Lunsj på Sørbølfjellet

For en gangs skyld var både jeg, Hr Yr og Hr Hoggorm enige i at jeg kunne innvilge meg en fjelltur i finvær. Gårsdagen var varm og sola skinte, dog ikke fra skyfri himmel, men passelig med sol avlikevel.

Jeg kom litt i seineste laget hjemmefra, jeg sov lenger enn jeg pleier så da trengte jeg vel de timene da. Til tross for sein avgang så kom jeg til tom parkering ved 1000-meteren. 

Det fine med å gå på fjellet er alle vardene som folk har satt opp, så holder du deg til stier så går du deg ikke bort. Jeg holder meg sjelden til stier, for jeg har sånn kjekk GPS-klokke. Da kan en vase uten mål og mening, for man finner jo tilbake til bilen uansett.

Det var ikke direkte tørt her heller så det var ingen fare med at hundene skulle gå tørste. Jeg har jo vært her tidligere så jeg visste at det var mye vann innover.

Det fine med fjellet er at utsikten er upåklagelig uansett hvor du ser. Jeg så to ryper som flakset opp, jeg var ikke rask nok med kamera for det var litt uventet at de skulle være der. Om de ikke var ferdige med vinterfjærene eller om de hadde startet på ny vintersesong vet jeg ikke. Men de var halvt hvite og halvt brune begge to.

Jeg fulgte stien et stykke til det begynte å helle ned mot Krøderen igjen før jeg gikk opp på baksiden av Skardsvarden som er det høyeste punktet på den siden..

Denne gangen hadde jeg med meg niste for en gangs skyld. Det er ikke så ofte jeg har, ikke når jeg går aleine. Men denne gangen satte jeg meg ned et par ganger til og med for å nyte brødskive, mellombar og ikke minst drikke.

Til tross for at det var så varmt at jeg gikk i singlet hele turen, så fristet det ikke med et bad. Jeg kjente ikke på vannet, men det kan godt hende det hadde vært nydelig badetemperatur.

Nederst har jeg satt inn kart så du kan se runden jeg gikk på ei snau mil. Håper på mer fint vær så det kan bli flere fine turer innen rimelig nærhet.

Man kommer seg ikke opp på 1284 MOH ved å holde seg på flatmark.

Om man går for langt før man svinger oppover fjellet så må man gå ekstra høydemeter. Det stuper raskt gæ'ne veien her.

Skardsvarden med sin steinsamling og pinne på toppen. Jeg gikk ikke opp på selve varden i dag, da det var folk der og vinden tok til når vi kom i høyden.

Jeg begynte å bli sulten så jakten på et lunt sted å nyte brødskiva startet når vi kom opp på flatmark.

Regnet med at det var fint på baksiden av den haugen foran oss. Mener å huske det fra sist gang vi var der. Jeg hadde heller ikke tenkt meg ned til Harehopp hytta denne gangen. Har du sett den en gang så holder liksom det. Ja om du ikke trenger ly for været da. Turen jeg og Hilde hadde dit i fjor kan du lese HER.

Sørbølfjellet er et fjellparti i Flå kommune i Buskerud som utgjør det vestligste området av fjellmassivet Vassfarfjellet mellom Flå og Hedalen. Med sine 1 284 meter over havet er Skarsvarden det høyeste punktet i Sørbølfjellet. Flå har 11 toppturer de anbefaler. HER kan du se hvilke du kan velge, med grei veibeskrivelse også. Jeg har vært på alle sammen unntatt Hestgjuvnatten. Den eneste grunnen til at jeg ikke har vært der, er at den rett og slett ikke frister meg. Jeg liker å gå runder ikke sånn fram og tilbake tur.

Tolvputtjenna heter området jeg gikk i, og det lever virkelig opp til navnet sitt med utallige små og store pytter en kan gå rundt. I de største sto enkelte å fisket, men jeg vet ikke om de gjorde det fordi de synes fisking er gøy, eller fordi de faktisk fikk fisk.

All snøen var ikke borte ennå, det satte Hailey stor pris på.

