Hva skjedde egentlig?

Jeg må si at jeg har fryktelig dårlig husk, men når jeg ser på gamle bilder så dukker minnene opp... ett etter ett. På bildet er jeg vel en 4-5 år tenker jeg. Pusen husker jeg ikke, men den var tydeligvis ingen villkatt. Den godtok både sløyfe rundt halsen og ligge på ryggen, så den koste seg nok. Puser kom det titt og ofte på besøk, ikke til meg, men for å spise mus. Villkatter stakk det stadig innom, men uheldigvis så var ikke alle like kosete. Men fikk jeg lokket dem til meg, ja så ble det kos om de ville eller ei. Etter at en beit meg skikkelig i hånleddet, klorte opp hele magen min og tisset på meg. Nei etter det sykehusbesøket, stivkrampesprøyte og bandasje i ei uke. Da var det ikke fult så gromt med puser lenger. Nå i voksen alder så er jeg blitt allergisk mot dem. Jeg kan klappe dem, men jeg kan ikke ha dem nære ansiktet og jeg må vaske hendene.

I og med at jeg er oppvokst på gård med stor låve som var full av høy til å hoppe i. Jeg hoppet fra andre etasje og ned i underloven. Jo seinere på året det var, jo lengre var det å hoppe ned, for høyet ble presset til store bunter. Jeg var alltid med farfar å presse høy. Det var en stor maskin som sto midt i loven, der måtte en stappe masse høy ned i ett hull og når hullet var fylt så tråkket en på en pedal og en tung buffer presset høyet sammen. Når rommet som høyet ble presset inn i var fult, så ble det tredd ståltråd gjennom, ut på andre siden og tilbake. Ståltråden ble strammet og klippet og høybunten ble dyttet ut på golvet. Så slepte vi den bort til vekten. Vekten var et lodd som hang i en kjetting fra taket. Høyballene veide mellom 50 og 60 kg. Vekten ble nøye skrevet ned på en lapp og surret rundt ståltråden. Så ble de stablet. 

Seint på vinteren kom det store lastebiler fra Vestlandet for å hente høyet. Da var det min jobb å ta av papirlappene med vekten på, samle dem sammen og regne dem sammen for å se hvor mange kilo høy det var på lastebilen. Sjåføren ble alltid bedt inn på mat når de var ferdig lastet. Lastebilsjåføren var alltid høy og mørk og snakket et språk jeg ikke forsto. Etterpå har jeg fått vite at han var jo bare fra Førde og snakket norsk. På jobben så er lastebilsjåførene fremdeles mørke, men de er blitt mye lavere og tykke, men de snakker fremdeles et språk jeg ikke forstår. Ikke fra Førde, men Litauen, Polen og annet i Øst-Europa. 

Dyr har alltid vært min store lidenskap. Jeg ønsket meg hest så lenge jeg kunne huske, alle pengene gikk rett på sparebøssa for å spare til hest. Innerst inne visste jeg vel at jeg aldri kom til å få noen hest, så jeg manglet stadig penger til ørene. 

Stor var gleden da jeg fikk være med å trene en kaldblodstraver. Haugs Siri. Jeg syklet en mil opp til Sokna for å sitte på og syklet hjem når det ble kveld.

Men jeg fikk låne en, helt fra våren til høsten. Nussi. Sal fulgte ikke med, så balansen ble utrolig bra iløpet av sommeren. 

Som ensom jente i klassen på barneskolen, så ble det stor overgang å komme på ungdomsskolen. Fra en fådelt skole med tre klasser i et klasserom til en klasse som var delt i to klasserom. Marit kom flyttende i nabolaget og hun hadde to hunder. Charly og Bella. Vi gikk ofte turer i nabolaget og hundene var med. Tror kanskje jeg var pådriveren til å ha med hunder på tur. 

På ungodmsskolen ble jeg også kjent med Ingvill, hun hadde egen hest og gikk på rideskole i Hønefoss. Etterhvert som en ble eldre endret også omgangsvennene seg. Etter ungdomsskolen skiltes veiene og det blir liksom ikke det sammen når en går på forskjellige skoler eller jobb iforhold til skole.

Etter endt russetid så kom det ennå et veiskille i venneflokken. Vi var fire stykker som hadde hengt sammen fra ungdomsskolen, men nå begynte "voksenlivet". Og alt det innebar. Vi feiret Nyttårsaften, St.hans og sommerferiene sammen. Hver helg enten hos hverandre eller på en eller annen hyttetur. Hang på bensinstasjonen på Sokna, først med sykler, så med mopeder og til slutt med biler. Når en ser tilbake så kan en jo tenke, hva tenkte jeg om livet da, og hva har det egentlig blitt til... 

En blogg jeg følger med på i dann og vann tar for seg endel forskjellige temaer, og for en tid tilbake var dette temaet. Nåtiden informerer fortiden. Tror kanskje ikke jeg skal dra den om livet mitt...  

Hest ble til hunder

Barnløs, ja for unger var bare noe forbanna herk som var i veien og ikke skjønte noe, til å få tre stykker selv. Mamma var oppriktig bekymret for hvordan det ville gå når jeg fikk min første. Jeg hadde aldri skiftet ei bleie på noen noen gang. 

Gifte seg, aldri i verden! Så ble jeg nå først forlovet, så forlatt, før jeg ble gift...

Har alltid hatt  sterke meninger og stått ved dem, akkurat det har ikke endret seg, men livet ble på langt nær som jeg hadde tenkt meg. Men ble det verre eller bedre?