mandag 4. april 2016

Rytterager og Lemostangen


Rytterager ligger idyllisk til ved Tyrifjorden, med Sælabånn i vest og Storøya rett i sør. Gårdens historie er nært knyttet til Storøya.



Opprinnelig var Rytterager og Storøya to gårder, men i middelalderen fikk de felles eier, og var først bispegods og deretter krongods. Etter hvert forfalt Rytterager, og det var først da den energiske Ole Jørgensen i 1805 kjøpte Rytterager at gården ble gjenoppbygd og igjen sto frem som eget bruk. Ole Jørgensen Rytterager overtok en eiendom i forfall, men var framsynt og full av tiltakslyst.



Foruten å sette gården i stand startet han produksjon av sleder og vogner og skapte en liten industri ut av det. Mellom 1810 og 1820 anla han så teglverk på eiendommen. Det skal ha blitt tilvirket ca. 80000 stein pr. år. En tid ble det produsert flat taksten med to knupper. Teglverket var i drift til rundt 1900.


I oktober 1853 ble det annonsert i Ringerikes Blad for både teglverkets og kalkbrenneriets produkter. I mars 1858 annonserte man etter arbeidsfolk, "for 2 a 3 dygtige Karle, der er vandt til at stryge Tagsteen, er Arbeide at erholde for Sommeren på Rytterager Teglværk." I november 1861 annonserte Johannes Rytterager at "de, der have bestilt Mursteen og Tagsteen hos undertegnede, kan afhente samme naarsomhelst".


Tuftene etter teglverket er fortsatt tydelige i terrenget og det finnes mengder av teglstein rundt om i området. Et område nordøst for teglverket bærer tydelige spor etter uttak av leire.


Lemostangen er en tange som stikker ut i Tyrifjorden mellom Storøya og Sælabånn. Lemostangen naturreservat ble opprettet 15. januar 1988. Naturreservatet dekker et areal på ca. 85 dekar. Det er svabergene som går ned mot Tyrifjorden som er av geologisk interesse. I disse svabergene kan man se Ringerikes beste profil fra undersilurperioden (440 mill år siden). Lagflatene her blir brukt som referanse for hele Oslofeltets silurlagrekke.


Dette området er derfor svært viktig, geologisk også i verdenssammenheng, for videre utforsking av undersilurtidens fossiler og bergarter.


Lemostangen er i tillegg kanskje Holes flotteste naturområde og blir mye brukt til bading og soling.



En stor del av området består av hagemarkskog, en sjelden naturtype i Hole med rik flora og mange forskjellige storvokste trær.



En gravhaug kan man også finne i området. Strandsonen og skjær nord for tangen brukes av en del vannfugl.


Men cachen som lå ytterst på odden her den fant vi ikke, uansett hvor mye vi leitet.


Mange steiner av ulike typer her ute.


Tessy ble lei av å leite til slutt, så da satte hun seg ned og fulgte meg med blikket.


Skal vi hjem snart nå?

40 netter eller 7 uker?

Fryser det denne natt, blir det frost i 40 netter.
Godt vær denne dagen spår godt vær i syv uker.

søndag 3. april 2016

Tømmerets vandring i vassdraget



Fløtning av master, bjelker, spirer og huggenbord hadde foregått siden før 1530, og det var etter den tid kommet til fløtning av sagtømmer og sagbord.

En finner i gamle beretninger at Jørgen Philipsen i 1670 fikk enerett til å bygge ut til fløtning til de tverrelver som allerede ikke var utbygd i Soknavassdraget. Dette var vel da elvene fra Velsvenn, Vidalen. Frisvannsdammen er nevnt i 1679. Det kan også være elvene fra Brekkebygda. En rettssak forteller om fløtningen i Soknedalsvassdraget, men dommen har også prinsipiell betydning. Madame Catharina sal. Lars Strangers og Maren sal. Lars Smiths, enker etter kjente borgere og sageiere i Drammen hadde stevnet endel bønder i Soknedalen for at de hadde sloppet tømret sitt gjennom deres hengsler ved Heieren og Sørgefoss. 


Vårflommen hadde vært større enn i mannsminne, og sagbrukseierene hadde fryktet for skader på tømret, ble det opplyst ved tingsvidne i Heieren i august 1765. Men ingen skade var skjedd, og Søren Moss som var implisert i saken, mente sagbrukseierene hadde reist den for å tilvende seg et slags monopol på tømmerhandelen med Soknedalsbøndene. 


Tre år etter kom saken opp igjen, men da med bøndene som saksøkere og med madam Stranger og madam Smith som innstevnede. Et par vidner fra Ask hadde ført tømret for enkene fra Heieren og Sørgefoss til Vikersund, men hadde ikke sett at bøndene hadde gjort skade på hengsler og dammer. 

Frich Røsby forklarte at bøndene i all den tid han husket, fritt hadde solgt tømret sitt til hvem de ville, unntatt de som sto i gjeld til sagbrukseierene, de var nødt til å selge til kreditorene. Soknedalselven var fri for alle til Tyrifjorden og ble brukt til alminnelig gjennomfart. Vitnet hadde ofte vært med i brøtningen både med sagtømmer og annet forskjelliges eiendommer og uten hinder.

I overhoffretsdommen i 1769 fikk saken sin avslutning. Bøndene kunne selge tømret til dem de fant best regning å handle med, og likeså fløte det gjennom Soknedalselven til Tyristrand uten minste hinder av de innretningene som var gjort ved Heieren og Sørgefoss. Hendelige skader på dammer, brokar o.l ved gjennomfløting erstattes ikke. 


Amtmann i Buskerud (bare 27 år gammel) grev Herman Wedel Jarlsberg stiftet trelasthandlernes og sagbrukseierenes organisasjon 23. januar 1807, på Bragernes Rådstue.  Han gjorde en veldig innsats for landet under krigen 1807-1814, da han var sjef for Provideringskommisjonen, etter krigen som finansminister.

