Onsdag ved 14-tiden var bilen ferdig pakket og turen gikk oppover til Beitostølen. Jeg og Merethe skulle på vår jentetur for i år. Rideutstyr var innkjøpt og soveposen var i bilen. Vi så virkelig fram til 5 dager for oss selv langt til fjells. Merethe øvelsekjørte hele veien oppover. Druer, potetgull og brus var provianten i bilen, for når vi kom fram skulle vi få middag.
Vel framme så var vi som vanlig litt tidlig ute. Etter å ha hentet nøkkelen til hytta på Beitostølen camping, som vi skulle dele med to andre jenter.
Ennå var det en time til middag, så vi tok en liten runde for å se hvordan det så ut på Beitostølen. Hvor det er do er vesentlig og finne ut...
Ennå lå det snø i fjellene rundt.
Firemannshytta besto av to soverom med køyesenger, bad og oppholdsrom med kjøkkenkrok.
TV med mange kanaler var det også, så noe som manglet var det ikke.
Her skulle vi møte kl 18 for å få en orientering om turen og fordeling av hester etter ønsker og ferdigheter. Kjempetrivelig "Langhus" i riktig middelalder stil. Der fikk vi servert en enkel forrett, middag og dessert. Forretten var spekepølse, salat og noe ostegreier. Middagen var kjøttkaker og potetstappe med kokte gulrøtter. Til dessert var det fruktkompott.
Før vi dro for å hilse på hestene var det utdeling av salvesker, overnattingsbag, heller til hestene, børste, hovskrape og chaps. De som hadde behov for hjelm og matboks kunne låne det.
Hestene var vel nesten like forventningsfulle som oss for å hilse på neste ukes turkompanjong. Vel tilbake i hytta var det bare å starte å pakke for å få med seg mest mulig til to overnattinger i det fri. Vi kunne pakke med en egen bag med reine klær til lørdagskvelden, for dit ble bagasjen kjørt.
Merethe ferdig til start.
Alle hestene ble utstyrt med både halerein og brystreim for en kuppert ridetur i vill natur.
Frokost kl 8 på torsdag morgen på Jotnetunet, der skulle vi smøre oss niste for første rast på hesteryggen. Her er første sjekk av gjord og saltasker etter de første oppoverbakkene fra beite. Vi var en liten gruppe på åtte deltakere og tidvis to ledere. Villmarksturene var visst ikke så populære som de andre 3. -4. og 6. dagers turene. Det var det jeg regnet med, så jeg valgte denne turen.
Godt med et lite drikkestopp før vi klatret videre.
Vi var sju jenter og en gutt, samt to ledere. Pappa og sønn Fjellrittet, Frøken Alarmmontør, Frøken Anleggsgartner, Frøken Vinmonopol med søster, Fru Rettsmedisiner med sønn, samt jeg og Merethe.
Herfra kom vi. Det er ikke til å komme fra at fjellet er nydelig spør du meg.
Skal si det var godt å stige ned av hesten etter vel to timer på ryggen første økta. Da smakte det godt med selvsmurt nistepakke og kakaoservering. Kaffe kan jeg styre meg for og te er ikke så godt på tur, så at dem hadde kakao å by på satte jeg pris på. I løpet av turen fikk vi vite at vi var den mest kakaodrikkende gruppa dem hadde hatt med på tur. Til tross for at vi var en tredjedel av vanlig deltakerantall.
Siste bratte bakken før fjellet flatet ut og vi begynte nedstigningen mot første matstopp. Nydelig vær og sola varmet godt når vi rei over toppene. Litt stiv i kroppen blir man etter noen timer på hesteryggen, men ikke mer enn jeg hadde regnet med. Litt tidlig å bli støl, men det viste seg at jeg slapp det iløpet av hele turen. En runde på vel 10 mil iløpet av 4 ridedager!
