Tømmerets vandring i vassdraget

Fløtning av master, bjelker, spirer og huggenbord hadde foregått siden før 1530, og det var etter den tid kommet til fløtning av sagtømmer og sagbord.

En finner i gamle beretninger at Jørgen Philipsen i 1670 fikk enerett til å bygge ut til fløtning til de tverrelver som allerede ikke var utbygd i Soknavassdraget. Dette var vel da elvene fra Velsvenn, Vidalen. Frisvannsdammen er nevnt i 1679. Det kan også være elvene fra Brekkebygda. En rettssak forteller om fløtningen i Soknedalsvassdraget, men dommen har også prinsipiell betydning. Madame Catharina sal. Lars Strangers og Maren sal. Lars Smiths, enker etter kjente borgere og sageiere i Drammen hadde stevnet endel bønder i Soknedalen for at de hadde sloppet tømret sitt gjennom deres hengsler ved Heieren og Sørgefoss. 

Vårflommen hadde vært større enn i mannsminne, og sagbrukseierene hadde fryktet for skader på tømret, ble det opplyst ved tingsvidne i Heieren i august 1765. Men ingen skade var skjedd, og Søren Moss som var implisert i saken, mente sagbrukseierene hadde reist den for å tilvende seg et slags monopol på tømmerhandelen med Soknedalsbøndene. 

Tre år etter kom saken opp igjen, men da med bøndene som saksøkere og med madam Stranger og madam Smith som innstevnede. Et par vidner fra Ask hadde ført tømret for enkene fra Heieren og Sørgefoss til Vikersund, men hadde ikke sett at bøndene hadde gjort skade på hengsler og dammer. 

Frich Røsby forklarte at bøndene i all den tid han husket, fritt hadde solgt tømret sitt til hvem de ville, unntatt de som sto i gjeld til sagbrukseierene, de var nødt til å selge til kreditorene. Soknedalselven var fri for alle til Tyrifjorden og ble brukt til alminnelig gjennomfart. Vitnet hadde ofte vært med i brøtningen både med sagtømmer og annet forskjelliges eiendommer og uten hinder.

I overhoffretsdommen i 1769 fikk saken sin avslutning. Bøndene kunne selge tømret til dem de fant best regning å handle med, og likeså fløte det gjennom Soknedalselven til Tyristrand uten minste hinder av de innretningene som var gjort ved Heieren og Sørgefoss. Hendelige skader på dammer, brokar o.l ved gjennomfløting erstattes ikke. 

Amtmann i Buskerud (bare 27 år gammel) grev Herman Wedel Jarlsberg stiftet trelasthandlernes og sagbrukseierenes organisasjon 23. januar 1807, på Bragernes Rådstue.  Han gjorde en veldig innsats for landet under krigen 1807-1814, da han var sjef for Provideringskommisjonen, etter krigen som finansminister.

Denne stiftelsen overtok ordningen med all fløtingen i hovedelven og regulering fra tilslagene fra Vikersund, Krøderen, Simoa. Denne direksjonen var meget aktiv fra første stund.

Dammer råtner, elveforebygginger raser ut, stein for stein. Tømmerfløytingen er slutt, og fløtelivet er i ferd med å bli glemt. De sterke smidige brøtningskara, som fulgte tømmerdansen i de skumhvite virvler av iskaldt vårvann, var nok idealet for mang en smågutt i gamle dager.

I vår tid blir det færre og færre igjen av de som har opplevd den egenartede atmosfæren som fulgte tømmerfløtingen og dens menn. Det var dyst med naturkreftene, og et spenningens land, men også beinhard virkelighet for de som skulle tjene sitt brød i dette yrket. Både min far, farfar og to oldefedre har vært med i brøtningen. Brøtningen foregikk fra april til juni som regel. 

Allerede i 1847 var trehandlerdireksjonen i Drammen av den oppfatning at men trengte en særskilt vassdragslov. Rundt 1850 druknet Helge Mølum i Sognevannsdammen. Han var fløter og ved åpningen av dammen var han med å staket tømret gjennom damluken. Han falt i vannet og ble ført gjennom damsluket sammen med tømmerstokkene. Så snart lukene kunne settes igjen og vannet minsket i elva, søkte mange menn, men forgjeves. Først etter at det var gått et dam vann til, ble han funnet. Dette førte til at 6 barn ble farløse.

Det ble lite hvile. Fløtera sov med våte ullklær. Sko og strømper ble vrengt av. Skoene måtte ha tynne såler, slik at de hadde følelsen av hvordan stokken var. Alle hadde hull i skoene, slik at vannet rant utigjen. Redskapen som ble brukt var en tømmerhake med langt, tynt skaft. Det skulle være med "svai", slik at det løsnet lett. Tømmeret skulle ikke være over 18 halve meter langt, og måtte barkes, slik at det fløt lettere.