Denne stiftelsen overtok ordningen med all fløtingen i hovedelven og regulering fra tilslagene fra Vikersund, Krøderen, Simoa. Denne direksjonen var meget aktiv fra første stund.

Dammer råtner, elveforebygginger raser ut, stein for stein. Tømmerfløytingen er slutt, og fløtelivet er i ferd med å bli glemt. De sterke smidige brøtningskara, som fulgte tømmerdansen i de skumhvite virvler av iskaldt vårvann, var nok idealet for mang en smågutt i gamle dager.

I vår tid blir det færre og færre igjen av de som har opplevd den egenartede atmosfæren som fulgte tømmerfløtingen og dens menn. Det var dyst med naturkreftene, og et spenningens land, men også beinhard virkelighet for de som skulle tjene sitt brød i dette yrket. Både min far, farfar og to oldefedre har vært med i brøtningen. Brøtningen foregikk fra april til juni som regel. 

Allerede i 1847 var trehandlerdireksjonen i Drammen av den oppfatning at men trengte en særskilt vassdragslov. Rundt 1850 druknet Helge Mølum i Sognevannsdammen. Han var fløter og ved åpningen av dammen var han med å staket tømret gjennom damluken. Han falt i vannet og ble ført gjennom damsluket sammen med tømmerstokkene. Så snart lukene kunne settes igjen og vannet minsket i elva, søkte mange menn, men forgjeves. Først etter at det var gått et dam vann til, ble han funnet. Dette førte til at 6 barn ble farløse.


Det ble lite hvile. Fløtera sov med våte ullklær. Sko og strømper ble vrengt av. Skoene måtte ha tynne såler, slik at de hadde følelsen av hvordan stokken var. Alle hadde hull i skoene, slik at vannet rant utigjen. Redskapen som ble brukt var en tømmerhake med langt, tynt skaft. Det skulle være med "svai", slik at det løsnet lett. Tømmeret skulle ikke være over 18 halve meter langt, og måtte barkes, slik at det fløt lettere.


Frisvannsdammen eksisterte allerede i 1679. 

Så langt inne var fløtningen da igang, og hadde vært det en tid. En flåværing var stevnet av fogden Jacob Luth for gjeld, men mannen svarte tvert om at han hadde penger til gode, for han hadde to ganger sluppet Frisvannsdammen for fogden. Det skulle han ha en halv daler for, og en annengang han hadde sluppet dammen, skulle han ha 16 skilling. Dessuten hadde han ryddet vei for en 28 palmers mast, og det skulle han ha en riksdaler for. Det er flere rettssaker som er nevnt som viser at det er foregått hogst nord for Frisvann i 1694 og etter Sannevasselven og Frisvann i 1695.

Breivannsdammen ved utløpet av Breivannet er trolig den eldste dammen fra ca 1660 da fløtningen startet. Brøtningsdammen i Sognevannet var en av de mest moderne i hele landet. Damsluket er 4 meter høyt og 7 meter bredt, lukkes ved bare en eneste luke eller lem. Dammen er i dag revet ned, og bare restene kan sees. 2 menn kan besørge dammen satt eller åpen, men i praksis var det 4 stykker som gjorde det. Anlegget ble utført i 1923. Ved dammen har Sogna Elvekasse og Drammensvassdragets Fellesfløtingsforening i fellesskap bygget en praktisk hytte med båtnaust i 1. etasje og beboelserom i 2. etasje.

Brøtningen i de forskjellige vassdragene ble lagt ut på anbud. Anbudet ble ofte gitt i hvor mange øre pr. tylft de forlangte for brøtning. I hver elv var det ei "Elvekasse". Alle som brukte elva til å fløte tømret sit måtte betale avgift. Før skogeierene dannet elvekasse var forebyggings og brøtningsarbeidet i mange år overlatt sagfogd P.G Paulsen i Sørgefoss, deretter til Hans Paulsen. Bjerkehengslet ved Ask var i privat eie helt fram til 1834, da Drammen trelastdireksjon kjøpte det i prokurator Arctanders bo for 1600 spd med de landavgifter som hvilte på hengslet.

Brøtningen i Soknedalselven skilte seg ut fra både Ådalens og Hadelsnds vassdraget. I Sogna kunne man kun benytte seg av damvann, mens de andre vassdragene var mektige nok dag etter dag. I 1934 ble det fløtet 30 000 tylfter i Sogna. En tylft var 12 stokker. Det største antall tylfter noen gang er 72 400 tylfter, eller s er det år på 64-66 000 tylfter og nedover.

I 1873 ble det satt opp et ulovelig hengsle. Endel skogeiere i Soknedalen aktet å føre opp en dampsag i nærheten av Sognas utløp ved Tyrifjorden og selv foredle sin last der. I såfall var det nødvendig at den ble skilt fra den som tilhørte Drammenslastehandlere, og som skulle føres videre over fjorden. De søkte derfor i 1874 Kanaldirektøren om undersøkelse og utarbeidelse for en plan for en samle- dele lense. 

Etter at Andreas Oppen i 1875 hadde ført opp en dampsag, uten at det var blitt enighet om lenseforholdene, lot han i 1876 på egenhånd anbringe en bom i elven ovenfor Bjerkehengslet for å skille ut tømret til sagen der, og slippe resten ned til Bjerkehengslet. Følgen var at Drammenslasten kom så seint til dette hengslet at den andre lasten var gått på Tyrifjorden. Først utpå sommeren kunne den føres videre.

Dette kunne ikke trelastdireksjonen ikke finne seg i, men anmeldte sageierene for overtredelse av fløtningsloven av 1854. Han ble ved alle retter ilagt mulkt, men i 1878 ble saken hevet mot at han fjernet hengslet med dopper og andre innretninger. 1. juli 1887 kom Vassdragsloven. I den var fløtningerloven av 1854 og andre spredte lovbestemmelser innarbeidet. I 1888 dannet skogeierene i møte på Oppegården i Lunder en forening til å ordne med vedlikeholdet av Breivassdammen og Breivasselva. 

