torsdag 16. juli 2015

Det var ikke sånn i gamledager


Gamle dager og gamle dager, om jeg husker gamledager, da må jo jeg være steingammel også... og DET er en ting jeg slett ikke er! Jeg er født i forrige århundre, så da må jeg jo minst være 16 år! Men så har jeg unger som er født i forrige århundre også... da må jeg jo brått ha passert 30... men bare så vidt!


Jeg husker en hverdag uten telefon, vi måtte til naboen om vi skulle ringe. Men på grunn av pappas jobb som brannmann så måtte vi ha telefon etterhvert, Men den fikk ikke jeg lov å bruke, for det var dyrt å ringe. Man måtte ringe i helgene eller etter klokka fem om ettermiddagen. Da var det litt billigere. På dagen kostet ett tellerskritt som det het, en hel krone! Om dette skrittet var ett minuttm eller om det var tre minutter er jeg ikke sikker på, Men det var dyrt og man brukte ikke denne store grå klumpen med mikrofon og høyttaler i enden av en krøllete ledning uten at det var grunn til det, 


Så ble det utvikling, man fikk sånne små bokser som peip når noen skulle ha tak i deg. Så måtte du løpe til nærmeste telefon for å ringe og høre hva det var. Sånne bokser var for personer med veldig viktige jobber. Pappa hadde ikke personsøker, så brannmann var ikke viktig ok. Om man ikke var hjemme så var det sånne røde store bokser med rutete vinduer som det var telefon inni. Der kunne man putte på kronestykker for å få summetone så man kunne ringe,


Så ble det utvikling på telefonen, vi fikk knapper å trykke på isteden for en skive som gikk rundt med huller for hvert tall. Det var da disse maskinene kom som gjorde at telefonen ble en irriterende oppfinnelse. Spesielt firmaer trodde dette var en flott ny ekstraservice for kundene sine. Velkommen til Amøbes firmatelefon, gjelder din henvendelse fakturaer press 1, gjelder det klager press 2, gjelder det bestilling press 3.... Ja så sto du der da om du fortsatt hadde en sånn telefon med hjul med hull i.


Etterhvert ble telefonen dobbelt så stor med kjempeantenne og uten ledning! Den kalte dem mobiltelefon, fordi du kunne dra den med deg alle steder. Så ble disse boksene mindre og mindre og antennen ble kortere og kortere... og flere og flere kjøpte seg sånne saker. Jo da jeg har sånn sak jeg også, men jeg har den ikke med meg over alt, jeg er ikke alltid sikker på hvor den befinner seg engang. Jeg er ikke på internett med den, bare poster ett bilde eller to på instagram. 


Nå har folk denne boksen i hånda HELE tiden og piper det i den så MÅ det sjekkes med en eneste gang. Vet ikke om de tror det blir borte om de ikke ser fort nok jeg. Om den ringer så må de ta den og de må snakke leeenge. Da reiser jeg meg opp og går jeg. Jeg har faktisk dratt hjem et par ganger også fordi folk ikke prioriterer meg når jeg er der i fysisk person, isteden for i andre enden av en sånn boks. Jeg blir skikkelig sur og grinete om det er sånne låtende bokser som ikke klarer å holde fred når jeg er i nærheten. 


Nei jeg vil tilbake til gamledager da denne boksen satt fast i veggen med kontakt, og om man var litt langt unna så hørte man dem ikke. Ikke så man at den hadde bråket heller, den så faktisk helt lik ut. Og ikke minst det var dyrt å bruke den, så den holdt mest fred!


Når jeg er på ferie så legger jeg den igjen hjemme. Man trenger ikke å være tilgjengelig og i nærheten til enhver tid. Hvor mange er det ikke som har avbrutt ferien sin fordi de har fått trist budskap? Nei, nyt ferien, du får tidsnok vite hva som skjer i omverden. 

onsdag 15. juli 2015

Blomsterbarna


Da jeg var liten så var sommerens høydepunkt når markjordbærene endelig var modne. Nå som forholdsvis voksen så frister de ikke så mye. De vokser i veikanter, der er det slett ikke reinslig med både bilstøv, eksos og ikke minst hundetiss og endel søppel. Nei skal en spise markjordbær nå, så må man til skogs.


Blåklokkene vaier i vinden.


Småfuglene følger nøye med hvor vi går, nærmer vi oss redet så er det fult leven for å få oppmerksomhet.


En annen sommergesjeft jeg hadde, var å fange humler på glass. Syltetøy glass med lokk. Putte noe blomster nedi så en kunne studere hvordan humlene samlet sammen nektar og pollen for å frakte det med seg videre. Når humlene arbeider så er de veldig lette å lure ned i et glass. Så må en være rask med å få på lokket. Var vi flere så var det om å gjøre å samle flest mulig i ett glass uten at noen rømte.


Etter at jeg ble voksen er det mer gøy å ta bilde av dem, enn å fange dem en periode for å slippe dem fri igjen, For når jeg var liten så var det ikke digitale kamera, vi hadde kamera som tok 24 eller 36 bilder på en film. Så måtte vi til byen for å levere dem i en fotobutikk. De måtte sende den til et laboratorium, så vi måtte vente en uke på å få hente bildene i butikken igjen. Etter hvert ble det litt utvikling, så vi kunne putte filmen i en pose selv, og sende den i posten. Så fikk vi bildene i posten sammen med en faktura. 


