Ulvenåsen

Siden Patran jobbet så måtte jeg finne på litt så jeg slapp å dra hjem for en liten stund. Da ble en nypublisert cache redningen. Ulvenåsen på Hensmoen. 

Mounty og Ronja speidet ivrig etter ulv både til høyre og til venstre. Men noen ulver så vi ikke, men vi fant boksen etter litt leiting fra og tilbake.

På Langedrag derimot fikk vi i det minste et lite glimt av dem, men de var ikke særlig poseringsvillige.

Hint av sommer

Med full rapportering rundt om på FB at det er varmt og godt, men ikke her. Nei jeg sitter med lange ermer og langbukse. Men utover dagen i dag så var det slutt på regn og overskyet vær, sola tittet fram her også og det ble riktig så godt ute. Hundene fikk en runde oppe i havna for å få løpt fra seg litt etter alle dagene med regn. Rart med det, blir ikke noe tur utover den vanlige runden om hengebrua eller ut til Veme når det er dårlig vær. Klarer meg med en time da jeg altså.

Jeg har – i løpet av de siste månedene – tilbrakt et og annet øyeblikk på venterommet hos lege og sykehus, og i løpet av denne tiden har jeg kommet fram til at selve legebesøket er helt ok, det er tiden på venterommet som kan være en prøvelse…

Personlig har jeg ingen problemer med venting.. Tvert i mot synes jeg det kan være greit innimellom... Jeg finner det underholdende å observere mine medpasienter, prøve å gjette på hvem de er, hvordan de er og hva de jobber med (og – for å være helt ærlig – hva som feiler dem) Dersom noen ringer deg og du sier at du sitter på venterommet hos legen, så er du på en måte fredet.. Legens venterom er det vakuumet der ingen maser, ingen krever noe, ingen forlanger noe.. annet enn at du sitter stille og venter til det blir din tur…

Sist jeg satt slik, var på torsdag.. Min vane tro brukte jeg litt tid på å se meg rundt og observere hvem jeg delte dagens ventetid med.. Vi var ni stykker i venterommet.. Foruten to barn, den ene med sin mor og den andre med sin far, en unggutt som gjentatte ganger snakket med noe jeg bare kunne anta var sin mor i telefonen (”jammen MÅ jeg være her? Jammen, kan jeg ikke bare dra hjem? Jammen..! Jamm..! Ja, jeg vet det.. Jada.. Jaaada, det er greit! Ja, ok.. Ha det, da!”) og meg selv, var der tre eldre damer, hvorav den ene satt oppslukt med et medbrakt kryssord, mens de to andre snakket forholdsvis høylytt sammen om samfunnets forferdelige tilstand på generell basis…

Og når en sitter slik, med et utlest ukeblad i fanget, overhører en de mest fantastiske samtaler torsdagens liste ble toppet av denne:

”Jeg sier det, jeg, at det skulle ikke vært lov å la folk sitte her å vente så lenge på hjelp!” sa den ene damen indignert til den andre.. ”De bryr seg altså slett ikke om at folk har annet å gjøre med dagen sin enn å sitte her! Jeg synes det er egoistisk, jeg..! Vet du, jeg har vært her siden det åpnet i morges..!” sa hun, med stramme lepper og øyenbrynene megetsigende hevet.. ”Men i all verden!” svarte den andre, ”er de så forsinket?! Det er jo snart to timer siden! Nårtid hadde du time, da..?!” ”Nei, jeg har ikke time før om tyve minutter, men jeg hadde jo et håp om å få komme tidligere inn, da.. Jeg har et par ekstra ting å snakke med ham om, så…”

Jeg måtte løfte blikket fra det utleste ukebladet... ”vær så snill å smile!” tenkte jeg.. ”vær så snill å si at du tuller…!” men nei, det var ikke en anelse humor – eller et snev av selvinnsikt – å skue i mils omkrets...

Ha en fortreffelig helg!

Rugingen har startet

* *

Blåmeis, Cyanistes caeruleus, art i meisefamilien og en av våre minste meiser. Vanlig i lavlandet nord til Namsos. Blåmeisa er lett gjenkjennelig med den lyseblå fargen på hodet, vingene og stjerten, og på hvite kinn med blåsvart stripe gjennom øyet. Undersiden er gul med antydning til svart bryststripe. 

