling, men den er langt sterkere hos hannen. Blåmeisa hakker ikke ut reirhull selv, men har reir i hule trær eller fuglekasser. Kan også hekke i fjellsprekker, murhull eller andre hulrom.

Hunnen bygger reiret av ull og noen fjær på underlag av mose. I enkelte år kan paret ha to kull; det første i mai og det andre i juli. Hunnen legger ett egg per døgn, tidlig om morgenen. De 8-12 eggene er hvite med rødbrune prikker og ruges av hunnen i 12-16 døgn. Gjennomsnittlig kullstørrelse i Norden er 9,9 egg. Hannen mater hunnen både før eggleggingen og mens hun ruger, noe som er et verdifullt tilskudd til hunnens daglige næringsbehov, spesielt i eggleggingsperioden. Det kan korte ned på rugetida. Hun tigger med skjelvende vinger. Ungene mates av begge foreldrene og forlater reiret etter 16-22 dager.

Reirungene tigger og skriker etter mat, og reiret er derfor ofte lett å oppdage for predatorer. Straks foreldrene gir fra seg alarmrop, kryper ungene sammen, senker hodet og stopper tiggingen. Hunnen overnatter i reirhullet gjennom nesten hele hekketida, ofte også om vinteren. Hannen holder seg et stykke unna og overnatter aldri i reiret.

Blåmeisa er monogam og ca. 75 prosent av parene holder sammen helt til en av dem dør. Bigami (hann med to hunner) er imidlertid vanlig, og utenomparinger skjer ofte; opptil 20 prosent av blåmeisungene kan ha en annen far enn den som mater dem.

Om sommeren spiser de mest insekter og edderkopper, om høsten og vinteren en god del plantekost, blant annet bjørkefrø og kjernene av rognebær og berberis. På matbrettet kan den lille fryktløse meisa være en hissigpropp som bryr seg lite om andre fugler, selv om de kan være større. Solsikkefrø er næringsrik kost og åpnes ved at frøet holdes fast med én fot, eller settes i en barksprekk før fuglen hamrer løs med raske hakk.

Reirungene mates med larver av sommerfugler (særlig av viklere) som er tallrike i noen korte uker på forsommeren. Det er derfor viktig at den mest matkrevende perioden hos ungene sammenfaller med tida for maksimal larverikdom. Kaldt og surt vær med mye regn og få larver kan føre til katastrofe for familien. Blåmeis og kjøttmeis er spesielt utsatt i slike år, og reirunger som lider sultedøden er vanlig.

Etter at ungene er blitt selvstendige, forlater de foreldrenes territorium og farter rundt i småflokker, ofte sammen med kjøttmeis. I denne perioden skifter de unge kroppsfjærene og indre vingedekkfjær, av og til også stjertfjærene. Slike fjærskifter kalles myting.

Svenske undersøkelser viser at omtrent halvparten av blåmeisbestanden (52 %) overlever fra ett år til det neste. På grunn av den lille kroppens relativt store overflate, er varmetapet betydelig og energibehovet stort. For å overleve vinteren må meisene utnytte hvert minutt av dagen til å finne nok mat slik at energibehovet dekkes. I tillegg lagrer de opp reservenæring som små fettdepoter flere steder på kroppen. Det gjelder å ha reserver nok til å klare seg gjennom lange og kalde vinternetter. Blåmeisene prøver å redusere varmetapet ved å overnatte på steder hvor varmeutstrålingen er mindre – under en grein, hulrom i et tre eller fuglekasse. De små blåmeisene lever med så små marginer at sultedøden aldri er langt borte.

Å overleve er imidlertid ikke bare et spørsmål om å finne nok mat. Det gjelder også å unngå å bli mat for andre. Blåmeisene unngår derfor å legge opp for store fettreserver. Å bli for tung gjør fuglene tregere i bevegelsene og sjansen for å bli tatt av rovfugl øker. Den lengste levealderen som er registrert hos en ringmerket blåmeis er 12 år og 4 måneder.