søndag 13. desember 2020

Juletanker #13


Alle disse barnehager og barneskolene som "feirer" denne dagen med hvite kjortler, boller, levende lys og høylytt sang. Er det bare for å ha en unnskyldning for å samle foreldre og besteforeldre i en krok i lokalene. De kan da ikke med hånda på hjertet si at dette er noe små uskyldige unger skal hverken markere eller hylle på noe vis. For å være ærlig tror jeg ikke det er mange voksne heller som veit noe særlig om Lucia. Ja bortsett fra at hun tydeligvis akkurat har stått opp og vabber rundt i nattskjorta ennå. Har langt lyst hår, går med lyskrans rundt hodet og bærer rundt på en kurv med boller som var gule av et svindyrt safrankrydder.


Skytshelgen for Siracusa; for bønder, angrende prostituerte, glassmestere, kusker, syersker, salmakere, skreddere, vevere, knivsmeder, skrivere, notarer, vaktmestere og dørvoktere; i England forfattere, advokater, tjenerinner og dørselgere; for synet; for blinde, syke barn, mot øyensykdommer, legemlig og sjelelig blindhet, blødninger, halsinfeksjoner og dysenteri. Den hellige Lucia ble født rundt 286 (283?) i Siracusa (Syrakus) på Sicilia i Italia. Hun er en historisk skikkelse som uten tvil led martyrdøden i Siracusa, sannsynligvis rundt 304 i forfølgelsene under keiser Diokletian (284-305). Hennes minne ble æret tidlig, en innskrift på gresk i Giovanni-katakomben i Siracusa fra rundt 400 nevner at en jente ved navn Euskia døde på Lucias festdag. Innskriften ble funnet i 1894 sammen med hennes gravsted, Loculus. Lucia nevnes også i messens kanon og er en av de høyest ærede kristne jomfrumartyrer. Legenden er kanskje mindre sannsynlig:


Den forteller at Lucia ble født i Siracusa som datter av rike foreldre fra de høyere samfunnslag. Faren var av romersk bakgrunn, men han døde da Lucia var ung, slik at det var moren som tok seg av hennes oppdragelse. Moren skal ha hett Eutychia, noe som tyder på en gresk avstamning. Som så mange andre av de tidlige martyrer som Kirken ærer, hadde Lucia allerede som barn avlagt evig kyskhetsløfte og aktet å gi alt sitt jordiske gods til omsorgen for de fattige, men hun fortalte ingen om denne beslutningen, ikke engang moren. Da hun vokste opp til en vakker ung pike, lovet moren henne bort til en adelig hedensk yngling. Lucia lyktes i å utsette forlovelsesfeiringen, mens hun ba innstendig til Gud om at han måtte redde henne fra dette ekteskapet.


Moren ble svært syk etter i flere år å ha lidd av blødninger som ingen lege kunne kurere. Da overtalte Lucia henne til å foreta en valfart til det populære pilegrimsmålet Catánia, mindre enn åtte mil fra Siracusa. Der var graven til den hellige jomfru og martyr Agathe, som var blitt drept 52 år tidligere i forfølgelsene under keiser Decius (249-51). Mor og datter reiste til Catánia. I bønn viste Agathe seg for Lucia og sa: «Min søster, hvorfor ber du til meg om noe du like godt selv kan gi din mor? Din tro har helbredet henne!»


Som takk for dette miraklet ga moren Lucia lov til å leve ugift og å gi medgiften til de fattige. Men den kommende brudgommen, krenket og med såret stolthet, anga henne som kristen til keiser Diokletians stattholder på Sicilia, Paschasius. Dette skjedde i året 303, som var det blodigste året under keiserens kristenforfølgelse. Lucia ble fengslet og torturert, men hun var standhaftig og klaget ikke. Da ble hun dømt «ad lupanare», til å sendes til bordellet som straff. Der skulle hennes kyskhet gå tapt, og Den Hellige Ånd, som hun hadde fortalt dommeren at opplyste henne, vike fra henne.


Hun skulle fraktes på en oksekjerre til spott og spe gjennom byen, men tusen mann og flere okser klarte ikke å rikke jomfruen. Den rasende stattholderen fikk da samlet ved rundt hennes føtter og prøvde å brenne henne, men igjen ble hun berget av Gud. Deretter helte han kokende olje over henne, men hun fortsatte å være uskadd. Da ble stattholderen svært redd, og hun ble dømt til døden ved sverdet, og bødlene kjørte et sverd i halsen på henne. Men Lucia levde så lenge at en prest rakk å komme og gi henne sakramentet. Da først døde hun. Men før hun døde, forutsa hun den straff som skulle møte Paschasius, at kristenforfølgelsen snart ville ta slutt, at keiser Diokletian ikke ville regjere lenger og at han medregent i vest, Maximian Herkules (286-305), ville dø.