Dersom tømret lå på isen ble det lagt grimer rundt tømret. Grime er tømmerstokker som er kjedet sammen med lenker. Det ble slått ut eller boret hull i enden av stokkene og kjettinger trædd gjennom. Dette ble gjort for at tømret ikke skulle flyte utover hele vannet når isen gikk. Grima ble festet til land. I et større vann kunne det være flere grimer. Disse ble så dratt over vannet med dragetylft (tømmerflåte av 13 stokker), dersom en ikke var så heldig å ha kraftig medvind som førte tømmergrima over vannet.

Trossa ble rodd ut og festet til land eller et anker ble sloppet til bunds. 4-8 mann kunne nå gå rundt dragetylfta og "sveive" grima over vannet. Det hendte grima røyk og spredte seg utover vannet. Da måtte fløteren vasse i vannet og samle seg 4-6 stokker for å ha noe å stå på. Så ble nye stokker lagt på tvers, slik at en laget seg flåter.

I noen tilfeller ble tømret liggende i store hauger, tømmer vaser, ute i elva. Ofte var det bare noen få stokker som holdt hele haugen. Disse måtte hogges eller skjæres av. Dette arbeidet kunne være svært farefuldt. Når det løsnet måtte fløteren være rask med å komme seg i land. Den største haugen som noen gang har "satt seg" i Soknedalselvene noen gang, sto i Kollsjøelva i 1928. Den inneholdt 800 tylfter tømmer. Stokkene begynte å hope seg opp med en gang, og det var urå å stanse gjennomsetten i dammen. Til slutt lå alt tømret så sammenklemt av de strie vannmassene, at den tilsynelatende ikke var til å rikke på. Karl Thorsteinsen fortalte at de jobbet med denne haugen i to dager.

De forsøkte å finne bandstokkene og legge ned stokkene mest mulig. Så satte de på fult damvann igjen, men den gang ei. Tømmerhaugen bare stuket seg sammen, ble halvparten så lang, men dobbelt så høy som før. De grove stokkene reiste seg på enden og dirret i den sterke strømmen. Til slutt så det ut som et kjempepinnsvin. 

I 8 dager til arbeidet de med haugen og overvannet på dammen ble faretruende høyt. Da damvannet ble satt på for annen gang, ble elva så stor at haugen fløt opp og satte seg i bevegelse. Grove tømmerstokker knakk som fyrstikker, og skogen ble meiet ned på begge sider av elva før haugen tilslutt flatet ut nedover i strykene.

Skulle noen ta en risikabel oppgave i gamledager, var det de ugifte eller gamlekara som ble bedt om å trå til.

Ruudsvassdraget omfatter flere mindre innsjøer i Brekkebygda. Langevannet, Breivannet, Setertjern, Nordtjern og Vettertjern samt småelvene mellom. I Rudselva har det vært fløting av tømmer i flere hundre år. Fløtningen var mange ganger vanskelig og det ble ofte hauger ned for dammen i «Klemma» og under Juvfossen. Store hauger kunne stå oppe på Juvfossen, da disse løsnet gikk de kun ned og satte seg fast under og stod hele fossen opp. Det tok 3-4 dager å få løsnet. «Klemma» ble nedsprengt i 1928 og da ble elvebunnen flat og siden har det gått bra her. Dammen ble samme år forhøyet så vannføringen ble noe større. I ca. 1860-70 ble sidemurene av til dels solide og av meget grov stein bygget i Ruudselva.

I Juvfossen har det vært industri i mange år. Møllen malte mest for Brekkebygda og Vestbygda inntil den ble nedlagt i ca. 1874.

I 1688 bestemte kong Christian V et sagbruksreglement for å redusere de store hugstene i skogene. Hver sag ble tildelt et maksimalt antall «bord at skiære». Juvsagens privilegium var fra 1788 og er underskrevet av Christian VII. Juvsaga hadde kun privilegium til å skjære bord for bruk i bygda, ikke til eksport. 

TØMMERETS VANDRING I VASSDRAGET


Kl 2200 ble Sognevannsdammen sloppet. Kl 0200 slippes tømmeret, som er blitt holdt sammen av grimer, fordi tømmeret går atskillig raskere enn vannet. I løpet av en times tid var Sognevannet rensket av tømmer. Sognevannet har nok vann til 10 timer med fløting. Fløterne fulgte etter for å samle ny vending fra Lysåa og Strømsoddelven. Strømsoddelven starter i Flå går gjennom Øvstevannet, Langvannet, Buvannet og Frisvannet. Lysåa kommer fra øvre og nedre Kollsjø. 


 Kl 0700 løsner lensearmen i Gardhamarfossen og 5-6000 tylfter går utfor fossen.


 Fløterne står i vann til knes for å holde tømret unna bakevjene. Ved 12 tiden på formiddagen er tømret fremme ved Bjerkehengslet på Ask. Langt ut i Tyrifjorden går "Grev Wedel" med kjelpebåten "Krepsen" på vei til Vikersund med en grime på 5-6000 tylfter. 21 timer tar turen fra Bjørkehengslet til Vikersund, før tømret atter slippes ut i elva. Er det problemer kan tiden dobles.


Fra 1830 årene ble det vanlig med dampbåt isteden for seiling av tømret over Tyrifjorden. Den første dampbåten var Kong Ring (9. juli 1837) som var eid av Joh. Fr. Thorne og grevinne Karen Wedel Jarlsberg (gift med grev Herman Wedel Jarlsberg) kong Ring var bygd på Øen i Hønefoss og var det første dampskipet som var bygd i Norge. Kong Ring skulle først og fremst frakte tømmer, men også mennesker. Den hadde 10 hestekrefter, og klarte ikke de store tømmermengdene i fjorden i 1838-1839.