Legger 8-12 hvite egg med røde prikker, gjerne to kull hvert år. Hannen henter mat til hunnen mens hun ruger i 12-16 dager. Ungene mates av begge foreldrene før de forlater reiret etter 16-22 dager.

Blåmeisa er en akrobatisk fugl som ofte henger opp-ned, av og til etter én fot mens den undersøker om det finnes insekter under en gren eller et løvblad. Den er lite sky og besøker ofte fuglebrett med solsikkefrø og forsyner seg av meiseboller. Blåmeis finnes over det meste av Europa, Nordvest-Afrika, Lilleasia og Iran. Arten er fordelt på 11 underarter.

Den er vanlig i løv- og blandingsskog i lavlandet i Sør-Norge nord til Namsos, mer sporadisk lenger nord. Tilfeldige individer dukker av og til opp i Finnmark. Bestanden av blåmeis har økt siden slutten av 1990-tallet, trolig mest på grunn av økt vinterfôring, men også takket være tilgroing av løvtrær og et mildere klima. Norsk ornitologisk forening har anslått bestanden til mellom 200 000 og 350 000 par i Norge. 

Bestanden varierer fra år til år, hovedsakelig på grunn av harde vinterforhold. Blåmeisene er små fugler som lever nær sultegrensen vinterstid. Kuldeperioder og matmangel tar derfor en betydelig del av hekkebestanden.

Blåmeis kan ligne litt på kjøttmeis, men med lengde ca. 12 cm og vekt 10-13 gram er den klart mindre og er blant de minste meisene. Den er lett gjenkjennelig med den lyseblå fargen på hodet, vingene og stjerten, og på hvite kinn med blåsvart stripe gjennom øyet. De blå issefjærene kan reises. Undersiden er gul med antydning til svart bryststripe. Kjønnene er like, men hunnene er ofte litt blassere i fargene. Ungfuglene ligner de voksne.

De fleste er stedbundne (standfugl), men mange søker inn til bebyggelsen om høsten og er mer eller mindre avhengig av mennesker om vinteren. I motsetning til de andre meisene våre hamstrer ikke blåmeis (i likhet med kjøttmeis) mat til bruk om vinteren. I enkelte år drar mange sørover i september-oktober, et høsttrekk som varierer i omfang. Det er alltid en overvekt av unge hunner i disse trekkene. Unger som klekker sent, utgjør dessuten en større andel enn de som klekker tidlig. Sammen med kjøttmeis er blåmeis den mest utpregete trekkfugl av våre meiser.

Blåmeisa har et rikt stemmeregister. Fuglene er meget vokale, og fra partnerne eller flokkmedlemmene høres jevnlig kontaktlåter som korte og spisse sits, enkelt eller i serie. Lokker med lett skurrende sits it pæ-pæ-pæ og skarpe spitt spitt. Sangen er en trillelignende tonerekke, sit-sitt-sirrrrrrr. En variant er en hakkende tonerekke som innledes med et par fløytetoner fulgt av hui hui pe-pe-pe-pe- pe.

Blåmeisa har et paringsspill hvor hannen i glidende ekstatisk flukt spiller ut vinger og stjert slik at det blå synes mest mulig. Hunnen velger partner, og fargen på issefjærene er viktig for valget. I våre øyne er issen lyseblå - i hunnens øyne reflekterer issefjærene i tillegg ultrafiolett stråling som er usynlig for mennesker. Hunnene foretrekker hanner med sterk stråling. Også hunner reflekterer slik stråling, men den er langt sterkere hos hannen. Blåmeisa hakker ikke ut reirhull selv, men har reir i hule trær eller fuglekasser. Kan også hekke i fjellsprekker, murhull eller andre hulrom.

Hunnen bygger reiret av ull og noen fjær på underlag av mose. I enkelte år kan paret ha to kull; det første i mai og det andre i juli. Hunnen legger ett egg per døgn, tidlig om morgenen. De 8-12 eggene er hvite med rødbrune prikker og ruges av hunnen i 12-16 døgn. Gjennomsnittlig kullstørrelse i Norden er 9,9 egg. Hannen mater hunnen både før eggleggingen og mens hun ruger, noe som er et verdifullt tilskudd til hunnens daglige næringsbehov, spesielt i eggleggingsperioden. Det kan korte ned på rugetida. Hun tigger med skjelvende vinger. Ungene mates av begge foreldrene og forlater reiret etter 16-22 dager.

