lørdag 12. desember 2015

Helgekos


Når Malin kommer viftende med bamsen er ikke Mounty så vanskelig å erte opp til litt leik.


Så har han valget mellom sove videre eller leike... 


Når Malin leiker er hun ganske så bestemt, da setter hun alle krefter inn og drar Mounty og fillerya med seg.


Etter hvert så finner han ut at han må reise seg opp for å ikke bli dratt stua rundt.


Da fikk Malin brått litt litt mer motstand.



Ut av mitt vindu


Når en er så tidlig på jobb som meg, så er været litt uvisst når en titter ut.


Så begynner det å lysne litt og en får et visst inntrykk av været.


Når en sitter på jobb, er nødt til å sitte der i mange timer til... hva gjør det med deg?


Du har valget mellom å være glad du sitter godt og varmt inne, eller du kan ergre deg over fin været du går glipp av.


Så kom desember, og med den kom snøen! Helt til det ble 9 varmegrader og holke! Har liten tro på skiturer på denne siden av jul i alle fall.


12. luke i kalenderen

fredag 11. desember 2015

Restaurant for småfuglene


Med noen enkle og riktige grep kan du gjøre hagen din til en attraktiv restaurant for småfuglene. Tilbake får du mye gøyalt fugleliv og et flott fargespekter å se på. Morten Ree i Norsk Ornitologisk forening har en rekke tips til hageeiere.


- Fuglefôring er ikke på noen måte på retur, det er gledelig å se. Ca. 400.000 nordmenn driver med det. Seksten tusen tonn villfuglmat omsettes årlig, forteller han. Bruk variert mat på fuglebrettet. Mange foretrekker solsikkefrø, men ikke alle småfuglene klarer å hakke hull på skallet og få ut frøet inni. De gode gamle brødsmulene er ikke dumme å gjeninnføre på fuglebrettet. Og har du en tørr osteskorpe som likevel går i søpla, gi den heller til småfuglene, råder Ree.


En halv kokosnøtt og meiseboller er også kjærkomment for småfuglene.Du kan bruke mye fra din egen hage, og plante stauder, busker og trær med frø som tiltrekker seg fugler. Mens fuglebrettet kan gi deg 10-15 arter å titte på, kan dette føre til at du kan få 20-25 arter i hagen din, sier han. Småfuglene er ulike når det gjelder å finne mat på fuglebrettet.


Spettmeisen borrer nebbet nedi solsikkefrøene, kaster dem rundt til de finner det beste frøet. Sånt blir det rot av. De urolige og stressede meisene tar med seg frøet til en nærliggende busk eller tre hvor de holder frøet fast med føttene og hakker hardt til spissen av frøet, slik at skallet splittes og maten frigjøres.


Dompap, grønnfink og bjørkefink sitter i ro og mak på fuglebrettet og knuser frøene med nebbet.Vinteren med snø og kulde er selve flaskehalsen for alt liv i naturen. Fuglene driver et enormt næringssøk for å overleve vinteren. Derfor vil mange småfugler overvinne skyhet og dukke opp på fuglebrettet. Men det er noen ting som er lurt å tenke på.Fuglebrettet settes eller henges opp litt åpent slik at fuglene får godt overblikk i tilfelle katter og rovfugl er i nærheten. Det må finnes trær og busker i umiddelbar nærhet som kan gi fuglene mulighet for å skjule seg ved angrep av rovfugl. Fuglebrettet bør stå i god avstand fra store glassflater som stuevindu og drivhus for å minske kollisjonsfaren. Samtidig må vi sørge for at vi selv har godt utsyn mot fuglebrettet slik at vi kan glede oss over og lære mer om de små fjærkledde vennene våre.


Småfuglene er smarte og lærer seg fort at menneskelig aktivitet bak et vindu ikke er forbundet med fare. Sett deg ned i godstolen og nyt synet, finn frem en fuglebok. Juleneket hører julen til og er en fin pyntegjenstand, men ikke bli overrasket om ikke fuglene kommer. I valget mellom fuglenek eller annet fôr taper fugleneket hos de aller fleste småfuglene. Fuglenek eller kornband er fine, men det er en misforståelse at de er populære blant fuglene.


Lykke til!

11. luke i kalenderen

torsdag 10. desember 2015

Sjekking av hengebrua


Det er til nå samlet inn 270 underskrifter fra folk som vil beholde hengebrua. 16. desember er det innkalt til møte på rådhuset, så det skal bli spennende å høre resultatet etterpå.