Det ble da bygd en større båt Kong Halvdan. Grev Wedel som trekker tømmer på Tyrifjorden Den ble innkjøpt ca 1873.Greven som var den siste båten på Tyrifjorden som trakk tømmer. Denne fikk sin prøvetur 17. juni 1953. Den er 20 meter lang, 4,5 meter bred og ca 2,5 meter dyptgående akter. Båten er bygd i stål ved Glommens mek. Verksted og har Wichmann dieselmotorer på 240 ehk. Prisen var ca 450 000 kroner. 


Da brøtningen var over for sommeren gikk "rensken". Da ble alle gjenglemte stokker hentet fram og ført nedover elva. Dette var mye slit da det var mindre vann og færre stokker. Å ta opp bunntømmer med dykkere var aktuelt så tidlig som i 1880 årene. På visse betingelser fikk herrene Larsen og Nærsnes tillatelse til å drive slik virksomhet i fløtningsdistriktet. En tredjedel av utbyttet skulle gå til felleskassen.


Utviklingen gjorde at myndighetene bestemte at det kom en ny lov Lov om vassdragene 15. mars 1940. Det var meningen at høsten 1967 skulle være siste året med brøtning, men fordi det var så lite vann gikk siste rest i elva 25.5.1968. 27.5.2000 var trolig siste brøtning i Vassfaret. ca 400 skuelystne var møtt fram for å overvære denne begivenheten. Interessen var nok stor fordi dette trolig var den siste gang det var brøtning. Kulturværnplanens avtale om å drive på gamlemåten trådde i kraft 1990 og går ut denne våren.

Drammensvassdragets fellesfløtningsforening tildelte 127 av Drammensvassdragets fellesfløtningsfolk tildelt Fløtningsmedaljen. Medaljen ble et bevis på lang og tro tjeneste. Utdelt på Sundøya Fjordrestaurant 6. mai 1961. 


Fløtningen i Drammensvassdraget har ord på seg for å være den beste i landet, skyldes dette ikke minst den innstasen denne staben har gjort gjennom årene. Norsk brøtningsforbud innstiftet for på slutten av 1950 tallet en hedersmedalje: Fløtningsmedaljen. I drammensvassdraget hadde man 125 fløtere og 2 funksjonærer som hadde fortjent denne medaljen. 206 gjester var på denne tilstelningen på Sundøya. Blant dem mange prominente gjester. Direktør Sparby i spissen fra Skogbrukets Arbeidsgiverforening, Direktør Braaten fra Norske Skog, landarbeiderforbundet med formann Klaus Kjelsrud, ordføreren i fellesfløtningsforeningens representantskap tømmersjef Gulsvik.

Der kunne de med glede konstatere at dette var et yrke som gikk i arv fra far til sønn. To mann kunne se tilbake på over 60 års tjeneste og ikke mindre enn 30 som hadde 50 års tjeneste og mer. Fruene ble også takket i tale av disponent S.Hobelstad fordi de lot mannen slippe ut på elva. 

Etter middagen ble medaljene utdelt av Sparby, Kløsterud og Gjessing. Samtlige som kunne se tilbake på 50 års tjeneste fikk en påskjønnelse. Henrik Fredriksen ble tildelt en medalje fordi han reddet en arbeidskammerat fra å drukne i 1955.


Syver Flaskerud 55 år tjeneste 
Andreas Olausen 44 år tjeneste
Nils Askerud 43 år tjeneste
Harald Gomnes 39 år tjeneste
Olaf Ask 35 år tjeneste
Sven Nygård 35 år tjeneste
Gunnar Nilsen 33 år tjeneste
Hans Olaussen 32 år tjeneste
Thorleif Scherven 31 år tjeneste
Sverre Flaskerud 30 år tjeneste



Cachene er plassert her:



lørdag 2. april 2016

Konkurranse!


Fuglekassa er ferdig montert og venter på at noen skal flytte inn.

Flytter det noen inn?
Hvem flytter inn?
Legger de egg?
Hvor mange egg isåfall?
Blir eggene klekket?
Hvor menge fugleunger blir klekket?


Forberedelser


Når en skal forberede noen utlegg av ny cache, så må man passe på å plukke med seg noen som andre har lagt ut. Tar man med et par hunder så får de luftet seg i samme slengen. Da er halvparten av dagens gjøremål unnagjort.


Fekjær utsikt er et av flere flotte utsiktspunkter langs Gjesvoldåsen. Herfra har du utsikt over Fekjærgårdene, store deler av Røyse og helt til Tyristrand. Ved stiens ende så er det utsikt og en boks. Nytt smilefjes på kartet og jakten på en ny kan starte.


Gjesvalåsen (Gjesvoldåsen) er et høydedrag mellom Kroksund, Fekjær og Vik i Hole Kommune. Området er mye brukt av barnehager og skoler i kommunen, og vannverket har et vanntårn her oppe. Terrenget er lett, men ganske bratt. Flere fine utsiktspunter. Cachen er gjemt ved et monument over to tyskere som mistet livet her i 1901. Omstendighetene er ukjent.


Litt bratt å klatre opp, men på toppen av åsen var det helt flatt innover.


Med slik utsikt er det bare å nyte...


Årets første hestehov


Vel nede ved fjorden igjen ble det en liten pause for å nyte stillheten. 


Blir nok flere idylliske turer framover når sommeren nærmer seg med stormskritt.