Det er et fraflyttet hus litt lenger bort i veien her. Der har hagen fått leve sitt eget liv hvor lupinene virkelig har tatt over. Tror det finnes alle lupinersvarianter i denne hagen,


En blomst er sammensatt av en drøss av små blomster


Noen korte og andre veldig lange


Noen har blomster tett i tett, mens andre er det lengre mellom


Koselig gammelt tømmerhus. Når jeg var liten hadde dem kuer der. Også dyrket de kjempestore gulrøtter. Skoleveien min gikk forbi denne gården, så noen ganger fikk jeg en gulrot på veien hjem.


Det var mange unger der, men alle hadde flyttet hjemmefra bortsett fra en gutt som var ett år eldre enn meg. 


I denne hagen er det peoner også. Jeg har sneket meg til noen avleggere av denne som jeg har plantet i egen hage. 


Det eneste som er dumt med peoner er at det er så få dager fra knupp, blomst til vissen.


I sånne hager er det som regel ett yrende dyreliv, hvor ikke alle er like pene å se på som sommerfuglene og humlene.


Det som er rart i sånne hager er at det nesten ikke er ville blomster der, hageblomstene dominerer fullstendig.


Skal man ta bilde av de ville blomstene, så må man i veikantene.


Geiterams


Mye pene blomster


Kos dere!


Ingen grunn til panikk?


Endelig ble det onsdag igjen og mamsen hadde fri fra jobb. Da blir det langtur på meg og noen av pelsdottene.


Godt når det er sommer og sol, da nyter vi dagene. Mamsen er litt aktiv da, så det blir ikke mye slaraffenliv på verandaen før på ettermiddagen etter både turer og poseringer.


Poseringer er ikke så slitsomme da. Da må jeg bare passe på at jeg ikke blir borte bak en av pelsdottene. Jeg må jo komme med på bildet jeg også, det er da tross alt jeg som har denne bloggen! Kan jo ikke ha en blogg med bare bilder av alle andre og ikke meg?


Når vi er oppe i havna her så er det noen spor å sjekke ut. Lukter som går på kryss og tvers iløpet av natten, jeg må jo finne ut om det har vært noen nye her siden sist jeg var her.


Blåbærene er det litt tidlig på, de er grønne ennå og lukter ikke spiselig. Da er det bare å vente da, til de blir blå og saftige.


Jeg, Tessy og Malin på tur.


Når vi kommer bort i sånne kvister så er det best å holde seg i nærheten av mamsen, så hun får plukket noen av kvistene ut av pelsen min. Blir det for mange om gangen så er det så vanskelig å løpe fort. Da er det greit å bli kvitt de lengste forholdsvis kjapt.


Men jeg kan jo ikke bli kvistplukket for lenge om gangen, for da kommer jeg langt etter de andre. Da kan det jo hende at de finner nye spennende ting lenge før jeg får teften av noe som helst.


Men iiiiiiiik!!! Når vi kom hjem fra skauturen så lå det et lik på gårdsplassen!!!


Hva har skjedd når vi var borte??? Hadde det kommet noen  og  kjørt over en av pelsdottene?


Mamsen, mamsen hva skal vi gjøre???


Løp, løp! 


Heldigvis så var det ikke noe lik da, det var bare en pelsdott som var lei av å vente på at vi skulle komme tilbake fra tur, som hadde lagt seg til å sove. Og sove det skal jeg gjøre også etter en sånn tur.

tirsdag 14. juli 2015

Hva skjedde egentlig?


Jeg må si at jeg har fryktelig dårlig husk, men når jeg ser på gamle bilder så dukker minnene opp... ett etter ett. På bildet er jeg vel en 4-5 år tenker jeg. Pusen husker jeg ikke, men den var tydeligvis ingen villkatt. Den godtok både sløyfe rundt halsen og ligge på ryggen, så den koste seg nok. Puser kom det titt og ofte på besøk, ikke til meg, men for å spise mus. Villkatter stakk det stadig innom, men uheldigvis så var ikke alle like kosete. Men fikk jeg lokket dem til meg, ja så ble det kos om de ville eller ei. Etter at en beit meg skikkelig i hånleddet, klorte opp hele magen min og tisset på meg. Nei etter det sykehusbesøket, stivkrampesprøyte og bandasje i ei uke. Da var det ikke fult så gromt med puser lenger. Nå i voksen alder så er jeg blitt allergisk mot dem. Jeg kan klappe dem, men jeg kan ikke ha dem nære ansiktet og jeg må vaske hendene.

