Svinefoss

Kompassnåla peker rett til høyre og der er det bare en bratt skråning nedover i skauen.

Den store samferdselsutbyggingen i Norge på siste halvdel av 1800-tallet baserte seg på en kombinasjon av jernbane båttrafikk på de store innsjøene. Etter langvarige undersøkelser og forhandlinger ble så Drammen- Randsfjordbanen med sidelinje til Hen besluttet bygget den 13. juni 1863. Samtidig ble det bestemt å gjøre elva fra Hen til Sperillen farbar for mindre dampskip. Til dette arbeidet ble det bevilget kr. 40 000. Men før statsmyndighetene vedtok jernbaneutbyggingen, var et stort kanalprosjekt på bane. Det gjaldt intet mindre enn kanalisering av hele Drammensvassdraget, slik at det kunne gå båter fra Drammen helt og opp i Randsfjorden, Sperillen og Krøderen. Kanalen ville nok blitt til stor hjelp for tungtrafikken, men man innså etter hvert at med hensyn til personbefordring og den varetrafikk ville en kanal ikke kunne hamle opp med en jernbane. Fløtingen av tømmer var dessuten ikke på noen måte avhengig av en kanal. I tillegg er dette distrikt med det utpreget innlandsklima, så is ville gjøre seg sterkt gjeldende. 

Dette er hva som måtte til for å komme opp til Ådal fra Randselva med et dampskip:

1 dam og 7 fallsluser ved Hønefoss

2 dammer og 9 fallsluser ved Hofsfoss

3 dammer og 2 fallsluser ved Svinefoss

4 dammer og 8 fallsluser ved Hensfoss

Kanaliseringen var beregnet til å koste noe over 4 millioner kroner. Siden Randsfjordbanen ville koste omtrent det samme, ble dette alternativet valgt. Ådalskanalen ble imidlertid til en viss grad realisert. I 1868 startet dampskipstrafikk fra Hen og etterhvert helt opp til Sørum i Begnadalen. Ved Killingstrømmen ble det bygget en sluse. Kanalen var imidlertid sårbar både for lav vannstand om sommeren og ising om vinteren. I 1926 erstattet Sperillbanen fra Hen til Finsand ved Sperillen en del av kanalen. Dampskipene gikk så videre fra Finsand til Sørum. i 1933 ble kanalen og båttrafikken på Ådalsvassdraget nedlagt for godt.