Urbane Totninger


Da var årets billetter bestilt til Urbane Totninger som er 10 år i år. Skikkelig jubileums show. HER får du billetter om du vil ta en tur til Klepp i juni!

fredag 1. april 2016

Stein kirkeruin


Kirken ligger inntil sydvestsiden av tunet på Stein gard, ca. 300 m vest for Steinsfjorden og ca. 5 km øst for Hole kirke. På en bratt fjellknaus ca. 100 m syd for kirken har det vært en bygdeborg, og på et jorde nord for kirken ligger den såkalte Halvdanshaugen hvor en part av Halvdan Svarte skal være gravsatt. Kirken er oppført av sten, men er blitt totalskadet ved brann og har ligget i ruin i flere hundre år. Den har rektangulært skip, smalere og meget kort kor med apsis i øst. Murverket og bevarte arkitektoniske detaljer tyder på at den tilhører en gruppe romanske stenkirker som ble bygget fra annen del av 1100-årene. I et matjordlag under skipets hellegulv ble det 1924 funnet en myntskatt bestående av 55 sølvmynter som antas å være nedsatt etter 1023 og ikke meget senere enn 1030 (Skaare). Dersom det er tilfelle, må myntskatten være nedsatt før den kirken ble reist som nå står i ruin.


Kirken var ute av bruk i annen del av 1500-årene, og i Pouel Huitfeldts stiftsbok for 1574—77, meddeles at kirkens «Ornament och Inuentarium» er avlevert til Hamar domkirke.

Ved biskop Nils Glostrups visitas i Hole 1621, ble det fremsatt planer om å sette Stein kirke i brukbar stand. I hans visitasbok heter det om Hole prestegjeld: «Her er ett Annex, heder Stenekircken, som er huggen aff graa Kamp stattlig op och begierrer bønderne, att dennem maatte saa meged bevillges som arbeidtzlønnen sig kand beløbe, aff hoffvidkirckens indkombst vil di selffuer de andre necessaria forschaffe . ..». Det er mulig at kirken var nedbrent på dette tidspunkt og at de fremsatte planer omfatter en gjenreisning av kirken. I 1663 gjentas nemlig ansøkningen om at noe av hovedkirkens midler kan benyttes til gjenreisning av den for mange år siden nedbrente kirke «Ettersom Jeg Underschreffne Olle Nielsen boende paa Steen Udj Hoelle prestegjeld paa Ringerige, Underdanigst andrager, hvorledes her Udj Giellet ehr bestaaende ehn Kierche Kaldes Steens Kierche, som for Mange Aar siden dees Verre ehr Offrgaaen Jldebrand, Saa thagit med Andet Thræfang, Gandsche med mehre ehr Opbrent, och Intet Uden den bare Mur Igjen ehr bestaaende, Huilchen Mur ehr af Goed Steen Opbygd och Well Ved Magt, Alleniste fattis Nogen Hielp med Kalch Thræfang och Anden reparation om Hans Excell: Gunstigen Vill be Velge at samme affbrente Kierche maatte Niude Nogit af Houffuit Kierchens Jndkomst, effter som der Haffues J. behold Vell saa megit at der Kand Hielpe den Anden sig Sielff Uden schade, Vill jeg da thage mig offuer samme Kierche Næst Gudtz Hielp Jgien at Lade Opbyge, och aff Min egen Miedeller thillige Saa megit ieg Kunde haffue Raad thill, Sampt och formoeder at Andere goet folch der omKring Schulle och Lade dennem samme Bygning betaile och Komme thill Hielp . . .».


Det ser ikke ut til at Olle Nielsens initiativ førte til at kirken ble gjenreist. I 1704 ble det nemlig holdt synsforretning i kirkeruinen for å bringe på det rene hvor meget trematerialer som trengtes til reparasjon av kirken «hvoraf alleneste Muurene ere i behold». Synsforretningen var kommet istand fordi almuen i Hole hadde søkt kongen om fritt tømmer til istandsettelse av kirken mot at de selv skulle bære de øvrige omkostninger. Den erfarne «Taarnebyggeren Niels Oensager» var med på å vurdere hvor meget tømmer som ville gå med til tak, tårn og gulv. Heller ikke denne gang lyktes det å få gjenreist kirken, og i 1700-årene grep forfallet om seg. I Ivar Wiels beskrivelse fra 1743 heter det: «Ved Gaarden Steen findes en Kirke, opmurt af net og glat huggen Graasteen. Stenene omkring Dørene ere listhøvlede, og det har været en meget smuk gammeldags Bygning. I denne Kirke blev for 70 Aar siden holdt Gudstjeneste hver St.Hansdag, hvilket ophørte, da den for 60 Aar siden blev antænt af Lynild og forbrændt; og som den ikke siden er bleven repareret, er Hvelvingen Tid efter Tid nedfalden, saa den nu er ilde ruineret . . .». Dersom Wiels datering av kirkebrannen til ca. 1680 skulle være riktig, forutsetter det at kirken var blitt gjenreist i tiden etter 1663, men det kjennes ingen andre opplysninger som tyder på det.


Kirken var altså «ilde ruinert» allerede 1743, og forfallet fortsatte godt hjulpet av folk som trengte bygningssten. På den danske maler Erik Pauelsens tegning fra 1788 av kirkeruinen sett fra sydøst står apsis i nesten full høyde med sitt østvindu i behold. Korets sydmur har tilnærmet full høyde med sydvindu. Skipets sydmur har portal nær vestenden, og i murens avrevne øvre del sees rester av et vindu.


En akvarell av ruinen sett fra nordvest utført 1811 av P. A. Brandt viser at kirkens nord- og vestmurer var revet nesten til grunnen. En noe mer skjematisk tegning som L. D. Klüver utførte 1823 av ruinen sett fra syd, viser at den sto i noenlunne samme tilstand som da Erik Pauelsen tegnet den. Da hovedbygningen på Stein gård ble ombygget i 1830-årene, skal det være tatt sten fra kirkeruinen, og både grunnmurene på gårdens hus og de høye forstøtningsmurer som omgir haven inneholder adskillig kirkesten. Tegninger av kirkeruinen fra annen del av 1800-årene og gode fotografier fra 1916 viser at vestre del av skipets sydmur var blitt revet til og med sydportalen, mer enn halvdelen av apsiden var revet og skipets og korets sydmurer var blitt berøvet det meste av ytre murliv og noe av murkronen.