Frisvannsdammen eksisterte allerede i 1679. 

Så langt inne var fløtningen da igang, og hadde vært det en tid. En flåværing var stevnet av fogden Jacob Luth for gjeld, men mannen svarte tvert om at han hadde penger til gode, for han hadde to ganger sluppet Frisvannsdammen for fogden. Det skulle han ha en halv daler for, og en annengang han hadde sluppet dammen, skulle han ha 16 skilling. Dessuten hadde han ryddet vei for en 28 palmers mast, og det skulle han ha en riksdaler for. Det er flere rettssaker som er nevnt som viser at det er foregått hogst nord for Frisvann i 1694 og etter Sannevasselven og Frisvann i 1695.

Breivannsdammen ved utløpet av Breivannet er trolig den eldste dammen fra ca 1660 da fløtningen startet. Brøtningsdammen i Sognevannet var en av de mest moderne i hele landet. Damsluket er 4 meter høyt og 7 meter bredt, lukkes ved bare en eneste luke eller lem. Dammen er i dag revet ned, og bare restene kan sees. 2 menn kan besørge dammen satt eller åpen, men i praksis var det 4 stykker som gjorde det. Anlegget ble utført i 1923. Ved dammen har Sogna Elvekasse og Drammensvassdragets Fellesfløtingsforening i fellesskap bygget en praktisk hytte med båtnaust i 1. etasje og beboelserom i 2. etasje.

Brøtningen i de forskjellige vassdragene ble lagt ut på anbud. Anbudet ble ofte gitt i hvor mange øre pr. tylft de forlangte for brøtning. I hver elv var det ei "Elvekasse". Alle som brukte elva til å fløte tømret sit måtte betale avgift. Før skogeierene dannet elvekasse var forebyggings og brøtningsarbeidet i mange år overlatt sagfogd P.G Paulsen i Sørgefoss, deretter til Hans Paulsen. Bjerkehengslet ved Ask var i privat eie helt fram til 1834, da Drammen trelastdireksjon kjøpte det i prokurator Arctanders bo for 1600 spd med de landavgifter som hvilte på hengslet.

Brøtningen i Soknedalselven skilte seg ut fra både Ådalens og Hadelsnds vassdraget. I Sogna kunne man kun benytte seg av damvann, mens de andre vassdragene var mektige nok dag etter dag. I 1934 ble det fløtet 30 000 tylfter i Sogna. En tylft var 12 stokker. Det største antall tylfter noen gang er 72 400 tylfter, eller s er det år på 64-66 000 tylfter og nedover.

I 1873 ble det satt opp et ulovelig hengsle. Endel skogeiere i Soknedalen aktet å føre opp en dampsag i nærheten av Sognas utløp ved Tyrifjorden og selv foredle sin last der. I såfall var det nødvendig at den ble skilt fra den som tilhørte Drammenslastehandlere, og som skulle føres videre over fjorden. De søkte derfor i 1874 Kanaldirektøren om undersøkelse og utarbeidelse for en plan for en samle- dele lense. 

Etter at Andreas Oppen i 1875 hadde ført opp en dampsag, uten at det var blitt enighet om lenseforholdene, lot han i 1876 på egenhånd anbringe en bom i elven ovenfor Bjerkehengslet for å skille ut tømret til sagen der, og slippe resten ned til Bjerkehengslet. Følgen var at Drammenslasten kom så seint til dette hengslet at den andre lasten var gått på Tyrifjorden. Først utpå sommeren kunne den føres videre.

Dette kunne ikke trelastdireksjonen ikke finne seg i, men anmeldte sageierene for overtredelse av fløtningsloven av 1854. Han ble ved alle retter ilagt mulkt, men i 1878 ble saken hevet mot at han fjernet hengslet med dopper og andre innretninger. 1. juli 1887 kom Vassdragsloven. I den var fløtningerloven av 1854 og andre spredte lovbestemmelser innarbeidet. I 1888 dannet skogeierene i møte på Oppegården i Lunder en forening til å ordne med vedlikeholdet av Breivassdammen og Breivasselva. 

Dersom tømret lå på isen ble det lagt grimer rundt tømret. Grime er tømmerstokker som er kjedet sammen med lenker. Det ble slått ut eller boret hull i enden av stokkene og kjettinger trædd gjennom. Dette ble gjort for at tømret ikke skulle flyte utover hele vannet når isen gikk. Grima ble festet til land. I et større vann kunne det være flere grimer. Disse ble så dratt over vannet med dragetylft (tømmerflåte av 13 stokker), dersom en ikke var så heldig å ha kraftig medvind som førte tømmergrima over vannet.