Det var ganske tåkete i går når vi gikk tur, snø enkelte steder på jordet, men bare isen på veien.


Spørs om jeg har blitt sånn "gammel dame", for turene i det siste har foregått med BRODDER! Men så gammel at jeg har begynt å drikke kaffe er jeg ikke, så da går det vel noen år til?


Det var ikke strødd like godt alle steder, så det hadde nok ikke gått så greit uten brodder. Så jeg får vel innrømme at det er bitte litt kjekt. 


Ronja  har funnet ut at hun må gå på høyre side av Mounty, så slipper hun å følge med på når han løfter på beinet. 


Her er den berømmelige hengebrua, den ser da slett ikke så dårlig ut da. Den holdt til og med alle oss uten å knake det minste.


I går møtte vi ingen på runden vår, men det kan nok hende det hadde noe med at det var så glatt.


16. desember er det møte på Ringerike Rådhus med Asle Aker. Underskriftslister for Borglund Hengebru er lagtut på Shell Veme og Coop extra i Heradsbygda På Sokna er det er Kiwi, Rustad Kafe og Bensin stasjonen. Til nå er det samlet inn over 270 underskrifter. Tusen takk til dere alle som vil bli med i felles skapet med oss.,, ta deg en tur å skriv navnet ditt på listen.


Det blir liksom ikke skikkelig lys om dagen, selv om turen gikk på andre siden så skygget Holleia så mye at vi fremdeles måtte gå i skyggen.


Hjelper ikke mye med knall blå himmel når en ikke ser sola.


Til tross for mildværet så bli istappene bare lengre og lengre.


Den standhaftige tinnsoldat

Det var engang 25 tinnsoldater, de var alle brødre, for de var født av en gammel tinnskje. Geværet holdt de i armen og ansiktet satte de rett frem; rød og blå og nokså deilig var uniformen. Det aller første de hørte i denne verden da lokket ble tatt av esken hvor de lå, var ordet: «Tinnsoldater!» Det ropte en liten gutt og klappet i hendene; han hadde fått dem, for det var hans geburtsdag, og han stilte dem nå opp på bordet. Den ene soldat lignet livaktig den annen, kun en eneste var litt forskjellig. Han hadde ett ben, for han var blitt støpt sist, og så var der ikke tinn nok. Dog stod han like fast på sitt ene som de andre på sine to, og det er nettopp han som blir merkverdig.

På bordet hvor de ble stilt opp, stod meget annet leketøy; men det som falt mest i øynene, var et nydelig slott av papir. Gjennom de små vinduer kunne man se like inn i salene. Utenfor stod små trær rundt om et lite speil som skulle se ut som en sjø; svaner av voks svømte på sjøen og speilte seg. Det var alt sammen nydelig, men det nydeligste ble dog en liten jomfru som stod midt i den åpne slottsdør. Hun var også klippet ut av papir, men hun hadde et skjørt på av det klareste lin og et lite smalt blått bånd over skulderen liksom et gevant; midt på det satt en skinnende paljett like stor som hele hennes ansikt. Den lille jomfru strakte begge armer ut, for hun var en danserinne, og så løftet hun sitt ene ben så høyt i været at tinnsoldaten slett ikke kunne finne det og trodde at hun kun hadde ett ben liksom han.

«Det var en kone for meg!» tenkte han. «Men hun er noe fornem, hun bor i et slott, jeg har kun en eske, og den er vi 25 om, det er ikke et sted for henne! Dog må jeg se å bli kjent med henne!» Og så la han seg så lang han var bak en snusdåse som stod på bordet. Der kunne han virkelig se på den lille fine dame som ble ved å stå på ett ben uten å komme ut av balansen.

Da det ble ut på aftenen, kom alle de andre tinnsoldater i sin eske og folkene i huset gikk til sengs. Nå begynte leketøyet å leke, både å komme på visitter, føre krig og holde ball. Tinnsoldatene raslet i esken, for de ville være med, men de kunne ikke få lokket av. Nøtteknekkeren slo kollbøtter, og griffelen gjorde kommers på tavlen; det var et spetakkel så kanarifuglen våknet og begynte å snakke med, og det på vers. De to eneste som ikke rørte seg av stedet, var tinnsoldaten og den lille danserinne. Hun holdt seg så rank på tåspissen og begge armene utad; han var likså standhaftig på sitt ene ben, hans øyne vek ikke et øyeblikk fra henne.

