Nyttårsrakettene er noe som alle nye år blir introdusert med. Jeg har alltid likt dem, og det ser ut som Sofie har den samme entusiasmen som meg.
I fjor våknet hun av de første rakettene, vi satt i vinduet med alle lys slukket. I år vekket Kenneth henne, så vi kunne se ut av vinduet alle sammen. Jeg var et par minutter på verandaen for å ta noen bilder av rakettene som naboene sendte opp.
Jeg har aldri kjøpt egne raketter, men trenger ikke det når naboene har brukt sine penger på slikt.
Til neste år har jeg lovet Sofie at vi skal dra til Hønefoss så hun får se mange. Jeg tror det kun er et tidsspørsmål før det blir forbudt med privat oppskyting av fyrverkeri.
Når rakettene var ferdige gikk jeg og Sofie for å legge oss. Kenneth og Ingrid dro hjem så de kunne sove lenge inn i det nye året.
De hadde nok fått sove med Sofie hjemme også, for hun våknet ikke før halv ti på morgenen. Vi sto ikke opp med en gang, for hun ville kose seg. Kose seg ville hun vel egentlig resten av dagen også.
Jeg hadde ikke noe imot å kose oss jeg. Frokost i pysjen og litt godt, druer og blåbær og tv titting. Det er Svampebobfirkant som er den store for tiden,
Ingrid og Kenneth skulle pilke, så avtalen var at jeg skulle kjøre henne på Langvannet litt utpå dagen og avlevere henne der. Jeg er ikke så fan av pilking, så det holdt med turen for et par dager siden. Det var lenge siden vi hadde besøkt dyra på Veme, så hun lurte på om vi ikke kunne kjøre dit først. Jo klart det.
Noen sendte opp 3-4 nødbluss. Det er uvanlig på disse kanter på nyttårsaften.
Nå er det et nytt år å ta fatt på. Jeg jobbet på fredag, for å få en myk start på månedsavslutning og årsavslutning.
Jeg tok bilen inn til Fonkebakken, for jeg tenkte at jeg ikke skulle bli utslitt før jeg kom til sola. Jeg hadde vel ikke rukket dit på nyttårsaften heller om jeg skulle gått hjemmefra. Jeg kom litt seint igang og da blir sola fort borte på ettermiddagen.
Det var ikke mange kuldegradene, men i sola var det 0 omtrent.
Da lastbærersporene tok av fra veien og gikk mot toppen av Snaukollen, ja da var det bare å ta den veien. De var forholdsvis flat og ikke minst tæla så jeg var ikke potensielt særlig utsatt for å vri kneet om jeg gikk litt forsiktig. Da er ikke oppoverbakker noe problem.
Hundene nyter tiden uten bånd, det er ikke mer enn 3 måneder så er det båndtvang igjen.
Bella venter på at jeg skal komme meg oppover.
Men hjulsporene ble etterhvert fylte med is når det ble brattere i terrenget.
Når man kommer litt opp i skråningen kan jeg så si se hjem.
Til og med Norefjell kan man spotte i det fjerne,
Men vi er langt fra toppen av Snaukollen, så da er det bare å finne den beste traseen videre. Mitt mål var å unngå kvister og is, så da var det ikke veldig mange valgene igjen.
Hailey så ut til å stortrives på denne runden. Greit med en god luftetur før kveldens rakettfest.
De siste meterne var ganske bratte, men det er bare å ta tiden til hjelp og krabbe seg opp.
Med høydemetrene så kommer også utsikten.
Skodda ligger over Soknedalen.
Vi kom på toppen og kunne se oss om for å se på utsikten. Jeg har gått opp på Snaukollen en gang tidligere for 4 år siden.
* *
Så når man er der på toppen må man nyte utsikten, helt ut til Heradsbygda, Holleia, opp til Sokna og Norefjell og tilbake til Rishuet.
Det ble en god del stemningsbilder denne siste dagen i 2025.
Jeg skjønte ikke hva jentene plutselig ble så veldig fokusert på, men etterhvert fikk jeg se en godronsetter som svinset på kanten av gruppa.
Varga bare fulgte med, men Bella var litt mer nysgjerrig.
Vi kom inn på den blåmerkede løypa som går inn til Ellingseterkoia. Der har jeg heller ikke vært, men da skal jeg gå opp via Flismoen og opp til Rishue.
Merkinga videre var grei å følge. Vi møtte en annen som også var på tur, så det ble nyttårsønske og litt småprat før vi gikk videre.
Stien forsvant nedover lia
Nede der skiløypa pleier å gå ved mastene ved Igletjern var det mye vann som hadde rent og frosset til tjukk is.
Det var ikke så enkelt å se hvor det var best å ta seg fram.
Det tok sin tid, men jeg kom fram uten for mye styr og ikke minst sklei jeg ikke.
Vi rakk ned til Igletjern før sola ble borte.
Det var mye rim i lyngen der som glitret i sola.
En liten lineup i ettermiddagssola i kanten av Igletjern
God stemning på årets siste dag.
