Nordsjøveien

Frokost fra halv sju til halv ti som regel på alle hotellene vi overnattet på. Så vi hadde vekking på sånn i tilfelle. Det er innmari greit å få spist litt før en drar så en slipper å leite etter mat med en gang en har startet kjøringen. Jeg er vel ikke avhengig av frokost, men det er godt å få litt i magen på morgenen synes jeg.

Jeg er ikke så avansert i matveien heller, men Patran slo om seg med egg, bacon og bønner. Akkurat det kan jeg styre meg for. Planen for dagen var å kjøre Nordsjøveien ned til Kristiansand.

Hummeren hotell var turens beste hotell og jeg ligger nok der igjen om jeg skal til Stavanger. Virkelig et sted å skryte av, gode senger, god frokost og nydelige omgivelser i Tananger.

Vi passerte flyplassen, den lå ganske trekkfullt til og veien var full av sand.

Man fikk litt assosiasjoner til det skotske høylandet.

Jeg hadde trodd veien gikk litt nærmere havet hele veien, samt at det hadde vært flere muligheter til å komme ned til havet for en liten stopp. Men igjen så stemte ikke helt kartet og terrenget. Det var vei på kartet når vi passerte, men den må ha blitt pløyd opp.

Skal du ned til stranda må du pent kjøre de få stedene det er merket med offentlig strand langs veien. Det var heller ikke veldig mange stedene nedover Jæren.

Ved Refsnes grep vi sjansen, for det så ut til å være siste mulighet i forhold til kartet med å få besøkt en sandstrand. Man kan jo ikke være på Jæren uten å ha besøkt ei strand. Vi hadde oppholdsvær, men skyene lå tungt rundt oss hele dagen egentlig.

Det var et lite stykke å gå fra parkeringen ned til stranda. Det var helt greit så en fikk strekt litt på beina. Jeg er ikke særlig glad i å sitte rolig hele dagen, så alle stopp som innebar å gå litt ble satt stor pris på.

Tipper det er ganske overfylt her på en solskinnsdag i fellesferien.

Etterhvert kom bølgene inn til land fra det store lasteskipet som vi så passerte når vi svingte ned til stranda.

Det var mye gårdsbruk langs veien, både kyr og sauer. 

Noen av jordene var det nesten flere store steiner enn dyr. Men helt sikkert helt greit å få beitet ned.

Her var det ikke tang og tare, bare hvit sand så langt du kunne se.

Havfrue som venter på å bli reddet...

Var det en grasflekk som var større enn to ganger to meter, ja så sto det ei hytte der.

Vi passerte et forholdsvis stort område som det hadde brent i. Nå var gresset kommet tilbake, men det var mange svartsvidde buskelegger.

Så bar det nedover fjellsiden på ekstremt smale veier med bitte små tunneler uten lys.

Her er det ikke mye å gå på i turistsesongen, godt vi var her før den tok til for fullt.

Her kom vi ut av fjellet før veien slynget seg ned til Jøsendfjorden.

Under fjellnabben var det bygget to hus i gamledager, disse var nå tekket til med presenning. Sikkert for at de ikke skal råtne så raskt. Du finner dem mellom Egersund og Flekkefjord, under Helleren ved Jøssingfjorden.

I en verden av grånyanser ligger de to små husene i dette helt, helt spesielle lyset: Jøssingfjord og Helleren omsluttes av alle gråtonene som finnes på skalaen. Helleren – "Hedlaren" – danner et naturlig tak og ly som har vært benyttet av mennesker i tusenvis av år. Helleren er stor – dråpefallet måler på det dypeste 10 meter. De to husene står uten taktekke – nettopp fordi Helleren beskytter dem – og det er også grunnen til at disse husene og denne helleren gir en unik og særegen opplevelse. Begge husene er fra 1800-tallet, men deler av bygningene kan være adskillig eldre. Sannsynligvis har det vært fast bosetning (helårsbosetning) under Helleren fra 1500-tallet. Dalane Folkemuseum overtok eierskap og ansvar for husene i 2002, da Titania AS overdro dem til museet. Alle er velkommen til Helleren. Husene er ikke dimensjonert for å kunne håndtere store besøktall, men det er ønskelig at husene skal forbli åpne for besøkende, og det er flott om du som publikum tar hensyn.