Dessverre kan ikke denne vakre fortellingen godtas uten skepsis. Detaljene i legenden er muligens bare tatt fra lignende skildringer av jomfruers martyrdød. Det er også et faktum at keiser Maximian ikke døde umiddelbart etter at hans regjeringstid var over, som profetien hadde sagt. Det er også vanskelig å tro at en hedensk romersk guvernør skulle bære navnet Paschasius (avledet av «påske»). Men andre elementer av legenden kan man kanskje feste større lit til. Det er ingen grunn til å tvile på tid og sted for Lucias martyrium – Siracusa på Sicilia, rundt 303/304, og dødsmåten virker heller ikke usannsynlig. Man må håpe at sammenknytningen av Agathe og Lucia ikke er senere tiders utbrodering. De to var Sicilias to viktigste og mest kjente helgener.


Lucias navn, som fremkaller forestilling om lys (latin: lux), var kanskje grunnen til at hun ble skytshelgen for synet, og at det dermed ble alminnelig å påkalle henne mot øyensykdommer. Men legendene har ofte mer dramatiske forklaringer, og i kunsten fremstilles hun ofte med to øyne på et fat. Legenden forteller at en hedensk yngling ble forelsket i den kristne jomfruens uvanlig vakre øyne, noe som fikk henne til å rive dem ut og sende dem til ham på et fat. Dette førte til at han øyeblikkelig lot seg kristne. Og Lucia fikk glede av sitt offer, for forsynet utstyrte henne med et par enda skjønnere øyne enn tidligere. Hva som skjedde med den unge mannen, sier legenden ingen ting om.


Lucias legende stammer trolig fra 400-tallet. Selv om ikke detaljene er pålitelige, er det ingen tvil om den store ære som ble henne til del i den tidlige kirken. Hun er en av de få kvinnelige helgenene som opptrer i den hellige pave Gregor I den Stores (590-604) Kanon, og det er spesielle bønner og antifoner for henne i hans Sakramentarium og Antifonarium. Hun minnes også i det eldste Martyrologium Romanum. Hennes navn finnes også i greske liturgiske bøker, i marmorkalenderen i Napoli og i den hellige Hieronymus' martyrologium fra 500-tallet. Den hellige engelskmannen Aldhelm av Sherborne (død 709) er den første forfatteren som bruker hennes akter til å gi en full beretning om hennes liv og død. Det gjør han i prosa i Tractatus de Laudibus Virginitatis og deretter på vers i diktet De Laudibus Virginum. Den hellige Beda den Ærverdige tok senere historien inn i sitt Martyrologium.


Lucias grav i Lucia-katakomben i Siracusa ble gjenoppdaget på 500-tallet, og over den ble det reist et åttekantet kapell i bysantinsk stil. Det er fortsatt bevart, selv om det er ombygd mange ganger. På 1100-tallet ble det utvidet til en mektig basilika, Chiesa di Santa Lucia. Til høyre for koret står granittsøylen som hun angivelig ble henrettet ved. Kirkeskipet er utsmykket med et mesterverk av maleren Michelangelo da Caravaggio: Seppellimento di Santa Lucia («St. Lucias begravelse») fra 1609. I Roma ble Lucias fest innført på 500-tallet.


Det er usikkert hva som skjedde med Lucias relikvier, men munken Sigebert av Gembloux (1030-1112) sier i sin Sermo de Sancta Lucia at hennes legeme lå uforstyrret på Sicilia i 400 år før hertug Faroald av Spoleto erobret øya og overførte den helliges legeme til Corfinium (i dag Pentima) i Italia. Deretter tok keiser Otto I den Store (936-73; keiser fra 962) i 972 det med til klosteret St. Vincent i Metz i Lorraine i Frankrike. Derfra ble en arm brakt til klosteret i Luitburg i bispedømmet Speyer, en hendelse som blir minnet av Sigebert selv på vers.