Varga holdt seg i kanten på tjernet
Vi fulgte veien tilbake til bilen, for på kvelden skulle Kenneth, Ingrid, Sofie og pappa komme på middag.
Måtte det nye åre fortsette som det gamle sluttet.
Utrolig lav solgang ennå, så bommet litt med solkosen i dag. Men vi hadde med mer enn nok ved til bålet, så fryse skulle vi ikke gjøre.
Nok av skinnfeller og varme klær, så skulle vi klare å slå ihjel noen timer på tirsdag.
Å ha med meg på tur er litt som å ha med unger på tur. Man må ha med litt tidsfordriv, for pilking bringer slett ikke fram den store entusiasmen hos meg. Men jeg tenker på andre, så jeg lurte på om Kenneth, Ingrid og Sofie ville være med å grille pølser i Brekkebygda i dag. Ja så kunne de jo ta med seg ei pilkestikke om de ville. Jeg hadde fylt opp bilen med hunder og fotoutstyr, skinnfeller og tjukke klær. Så jeg var klar for kos på land.
Sofie med broddene hun fikk til bursdagen sin, kakao i koppen og saueskinn under runpa. Jo da er det nesten kos å være på pilketur.
Men det skulle gå både vinter og votter før det ble noe fisk. Det var en gjeng der med batteriborr og enda mindre tålmodighet enn meg. De satt knapt 4 minutter ved hullet før de spant 20 meter lenger bort og boret nytt hull. Jeg som var av den oppfattelsen at pilking var en avslappende hobby med kos.
Tjukk stålis, så det var ikke noen fare for at vi skulle gå gjennom isen med det første. Isen hadde mange lange sprekker, det kommer av alle kreftene som er i isen når den legger seg og "gror" tjukkere. Når det blir kaldere, trekker isen seg sammen. Siden den sitter fast, skaper denne sammentrekningen enorme spenninger som fører til sprekker og brak, ofte kalt "drønn".
* *
Jeg hadde med drona for å få litt trening med den. Jeg hadde lovet Sofie å prøve også, men med vondt kne og litt korte armer til alt jeg hadde på meg og den tjukke dressen hennes, så endte det med at vi måtte ha litt assistanse fra Kenneth for å få litt oversikt over hvor drona var når Sofie styrte. Det var jo noen andre folk der og ikke minst noen øyer med trær på. Men synes resultatet på filmen ble bra jeg, tatt i betraktning at det var to amatører som regjerte.
* *
Når Kenneth fikk styringa så ble det både mer flyt og litt mer struktur over det. Det er fint i Brekkebygda da.
Isen ga ikke godt fotfeste for hundene, kald er den å sitte på også. Så de ble bundet i hvert sitt tre.
Jeg og Sofie gikk opp på lang for å tenne opp bålet. Litt for å varme oss, og litt for å forberede pølsegrilling. Pølsene blir best på glør, ellers blir de rimelig svarte utenpå og kalde inni.
Hundene slo seg til ro og fulgte med på det som skjedde ute på isen.
Det er spennende når en hører dronesuset før en ser den. Hvor kommer den egentlig, og hvor høyt kommer den. Sofie er flink til å spotte den.
Se Bestemor, nå kommer den!
Når bålet begynner å bli høvelig så blir det varm kakao. Da er det veldig kjekt med hjelp til å røre i koppen, så pulveret løser seg opp.
Bella venter på pølser
Hailey tar livet med ro, men det leita nok på å være med på pilketur. Om kvelden når vi fikk fyr i ovnen så snorket de ganske jevnt alle tre.
De som synes man må ha bål når man er på tur er jeg ikke enig med. Jeg unngår stort sett bål etter beste evne. Man må jo putte alle klærne til vask når man kommer hjem og hoppe i dusjen for full innsåping. Noe verre lukt enn sur bålrøyk skal man leite en god stund etter.
Varga blir foret med kongler mens vi venter på at bålet skal bli glør.
Bella lurte på hva Varga hadde fått å tygge på.
Ingrid var sulten og tjuvstartet på grillingen
Grillpølse varmet på bål smaker kjempegodt
Når sola gikk ned dro turbopilkerne som hadde stresset rundt på isen. Da hadde Sofie lyst til å prøve noen av pilkehullene de hadde boret opp. Kenneth fant fram to pilkestikker og de valset bortover mot nærmeste hull.
Sofie hadde ikke nappet mange gangene før den første fisken var oppe av isen.
Noen stor fisk var det ikke akkurat, så for å få middag var det bare å fortsette videre.
Sofie sto der så tålmodig og nappet i stikka.
Den neste var i det minste to munnfuller, så det var håp om brukbar fangst på tirsdag. om det skulle fortsette sånn.
Imponerende tålmodige de der, de ligner ikke på meg.
Jeg og Ingrid pakket sammen og lempet skinnfeller og sekker, stoler og annet pikkpakk opp på akebrettene. Hundene dannet baktropp, for de var rimelig stivbeinte på isen,
Litt tullball ble det tid til også. For når jeg finner fram fotoapparatet så elsker hun å posere.
Luringen til bestemor det...
Om ikke annet så ble det en god middag til Chilli.