Når man har kjørt ned i havnivå igjen så må man gjerne opp igjen også.

Før veien slynger seg ned til Åna-Sira. Åna-Sira er et navn jeg husker fra jeg var liten og hørte på radio. Da var det trolig værmelding eller noe når de nevnte Åna-Sira og dalstråka innafør.

Opp og ned et par turer til og vi var tilbake på havnivå slik at vi kunne ta en snarstikker innom Lindesnes fyr. 

Så nå har jeg vært på Norges sørligste fastlandspunkt.

Patran var ikke særlig imponert om at jeg møtte en fyr på ferie, så tørr humor har ikke hun serru. 

I vokterboligen kan du overnatte om du vil det.

Det ser liksom litt annerledes ut når en ser det på tv med 71grader nord.

Lindesnes fyr er Norges eldste fyr beliggende tilnærmet helt på sydspissen av Lindesnes-halvøya i Lindesnes kommune. 27. februar 1656 ble Norges første fyrlys tent her.

Når jeg første var her så måtte en jo opp i selve tårnet også.

Middagen ble inntatt i Lyndal og ferden videre planlegges over en porsjon kjøttkaker.

Vi ble enige om å skaffe oss en overnatting i Kristiansand for kvelden. Der havnet vi på Dronningens hotell, men det var just ikke noen dronning verdig. Det var under oppussing så en måtte sjekke inn via nabohotellet. Skulle man ha frokost så måtte man betale ekstra. Det var skikkelig nedtur. Det var stort badekar der, men det manglet propp. Jeg stappet søppelpose oppi og la et håndkle oppe, så ble det bad på meg.

Patran hadde lyst på indisk mat til kvelds, men der måtte en vente på ledig bord. Det gadd ikke jeg når det var tre foran oss også som ventet på ledig bord. Spise på samlebånd det gjør jeg ikke om jeg har ferie eller ei. Denne McDonalden var i et skikkelig stilig bygg, men vi endte opp på BigHorn isteden.

Jeg var egentlig litt mett etter kjøttkakene så jeg endre opp med et lite knippe forretter. Kyllingvinger, hvitløksbrød, salsa og gratinerte brokkoli.

Hotellet lå havna så vi hadde sjøutsikt og så rett inn i SASradisson. Kristiansand har et yrende uteliv og en tidlig start på lasting og lossing på kaia, så det ble dårlig søvn natt nummer to også.

Over til Vestlandet

Spennende første timer på ferietur. Første ufrivillige stopp ble Nesbyen da vi havnet like ved en som ikke var helt stabil i kjøringa si. Den eneste grisekjøringen vi så var egentlig oppover Hallingdalen. Vi tok likeså godt en stopp på bensinstasjonen på Nesbbyen så vi slapp å bli involvert om det skulle gå galt. Når vi passerte Ål så satt det en svart paparazzi i grøftekanten i svingen før denne bestemte seg for å jumpe over autovernet og passere veien.

Jeg trenger ikke å nifølge med på kjøringen til Patran, så jeg fikk med meg utrolig mye mer langs veien enn det en kjør som sjåfør. Da er fokuset rett fram, nå kunne jeg titte både hit og dit. Da ble det tid til både fotografering og snapping. Så har du lagt meg til på snapp fikk du fulgt med på hvor vi dro fortløpende.

Hele første dagen hadde vi overskyet vær, så det var egentlig mest transportetappe for å komme fram til Vestlandet. Men med litt mark i rumpa så måtte man ta noen stopp langs veien. 

Dagens andre stopp for å strekke på beina ble på reguleringsmagasinet for Usta og Ørteren kraftstasjon.