Kirkeruinen var altså tidlig blitt observert som historisk minnesmerke og var blitt beskrevet av Wiel, Palludan og Klüwer, men forfall og ødeleggelser fikk likevel gå sin gang. Da Johannes Solberg var blitt eier av Stein gård, ba han i 1878 Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring om å sende en arkitekt som kunne undersøke ruinen og fremlegge tegninger som viste kirkens opprinnelige utseende. Hans plan var nemlig å «... gjenopbygge Kirken i dens gamle Stil saa nær som det var muligt å komme denne . . .». Foreningens arkitekt H. Thorsen foretok samme år en oppmåling av ruinen og leverte dessuten «... tre Blade med Tegninger, som vise, hvorledes Stens Kapel fra først af antagelig har seet ud ...».

Solbergs gjenoppbyggingsplaner ble ikke realisert, og 1897 ga han Fortidsmmnesmerkeforeningen tinglyst erklæring om at gårdens eiere ikke skal skade kirkeruinen og at Foreningen skal ha fri adgang til å reparere den. Først 1922—24 ble en slik reparasjon gjennomført under ledelse av arkitekt Gerhard Fischer, som samtidig gjennomførte bygninghistoriske undersøkelser. Ved denne anledning ble fundamentene under korets sydmur og apsiden reparert og det utrevne ytre murskall på skipets og korets sydmur og apsiden gjenoppmurt. Alle murer fikk avdekning med sten lagt i sementmørtel. Skipets hellegulv ble utbedret og lagt i sementmørtel på kultpakning. Denne gulvreparasjon førte til at myntskatten ble funnet. Planene om gjenreisning av kirken i dens opprinnelige form ble på ny fremmet gjennom herredsstyret 1958, og en del kirkesten som hadde vært brukt i muren på Stein gård, ble hentet frem, men planene fikk ikke de antikvariske myndigheters tilslutning.


Kirkens murer er oppført av lokal brunrød sandsten og gråblå kalksten. Stenmaterialet har god kløv og er murt som liggere. Sand- stensmaterialet er tatt ut i lave blokker som gir 10—15 cm høye skift. Kalkstenen er for det meste hugget eller tuktet, mens sandstenen, som har rette og rene bruddflater, stort sett er anvendt rå. Til muråpningenes innfatninger, murenes hjørner og apsidens ytre og indre murliv er det fortrinnsvis benyttet huggen eller tuktet kalksten, men sandsten forekommer også. I rette murflater er det for det meste brukt sandsten. Murflatene har lave skift med gjennomgående skiftegang. I hjørnene er det derimot dårlig bånd mellom murene. Korets sydmur går således inn i skipets østmur, som bare har et par bannsten til kormuren. Murene er ca. 1,25 m tykke. De har utvendig sokkel som springer frem i to rettvinklede skift. Sokkelskiftene er for det meste murt av huggen kalksten, men sandsten forekommer også. Enkelte av apsidens bevarte opprinnelige sokkelstener har profil på den loddrette flaten. På H. Thorsens oppmålingstegning fra 1878 er profilet tegnet sammensatt av to grunne hulkiler adskilt med rille. Korets murer har ikke synlig sokkel innvendig, men skipet har innvendig sokkel bortsett fra søndre del av vestmuren. Nordmurens sokkel er opptil 40 cm høy over gulvet og springer ca. 30 cm frem. Den kan ha vært innkledd med tre og tjent som benk. Skipets sydmur har en utvendig lisene i østre hjørne. Den springer 5—10 cm frem fra sydmuren. Bredden er 1,20 m og tilsvarer østmurens tykkelse, slik at lisenen flukter med skipets østmur. Nedentil avsluttes lisenen mot sokkelen, som går rettlinjet uten tilsvarende sprang. Murene har i dag ikke spor etter andre lisener. Da Gerhard Fischer undersøkte ruinen 1922, var det meste av skipets sydmurs ytterliv fjernet, men han anfører at det i ett skift ca. 2,60 m over sokkelen satt tilbake to stener som sprang 2—3 cm frem foran murlivet. Han tenkte seg muligheten av at de to stenene var rester av et vannrett, dekorativt murbånd. Det skal nevnes at både Pauelsens og Klüwers tegninger, som viser ruinen før murskallet ble revet, har en vannrett markering i samme nivå.Murer


Noen av kirkestenene som er benyttet i murene på Stein gård, har innhugne kors. Det er observert 6 stener med kors som springer frem fra stenflaten. Det er malteserkors som er ca. 15 cm høye og brede. Dessuten har noen stener enklere kors som er hugget inn i stenflaten. Et slikt kors finnes på en sten i skipets sydmurs innside ca. 3 m over gulvet. Skipets sydmur har også enkelte utsparte hull i indre murliv. De sitter i to nivåer, de nederste ca. 2,5 m over gulvet, de øverste ca. 1,5 m høyere. Det kan være hull for stillasbjelker som ble benyttet da muren ble reist.


Apsisåpningen i korets østmur er ca. 20 cm smalere enn koret, ca. 4,80 m bred. Bare nedre del av apsisåpningens sider er bevart. De går rett inn mot øst ca. l m til korets østside, hvor apsismuren springer ca. 25 cm inn. Apsisåpningens sider har antagelig båret en bue, likesom apsismurene har båret et halvkuppelhvelv. Wiel nevner 1745 at fordi kirken har stått i ruin «... er Hvelvingen Tid efter Tid nedfalden . . .». Koråpningen i skillemuren mellom skip og kor er også falt sammen, men sydsiden er bevart i full høyde med vederlagssten av huggen kalksten. Vederlagsstenen er skadet, men synes å ha hatt vulst over hulkil, slik den er tegnet av Thorsen på hans oppmålingstegning fra 1878. Åpningen er 3,25 cm bred, og høyden er ca. 4,65 fra gulv til vederlagets overside. Man må anta at sidene har båret en rundbue, som i så fall har hatt sin topp ca. 6,25 cm over skipets gulv.
Portaler


Av skipets vestportal er de to nederste skift av sidene bevart. Portalen har hatt utvendig anslag; bredden i anslaget er ca. l ,20 m, bredden innenfor anslaget ca. l ,90 m. Anslaget er ca. 35 cm bredt og dypt. Sokkelens øverste sten har i begge portalsider et profil med hulkil over vulst.