Reirungene tigger og skriker etter mat, og reiret er derfor ofte lett å oppdage for predatorer. Straks foreldrene gir fra seg alarmrop, kryper ungene sammen, senker hodet og stopper tiggingen. Hunnen overnatter i reirhullet gjennom nesten hele hekketida, ofte også om vinteren. Hannen holder seg et stykke unna og overnatter aldri i reiret.

Blåmeisa er monogam og ca. 75 prosent av parene holder sammen helt til en av dem dør. Bigami (hann med to hunner) er imidlertid vanlig, og utenomparinger skjer ofte; opptil 20 prosent av blåmeisungene kan ha en annen far enn den som mater dem.

Om sommeren spiser de mest insekter og edderkopper, om høsten og vinteren en god del plantekost, blant annet bjørkefrø og kjernene av rognebær og berberis. På matbrettet kan den lille fryktløse meisa være en hissigpropp som bryr seg lite om andre fugler, selv om de kan være større. Solsikkefrø er næringsrik kost og åpnes ved at frøet holdes fast med én fot, eller settes i en barksprekk før fuglen hamrer løs med raske hakk.

Reirungene mates med larver av sommerfugler (særlig av viklere) som er tallrike i noen korte uker på forsommeren. Det er derfor viktig at den mest matkrevende perioden hos ungene sammenfaller med tida for maksimal larverikdom. Kaldt og surt vær med mye regn og få larver kan føre til katastrofe for familien. Blåmeis og kjøttmeis er spesielt utsatt i slike år, og reirunger som lider sultedøden er vanlig.

Etter at ungene er blitt selvstendige, forlater de foreldrenes territorium og farter rundt i småflokker, ofte sammen med kjøttmeis. I denne perioden skifter de unge kroppsfjærene og indre vingedekkfjær, av og til også stjertfjærene. Slike fjærskifter kalles myting.

Svenske undersøkelser viser at omtrent halvparten av blåmeisbestanden (52 %) overlever fra ett år til det neste. På grunn av den lille kroppens relativt store overflate, er varmetapet betydelig og energibehovet stort. For å overleve vinteren må meisene utnytte hvert minutt av dagen til å finne nok mat slik at energibehovet dekkes. I tillegg lagrer de opp reservenæring som små fettdepoter flere steder på kroppen. Det gjelder å ha reserver nok til å klare seg gjennom lange og kalde vinternetter. Blåmeisene prøver å redusere varmetapet ved å overnatte på steder hvor varmeutstrålingen er mindre – under en grein, hulrom i et tre eller fuglekasse. De små blåmeisene lever med så små marginer at sultedøden aldri er langt borte.

Å overleve er imidlertid ikke bare et spørsmål om å finne nok mat. Det gjelder også å unngå å bli mat for andre. Blåmeisene unngår derfor å legge opp for store fettreserver. Å bli for tung gjør fuglene tregere i bevegelsene og sjansen for å bli tatt av rovfugl øker. Den lengste levealderen som er registrert hos en ringmerket blåmeis er 12 år og 4 måneder.

Reinsdyr på Langedrag

Rein eller reinsdyr, partået klovdyrart i hjortefamilien. Om sommeren er reinen mørk brungrå på rygg og sider, undersiden er lys. I vinterdrakt er den lysere. Hårfellingen skjer i juli–august. Det forekommer atskillige fargevarianter, i våre stammer finnes det hvite dyr (albinos). Kroppslengde 185–220 cm, hale 10–15 cm, skulderhøyde 105–120 cm. Bukker veier 70–150 kg; vekter opp i mot 270 kg er kjent. Simla er noe mindre, men enkelte kan bli mellom 40–100 kg. Enkelte kalveløse simler kan bli nesten så store som bukkene.