Der blei det en ørliten snøballkrig som jeg vant. Patran gadd ikke kaste og jeg traff henne, så case closed.

Litt tidsfordriv må man ha når man synes det er kjedelig å kjøre bil. Alle bildene blei ikke like fine, men det ble overraskende mange som ble brukbare.

Jeg synes Hardangervidda er oppskrytt, det er mange andre steder jeg ville valgt å tilbringe noen dager enn der.

Hadde nesten trodd det var mer snø som hadde ligge der, men til og med vannene var isfrie.

Hardangerjøkulen

Demninger var det flere steder. Alle småbekkene må samles så de skal få vannkraft nok. Demningen i enden av Sysenvatnet.

Sima kraftverk er et besøkskraftverk med mange besøkende. Det er et stort antall tunneler og dammer i Simaanlegget, og Sysendammen er den største dammen. Dammen er også en av de største steinfyllingsdammer i landet. Innerst har dammen en kjerne av morene som fungerer som tetning. Den er 81 meter høy, har en damkrone på 1 167 meter og bredden i bunnen er 248 meter. Dammen tok seks år å bygge, består av 3,6 mill m3 stein og morenemasse, og sto ferdig i 1980. Det er kjørbar vei inn til dammen, og informasjon er tilgjengelig på stedet for de mange turistene som vil beskue den. Vanntilførselen til Vøringsfossen, som er en av landets mest besøkte naturattraksjoner, reguleres av Sysendammen. Fossen ligger rett vest for dammen. Det stilles krav til kraftselskapet om minstevannføring til fossen i sommersesongen. Det vannet som slippes i sommersesongen er siden 2011 blitt utnyttet til økt kraftproduksjon i Leiro kraftverk, et anlegg bygd i tilknytning til eksisterende installasjoner i fjellet rett nedenfor Sysendammen. 

Vøringsfossen er del av elven Bjoreio i Eidfjord kommune i Hordaland, med et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter. Vannmengden i fossen er regulert i forbindelse med kraftutbygging, men i turistsesongen fra rundt 1. juni til 15. september, blir det sluppet forholdsvis store mengder vann i fossen.

Fossli Hotel ligger i en 1800-tallsbygning i jugendstil. Hotellet har utsikt over Måbødalen.

Når en har passert Hardangervidda, det er da den flotte ville naturen åpenbarer seg mellom tunnelåpningene. 

I bunnen av Måbødalen.

Jeg liker nok bedre høye fjell og dype fjorder på Vestlandet, enn jeg liker bølgeskvulp og svaberg på Sørlandet. Så nå er det vel bare å manne seg opp for Nordlandet en sommer om noen år? Ja hvorfor heter det Nordnorge når resten av delene heter "landet"? Østlandet er rimelig utforsket, så der trenger jeg ikke feriere i alle fall.

På turen fikk vi erfare at kart og terreng slett ikke alltid stemmer. Jeg har ikke så gammel bil da, 2016, og jeg trodde vel egentlig at kartene på GPS'n ble oppdatert når de oppdaterte den på verksted. Men det gjorde de åpenbart ikke. 

Norges natur er flott da.

Det er sikkert mer praktisk med broer, men det er nå engang ferger som er tingen på Vestlandet da. 

Brua åpnet 17. august i 2013. Hardangerbrua er bygd som ei tofelts hengebru med gang og sykkelvei. Brua har et hovudspenn på 1310 meter og ei total lengde på 1380 meter. Hardangerbrua er nå den lengste hengebrua i Norge. Brutårna har ei høgde på 200 meter over fjorden. Seilingshøgda er 55 meter. Prosjektet omfatter også 2675 meter tunnel og 800 meter veg i dagen. I tillegg er det bygd 900 meter gang- og sykkelveg fram til brua.

Hardangerbrua er en bro over Eidfjorden mellom Vallaviki i Ulvik og Bu i Ullensvang kommuner.Hovedspennet er 30 meter lengre enn Golden Gate Bridge i San Francisco i USA og også mer enn halvannen gang så langt som det nest lengste hovedspennet i Norge, på Askøybrua.