Et stykke av en søyle med kapitél, som sto løs ved vestportalen inntil ca. 1950, antas å ha tilhørt vestportalen. På sin oppmålingstegning fra 1878 har H. Thorsen en gjengivelse av søylefragmentet, som viser at det var ca. 60 cm langt og ca. l7 cm bredt. Søylefragmentet har halsring under terningkapitél, og på den ene skjoldflate har kapitelet en innhugget seksbladrose. Følgende tekst er påført tegningen: «Kapitælene blot huggene paa 2 sider». Flertallsformen tyder på at det den gang fantes flere kapiteler ved kirken. Skulle anslaget ha søyle, måtte det helst være en halvsøyle i ytre hjørne. Halvsøylen ville da være satt sammen av korte stykker engasjert til de blokker som danner anslaget. Det søylefragment som kjennes fra tegningen og senere fotografier er imidlertid en frisøyle som neppe kan ha sin plass i en portal av vestportalens type. Opplysningen om at kapitelet bare var hugget på to sider kan tyde på at søylen har stått i en rettvinklet resess, men det kjennes ingen spor etter en åpning med denne form i kirken. Det skal nevnes at det finnes en annen huggen sten ved kirkeruinen som heller ikke lar seg innpasse i dette bygg, nemlig en 18 cm høy og 55 cm lang kvader med hulkilprofil langs to sider som danner rett vinkel med hverandre. Den kan ha dannet sokkel eller vederlag i en åpning. Dessuten finnes det en løs kvader med samme størrelse, form og profil som sokkelen i vestportalens anslag. Denne løse stenen kan ha dannet vederlagssten i vestportalen, men den kan også ha tjent som sokkel eller vederlag i skipets sydportal.

Skipets sydportal ble revet i 1830-årene, og nå er bare noe av østsidens nedre del bevart. Spor i den bevarte østsiden tyder på at denne portalen også har hatt utvendig anslag, og den omtalte løse kvader med samme størrelse, form og profil som sokkelen i vestportalens anslag, kan høre hjemme i sydportalens anslag. Portalens vestside er fullstendig revet. Med støtte i de utgravninger og undersøkelser som Fischer foretok 1923 kom han til at portalen kan ha vært ca. 1,30 m bred innenfor anslaget. Pauelsen og Klüwer tegnet portalen som en enkel, rundbuet åpning. I flukt med østre anslags innside har muren et ca. 2,50 m dypt bomhull ca. 1,30 m over gulvnivå. Bomhullet viser at døren har sittet på innsiden av anslaget og har kunnet stenges med bom.
Vinduer


I Palludans beretning fra 1744 heter det: «... i Choret har det været 3-de Vinduer, Nemlig i Nord, Øst og Sønden, og i selve Kirken et Vindue i Nord, og et i Sønden . ..». I annen del av 1700-årene må skipets nordmur være revet, men 1825 sto fremdeles så meget av ruinen at R. A. Faye så 4 vinduer. På Pauelsens tegning fra 1788 har apsiden østvindu, og både hans og Klüwers tegning fra 1823 viser korets sydvindu. Dessuten viser de at skipets sydvindu var delvis bevart med utsiden utrevet. Dette vindu satt noenlunde midt på skipets sydmur, hvis vestre del senere er revet til og med vinduet.

Korets sydvindu er det eneste som er bevart. Noen av de utvendige og innvendige innfatningsstener som var revet ut ble erstattet med nye 1922. Vinduet har rundbuet overdekning og smyg både utvendig og innvendig. Lysåpningen er altså snevrest midt i muren, her er den ca. 48 cm bred og ca. 130 cm høy. I lysåpningens snevreste parti har sidene en ca. 7 cm bred og ca. 5 cm dyp fuge som antagelig har gitt plass til en vinduskarm av tre. Sidene og buene har utvendig og innvendig innfatningssten av huggen kalksten og sandsten. Buestenene er tilhugget kileformet og har noenlunde samme høyde.
Gulv


Kirkens gulv består av sandstensheller. Da hellegulvet ble fullstendig fremgravet i 1920-årene, var hellene så sprukne at en reparasjon ble ansett nødvendig. De mest skadede heller i skipet ble skiftet ut med nye i 1924. Samtidig ble hellegulvet rettet opp og lagt i sementmørtel på kultplanering. Ved denne anledning ble det påvist at hellegulvet tidligere lå direkte på matjord, og i denne matjorden ble myntskatten funnet. I kor og apsis ble gulvene reparert og supplert med noen nye heller 1972. Skipets gulv ligger i nivå med vestportalens bunn og syd- og østmurens sokkel. I koråpningen er det to trinn opp til korgulvet, og i apsidene er gulvet hevet ytterligere to trinn.



Hvordan finner vi lykken?

April måned starter med et oppdrag i kalenderen. Om bekymringer. Kalenderen lurer på om jeg har lagt merke til at våre bekymringer sjelden inntreffer. Som oftest bekymrer jeg meg helt unødvendig. Bekymringer tar fra oss både energi og positive tanker. Jeg skal lage en liste over bekymringene mine den kommende uken og krysse av for alle som inntreffer når uken er omme. Ha rett fokus på hva jeg bør bekymre meg for og hva jeg ikke bør bruke tid på, frigjør både tid og energi. Det vil påvirke hvordan jeg ser på livet og farene rundt meg. Det vil ikke bare påvirke meg selv, men også menneskene jeg har rundt meg.