Både hann og hunn har gevir. Enkelte simler er imidlertid kollet, dvs. de mangler gevir. Geviret er grenet med en tendens til fjøldannelse i enden. Øyestangen hos bukken er også fjølformet. Simlas gevir er mindre og har færre tagger. Bukken kan ha en gevirlengde opptil 147 cm og et samlet antall tagger på opptil 44. Bukkene feller geviret i januar, unge dyr på ettervinteren, drektige simler i kalvingstiden. De nye gevirene vokser fort ut. Bukkenes gevir er utvokst og feies (gnis rene for hud og hår) i slutten av august eller de første dager av september. Simler med kalv og unge dyr feier gevirene i oktober.

Brunsttiden faller i annen halvdel av september og første halvdel av oktober, kalvingen skjer fra slutten av april til begynnelsen av juni. I sommertiden lever de hovedsakelig av gress, urter og blad av vier og dvergbjørk, om høsten eter de også sopp. I regnvær eter de en del lav, fortrinnsvis reinlav. Om vinteren eter reinen det den kan finne av næring på snøbare steder og ved å grave seg ned gjennom snøen. Den viktigste vinterkosten er forskjellige lavarter, men de eter også atskillig lyng og kvist av vier og bjørk.

Reinen forekommer i tundraområder og barskogområder på den nordlige halvkule og på en del av øyene i Nordishavet. Den er innført til Sør-Georgia i Sør-Atlanteren. I Norge forekommer vel 20 stammer av villrein. I Nord-Norge var villrein tidligere meget tallrik, men er nå helt fortrengt av tamrein.

Den ville reinens opprinnelige utbredelsesområde er blitt atskillig innskrenket siden 1700-tallet. Særlig i Europa og Asia er villreinen blitt erstattet med tamreinen i store områder. Enkelte forskere skiller ut flere arter av rein, men de fleste er enige om at det bare er én art med en rekke mer eller mindre klart atskilte underarter. Den nordamerikanske reinen kalles også caribou eller karibu; den er større enn den eurasiatiske.

Helt siden de første jegere kom til landet etter siste istid, har reinen vært blant de viktigste fangstobjektene i fjellet. Og opp til våre dager har reinjakten vært av stor betydning for folk i fjellbygdene. Reingraver, snarer, drivfangstsystemer og pil og bue ble brukt. I våre dager foregår all jakt med rifle og som lurjakt eller stillingsjakt. Fra 1930 har jakten på rein vært strengt regulert. Dette har vært medvirkende til at stammene av villrein har vokst kraftig, og bredt seg utover. Bestanden av villrein i Sør-Norge teller rundt 35 000 dyr; den største stammen finnes på Hardangervidda. Jakttiden er i hovedtrekk i perioden 20. august til 30. september, med visse lokale variasjoner.

Blåmeismor viser fram eggene

* *

I dag viste blåmeismor fram eggene sine i fuglekassa.

Historisk perspektiv...

Om man ser på det hele i litt mer historisk perspektiv... ja så er det ingen grunn til å feire 17.mai...

Da grunnloven ble undertegnet på Eidsvoll 17. mai 1814, ble Christian Fredrik valgt til Norges konge. Men så forlangte den svenske kronprinsen Karl Johan å få besette norske grensefestninger. Dette nektet nordmennene, og det brøt ut krig mellom Norge og Sverige. Krigen ble heldigvis ikke langvarig, for etter to uker tilbød svenskekongen fredsforhandlinger. Han krevde imidlertid at Christian Fredrik måtte gå av og overlate makten til Stortinget.

Christian Fredrik og regjeringen hans gikk med på kravet, og 14. august ble Mossekonvensjonen undertegnet. Den avsa Norge tilbake til Sverige. Norge var i union med Sverige til 1905. Oppløsningen av unionen ble vedtatt av Stortinget 7. juni 1905. I Sverige regnes 26. oktober som dagen for unionsoppløsningen. Det var da kong Oscar 2frasa seg den norske krone.

Vi burde heller feire 26. oktober spør du meg... eller tilnød 7. juni om en vil ha noe mer sommerlig variant...