Men det finnes også andre versjoner. I Siracusa blir det fortsatt bevart et ribbein av Lucia, mens de andre relikviene i 1038 ble tatt med av bysantinerne til Konstantinopel. Da byen ble erobret i 1204, fant franskmennene noen relikvier av Lucia der, og dogen av Venezia sikret seg dem til klosteret St. Georg der. De har siden 1860 vært oppbevart i kirken Santi Geremia e Lucia i Venezia, hvor de ble æret av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) mens han var patriark av Venezia. I år 1513 ga venetianerne Lucias hodeskalle i gave til kong Ludvig XII av Frankrike (1498-1515), og han ga det til katedralen i Bourges. Men en annen versjon forteller at dette hodet ble brakt til Bourges fra Roma, hvor det hadde blitt overført i den tiden relikviene hvilte i Corfinium.


Lucia minnes den 13. desember både i vest- og østkirken. Hennes fest feires som en lysfest i årets mørkeste måned, særlig i Italia og Sverige, men også i resten av Skandinavia og andre steder i Europa, for eksempel Ungarn, Serbia og Kroatia. I Sverige stammer skikken senest fra året 1780. Før den gregorianske kalenderreformen var Lucia-natten den lengste i året. Sangen Santa Lucia er fortsatt populær på Sicilia og i Skandinavia. Hennes minnedag er også avmerket på den norske primstaven.


På slutten av Romerrikets dager hadde paven enorme eiendommer på Sicilia, og de sicilianske martyrene Lucia og Agathe ble tatt inn i Canon Romanus eller Den romerske kanon (Eukaristisk bønn I) etter forvandlingen blant de syv kvinner som blir anropt som forbedere i strofen Nobis quoque (Felicitas og Perpetua, Agathe, Lucia, Agnes, Cecilia og Anastasia). Det hevdes at det var den hellige pave Gregor I den Store (590-604) som gjorde det. Lucia nevnes også i den ambrosianske Kanon.


I domkirken i Siracusa, en praktfull basilika som er bygd inn i et antikt tempel, er et kapell viet henne. Der står en kronet sølvstatue med palmegren og oljelampe. Ellers er hennes attributter to øyne på et fat eller et sverd. Pave Honorius I (625-38) bygde en kirke til hennes ære i Roma, Santa Lucia in Selci (=kiselstein).



lørdag 12. desember 2020

Juletanker #12


Noe av det beste med adventstiden er julepyntingen. Jeg har ikke noe adventspynt, lite med lilla lys eller lilla duker her i huset. Men jeg har et lilla katterom, så det er litt advent hele året. Det får holde det med adventsstemning.


Jeg har arvet julepynt fra begge besteforeldrene mine, men det er ikke så mye jeg har igjen. Jeg hadde mange veldig gamle julekuler, sånne syltynne saker som røyk bare du så litt hardt på dem. Så vidt jeg husker så er det ikke igjen en eneste en av dem lenger. Akkurat det synes jeg er litt synd. Men ting jeg har har en lei tendens til å ikke holde så lenge. Pappa pleier å si at "Holder det hos'a Lillian, da er det solid".


Den fineste tingen jeg har kjøpt meg selv, som faktisk har holdt i mange år er denne "fjøslykta". Nja, det ene hengslet på døra har løsnet, men det er da bare en liten bagatell. Jeg har kjøpt noen smånisser i glass eller porselen sak, de har jeg også arvet noen av. Disse pleier jeg ikke å sette fram før jeg pynter juletreet. Det skjer noen dager før jul, spørs litt når julaften faller på. Men det pyntes ikke etter jobb, nei det trenger en dagen på. Man må jo til skogs og sage det ned først må du vite. Da er det kjekt å bo ved skauen, så kan en ta seg en runde for å sage det ned og dra det hjem. En har jo vært på noen sonderingsrunder tidligere i desember for å finne det optimale treet. Jeg har stort sett tre som går i taket og som er litt "omfangsrikt" Finnes vel ikke noe bedre enn lukten av skau inne.


Jeg har fått snapper fra småbarnsmødre som har latt Veggnissen flytte inn, eller "Elf on The Shelf" som har kommet rekende fra USA. Når jeg sendte snapp tilbake om at det ikke hjalp at barna var blitt store, Veggnissen flytter inn  hver desember avlikevel. Men jeg kan tørste med at her har aldri noen av veggnissene gjort noe ugang. De har holdt seg inne i veggen og om de er ute på natta, så gjør de ikke ugang i alle fall.


Akkurat det skjønner jeg ikke vitsen med. Nei jula tuller du ikke med, den skal være stille og rolig, kos og trivelig. Ikke tull og fjas, det er det så mye av ellers. Kan en ikke bare kose seg da, man trenger ikke styre så mye med alt. Litt fred og harmoni. 