Så var det på tide med en matpause og en hvil i lyngen. Jeg synes det er flott på fjellet når det ikke er en eneste mygg i nærheten. På toppene blås det forholdsvis friskt, men nedover i dalsidene var det litt drag i lufta som gjorde det behagelig å kose seg til stillheten. For det er stille på fjellet, der skal det være stille. 

Til og med Bella tok livet med ro når vi slappet av med niste. Det blei en liten brødbit på hver av dem også, jeg hadde jo smørt med meg noen brødskiver mer enn jeg  hadde tenkt å spise.

Jeg gikk ned til vannet etterpå, for jeg tenkte kanskje de hadde lyst til å bade. Men nei både Bella og Hailey takket nei til det, de kunne drikke litt, men det holdt. Da var de ikke så varme som jeg hadde regnet med. Jeg var nemlig blitt rimelig svett iløpet av klatringa oppover fra parkeringa.

Det er litt drag i lufta når det er slike bølger.

Når jeg kom hjem igjen og kledde av meg for en dusj så jeg virkelig hvor mye sola hadde tatt oppe i fjellet. Jeg regnet med at jeg hadde godt underlag så jeg hadde ikke med meg solkrem. Men jeg hadde fått mye mer farge på kroppen. Klart når en er svett så steiker sola ekstra.

Jeg peilet meg ut en rute og planla runden tilbake til bilen igjen. Jeg har jo ikke vært så aktiv i fjellet i sommer, så det er bare dumt å starte med for friskt mot. 

Det blås skikkelig til tider, men det var en varm vind.

Litt justeringer så legger ørene seg igjen og det er ikke full gjennomstrømning.

Om du ser den "veien" til venstre i bildet bak det siste vannet, der er planen om å gå for å komme til bilen.

Når steinene ligger slik så må man jo bort å dytte på den, der er jeg helt sikkert den aller første som har prøvd 😏

Det er et forholdsvis stort parti som er rimelig flatt, så det egner seg godt om man ikke er så glad i bratte lange oppoverbakker.

Rett bak Bella omtrent går stien ned mot bilen igjen.

Et par av vannene er riktig så store.

Det ble en liten stopp for en energibar og litt drikke. Man må jo kose seg på fjellet. Jeg går ikke i fjellet for å få mest mulig mil eller mest mulig høydemeter, men jeg liker å kose meg.

Da er det greit å ha hunder som liker å kose seg også.

Det var mange mølteplukkere langs veien oppover før vi parkerte, men oppe på fjellet så jeg kun noen få mølteblomster, noen tomme belger var det langs stien.

Jeg møtte på en bekk som ikke var fult så enkel å forsere, men når jeg fulgte den litt nedover så ble det brått noen steiner jeg kunne hoppe på for å komme over.

Jeg hørte bjellene før jeg så dem. Hundene var mest opptatt med nesa i bakken for å prøve å finne dem, hadde de sett opp så hadde de fått øye på dem.

Sauene fulgte oss med øynene til vi var kommet et godt stykke forbi dem.

På andre siden av vannet der er stien som er blåmerka.

Det var mye småfugel som sang og fløy fra stein til stein når vi gikk. Kanskje de hadde reder i lyngen, for det er jo ikke noe busker å lage redene i.

Det var vann på begge sider av kollen når vi kom gående, så det var litt spennende å se om det hang sammen når vi rundet rundt. Om de hang sammen hadde vi brått fått endel meter til å gå for å komme til stien. 

Men vi hadde flaks og kunne fortsette å gå rett fram.

Mye myrull i fjellet i år.

Hardtråkket sti langs vannet, så nå var vi på fastsatt kurs til bilen.

Vardene begynte å dukke opp igjen, før vi så ned på hyttefeltet.

Takk for oss for denne gang... kanskje vi kommer tilbake til høsten en gang.

Ukas hverdags gleder

Ukas hverdags gleder er en ny variant. I går ble det en ny måned og en må jo ha et positivt fokus, så ordner alt seg. Det er det alle sier i det minste, så skal jeg prøve det i hele august. Så siste uka i juli ble en liten forprøvelse med å finne de små positive tingene hver dag. Ja og rett og slett drite i de uforutsette dumme ekle sakene som måtte ha dukket opp. For det en ikke nevner, det forsvinner bare har jeg hørt rykter om.