Elgen på Langedrag

Elgen er Norges største pattedyr, og kalles gjerne «skogens konge». Elg, partået klovdyrart i hjortefamilien. Norges største nålevende pattedyr, med en skulderhøyde opptil 2,3 meter. Vekt hos okser fra 240 til 600 (800) kilo, hos kuene 240–450 kilo. Kort og sterk kropp med høye og kraftige ben. Overleppen er lang og bred, følsom og bevegelig. Pelsen består av tett, kort ull og lange, grå dekkhår. Hannen bærer et gevir med en kraftig vannrett stilt basisstang (rosenstokk). Geviret forekommer i to typer, skovlhorn eller fjølhorn, som har en kraftig og bred plate og stanghorn, som er smale og stangformede.

¨

Elgen er knyttet til skogen. Om vinteren lever den av skudd, smågrener og bark av forskjellige løvtrær, einer, furu og gran; om sommeren av gress, urter og løv, med forkjærlighet for myr- og vannvegetasjon. I sommertiden kan den enkelte steder gjøre skade på åker og eng, om vinteren på skog, særlig unge furutrær.

Brunsttiden ligger stort sett i perioden 15. september til 15. oktober. Elgkua kan bli drektig første gang når den er ett og et halvt år gammel. Drektighetstiden er 9 måneder. Kalven fødes i slutten av mai eller begynnelsen av juni og patter moren til langt utover høsten. Tvillingkalver er vanlig.

Elgen forekommer nå bare i Skandinavia, Finland, det tidligere Sovjetunionen og Polen og dessuten Nord-Amerika fra Alaska sørover til de nordligste av statene i USA. I Norge er den utbredt fra Vest-Agderoppover hele Østlandet, i enkelte strøk av Vestlandet, i Trøndelag og Nord-Norge. Elg kan jaktes i de kommuner som åpner for elgjakt. Jakttiden for elg varierer fra kommune til kommune, men vil som regel foregå innenfor tidsrommet 10. september til 31. oktober.

Elgjakt kan drives på mange forskjellige måter: med eller uten hund, alene eller som del av et jaktlag, som drivjakt, smygjakt og som posteringsjakt. Hund kan brukes både løs og i bånd; løs, på drevet halsende hund er ikke tillatt på elgjakt. De vanligste elghundrasene er norsk elghund grå og norsk elghund svart.

Skrubbheim

Nå nærmer det seg sommer håper jeg, men med regnvær og noen få grader er jeg i tvil. Ulempen er at når varmen kommer så sitter en i skyggen på verandaen og peser. Skal være glad mai snart er over så det blir juni og tid for ferie.

Chacheplukking i regnvær er lite gøy både for to og firbeinte.

Det eneste som er pent i regnvær er steiner, med vann så kommer fargene skikkelig fram.

Om man tar seg tid til å stoppe opp i hverdagen så ser en raskt at stein ikke bare  er gråstein.

I helga var vi på chachetur inn til Vælsvannet i Ådalen, jeg hadde to stykker i kikkerten, men den ene fikk jeg ikke tatt da det satt folk uten for hytta på stranda.

Gå rundt inne i småskauen og surre da, det er ikke fult så morsomt. Det er så alt for mange folk som kommer bort og lurer på hva en egentlig driver med. Det er ikke alle gangene jeg er i hummør til å legge ut i det vide og brede om denne hobbyen.

Lunta er ikke like lang om en er småvåt, sulten, svett og rimelig lei av å sirkle rundt inne i kratt og myr og nå som myggen har kommet også så kan det bli riktig så utrivelig i skauen. Neste beundringsverdig å beholde humøret oppe da må jeg si.

Ronja har ikke tålmodighet til å sitte å vente når jeg leiter. Hun skulle vært med rundt de samme grantrærne for tiende gang hun også. Mounty legger seg og vet at det ikke skjer så mye før jeg er ferdig med det jeg skal.

Under den andre verdenskrig var det en rekke motstandsgrupper i Norge. En av disse gruppene, som hadde utspring i Norges Kommunistiske Parti, var Osvald-gruppa. Osvald-gruppa var delt inn i flere grupper som var spredt ut over hele Østlandsområdet. På Ringerike hadde vi to slike grupper; en i Haug og en på Vågård. Vågårdsgruppa deltok i en rekke sabotasjehandlinger under krigen. I forbindelse med byggingen av Eggemoen flyplass, trengte tyskerne masse trelast fordi man på flystripa brukte et dekke av trelemmer.