   Dette er også en nisse jeg kjøpte en av de første julene jeg hadde flyttet hjemmefra. Jeg liker litt sånn som ikke alle har har en stor sjarm synes jeg. 


 Mange vil sikkert hevde jeg har det veldig umoderne og gammeldags hjemme hos meg, men har man ikke hytte så kan man jo late som man bor på hytta. Jeg vil ha et hjem som det ser ut som det bor noen, et hjem som er funksjonelt og som ikke trenger å vaskes daglig. Det er da så mye annet å finne på enn husarbeide. Jeg har nok et lettere overfylt hjem, men det er mange minner med små ting. Mye med affeksjonsverdi, man kan da ikke kvitte seg med alt heller? Jeg må nok flytte vogga for å få plass til juletre i år.


Så til det berømmelige kjøkkenet som er kaldt og hvitt. Det skal males, men jeg får vente til våren, når det ikke ble noe maling i sommer. Jeg har en grønn maling som jeg tror blir knallfin, så det er bare å komme igang.


Daisy er ikke like begeistret over alt som plutselig henges opp. Eller kanskje det er jeg som misforstår, så hun egentlig er overlykkelig?


Det var kort prosess å plukke ned ei rød sløyfe fra girlanderet.



DAGENS JULEGLEDE:

Hvilken julepynt setter du mest pris på av det du har?

fredag 11. desember 2020

Juletanker #11


 I fjor var jeg og Bella på julemarked i Hønefoss med Kjersti, Frida, Merethe og Tessy. I år var vi på julemarked med Helle og Georg. Julemarked er en fin tilstelning for å få opp julestemningen, og ikke minst en god sosialisering for de firbeinte. Det var mange som kom bort for å hilse på de firbeinte. 


Det er egentlig bare å le, for hver gang vi skal ta bilder av Bella og Georg ved siden av hverandre, så snur de ryggen til hverandre. Og det er ikke tilfeldig, for det er hver eneste gang.


Det var ikke like mange bodene i år som i fjor, det er jo forståelig nok. Vi var på kveldstur for å se på julelysene, men vi rakk å titte i bodene før de pakket sammen. HER ser du julestemningen i fjor.


Vå tråkket rundt i to og en halv time totalt, før vi var tilbake i bilen igjen var det blitt både mørkt og litt småregn.


Det har stått i lokalavisa at det er laget stor pepperkakeby til utstilling. Vi gikk til sentrumskvartalet der vi trodde den sto, men der var det tomme vinduer. Vi kikket litt på hverandre og lurte på hvor den egentlig var plassert. Åhh så fikk vi se noe blått lys lenger ned i gata på andre siden i et lokale som har stått tomt siden bygget var nytt. 


Det var en forseggjort liten samling av pepperkakehus, noen bar preg av en litt mer sofistikert del av europa, mens andre hus var direkte kopier fra Hønefoss.


Det ligger mange timer med jobb bak et slikt hyttetun, der til og med granbuskene var laget av pepperkaker. Jeg savnet en oversikt på hvem som hadde laget det forskjellige, for noe var virkelig flott, mens andre ting bar preg at det var unger som hadde laget helt på egenhånd. Jeg heller vel heller litt mot det perfekte når jeg skal se på noe, enn noe som er ... tja hvilken kategori skal en putte det?


Ikke så enkelt å få fram ting bra gjennom et vindu når det er mørkt ute, men du får ta deg en tur selv å sjekke ut julebyen.


Egentlig kunne dette lokalet blitt brukt til utstillinger året rundt. Ja ikke til pepperkaker da, men til forskjellige ting som folk lager selv, bilder, brukskunst eller fornuftige gaver. Alt er da bedre enn at lokalene står tomme?


Ett av husene var heldekt med melis.


Storgata fra Søndre Torg.


Om jeg hadde drevet med politikk, eller hatt noe innflytelse på byplanlegging så har jeg et par ting jeg skulle endret i Hønefoss. Hele bykjernen skulle hatt butikker i først etasje, så kunne folk bodd, hatt kontorer og annen kundefri virksomhet i 2., 3., og 4. etasje i byggene. Kjøpesentre skulle vært forbudt.  Det skulle vært store torg med boder og annen aktivitet i tilknytning til parkanlegg. Tenk hvilke muligheter det hadde vært i Hønefoss der elva deler byen i tre.