Hestene rullet seg når dem ble salet av, det var nok godt å slippe salen etter noen timer. Noen hester rullet seg mer enn andre. En la seg ned med fult utstyr og rytteren på ryggen. Vi fikk den opp på beina igjen før den rakk å rulle seg i det minste.
Det ble fort et par timers pause hver gang, for hestene skulle få spise seg mette og ta en pause dem også.
I løpet av turen møtte vi mange Lemmen, noen mer sinte enn andre. Den ene hørte vi lange veier, skulle minst tro den ble tråkket på av hesten.
Tini Tussa som jeg red på hele uka. Hestene var snille og sale på. Dem sto helt rolig når dem først hadde fått på seg hodelaget. Da var det bare å ta av hellene, putte dem i saltaska, ta opp børsten og børste hele hesten, hovskrapa og sjekke alle fire beina. På med salen og salveskene, før en festet halereima og brystreima. Strammet salveskene så de satt fast i salen og til slutt stramme salgjorden.
Etter en god strekk i lyngen salet vi opp igjen og satte kursen mot Bygdin turisthotell. Her skulle vi få utdelt overnattingsutstyret og pakkhesten skulle sales opp med mat og ved for to døgn utenfor alfarvei. En fikk god trening i av og på seling av alt utstyret etterhvert. Når vi hadde pause skulle alt utstyret av hestene og hellene settes på.
Skoene skulle sjekkes både før og etter pauser. En løs sko eller mangel på sko i fjellheimen er ikke noen ønskesituasjon. Sårbeinte hester må man unngå. Siden det var veldig bratt til tider var det viktig å hjelpe hesten med vektfordelingen. Liten overgang for dem som kun hadde ridd på rideskole i ridehall. Stå i salen både i oppover bakker og i galoppen.
Det hadde ikke vært så vått i fjellet på hundre år, så det var mange bekker som var blitt til små elver. Nye stier måtte vi velge enkelte steder for der vi egentlig skulle gå var det blitt fryktelig vått og myrene saug til seg hestebeina. Hestene fikk drikkepause etterhvert som dem ønsket det selv. Vann var det jo nok å ta av.
Etter en times tid etter lunsj så nærmet vi oss Bygdin og vi måtte ri langs veien den siste kilometeren. På baksiden av turisthotellet var det en bro, så når det dundret ni hester over den så var det ikke fritt for at jeg tenkte på " de tre bukkene bruse".
Bak turisthotellet var det påsaling av overnattingsutstyret, pakkhesten kom til og ble salet opp og pappa fjellritt ble med som leder. Fram til Bygdin hadde sønn Fjellrittet loset oss trygt fram.
Så forlater vi Bygdin og turens desisert bratteste etappe har begynt. Bygdinvannet blir stadig mindre ettersom vi stiger oppover fjellsiden mot Fagerdalen.
Med rolig tempo og knallfint vær så hang fotoaparatet rundt halsen hele turen omtrent. Utrolig mange flotte motiver i slik natur.
Jeg rei nesten bakerst hele turen, for det var endel hester som knivet om å være først i rekka. Merethe sin ville ikke være lenger bak enn nr to.
Utpå ettermiddagen nærmet vi oss overnattingsstedet i Fagerdalen, ved ett lite tjern som hadde sandbund og kunne vasses helt over. Det var tre stykker som tok seg en dukkert før middag, men det fristet ikke meg eller Merethe.
Litt småsliten etter mange timer på hesteryggen i klar frisk fjell luft. Ikke rart en er trøtt. Når hestene hadde fått stellet sitt kunne vi tenke på oss selv. Da var det en liten pust før vi startet med lavvoen.
Merethe hadde slått opp lavvo tidligere, så hun og pappa Fjellrittet tok kommandoen for å få reist byggverket.
Selv jeg syntes det var godt å hvile litt før det ble litt skifting av klær. Godt å kunne tre på seg joggeskoene etter en lang dag i skinnstøvler og chaps.