En del av sabotasjen var derfor å brenne så mange trelastlager som mulig. I 1944 begynte det å brenne under føttene på en del av gruppas medlemmer, og de måtte derfor flytte på skauen for godt. Dette førte til at hytta "Skrubbheim" ble bygd langt inne på skauen høsten 1944. Her bodde inntil 9 mann vinteren igjennom og til freden kom våren 1945. 3 av dem var russiske krigsfanger som hadde rømt fra krigsfangeleiren på Vågård. Medlemmene av Osvaldgruppa ble levnet liten oppmerksomhet for sin innsats i motstandskampen. Trolig fordi de var kommunister og at Norge og Sovjetunionen raskt kom på hver sin side i den kalde krigen. Etter krigen har hytta "Skrubbheim" forfalt, men har nå blitt bygd opp igjen av foreningen "Skrubbheims venner".

Like nedenfor Skrubbheim ligger Gørrtjern.

Alpakka på Bromma

Vakre, vennlige, beroligende, nysgjerrige, sjarmerende, silkemyke, stolte, nøysomme, sosiale, elegante,  naturlig luksus...

Hva beskriver dette?... En alpakka selvfølgelig! Alpakka på Bromma har en egen hjemmeside for sin alpakkadrift. Jeg er fristet hver gang jeg kjører forbi for å ta en liten stopp for å se litt nærmere på disse dyrene. På fredag bød sjansen seg da jeg var aleine i bilen og hadde all verdens av tid til det jeg hadde lyst til.

Alpakkaen tilhører den Søramerikanske kamelfamilien, sammen med lama, guanaco og vicuna. Bare lama og alpakka holdes som husdyr. Ca. 85% av alle alpakkaer lever i Chile, Peru og Bolivia. 

Fra midten av 1980-tallet, startet eksporten av alpakka til Australia, USA og etterhvert Europa. Det finnes to typer alpakka, suri og huacaya. Surien utgjør bare ca. 3% av totalen. De kan leve i 20-25 år, og på den tiden få 10-15 avkom. 

Drektighetstiden varierer enormt, fra ca. 330 til ca. 390 dager. Det mest vanlige er omlag 345 dager. Tvillingfødsler er veldig uvanlig. Ved fødselen veier criaen 5-10 kg. De er oppe på beina etter få minutter, og ammer moren veldig raskt. 

Etter et par timer har de gjerne tatt sin første løpetur rundt på jordet sammen med de andre dyrene.  De ammer moren i 4-8 måneder. Alpakkahoppen har 4 spener, så criaen suger på dem etter tur. 

En voksen alpakka veier mellom 50-70 kg, og har en skulderhøyde på ca. 1 meter. I tillegg kommer selvsagt den lange halsen. Alpakkaen kan gå ute hele året, bare de har ly for det værste uværet. Et tak og 3 vegger er vanligvis nok. 

De krever tørrfór hele året, og beiter i tillegg på sommeren. Alpakkaen er utrolig småspist. På vinteren spiser de ca. 1 kg tørrfor i døgnet. På sommeren spiser de enda mindre, fordi da beiter de på jordet.  

Alpakkaens ull er egentlig ikke ull i det hele tatt, men hule hårstrå. Det er grunnen til at de isolerer ekstremt bra mot kulde om vinteren, og faktisk holder varmen ute om sommeren.

 I motsetning til saueull, inneholder ikke alpakkaullen lanolin. F.eks. sokker av alpakka tar nesten ikke til seg svettelukt overhode, og ullen egner seg godt til allergikere. Alpakka har en fantastisk fargerikdom fra den helt hvite, til den blåsvarte ullfargen. (16 basisfarger). De klippes en gang i året.

Skjæra på tunet

Første gangen jeg husker sitatet "rolig som skjæra på tunet" er fra Flåklypafilmen. Ja den ordentlige, gamle filmen. Ikke disse nymotens sakene som har ødelagt hele Flåklypa. Om Solan og Ludvig som bor hos Reodor Felgen. Solan er en fugl av rasen "antropomorf skjære" og ble ruget ut av egget i et ospetre nær elven Glomma. Han er en morgenfugl, nonchalant og evig optimist. Han blir som oftest sett i filttøfler og strikkeskjerf. Solan bor på flåklypatoppen sammen med Ludvig og Reodor Felgen. Solan er også eier av en trehjulsmoped som han bruker flittig når han skal skaffe penger til byggingen av Il Tempo Gigante. Solan blir også svært sjarmert da han ser lille Soline første gang. Solan er en liten fugl som er frampå, i motsetnign til sin gode venn Ludvig. Solan er kjent som løpegutt, men driver også Solan Gundersens Detektivbyrå. 