Nå slo klokken tolv, og klask, der sprang lokket av snusdåsen, men der var ingen tobakk i, nei, men en lite sort troll, det var sånt et kunststykke.

«Tinnsoldat!» sa trollet, «vil du holde dine øyne hos deg selv!»

Men tinnsoldaten lot som han ikke hørte det.

«Ja, bare vent til i morgen!» sa trollet.

Da det nå ble morgen og barna kom opp, ble tinnsoldaten stilt i vinduet, og enten det nå var trollet eller trekken, like med ett fløy vinduet opp, og soldaten gikk på hodet ut fra fjerde etasje. Det var en skrekkelig fart, han vendte benet like i været og ble stående på kasketten med bajonetten nede imellom brostenene.

Tjenestepiken og den lille gutten kom straks ned for å søke; men skjønt de var i ferd med å trå på ham, kunne de dog ikke se ham. Hadde tinnsoldaten ropt: her er jeg! så hadde de nok funnet ham, men han fant det ikke passende å skrike høyt da han var i uniform.

Nå begynte det å regne, den ene dråpe falt tettere enn den annen, det ble et ordentlig regnskyll; da det var forbi, kom der to gategutter.
«Se der, du!» sa den ene, «der ligger en tinnsoldat! Han skal ut å seile!»
Og så gjorde de en båt av en avis, satte tinnsoldaten midt i den, og nå seilte han ned av rennestenen; begge guttene løp ved siden og klappet i hendene. Bevar oss vel! Hvilke bølger som gikk i rennestenen, og hvilken strøm der var; ja, det hadde da også skyllregnet. Papirbåten vippet opp og ned, og imellom så dreide den så raskt så det dirret i tinnsoldaten; men han ble standhaftig, forandret ikke en mine, så rett frem og holdt geværet i armen.
Like med ett drev båten inn under et langt rennestensbrett; der ble like mørkt som om han var i esken.
«Mon tro hvor jeg nå kommer hen,» tenkte han. «Ja, ja, det er trollets skyld! Akk, satt dog den lille jomfru her i båten, så måtte her gjerne være dobbelt så mørkt!»
I det samme kom der en stor vannrotte som bodde under rennestensbrettet.
«Har du pass?» spurte rotten. «Hit med passet!»
Men tinnsoldaten tidde stille og holdt enda fastere på geværet. Båten for avsted og rotten baketter. Hu, hvor den skar tenner og ropte til pinne og strå:
«Stopp ham! Stopp ham! Han har ikke betalt toll! Han har ikke vist pass!»
Men strømmen ble sterkere og sterkere! Tinnsoldaten kunne allerede øyne den lyse dag foran hvor brettet slapp, men han hørte også en brusende lyd som nok kunne gjøre en tapper mann forskrekket. Tenk dog, rennestenen styrtet hvor brettet endte, like ut i en stor kanal, det ville være like farlig for ham som for oss å seile ned av et stort vannfall.
Nå var han allerede så nær ved at han ikke kunne stanse. Båten for ut, den stakkars tinnsoldat holdt seg så stiv han kunne, ingen skulle si om ham at han blunket med øynene. Båten snurret tre fire ganger rundt og var fylt med vann like til randen, den måtte synke. Tinnsoldaten stod i vann til halsen og dypere og dypere sank båten, mer og mer løste papiret seg opp. Nå gikk vannet over soldatens hode, – da tenkte han på den lille nydelige danserinne som han aldri mer skulle få se; og det klang for tinnsoldatens øre:

«Fare, fare, krigsmann!