Trossa ble rodd ut og festet til land eller et anker ble sloppet til bunds. 4-8 mann kunne nå gå rundt dragetylfta og "sveive" grima over vannet. Det hendte grima røyk og spredte seg utover vannet. Da måtte fløteren vasse i vannet og samle seg 4-6 stokker for å ha noe å stå på. Så ble nye stokker lagt på tvers, slik at en laget seg flåter.

I noen tilfeller ble tømret liggende i store hauger, tømmer vaser, ute i elva. Ofte var det bare noen få stokker som holdt hele haugen. Disse måtte hogges eller skjæres av. Dette arbeidet kunne være svært farefuldt. Når det løsnet måtte fløteren være rask med å komme seg i land. Den største haugen som noen gang har "satt seg" i Soknedalselvene noen gang, sto i Kollsjøelva i 1928. Den inneholdt 800 tylfter tømmer. Stokkene begynte å hope seg opp med en gang, og det var urå å stanse gjennomsetten i dammen. Til slutt lå alt tømret så sammenklemt av de strie vannmassene, at den tilsynelatende ikke var til å rikke på. Karl Thorsteinsen fortalte at de jobbet med denne haugen i to dager.

De forsøkte å finne bandstokkene og legge ned stokkene mest mulig. Så satte de på fult damvann igjen, men den gang ei. Tømmerhaugen bare stuket seg sammen, ble halvparten så lang, men dobbelt så høy som før. De grove stokkene reiste seg på enden og dirret i den sterke strømmen. Til slutt så det ut som et kjempepinnsvin. 

I 8 dager til arbeidet de med haugen og overvannet på dammen ble faretruende høyt. Da damvannet ble satt på for annen gang, ble elva så stor at haugen fløt opp og satte seg i bevegelse. Grove tømmerstokker knakk som fyrstikker, og skogen ble meiet ned på begge sider av elva før haugen tilslutt flatet ut nedover i strykene.

Skulle noen ta en risikabel oppgave i gamledager, var det de ugifte eller gamlekara som ble bedt om å trå til.

Ruudsvassdraget omfatter flere mindre innsjøer i Brekkebygda. Langevannet, Breivannet, Setertjern, Nordtjern og Vettertjern samt småelvene mellom. I Rudselva har det vært fløting av tømmer i flere hundre år. Fløtningen var mange ganger vanskelig og det ble ofte hauger ned for dammen i «Klemma» og under Juvfossen. Store hauger kunne stå oppe på Juvfossen, da disse løsnet gikk de kun ned og satte seg fast under og stod hele fossen opp. Det tok 3-4 dager å få løsnet. «Klemma» ble nedsprengt i 1928 og da ble elvebunnen flat og siden har det gått bra her. Dammen ble samme år forhøyet så vannføringen ble noe større. I ca. 1860-70 ble sidemurene av til dels solide og av meget grov stein bygget i Ruudselva.

I Juvfossen har det vært industri i mange år. Møllen malte mest for Brekkebygda og Vestbygda inntil den ble nedlagt i ca. 1874.

I 1688 bestemte kong Christian V et sagbruksreglement for å redusere de store hugstene i skogene. Hver sag ble tildelt et maksimalt antall «bord at skiære». Juvsagens privilegium var fra 1788 og er underskrevet av Christian VII. Juvsaga hadde kun privilegium til å skjære bord for bruk i bygda, ikke til eksport. 

TØMMERETS VANDRING I VASSDRAGET

Kl 2200 ble Sognevannsdammen sloppet. Kl 0200 slippes tømmeret, som er blitt holdt sammen av grimer, fordi tømmeret går atskillig raskere enn vannet. I løpet av en times tid var Sognevannet rensket av tømmer. Sognevannet har nok vann til 10 timer med fløting. Fløterne fulgte etter for å samle ny vending fra Lysåa og Strømsoddelven. Strømsoddelven starter i Flå går gjennom Øvstevannet, Langvannet, Buvannet og Frisvannet. Lysåa kommer fra øvre og nedre Kollsjø. 

 Kl 0700 løsner lensearmen i Gardhamarfossen og 5-6000 tylfter går utfor fossen.