Jeg skal fokusere på det som er positivt og ikke la meg styre av fornuften. Ikke vær så fornuftig at jeg går glipp av å oppleve spennende og utfordrende nye ting. Det er som kjent få ting vi har gjort i livet vi angrer på, men hva med alt vi ikke gjorde? Når jeg blir gammel og skal se tilbake på livet mitt, så skal det være et liv  med lite anger, mange spennende opplevelser og mye glede. Ta mulighetene som dukker opp for å skape gode minner.

Månedens ord VENNSKAP


Kanskje jeg får en ny venn?

Aprilsnarr


Aprilsnarr er den godtroende som blir lurt 1. april, som er en dag da det skal være lov å narre hverandre. Skikken er utbredt over hele Europa og Nord-Amerika. Det er blitt påstått at den nordiske formen for aprilsnarr er et innlån fra fransk. Ved overgangen til den gregorianske kalenderen, som i Frankrike skjedde i 1582, ble nyttår flyttet til 1. januar, og de som fremdeles praktiserte gammelt nyttår ved vårjevndøgn «ga man aprilfisken», (= donner le poisson d'avril). I hemmelighet forsøkte en å få hengt en utklippet papirfisk på ryggen til vedkommende.

Imidlertid har det å narre april trolig sammenheng med vårfestene i keisertidens Roma. Under de tøylesløse vårfestene som markerte vårens komme da naturen atter våknet til liv ble lovverket satt til side, og det var en formildende omstendighet dersom en gjorde andre et pek på denne tid. En kastet mel og råtne tomater, snudde oppned på tilværelsen, festet og drakk. Kvinnene kunne gå i mannsklær og vice versa, soldatene kommanderte offiserene, og det utviklet seg spøk og narrestreker. Det har vært pekt på at disse overtredelsene av den vante mønsteret virket som en sosial sikkerhetsventil i det strenge autoritære systemet.

Selve narredagen var ved inngangen til påsken, som samtidig ble oppfattet som starten på det nye året. Men ettersom påsken falt på såkalt bevegelige helligdager og vekslet fra år til år ble i det i 1566 slått fast at 1. april skulle være nyttår. Dette med å knytte narringen til årets gjenoppvåkning og grødevekstene ser vi også av det i eldre norsk tradisjon var alminnelig å drive narrestrekene først i slutten av april eller i begynnelsen av mai. Offeret ble da kalt for maikatt eller maigås. Aprilsnarr er idag en kjent og praktiserbar tradisjon over hele Europa. Et unntak er Spania, der brukes Día de los Santos Inocentes, (De uskyldige barns dag), hvor folk lures den 28. desember.


Det en i engelsktalende land omtaler som April fool’s day eller all fool’s day er en folkelig festdag.Her heter det også at en skal begrense narringen til formiddagen, før noon, men det heter også at en ikke skal avsløre de store kollektive narrespillene før etter klokken 12.

Norske barn, i hert fall på Østlandet, roper gjerne: «Aprilsnarr i gamle da'r, som ingen tanker har». En spesiell form for lurerier, som også ble utført overfor nybegynnere i spesielle yrker ble folk sendt ut på lureærender, for å hente sleggefett hos kokka, stripete maling eller skrutrekker for en venstrehendt. Slike spøker gikk ut på å stille den godtroende i forlegenhet. Opprinnelsen til denne skikken er omdiskutert, og mange teorier er lagt frem. Noen hevder at den stammer fra en minnefest hvor Kristus ble sendt fra Annas til Kaifas, fra Kaifas til Pilatus, fra Pilatus til Herodes og fra Herodes tilbake igjen til Pilatus, der korsfestelsen fant sted rundt første april.


Det som virker sikkert, er at det er en etterlevning av de en gang universale feiringene av vårjevndøgn, som startet på den gamle nyttårsdagen den 25. mars og som sluttet 21. april. I India er vårjevndøgnfesten navngitt som Holifesten, og den avsluttes den 31. mars. Folk blir som regel lurt ved å sendes ut på fruktløse ærend, og tradisjonen sies å ha pågått i uminnelige tider.

Likevel er det usannsynlig at denne forklaringen på aprilspøkens opprinnelse er korrekt. Lenge før 1582, da kong Karl IX av Frankrike brakte inn den nye gregorianske kalenderen, hadde franske og nederlandske kilder fra 1508 og 1539 beskrevet aprilspøker og skikken med å lage dem på den 1. april.

Selv om 1. april lenge så ut til å ha vært en vanlig fest i Storbritannia så var det tydeligvis ikke før starten på 1700-tallet at aprilspøker ble en vanlig skikk. I Skottland er skikken kjent som Hunting the Gowk, som vil si å jakte på gjøken, og aprilspøker var aprilgjøker, der gjøken var, som i de fleste land, et ord for forakt.


Nederlenderne har sine egne grunner. Tilbake i 1572 var Nederland fremdeles styrt av kong Filip II av Spania. Det var nederlandske opprørere rundt omkring som kalte seg selv Geuzen etter det franske Geux som betyr tiggere. Den 1. april 1572 inntok de en liten kystby kalt Den Briel. Denne hendelsen var også starten på et omfattende opprør mot spanjolene i andre byer i Nederland. General Alva av den spanske hæren kunne ikke gjøre mye. Bril er det nederlandske ordet for briller, og den 1. april 1572 oppstod uttrykketmistet Alva sine briller. Nederlendere finner dette ordspillet så morsomt at de fremdeles markerer denne dagen.

Skikken med spøker den 28. desember eksisterer også i noen deler av Belgia, som for eksempel i provinsen Antwerpen. Den flamske tradisjonen er at barn skal låse ute sine foreldre eller lærere og bare slippe dem inn hvis de lover å ta med godteri samme kveld eller neste dag.


I Iran spiller folk hverandre puss den 3. april, den trettende dag av den persiske kalenders nyår (Norooz). Denne dagen kalles Sizdah Bedar som betyr utendørs-tretten. Det sies at folk bør gå ut denne datoen for å unnslippe ulykken fra tallet 13.