Skjære, Pica pica, art i kråkefamilien. Fuglen er rundt 50 cm lang, hvorav stjerten utgjør 20 til 30 cm. Den svart-hvite drakten og den svært lange stjerten med grønn metallglans gjør skjæra umiskjennelig. Også i flukt er den karakteristisk med sine raske vingeslag avløst av korte glideflukter. Skjæra er blant våre mest intelligente fugler og har som eneste fugl bestått speiltesten. Den forstår at det er seg selv den ser i speilet. 

Skjæra hekker i hele Norge og har sterk tilknytning til bebyggelse. Paret bygger et overbygd, stort og rundt kvistreir med en eller to innganger fra siden, som oftest i et tre. Nytt reir bygges hvert år, ikke sjelden oppå gamlereiret. Legger i april – mai seks til åtte blekgrønne egg med grønnbrune flekker. Hunnen ruger vanligvis alene i 17-18 døgn og blir matet av hannen. Ungene forlater reiret etter vel tre uker.

Standfugl som finnes over hele landet, i stor grad nær menneskelig bosetting, trolig som en beskyttelse mot eggrøvere som blant annet kråker. Skjæra er utbredt over hele Europa med unntak av Island, til Øst-Asia og i Nord-Afrika. Arten er fordelt på ti underarter. Norsk ornitologisk forening har beregnet at det hekker mellom 100 000 og 200 000 par i Norge.

Kjønnene er like, men hannen er gjennomgående rundt ti prosent større enn hunnen. Ungfuglene ligner de gamle, men stjerten er kortere, metallglansen mangler og halsen virker tynnere. Fjær slites og må skiftes ut; det kalles fjærfelling eller myting. De voksne skjærene starter fjærskiftet ut på sommeren etter hvert som ungene finner mat selv. Fellingen kan skje så raskt at fuglene kan få nakne parter på hode og hals. Fuglene ser lite pene ut rundt slutten av juli, men i slutten av september har skjærene ny og fin drakt som skal holde til neste sommer. Ungene skifter alle kroppsfjær allerede første sommeren, fra midt juli til ut i oktober. Dette første skiftet omfatter aldri vinge- eller stjertfjær. Først når ungene er ett år gamle skiftes alle fjærene.

Skjæra er en standfugl, som er svært stedbunden; selv lengst nord i Finnmark holder den stand vinterstid. Som oftest hese og skrattende og lite musikalske lyder. Lokketonen er skvatrende sjakk sjakk sjakk, mens varsling består av raske og stakkato serier av tsje-tsje-tsje… Når de oppdager nærgående katter, er lyden svært intense serier av tsche-tsche-tsje-tsje. Sangen er en lavmælt, litt kvitrende gnissing, som høres selv på kalde vinterdager. Også pludresang synges av paret når de koser i lag.

Skjæra er monogam, og paret holder sammen gjennom hele hekkesesongen, enkelte i flere år. Rundt en tredel skiller lag hvert år. Paret bygger sammen et overbygd, stort og rundt kvistreir med én eller to innganger fra siden, som oftest i et tre, men kan også plasseres i en stor busk, under et husmøne, i høyspentstolper eller lignende. Skjæra er eneste kråkefugl som bygger tak over selve reirskåla. Reirbyggingen starter gjerne i siste halvdel av februar og det tar rundt 40 dager fra første kvist til reiret er ferdig. Selve reirskåla består av jord, leire og strå og er fôret med fine rottrevler. Paret bygger nytt reir hvert år, av og til oppå gamlereiret.

Etter byggeperioden går det ti til elleve dager før eggleggingen starter. Eggleggingen skjer ofte i slutten av april, avhengig av territoriets kvalitet. Vanligste kullstørrelse er sju egg, som utgjør rundt 30 prosent av hunnens vekt.