Døden skal du lide!»
Nå gikk papiret i stykker, og tinnsoldaten styrtet igjennom – men ble i det samme slukt av en stor fisk.
Nei, hvor mørkt det var der inne! Det var enda verre enn under rennestensbrettet, og så var der så snevert; men tinnsoldaten var standhaftig og lå så lang han var med geværet i armen. –
Fisken for omkring, den gjorde de aller forferdeligste bevegelser; endelig ble den ganske stille, der for som en lynstråle gjennom den. Lyset skinte ganske klart, og en ropte høyt: «Tinnsoldat!» Fisken var blitt fanget, brakt på torvet, solgt og kommet opp i kjøkkenet hvor piken skar den opp med en stor kniv. Hun tok med sine to fingrer soldaten midt om livet og bar ham inn i stuen hvor de alle sammen ville se sådan en merkverdig mann som hadde reist om i maven på en fisk; men tinnsoldaten var slett ikke stolt. De stilte ham opp på bordet og der – nei, hvor det kan gå underlig til i verden! Tinnsoldaten var i den samme stue han hadde vært i før, han så de samme barn, og leketøyet stod på bordet; det deilige slott med den nydelige lille danserinne; hun holdt seg ennå på det ene ben og hadde det annet høyt i været, hun var også standhaftig. Det rørte tinnsoldaten, han var i ferd med å gråte tinn, men det passet seg ikke. Han så på henne, og hun så på ham, men de sa ikke noe.
I det samme tok den ene av småguttene og kastet soldaten like inn i kakkelovnen, og han gav slett ingen grunn for det; det var sikkert trollet i dåsen som var skyld i det.
Tinnsoldaten stod ganske belyst og følte en hete som var forferdelig, men om det var av den virkelige ild eller av kjærlighet, det visste han ikke. Farvene var rent gått av ham, om det var skjedd på reisen eller det var av sorg, kunne ingen si. Han så på den lille jomfru, hun så på ham, og han følte han smeltet, men ennå stod han standhaftig med geværet i armen. Da gikk der en dør opp, vinden tok i danserinnen og hun fløy lik en sylfide like inn i kakkelovnen til tinnsoldaten, blusset opp i lue og var borte. Så smeltet tinnsoldaten til en klatt, og da piken dagen etter tok asken ut, fant hun ham som et lite tinnhjerte. Av danserinnen derimot var der kun paljetten, og den var brent kullsort.

For meg hører denne med til julen, kanskje fordi den gikk på Tv i julen når jeg var liten.

10.luke i kalenderen

onsdag 9. desember 2015

Skyggen av gaupe!


I dag tok jeg meg en skikkelig fri dag. Ikke bare fra jobb, men en helt fri dag. Huset ble vasket i helga og i går kveld vasket jeg klær. SÅ i dag har jeg helt fri!


På veien oppover mot Holleia så kom det et kryssende spor, det var ikke akkurat små poter. Så jeg fikk Mounty til å gå forbi så jeg fikk noe å sammenligne med. Sporet hans så jo nesten ut som en guttunge i forhold.


Sporet er 13 cm på det bredeste


Her er de litt ispedd noen hundespor, men de skiller seg tydelig ut. Etter litt diskusjon på FB, så er konklusjonen klar. Gaupa har vært på besøk. 


Det første som slo meg var at det var gaupespor siden det var mye rundere enn hundesporet. Jeg tror ulven har mye mer avlange poter som hunden. 


Tessy & Lady

Litt småtåke og skyer i dag, så den helt store solskinnsdagen ble det ikke. Men hva kan man vente når det er flere varmegrader og bare holke?


Plassering i forhold til hverandre er viktig når man skal ta bilde. Ellers kan perspektivet gi litt synsbedrag...


Det ble litt titting etter juletre, men de jeg fant som var fine var jo så høye. Det er jo toppene på trærne som er de fineste, kanskje en er så heldig å få med noen kongler på kjøpet.


I går kveld satt jeg å laget ferdig innlegg for 2016 i bloggen for gamle værmerker, så nå har jeg over 100 innlegg i kø det kommende året. Visste ikke at det fantes så mange gamle værmerker jeg da, men primstaven er rimelig full den også. Alle disse værmerkene er tagget med primstav, om de er på den eller ei. Kjekt å få samlet dem på ett sted i ettertid.

Piken med svovelstikkene

Det var gresselig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden. Det var da også den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig pike, barhodet og med bare føtter gjennom gatene. Ja, egentlig hadde hun hatt tøfler på seg da hun gikk hjemmefra, men hva hjalp det? Det var noen riktig svære tøfler, så store at moren hennes hadde brukt dem den siste tiden, og den lille piken mistet dem da hun skyndte seg over gaten, akkurat idet to vogner for forbi i voldsom fart. Den ene tøffelen klarte hun ikke å finne igjen, og den andre tok en gutt og 1øp sin vei med. Han sa at han ville bruke den til vugge når han selv fikk barn.



Og der gikk den lille piken med de bare, små bena, som var røde og blå av kulde. I et gammelt forkle hadde hun en mengde svovelstikker, og en bunt gikk hun med i handen. Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen. Ingen hadde gitt henne en eneste liten skilling. Sulten og forfrossen gikk hun der og så ulykkelig ut, stakkars liten. Snefnuggene falt i det lange, gule håret som krøl1et seg så pent i nakken, men slikt tenkte hun ikke det minste på. Ut av alle vinduer skinte det lys, og det luktet så deilig gåsestek i gaten, for det var jo nyttårsaften - ja, det tenkte hun på.



Borte i en krok mellom to hus - det ene stakk litt mer fram i gaten enn det andre, satte hun seg og krøket seg godt sammen. De små bena hadde hun trukket oppunder seg, men hun frøs mer og mer, og hjem torde hun ikke gå, for hun hadde jo ikke solgt noen svovelstikker. Ikke hadde hun fått en eneste skilling heller, og faren kom til å slå henne. Kaldt var det hjemme også, for de bodde oppunder taket, og der pep vinden inn, enda det var dyttet med strå og filler i de største sprekkene. De små hendene hennes var nesten døde av kulde. Å - så godt som en liten svovelstikke ville gjøre! Om hun bare vaget å dra en ut av bunten, ripe den mot veggen og varme fingrene! Hun trakk en ut, og ritsj! som den futtet og brant! Luen var varm og klar som et lite lys da hun holdt handen omkring den. Det var et underlig lys. Den lille piken syntes hun satt foran en stor jernovn med blanke messingkuler og messingrør på. Ilden brant så vidunderlig og varmet så godt. Å, så deilig det var! Den lille piken strakte allerede føttene fram for å varme dem også - da gikk flammen ut, kakkelovnen forsvant, og hun satt der med en liten stump av den utbrente svovelstikken i handen.



Hun ripet av en ny, den brant og lyste, og der hvor lysskinnet falt på muren, ble den gjennomsiktig som et stykke flor. Hun så helt inn i stuen, hvor bordet sto dekket med skinnende hvit duk og fint porselen, og en stekt gås sto og dampet så deilig, fylt med svisker og epler. Og det herligste av alt var at gåsen hoppet ned fra fatet og vraltet bortover gulvet med gaffel og kniv i ryggen, helt bort til den lille piken kom den. Da sloknet svovelstikken, og så var det ikke noe annet å se enn den tykke, kalde murveggen igjen.



Så tente hun en ny. Da satt hun under det vidunderligste juletre. Det var enda større og finere pyntet enn det hun hadde sett gjennom glassdøren hos den rike kjøpmannen siste julekveld. Tusen lys brant på de grønne grenene, og farveglade bilder, slike som de pynter i butikkvinduene med, tittet ned på henne. Den lille piken strakte begge hendene i været - og da sloknet svovelstikken. Alle julelysene steg høyere og høyere, og nå så hun at de var de klare stjernene der oppe. En av dem falt og laget en lang ildstripe på himmelen.



"Nå døde et menneske!" sa den lille piken, for gamle mor hadde sagt at når en stjerne faller, så går en sjel opp til Gud. Mormor, som nå var død, var det eneste menneske som hadde vært snill mot den lille piken. Hun strøk igjen en svovelstikke mot muren. Den lyste opp rundt om, og i skinnet sto gamle mormor, så klar, så strålende. så mild og god.



"Mormor" ropte den lille piken. "Å, la meg få være med deg! jeg vet at du er borte når svovelstikken går ut, borte akkurat som den varme kakkelovnen, den deilige gåsesteken og det store, vakre juletreet!" Og så strøk hun fort av alle de svovelstikkene som var igjen i bunten, for hun ville holde på mormoren. Og svovelstikkene lyste med en slik glans at det ble lysere enn midt på lyse dagen. Mormor hadde aldri vært så vakker før og så stor. Hun løftet den lille piken opp på armen sin, og de fløy i lys og glede, så høyt, så høyt. Det fantes ingen kulde mer og ingen sult og angst - de var hos Gud.



Men i kroken ved huset satt den lille piken og var død da den kalde morgenen kom, hun var frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året. Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen. Nyttårsmorgenen gikk opp over den lille døde, som satt der med svovelstikkene sine. En bunt av dem var nesten brent opp. Hun har villet varme seg, sa folk. Ingen visste noe om alt det vakre hun hadde sett, og om hvordan hun var gått sammen med mormor inn til nyttårs glede i stråleglans.


Blir ikke jul uten H. C. Andersen

9. luke i kalenderen