Du veit du har kommet til smale veier når det er lysregulering på Vestlandet. Jeg tenkte vi skulle stoppe i Eidfjord for å spise middag, men der kjørte vi gjennom før vi egentlig skjønte at "det ver over". Det var jo mindre enn Sokna til og med.

Vi holdt på å misse Kinsarvik også, men fikk reddet det ved å fylle bensin. Da kjørte vi litt tilbake og fant en restaurant ved hotellet. 

Og middag ble det, en knallgod sådan. Patran bestilte seg pizza, som vi tok med resten av tilbake til bilen. Knallgod mat, men når en må snakke engelsk for å få seg middag i Norge, da blir ikke jeg veldig imponert.

Etter at vi hadde spist gikk vi ned på kaia for å strekke litt på beina før vi skulle finne et egnet overnattingssted for natta.

Spørs om det hadde gått litt skeis for denne anda i klekkinga, for hun hadde bare en unge og ingen make.

Innen vi dro fra Kinsarvik kom de første regndråpene. Da bestemte vi oss for at vi likegodt kunne kjøre til Stavanger før vi la oss til for natta om regnværet holdt seg framover.

Jeg kaklet visst litt i høyeste laget når vi tittet innom kirka, så skytsengelen min fikk litt frynsete vinger, hevdet Patran. Nå ja den har vel aldri vært særlig flygedyktig er jeg redd.

I Tyssedal ble det et lite tissestopp på et koselig hotell. Hadde det ikke regnet så kanskje vi kunne tilbringe natta her.

Tyssedal, tettsted i Odda kommune, Hordaland, på østsiden av Sørfjorden, ved Tyssos munning i fjorden, 6 km nord for Odda tettsted. Her lå tidligere aluminiumsverk i tilknytning til de betydelige kraftverkene som forsynte industrien i Odda og på Eitrheim. I dag driver Tinfos Titan & Iron et ilmenittsmelteverk på stedet basert på råstoff fra Titania AS som har dagbrudd på Tellnes i Dalane i Rogaland. I Tyssedal ligger Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum som viser industrireising og kraftutbygging i et historisk perspektiv. Nasjonalt vannkraftmonument, Elektra, innviet 2000. Fra Tyssedal går det tursti til fjellutspringet Trolltunga, som i 2014 ble besøkt av ca 40 000 turister.

Det var utallige fosser som buldret nedover fjellsidene langs fjorden veien fulgte.

Hadde nok vært endel nedbør på forsommeren der også.

Små gårdsbruk lå minst like tett.

Odda mekaniske verksted som ble etablert av Wilhelm Dagestad i 1957.

Stedet har 31 ansatte i dag.

En miniutgave av atlanterhavsbrua måtte vi over for å komme til fergekaia i Haugesund.

Fergeavgangene var veldig tett, så det var et kvarters ventetid før vi kunne kjøre ombord.

240 kroner så kunne vi kjøre ombord. Så nå har Patran gjort noe jeg ikke har gjort tidligere. Kjørt ombord på ferge. Litt spent, men det var ikke så store ferga så det gikk veldig greit.

Boknafjord tok oss trygt over til Stavanger.

Jeg var en liten tur ute på dekk, men det regnet endel så noe trivelig opplevelse var det ikke akkurat. Midtfjords omtrent møtte vi den andre ferga.

Ikke akkurat trengsel på båten. Og kort vei til hotellet vi hadde bestilt iløpet av dagen.

Flott hotell på bryggekanten. Jeg trodde jeg skulle få en stille og rolig natt der, men bommet litt der gitt. 

Det var en metallsak som slo inntil masta på den ene av seilbåtene. Hvert lite vindpust så sa det klonk. Nesten som da skips klokka klang i sangen til Erik Bye.

Første natta senket seg og vi gikk til ro på hotellrommet.

Restepizza og tv titting før vi prøver å sove.