Ungene klekkes nesten nakne og blinde. Øynene åpnes når de er seks til åtte dager gamle. Hunnen varmer ungene til de er et par uker gamle. Hannen bidrar ikke i dette, men mater hunnen når hun er i reiret.Ved klekking veier en unge under ti gram. Tre uker senere er vekta nær 200 gram; det er rundt 80 prosent av de voksnes vekt. Ungene forlater reiret når de er rundt 45 dager gamle og leter da etter mat på bakken. De blir imidlertid uavhengige av foreldrene først når de er 70 til 80 dager gamle. Mange dør i denne perioden.

Skjæra markerer territoriet ved å sitte godt synlig i en tretopp, enten i selve reirtreet eller nært dette. På gode reirområder utkjempes det ofte kamper om reirplassene. Nytt territorium kan enten skaffes ved å erstatte en fugl som har dødd (som oftest en hunn fordi hunner har større dødelighet enn hanner), ved å presse seg inn i grenseområdet mellom allerede etablerte territorier, eller ved skjæreting; flere ikke-hekkende fugler som provoserer et territorielt par rett før eller under reirbygging. Selv om eierne forsvarer territoriet intenst, hender det at aggressive oppviglere går av med seieren. Blant disse ikke-hekkende fuglene er det de med høyest sosial rang som lykkes. Rundt en tredel av nyetableringene skjer som et resultat av skjæreting. Fugler som ikke lykkes i å etablere seg, farter omkring i løse flokker. De fleste er ett år gamle, men også toåringer er blant disse ikke-hekkerne. Svært få ettåringer hekker, og nesten ingen får fram unger.

Skjæra er en alteter som spiser insekter, edderkopper, snegler, meitemark, mange andre virvelløse dyr, dessuten åtsler, matrester, egg og unger av småfugler. Er kjent for å trekke stærunger ut av fuglekasser. Sensommer og høst tas mange sorter bær, korn samt smågnagere og småfugler. De små reirungene mates med fluer, sommerfugler og edderkopper, eldre unger får larver av stankelben, årevinger og biller. Ufordøyde rester gulpes opp som gulaktige boller; rundt tre cm lange og vel én cm tykke. I likhet med andre kråkefugler hamstrer skjæra mat. Den gjemmer matbitene på bakken både i gras og i snø.

Voksne har en årlig dødelighet på rundt 30 prosent, det vil si at gjennomsnittlig levealder etter de første kritiske månedene er rundt tre år. Av de mer enn 10 000 skjærene som var ringmerket i Norge inntil 2016, er 5090 påvist senere. Av de 449 som ble funnet døde, var 54 prosent skutt, andre var døde i feller eller satt seg fast i garn eller bærnot, eller drept i trafikken. Dødeligheten blant skjæreungene er høy de første månedene etter utflyging av reiret, og stort sett opplever bare hver femte ungfugl april året etter. Skjæra kan bli over 16 år, en tam fugl ble faktisk 20 år gammel. Eldste ringmerkete skjære i Norge ble 16 år og 11 måneder.

Kråkefuglene er blant våre mest intelligente fugler. Forhjernen og det kognitive senteret, senteret for intelligens og bevisste handlinger, er spesielt stort hos kråkefuglene. Flere eksperimenter har vist at de kan foreta vurderinger som krever høy intelligens. Et tegn på høy intelligens er speiltesten: et individ ser seg i et speil og forstår at det er seg selv det ser. Skjæra er til nå den eneste fuglen som har bestått denne testen. Andre som har klart dette er større aper, delfiner, spekkhoggere og elefanter.

Det har vært knyttet mye overtro til skjærer. Å rive ned reiret fra tuntreet betydde ulykke. Hekser som var på vei til Bloksberg på skjærtorsdag red ofte på skjærehaler i stedet for kosteskaft. Skjæra ble også betraktet som god værprofet; en bråkende og skvatrende skjære betydde regn, hvis en oppdaget fuglen fra høyre ble været godt, ble den oppdaget fra venstre ga det varsler om både storm og regn. Gikk skjæra i plogfurene eller på nyslått eng, ble det godt vær. Var skjæra den første fuglen i juleneket, ble neste år et kleinår.

Jakt på skjære er tillatt i hele landet fra 10. august til siste dag i februar.