Jeg fikk ny bok tilsendt i posten. En kombinasjon mellom fotografering og litt tankestyring. Så får vi se hvordan det går. Det kommer til å gå knallbra! Må jo ikke glemme å være positiv allerede etter første dagen da. Første dag etter ferien og stilte opp på jobb pen i tøyet og med et strøk maling i fjeset. Klar for å møte dagens utfordringer. 

Jeg handlet inn kaffe og juice før jeg dro på jobb i dag tidlig. Det var ganske tomt for det meste når jeg kom igjen fra ferie i går. Surt og kaldt med regn på dagen, da gjør det ikke noe å sitte inne hele dagen og jobbe. Litt overtid i dag også, men nå har jeg hodet litt over vann etter ferien og jeg kan gå månedsoppgjøret med forholdsvis friskt mot. Jeg ble sittende å se i den nye fotoboka på ettermiddagen, begynte så smått å forberede innlegg som skal komme etterhvert som jeg løser de 55 oppgavene boka byr på. På kvelden ble det en time i badekaret med ei bok. Merkelig nok nesten samme oppbyggingen som den boka jeg leste for noen dager siden. Det er en jeg person som forteller om sine opplevelser til en annen person. Sånn bok liker jeg. 

Skikkelig hverdagsglede i dag da jeg og Bella møtte Kjersti og Frida for en runde i byen på kvelden. Stille og rolig og jentene fikk litt sosialisering både gatelangs og i parken. Noen andre hunder som ville hilse også, så det ble kos på dem også, ikke bare oss. 

Etter jobb i dag ble det litt handling og så bar det rett til Guro og Andreas på litt opplæring for helga jeg skal være dyrepasser hos dem. Så i dag ble det klapping av silkehøner, en kanin, lamunger, griser og ikke minst Ask. Jeg skal passe dem fra fredag til søndag, så det gleder jeg meg skikkelig til. Jeg fant fram Garmin klokka igjen, for i august er latmannslivet over igjen og det skal litt innsats til. Jeg har jo hatt like lat sommer i år som jeg hadde i fjor, men da hadde jeg Bella som valp å skylde på.

Jeg lot plen være plen etter jobben og tok med meg de tre jentene med løpetid opp på Nedre Kollsjø'n for et bad og ikke minst en liten tur så de får leet seg litt. Vi møtte på en fisker, men jeg tror ikke han fikk noe for han var dratt da vi kom tilbake. På kvelden ble det verandakos i solnedgang.

Men jeg rakk en fjelltur, det får du seg bilder av i morgen. Kort oppsummert så har det vært en bra uke med mange gleder.

 

Vi står her stille i havbrisen.

Bare oss to.

I horisonten er det en smal stripe av lys.

Du holder godt rundt meg,

forteller stille om kone og barn.

Spruten da båten treffer bølgene skjuler tårene mine.

Det er salt uansett.

Ingen sier et ord om å holde kontakten når vi går iland.

Nei hvorfor skulle vi det?

Du har ditt liv, jeg har mitt.

Det var skjebnen som krysset dem...

Kamerakuren introduksjon

Torkil Færø er doktor og fotograf, han har nå skrevet denne boka som jeg tilfeldigvis kom over i en blogg. Jeg ble litt fasinert over tanken bak boka og googlet litt så jeg fikk bestilt den hos forlaget. "Kamerakuren" er egentlig beregnet litt på workshop prinsippet der du skal jobbe med andre og diskutere hva hver og en kommer fram til og hvordan oppgavene blir løst. Allerede der skjønte jeg at dette var ikke optimalt for meg. Han hevdet tidlig at den som var dårligst i å ta bilder ville få størst utbytte av øvelsene i boka. Nå ja tenkte jeg, jeg får nå lese litt og se hvor det bærer i vei. Psykologien bak og selvhjelpsstrategien er alltid fasinerende lesestoff. Så jeg startet med friskt mot. Jeg hadde ikke lest mange sidene før jeg fant ut at han tenkte ganske likt som det jeg gjør.

