Fjellrev og elg på Langedrag

Fjellreven er utbredt i alpine og arktiske miljøer over hele den nordlige halvkule. Den var en av de først pattedyrene som vandret inn i Fennoskandia etter istiden, og helt fram til slutten av 1800-tallet var det en betydelig bestand av fjellrev i Norge og Fennoskandia. Rundt 1900 falt bestanden dramatisk over hele Fennoskandia, og den ble fredet i Sverige, Norge og Finland, henholdsvis i 1928, 1930 og 1940. Det er bred enighet om at jakt og fangst var årsaken til den opprinnelige nedgangen i fjellrevbestanden. Til tross for fredning har likevel ikke fjellrevbestanden tatt seg opp igjen. Debatten rundt hvordan vi kan ta vare på fjellreven i det norske høyfjellet, er i dag konsentrert om å finne årsakene til at den aldri tok seg opp igjen.

Fjellreven er utbredt i alpine og arktiske miljøer på hele den nordlige halvkule. Den finnes i Fennoskandia, Sibir, Alaska, Canada (inkludert de kanadiske øyene i arktis), enkelte øyer utenfor den sibirske kysten, øyer i Beringstredet, Commandørøyene, Grønland, Island og Svalbard. Fjellrevens sørlige utbredelse er trolig begrenset av konkurranse med rødreven . 

Materiale fra arkeologiske utgravinger og subfossile funn viser at fjellreven har forekommet i Norge over svært lang tid. De første funnene er faktisk datert til 36 000 år før nåtid, altså lenge før siste istid, mens en rekke funn stammer fra de siste 5000 åra, etter siste istid. Fjellreven har trolig fulgt tett opp til iskanten etter hvert som den har forflyttet seg fram og tilbake. For ca 120 år siden var fjellreven vanlig forekommende over hele landet. Ja faktisk så seint som i slutten av 1800-tallet ynglet fjellreven ved kysten, der den fråtset i sjøfuglkoloniene i nord . Collet beskrev i 1912 fjellrevens utbredelse slik: "Fjeldreven er alminnelig på Høifjellet fra Nordkapp ned i Christiansand Stift". Fjellreven har gjennom de siste hundre år vært forbundet med høyfjellet, og den symboliserer for de fleste av oss en karakteristisk høyfjellsart, men i nordlige Finnmark finner man faktisk fortsatt aktivitet av fjellrev langs kysten.

Det er flere kilder som tyder på at fjellrev var en alminnelig art i høyfjellet så langt fram som slutten av 1800-tallet . Rundt 1900 falt bestanden dramatisk over bare noen få år over hele Fennoskandia Bestanden av fjellrev må imidlertid, i følge fangststatistikken, ha vært mye høyere i Nord-Norge på slutten av 1800-tallet enn i de sørlige fjellrevområdene. Historiske notater og ”sitater” fra tida før 1880 sammenholdt med etterfølgende jaktstatistikk, antyder at nedgangen i fjellrevbestanden i ytterkant av utbredelsesområdene i Sør-Norge skjedde allerede før 1850, i de sentrale høyfjellsområdene mot slutten av 1800 tallet, mens nedgangen i Nord-Norge kom noe seinere og fjellrevbestanden var her relativt høy fram i mot 1910. Fjellreven ble fredet i Sverige, Norge og Finland, henholdsvis i 1928, 1930 og 1940. 

Det er liten tvil om at jakt og fangst førte til nedgangen i fjellrevbestanden. Historisk sett har fjellreven i Norge vært en etterstrebet art. Som en følge av dens verdifulle pels samt høye skuddpremier ble fjellreven her til lands utsatt for et svært høyt jakttrykk . For eksempel kunne en jeger i 1924 få opptil 1000 kroner for et blårevskinn . For et hvitrevskinn kunne man få opptil 400 kroner. Til sammenligning lå en gjennomsnittlig årslønn for en tjenestekar på bygda rundt 800 kroner i 1924. Når vi således vet at et enkelt blårevskinn tilsvarte en hel årslønn for mange, er det lett å forstå hvorfor beskatningen av fjellreven var så omfattende.

Siden fjellreven i stor grad bruker de samme hilokaliteter år etter år, var både voksne og unge fjellrev trolig et lett bytte for mange jegere. Eldre jaktstatistikk skiller dessverre ikke mellom fjellrev og rødrev (Johnson 1929), men det er grunn til å anta at en stor del av registrerte felte dyr var fjellrev. Vi vet likevel at det i Ulvik Herred (Hardangervidda) i 1887 ble utbetalt premie for 137 rever, 126 av disse var fjellrev . Selv om Ulvik Herred den gang omfattet et større område enn det gjør i dag, og at det var smågnagerår i 1887 (Collett 1912), er det grunn til å tro at en såpass betydelig jakt og fangst fikk negative følger for fjellrevbestandene. Videre ble det i 1880-1881 av fire jegere fanget nesten 400 fjellrev på Varangerhalvøya, mens det i løpet av en sommer ble fanget 90 fjellrev i Dalsbygda). For hele Norge ble det hvert år i perioden 1879-1911 fanget eller skutt ca. 2000 fjellrev .