Så sto lavvoen der og de som ville kunne ligge der om natta. Det endte med at sønn Rettsmedisin lå der alene, da han proklamerte at han hadde ligget under åpen himmel tidligere så det var ingen grunn til å gjøre det igjen.
Kjekt å ha om det skulle komme regn om natta, men ellers ville alle de andre prøve en natt under stjernehimlen. Når en lå i lyngen og slappet av kunne en godt skjønne hvorfor stedet het Fagerdalen. Igjen kunne hestene spise seg gode og mette på fjellgras. Blåklokkene var ekstra blå så høyt til fjells.
Overnattingen skulle skje på 1200 meter over havet.
Litt uvant å gå på do bak en stein, men det var bare å venne seg til sanitærforholdene iløpet av turen.
Pappa Fjellrittet var en veldig habil kokk, og disket opp med karbonader som var fylt med løk og rødbeter, ris og grønsaker. Alt tilbred på bål. Imponerenede og veldig velsmakende! Sultne som noen ulver alle sammen. Til dessert var det fruktsuppe.
Til kvelds ble det kaffe og kakao. Da kunne en bare finne fram liggeunderlag og sovepose.
Trøtten kom likt med at sola ble lavere på himmelen.
Noen få mygg fløy forbi, men med bålrøyken kom dem seg raskt videre.
Litt overraskende å vokne til minusgrader og rim på soveposene.
Ved åtte tiden kom sola over åskammen og rimet smeltet sakte, men sikkert. Rester fra gårsdagens dessert var blitt til frukt sluch.
Blomstene mistet rimlaget og ble til vanndråper. Da var det på tide å ordne frokost og smøre seg nistepakke til dagens lunsj.
Morgentåka forsvinner etter hvert som sola varmer opp lufta.
Når leiren var pakket sammen og hestene oppsalet var det to som var utålmodig for å komme igang. Lederhesten og pakkhesten tok en æredsrunde mens de ventet på at alle andre skulle bli klare.
Vi forlot stedet like uberørt som da vi kom, bare litt gjødsel som lå igjen.
Lenger innover i Fagerdalen får vi igjen se Bygdinvannet. Vi skrår innover langs kanten av nasjonalparken og setter kursen mot Leirungdalen som er neste overnattingsmål.
Sola steiket nesten mer enn dagen før og vi kunne nyte en praktfull dag til høyt til hest.
Kan vel bare bli penere når høstfargene får fult utspring i fjellet.
Når vi svingte rundt for å krysse Valdresfløya kom det litt vind, men den var ikke sur og kald.
Det var litt overraskende at det var så mange store steiner spredt over et så stort område.
Stein på stein så langt øyet kan se...
Kun ispedt utallige vannpytter av forskjellig størrelse. Så våt sommer som vi har hatt i år så var mange av dem blitt til små vann.
Rett før lunsj kom vi til Valdresfløya vandrerhjem. Der stoppet vi for en beinstrekk og et dobesøk for dem som hadde behov for det. Tre kalver var rømt fra flokken sin og hadde slått seg ned der for sommeren.
Vi rei over til Heimdalsmunn for å raste.
Sola steika og det var ikke fritt for at både jeg og Merethe var blitt gode og røde i kinna, samt litt såre på nesa. Hvem hadde vel trodd at en skulle bli solbrent i ansiktet i august måned? Det sier vel sitt om årets sommer.
Ikke et reint lite lass som pakkhesten må bære for at vi skal få en flott tur. Lasset veier nok ikke mer enn hestene våre bærer med rytter og bagasje, men denne vekta hjelper ikke hesten i bakkene.
Hestene benytter anledingen for en skikkelig hvil når dem har spist seg mette. På tide å ta av hellene og sale opp for å komme seg til neste overnattingssted på fjellet. Langt inn i Leirungdalen.
Tror Merethe koset seg like mye som meg på fjelltur. Innover Leirungdalen red vi langs en elv som var smeltevann fra breen, og skikkelig kald.