Han tror blant annet at det som sies at "Du er bra nok" ikke er riktig. At bare å si at vi er gode nok som vi er, er pasifiserende. Som om vi ikke skal bevege oss videre, det blir begrensende isteden for frigjørende. For selv om du er god, betyr ikke det at du ikke kan bli bedre. Han mener det er et grunnleggende menneskelig behov å utvikle seg. Mange tror at vi ikke trenger problemene, men det er de som gjør at vi vokser, gjør oss sterkere. Å takle vanskeligheter er grunnleggende for god helse. En person som har det godt med seg selv er enklere å leve med for omgivelsene.

Mestringsvansker kombinert med manglende livsglede er det vi i realiteten kaller psykiske plager. For å få til ting må du vite hva du vil. Forskning har vist at å jobbe mot det en ønsker er like helsebringene som å få det til. Problemorienterte mennesker liker ikke løsninger. De er ikke villige til å prøve engang. De er nesten verre enn de som forventer at andre skal ordne opp for seg.

Boka har fem hovedtema. Det vil si at jeg vil bli introdusert til fem vaner. Trening på bevisst nærvær, notere, bedømme, daglig aktivitet og bygge styrke. Hensikten med vaner som dette er å få hjernen og kroppen til å fungere bedre. En vane kan erstatte en uvane. Jobben med å endre en vaner er tung til å begynne med. Hjernen elsker vaner, alt hjernen kan automatisere sparer den energi på og disse kreftene kan brukes til noe annet. Vi kan få til det vi vil om vi studerer tankegangen til folk som har fått til det de virkelig ville. Hele livet vårt er ikke annet enn en mengde vaner. Frustrasjon er ikke i veien for den kreative prosessen, den er prosessen. 

TEMA 1 Tilstedeværelse, oppmerksomheten som skulle sanset øyeblikket er isteden opptatt av håp, drømmer, minner, engstelser, bekymringer... Det fine med øyeblikket er at tankene våre blir i øyeblikket, ikke gremmes over fortiden eller bekymrer oss over fremtiden.

TEMA 2 Å gjøre. For å leve et godt liv holder det ikke å bare bli oppmerksom på øyeblikket. Vi må gripe det også. Vi må øke vår handlekraft. Mange vet hva de bør gjøre, men få gjør det de vet. Mulighetene passerer uten at vi får tak i dem. Mange psykiske problemer kommer av elendige valg, eller mangelen på valg.

TEMA 3 Vurdering. Et øyeblikk som fryses blir tilgjengelig for refleksjon. Når vi gransker resultatet av våre valg øker vi vår lærekraft. Se nøye på livet ditt: gjør du det du ville valgt om du hadde seks måneder igjen å leve? Hvis ikke bør du begynne med det, for det er i realiteten alt du har igjen. I forhold til evigheten er det ingen forskjell på 30 år eller seks måneder. Din levetid er småtteri, å utsette ting gir ingen mening. Det vi oftest angrer på er feil vi ikke har lært noe av, utfordringer vi ikke har våget. Feilene vi har lært noe av og de gangene vi har tatt risiko er det vi kan være stoltest av.

TEMA 4 Forandring. Har resultatet stått i stil med forventningene? Sikkert ikke for alle, da må vi forandre oss, endre litt på det vi gjør. Det er ubehagelig å forandre seg. Vi må øke vår vendekraft. Når du forandres måten du ser på ting, forandres tingen du ser på. På instinkt vender man seg ofte vekk fra de som har kritiske innspill, de som står på tørt land og veit veien ut av gjørma. Isteden vender man seg mot andre som sitter fast i gjørma i felles forståelse.

TEMA 5 Forbedring, gjennomføringskraften, bærekraften i beslutningenen. De som jobber med å forbedre seg, bruker færre krefter over tid, enn de som unngår å gjøre det. Etter hvert blir forandringene så naturlige at anstrengelsen blir uanstrengt. Til sammenligning så koster det masse krefter å være passiv og irritere seg over manglende framgang.

Siden boka består av 55 øvelser, så vil det ta en tid før jeg kommer meg gjennom boka og jeg har bestemt meg for å ta hver enkelt oppgave.