I og med at jeg er oppvokst på gård med stor låve som var full av høy til å hoppe i. Jeg hoppet fra andre etasje og ned i underloven. Jo seinere på året det var, jo lengre var det å hoppe ned, for høyet ble presset til store bunter. Jeg var alltid med farfar å presse høy. Det var en stor maskin som sto midt i loven, der måtte en stappe masse høy ned i ett hull og når hullet var fylt så tråkket en på en pedal og en tung buffer presset høyet sammen. Når rommet som høyet ble presset inn i var fult, så ble det tredd ståltråd gjennom, ut på andre siden og tilbake. Ståltråden ble strammet og klippet og høybunten ble dyttet ut på golvet. Så slepte vi den bort til vekten. Vekten var et lodd som hang i en kjetting fra taket. Høyballene veide mellom 50 og 60 kg. Vekten ble nøye skrevet ned på en lapp og surret rundt ståltråden. Så ble de stablet. 

Seint på vinteren kom det store lastebiler fra Vestlandet for å hente høyet. Da var det min jobb å ta av papirlappene med vekten på, samle dem sammen og regne dem sammen for å se hvor mange kilo høy det var på lastebilen. Sjåføren ble alltid bedt inn på mat når de var ferdig lastet. Lastebilsjåføren var alltid høy og mørk og snakket et språk jeg ikke forsto. Etterpå har jeg fått vite at han var jo bare fra Førde og snakket norsk. På jobben så er lastebilsjåførene fremdeles mørke, men de er blitt mye lavere og tykke, men de snakker fremdeles et språk jeg ikke forstår. Ikke fra Førde, men Litauen, Polen og annet i Øst-Europa. 


Dyr har alltid vært min store lidenskap. Jeg ønsket meg hest så lenge jeg kunne huske, alle pengene gikk rett på sparebøssa for å spare til hest. Innerst inne visste jeg vel at jeg aldri kom til å få noen hest, så jeg manglet stadig penger til ørene. 


Stor var gleden da jeg fikk være med å trene en kaldblodstraver. Haugs Siri. Jeg syklet en mil opp til Sokna for å sitte på og syklet hjem når det ble kveld.


Men jeg fikk låne en, helt fra våren til høsten. Nussi. Sal fulgte ikke med, så balansen ble utrolig bra iløpet av sommeren. 


Som ensom jente i klassen på barneskolen, så ble det stor overgang å komme på ungdomsskolen. Fra en fådelt skole med tre klasser i et klasserom til en klasse som var delt i to klasserom. Marit kom flyttende i nabolaget og hun hadde to hunder. Charly og Bella. Vi gikk ofte turer i nabolaget og hundene var med. Tror kanskje jeg var pådriveren til å ha med hunder på tur. 


På ungodmsskolen ble jeg også kjent med Ingvill, hun hadde egen hest og gikk på rideskole i Hønefoss. Etterhvert som en ble eldre endret også omgangsvennene seg. Etter ungdomsskolen skiltes veiene og det blir liksom ikke det sammen når en går på forskjellige skoler eller jobb iforhold til skole.


Etter endt russetid så kom det ennå et veiskille i venneflokken. Vi var fire stykker som hadde hengt sammen fra ungdomsskolen, men nå begynte "voksenlivet". Og alt det innebar. Vi feiret Nyttårsaften, St.hans og sommerferiene sammen. Hver helg enten hos hverandre eller på en eller annen hyttetur. Hang på bensinstasjonen på Sokna, først med sykler, så med mopeder og til slutt med biler. Når en ser tilbake så kan en jo tenke, hva tenkte jeg om livet da, og hva har det egentlig blitt til... 

En blogg jeg følger med på i dann og vann tar for seg endel forskjellige temaer, og for en tid tilbake var dette temaet. Nåtiden informerer fortiden. Tror kanskje ikke jeg skal dra den om livet mitt...  

Hest ble til hunder
Barnløs, ja for unger var bare noe forbanna herk som var i veien og ikke skjønte noe, til å få tre stykker selv. Mamma var oppriktig bekymret for hvordan det ville gå når jeg fikk min første. Jeg hadde aldri skiftet ei bleie på noen noen gang. 
Gifte seg, aldri i verden! Så ble jeg nå først forlovet, så forlatt, før jeg ble gift...
Har alltid hatt  sterke meninger og stått ved dem, akkurat det har ikke endret seg, men livet ble på langt nær som jeg hadde tenkt meg. Men ble det verre eller bedre?


mandag 13. juli 2015

I natt så drømte


I natt jag drömde något som jag aldrig drömt förut jag drömde det var fred på jord och alla krig var slut Jag drömde om en jättesal där statsmän satt på rad Så skrev dom på ett konvolut och reste sig och sa: Det finns inga soldater mer, det finns inga gevär och ingen känner längre till det ordet militär På gatorna gick folk omkring och drog från krog till krog och alla drack varandra till och dansade och log. I natt jag drömde något som jag aldrig drömt förut jag drömde det var fred på jord och alla krig var slut I natt jag drömde något som jag aldrig drömt förut jag drömde det var fred på jord och alla krig var slut



søndag 12. juli 2015

Nyter sommeren


I skyggen på verandaen nyter Malin late sommerdager. Der har hun god utsikt om det kommer noen nede fra veien eller om en av oss skal ut en tur.


Skulle det bli for varmt er det bare å ta seg en tur til nabo'n for å vete pelsen.


Det er ingen av hundene som har lyst til å gå hjem igjen når vi holder på i bassenget