Våknet litt når en vasket seg der til kvelds...
Mika var med som selskap på de nettene vi lå under åpen himmel.
Reinsdyr så vi under hele turen, noen ganger nærmere enn andre. Vi trodde det var julenissen som hadde sendt ut speiderene sine for å sjekke om vi var snille, så vi kunne få oss noen julegaver til jul.
Nok en gang var det avsaling for kvelden.
Merethe klar for natta
Elva delte seg i to så hestene hoppet over på øya midt i elva og koset seg med langt gras.
Når vi spiste dagens middag som besto av reinsdyrgryte med ris og tyttebær kom hestene løpende. Da hadde dem tydligvis fått hvilt seg og var klar for en ny økt. Dagens dessert var karamellpudding og karamell saus. Kjempe godt.
Dem stoppet ved gjerdet som var satt opp, hadde dem ikke det så måtte vi vel gått nedigjen med alt utstyret selv.
Hestene spiste frokost likt med oss. Denne dagen skulle vi møte følgebil og levere fra oss noe bagasje. Pakkhesten skulle få mindre lass ved lunsjtider, men han skulle være med på resten av turen.
Rudolf kom på besøk denne dagen også.
Her er hele gjengen samlet for å hvile etter maten, før vi skal sale opp igjen til siste dagsetappen. Her er det åpen bu som alle kan benytte, med ved og propan. Og ikke minst utedo som er blitt en luksus etterhvert.
Iløpet av turen var så si alle blitt selvhjulpne med oppsaling. Bare noen små justeringer for de yngste deltakerene.
På kvelden fikk vi spekemat og rømmegrøt. Til dessert var det kake. Etter middagen holdt pappa Fjellritt en veldig interessant "foredrag" om hovens oppbygging og viktigheten av gode bein på hesten.
Lang innføring i hovens oppbygging og beina i hestens bein. Hvordan hoven vokser ut og avlikevel har et godt tak i beinstrukturen.
Mika løp løs enstund når vi var ferdige med å spise maten vår.
Oppmerksom liten tass på tre år.
Den tredje morgnen opprant med litt mer skyer enn tidligere, men det var ikke dogg på posene på morgnen, så det hadde ikke vært kuldegrader denne natta i alle fall.
Denne dagen rei vi samme stien tilbake som vi kom dagen før, for å krysse ned i Heimdalen.
Etter å ha lastet av noe bagasje satte vi kursen mot Øvre Heimdalsvannet og rasteplassen på Sandbakken. Rimelig bratt og vi leide hestene et godt stykke.
Før vi kom på toppen av fjellet hadde vi en stopp så de som ville det kunne finne fram jakker og tykkere klær før vi krysset toppen. Hestene satte rumpa mot vinden for å skjerme seg selv.
Litt kaldere drag i lufta og flere skyer, men ikke noe regn i allefall. Nedover langs Øvere Heimdalsvann lå det noen små hytter. Det var godt å slippe oppakningen på turen videre. Etter en stund krysset vi over til Sandvannet og Hovseter som vi skulle ligge over på om natten.
Litt deilig å komme inn på Hovseter for å få tildelt rom og kunne ta seg en dusj etter noen døgn i villmarka.
Siste dagen hadde jeg ikke med meg kamera, da skulle vi ri langs veien opp til en seter oppe i lia. Vi både travet og galloperte. Det ble en dagstur med niste isteden for å ri hestene ned igjen til Beitostølen. Det var for mye vann i fjellet så hestene skulle bli kjørt hjem i lastebil isteden. Jeg har ikke så sansen for å ri langs veien når det er så flotte områder å ri utenfor veien. Men det var sikkert gøy å både trave og gallopere i det fri for dem som stort sett har all rideerfaring fra ridehaller.
Tusen takk for en flott tur, og ikke minst alle nye bekjenskaper!