Hønefoss er faktisk en trivelig by å gå rundt i når det begynner å mørkne, ja det ble skikkelig mørkt før vi fant bilene igjen. Etter to og en halv time fra kirka, rundt på torget, oppover i Hønengata til lysstolpene ikke fantes lenger. 


Jeg foretrekker vindusshopping framfor innendørs shopping i åpne butikker. Når man vindusshopper så trenger en ikke å forholde seg til priser. Man kan drømme seg bort og handle ubegrenset uten at det er tungt å bære tilbake til bilen. Hønefoss har blitt fult av bruktbutikker, men etter prisen å dømme så er det helt unike antikke skatter som er funnet i en hule i ugga bugga land av selveste Indiane Jones!


Nordre torg kan jeg ikke huske annerledes enn det er i dag. Jeg kan ikke huske at det har vært noe andre tilstelninger der enn julegran tenning for å si det sånn. Søndre torg husker jeg fra før det ble bilfritt, da var det rundkjøring midt på torget og det gikk biler i  alle gågatene som er der i dag. Jeg tror det het søndre torg da også, tiltross for alle bilene.


Bella hadde pyntet seg med julenisseskjerf for anledningen.


Man trenger vel ikke være Albert Einstein for å skjønne at dette er utstillingen til et rørleggerfirma, men de kunne jo dyttet inn et juletre der, det var god plass i resten av vinduet.


På vei tilbake gikk vi elvelangs.


Hønefoss kirke til venstre med Tippen og Stormarkedet, Glatvedtbrygge i forkant.


torsdag 10. desember 2020

Juletanker #10

 

De jeg har vært sammen med har aldri helt skjønt jula og kosen med jula. Kosen med å bake noen pepperkaker. Som man stort sett glemmer i ovnen etter første brettet, for da er man jo så opptatt av å spise de som er ferdige. Kosen med å ikke gjøre noe annet enn det en må på selve julaften. Man må jo se på Disney på tv, Donald og vennene som feirer jul. Snipp og Snapp, Pluto... men så måtte jo NRK ødelegge det hele med å ta inn sånne nye filmer som vi som har hatt noen juler slett ikke forbinder med Disney. Se på Tre nøtter til Askepott, ja for dubbing med en stemme til alle karakterene har en sjarm. Kjenne ribbelukta bre seg i huset og benytte en liten pause midt på dagen for å gå en tur ut før en tekker i finstasen og samles for å spise ribbe, kjøttkaker og julepølse. 


I år har jeg fått igjen overskuddet og julestemningen allerede i november. Med litt grundig vask til advent, sette ut nisser og julelys, så holder det å dra over golvene litt innimellom før det er nytt år. Belysning ute så det frisker opp litt. 


I år er første jula på det jeg kan huske egentlig som bare er å kose seg, som ikke frustrasjon og ergrelse råder. Jeg er enslig, men ikke ensom. Med store unger så blir det ingen småkaotisk jul med masse pakker og pakkepapir som flyter rundt juletreet, ingen som venter på nissen, eller desserten. I år kommer ungene hjem for å feire julekveld. Annet hvert år er det mitt år. Det andre året hender det at julaften blir flyttet til en annen dato for meg og minstemann. Vi pleier å spise sammen med mamma og pappa. Da er det julepølse, ribbe og kjøttkaker. 


Jeg koser meg hjemme med både katter og bikkjer. Jeg koser meg egentlig mest uten vekkeklokke, og nå er det snart mange dager uten vekkeklokke. Selv om jeg er veldig hjemmekjær, så synes jeg det er veldig greit å ut på noen dagsturer, se nye steder og kanskje finne på noe som jeg ikke har gjort tidligere. Kanskje inspirere andre til å prøve litt av det jeg holder på med. Det er jo bare å bøye seg i støvet når en får ros opp i skyene. Jeg synes det er veldig koselig når Nøve lar seg inspirere til å starte opp en adventskalender, når hun har sett at jeg har gjort dette flere ganger. Jeg har fått mange flotte turtips fra henne, hun er fjellkjent innen et par timers radius. Noen av stedene hun har skrevet om skal jeg ha som turmål i 2021. Litt gøy er det også at vi har fått en nyansatt her, og hun hadde vært inne på bloggen min mange ganger for å sjekke ut turer jeg har vært på. Verden er ikke stor!


Hver dag kommer det til å komme en dagens juleglede. Tar du utfordringen? Legg gjerne igjen en kommentar på innlegget her om hvor vellykket dette ble.

 DAGENS JULEGLEDE:

Gled en du ikke har snakket med på lenge, send ei melding eller ta en telefon.