Selv etter fredningen i 1930, forekom det trolig jakt og fangst etter fjellrev. Funn av fotsakser ved et fjellrevhi ved Tinnhølen (Hardangervidda) i 1939 , tyder på at fangsten ikke opphørte helt ved fredningen. Bevisst eller ubevisst kan også fjellrev bli skutt under åtejakt på rødrev , og fjellrev kan ha blitt drept som et resultat av giftåte beregnet på andre rovdyr som rødrev og jerv . Det er også dokumentert at det i enkelte fjellområde ble fanget inn fjellrevvalper og satt inn i pelsdyroppdrett helt frem til etter andre verdenskrig og flere av hiene som vi kan se i dag som utgravd av mennesker må også kunne dateres som yngre enn fredningsåret . I perioden 1960 til 1975 ble det skutt minst 8 dyr i Finseområdet (Hardangervidda/Nordfjella).

Fjellrevbestanden i Norge har aldri tatt seg opp igjen etter fredning . Etter fredningen var den norske fjellrevbestanden fåtallig og oppstykket i isolerte restbestander. Flere restbestander har forsvunnet helt eller delvis bare i løpet av det siste ti-året. Sentral-Hardangervidda, Snøhetta/Rondane/Dovre og i Dividalen i Indre Troms er alle eksempler på steder hvor det inntil nylig var regelmessige ynglinger, men hvor disse nå har uteblitt helt eller i beste fall er uregelmessige. Det er bare fjellrevbestanden i grenseområdene rundt Børgefjell i Nordland og muligens også Finnmark som kan sies å ennå huse en stabil bestand av fjellrev som fungerer normalt og der antallet svinger i takt med toppene i smågnagersyklusene.

Den er ikke enkeltfaktorene alene som forklarer hvorfor fjellreven ikke har tatt seg opp igjen I Fennoskandia, til tross for over 70 år med fredning. Økt konkurranse med rødreven, endring i mattilgang, oppsplitting av fjellandskap og temperaturheving kan sammen med flere faktorer kanskje forklare hvorfor fjellrev nå er direkte truet . De ulike faktorene har trolig i samspill ført til at den Fennoskandiske fjellrevbestanden har blitt oppsplittet og etter hvert mer og mer isolert også etter at den ble fredet.

Samspillet av endringene i flere faktorer over samme tidsrom har trolig påvirket fjellreven både direkte og indirekte gjennom blant annet å forsterke konkurransen med rødreven. På 1800-tallet fantes fjellreven helt ned til kysten og i de produktive lavalpine områdene. Gradvis har den fått mindre og mindre utbredelse begrenset til alpine områder med lavere produktivitet , og i dag finnes den kun i små isolert restbestander

Fjellreven i høyfjellet i Fennoskandia er tilpasset til å få fram store valpekull i år med mye smågnagere. Rekorden er 16 fjellrevvalper i ett kull. Dødeligheten er imidlertid ekstremt høy. Fjellreven blir kjønnsmoden i en alder av 1 år, og den blir i gjennomsnitt 4-5 år gammel. Fjellrev som lever i rike områder, som langs kysten på Svalbard, har en mer stabil mattilgang. De føder færre valper pr kull, men de får til gjengjeld fram valper hvert år.

Store valpekull karakteriserer fjellreven i gode år med mye tilgjengelig næring. Det er særlig i områder der fjellreven baserer seg på smågnagerbestander en finner dette. Opp til 16 valper er registrert i ett fjellrevkull i Sverige, mens gjennomsnittet ligger på 6,3. Allerede som ettåringer er fjellrevene forplantningsdyktige. De fleste individene forplanter seg likevel ikke før de blir noe eldre, ettersom de har problemer med å finne make og ledige territorier allerede første leveåret. Unge fjellrev mangler trolig også den erfaringen som skal til for å lykkes med å fostre opp unger. For fjellreven i Skandinavia er det svingningene i lemenbestanden som har størst betydning; denne har historisk sett hatt en kraftig topp hvert fjerde år, men dette er en trend som i dag ikke er like tydelig.

Fjellrevtispa går drektig i ca 50 døgn, og hun føder valpene i hiet under bakken. Når valpene fødes er de nakne og blinde og de veier bare ca 40-50 gram. Det tar 2-4 uker før valpene begynner å komme ut av hiet, for å ta sine først vaklende skritt. Mange av valpene dør imidlertid raskt. I Skandinavia regner en med at gjennomsnittlig er 80 % eller mer av valpene døde før de når ett års alder, og kun i spesielt gode år vil flere fjellrev overleve første leveåret. Fjellreven lever gjennomsnittlig til den er 4-5 år. Man har funnet individer opptil 15 år, men det er få som blir så gamle. Generasjonstiden hos fjellrev i Skandinavia er tilnærmet lik perioden mellom toppene i smågnagerår – dersom en smågnagertopp uteblir vil det dermed kunne ha dramatiske følger for fjellrevpopulasjonen siden mange individer ikke blir gamle nok til å kunne reprodusere ved neste toppår om 3 til 5 år.

De hadde to elgkalver som hadde mistet mamman sin.

Ikke særlig opptatt av annet enn det som var rett foran snuta si.