 Fløterne står i vann til knes for å holde tømret unna bakevjene. Ved 12 tiden på formiddagen er tømret fremme ved Bjerkehengslet på Ask. Langt ut i Tyrifjorden går "Grev Wedel" med kjelpebåten "Krepsen" på vei til Vikersund med en grime på 5-6000 tylfter. 21 timer tar turen fra Bjørkehengslet til Vikersund, før tømret atter slippes ut i elva. Er det problemer kan tiden dobles.

Fra 1830 årene ble det vanlig med dampbåt isteden for seiling av tømret over Tyrifjorden. Den første dampbåten var Kong Ring (9. juli 1837) som var eid av Joh. Fr. Thorne og grevinne Karen Wedel Jarlsberg (gift med grev Herman Wedel Jarlsberg) kong Ring var bygd på Øen i Hønefoss og var det første dampskipet som var bygd i Norge. Kong Ring skulle først og fremst frakte tømmer, men også mennesker. Den hadde 10 hestekrefter, og klarte ikke de store tømmermengdene i fjorden i 1838-1839.

Det ble da bygd en større båt Kong Halvdan. Grev Wedel som trekker tømmer på Tyrifjorden Den ble innkjøpt ca 1873.Greven som var den siste båten på Tyrifjorden som trakk tømmer. Denne fikk sin prøvetur 17. juni 1953. Den er 20 meter lang, 4,5 meter bred og ca 2,5 meter dyptgående akter. Båten er bygd i stål ved Glommens mek. Verksted og har Wichmann dieselmotorer på 240 ehk. Prisen var ca 450 000 kroner. 

Da brøtningen var over for sommeren gikk "rensken". Da ble alle gjenglemte stokker hentet fram og ført nedover elva. Dette var mye slit da det var mindre vann og færre stokker. Å ta opp bunntømmer med dykkere var aktuelt så tidlig som i 1880 årene. På visse betingelser fikk herrene Larsen og Nærsnes tillatelse til å drive slik virksomhet i fløtningsdistriktet. En tredjedel av utbyttet skulle gå til felleskassen.

Utviklingen gjorde at myndighetene bestemte at det kom en ny lov Lov om vassdragene 15. mars 1940. Det var meningen at høsten 1967 skulle være siste året med brøtning, men fordi det var så lite vann gikk siste rest i elva 25.5.1968. 27.5.2000 var trolig siste brøtning i Vassfaret. ca 400 skuelystne var møtt fram for å overvære denne begivenheten. Interessen var nok stor fordi dette trolig var den siste gang det var brøtning. Kulturværnplanens avtale om å drive på gamlemåten trådde i kraft 1990 og går ut denne våren.

Drammensvassdragets fellesfløtningsforening tildelte 127 av Drammensvassdragets fellesfløtningsfolk tildelt Fløtningsmedaljen. Medaljen ble et bevis på lang og tro tjeneste. Utdelt på Sundøya Fjordrestaurant 6. mai 1961. 

Fløtningen i Drammensvassdraget har ord på seg for å være den beste i landet, skyldes dette ikke minst den innstasen denne staben har gjort gjennom årene. Norsk brøtningsforbud innstiftet for på slutten av 1950 tallet en hedersmedalje: Fløtningsmedaljen. I drammensvassdraget hadde man 125 fløtere og 2 funksjonærer som hadde fortjent denne medaljen. 206 gjester var på denne tilstelningen på Sundøya. Blant dem mange prominente gjester. Direktør Sparby i spissen fra Skogbrukets Arbeidsgiverforening, Direktør Braaten fra Norske Skog, landarbeiderforbundet med formann Klaus Kjelsrud, ordføreren i fellesfløtningsforeningens representantskap tømmersjef Gulsvik.

Der kunne de med glede konstatere at dette var et yrke som gikk i arv fra far til sønn. To mann kunne se tilbake på over 60 års tjeneste og ikke mindre enn 30 som hadde 50 års tjeneste og mer. Fruene ble også takket i tale av disponent S.Hobelstad fordi de lot mannen slippe ut på elva. 

Etter middagen ble medaljene utdelt av Sparby, Kløsterud og Gjessing. Samtlige som kunne se tilbake på 50 års tjeneste fikk en påskjønnelse. Henrik Fredriksen ble tildelt en medalje fordi han reddet en arbeidskammerat fra å drukne i 1955.

Syver Flaskerud 55 år tjeneste 

Andreas Olausen 44 år tjeneste

Nils Askerud 43 år tjeneste

Harald Gomnes 39 år tjeneste

Olaf Ask 35 år tjeneste

Sven Nygård 35 år tjeneste

Gunnar Nilsen 33 år tjeneste

Hans Olaussen 32 år tjeneste

Thorleif Scherven 31 år tjeneste

Sverre Flaskerud 30 år tjeneste

Cachene er plassert her: