På vei til Rondablikk

 

Ved bommen til Kvitskriuprestan var det en foss. Den la jeg ikke merke til når jeg kjørte innover, så det ble en stopp på vei tilbake isteden. Spørs om jeg var for opphengt i å se etter skilting på veien innover?

Spørs om kanten på muren er taggete ettersom vannstrømmen ikke er javn.

Jeg er litt fasinert av fosser, det er ingen som er like og hver enkelt forandrer seg fra dag til dag.

Det er noe eget og beroligende med lyden av vann i bevegelse, om det er foss eller bølger.

Jeg er ikke så interessert i historie ting, så jeg lot vær å ta turen innover til Peer Gynt hytta som ligger bortover veien der. Holdt lenge med denne vesle stua som sto i veikrysset.

Lenger ned i elva nede ved E6 ligger Stampen Mølle. Den så jeg også ved en tilfeldighet.

For ved alle gamle møller, ja der er det en foss. 

Det er stilig når ting er laget i gammel stil for å ikke skille seg for mye ut.

Minner litt om sånn gammel heve bro som de hadde over vollgravene rundt borgen.

Litt i tidligste laget for tyttebæra, men den var det mengder av.

Det var ikke mye å se på toppen bak mølla, så da ble vi litt skuffet, men det var bare å gå ned igjen samme veien som vi kom.

Elva har gravd seg inn i berget i bunnen av fossen, så om en million år så blir det en tunnel kanskje?

Med fossebrus i ørene og ørsmå vanndråper i ansiktet så var det ganske greit å stå der i skråningen og bli litt fasinert.

Når vi ankom Rondablikk var det litt i tidligste laget for innsjekking, så da ble det en runde rundt Årvillingen. Det fristet ikke å gå opp på snaufjellet, for det blås nok som det gjorde rundt vannet like i nærheten av hotellet.

Det var mengder med hytter der og nye felt var under utarbeidelse. Stort sett tømmerhytter med torvtak.

Det var bare en bitte liten bit rundt vannet som det ikke gikk skikkelig vei. Den sluttet ved ei hytte som hadde kajakker på stabbursveggen og kameraovervåkning av hytta. Men jeg og Bella gikk nå forbi avlikevel vi da.

Vi var litt tidlig ute for de skikkelig flotte høstfargene.

Jeg har koset meg utrolig mye på denne uka som jeg har vært på ferie. Det er liksom bare å nyte hver dag og alt som jeg ikke har sett før. Jeg har lagt opp reiseruta etter steder jeg ikke har vært tidligere, i allefall ikke i voksen alder. Jeg fant ut at jeg hadde lagt opp til akkurat passe dagsetapper. Så nå har jeg liksom kartlagt det meste av den sørlige delen av Norge, 

For to år siden var jeg og Patran en runde over Hardangervidda, Tananger, Kristiansand og opp til Sandefjord. Der er det igjen mange steder å stoppe og sjekke, men det ble mest kjøring den gangen. Denne gangen ble det liksom innlandet. Så neste gang jeg skal på ferietur blir det de jeg egentlig hadde tenkt i år, men ikke ble noe av. Smøla og Røros. Da skal jeg ha flere netter på ett sted, slik jeg hadde i Jølster i år. Noe særlig lenger nord enn Trondheim kommer jeg meg nok ikke i bil, da må jeg nok satse på fly. Det er jo ikke til å komme fra at det er veldig kjedelig å kjøre bil. 

Hotellferie passer meg også veldig bra. God seng og varm dusj hver kveld og ikke minst frokost som blir servert. Telt holder med ei natt eller to, jeg er nok litt Comfort menneske.

Sauene lå og koset seg rundt hyttene i ly for vinden.

I "gamledager" var det minibar og tv på rommet, det er det ikke lenger på hotellene. Tv'n savner jeg ikke, men minibaren savner jeg. Det er faktisk veldig kjekt med kjøleskap på rommet. 

Det var mange riktig forseggjorte uteplasser som var gjerdet inn.

Hadde det ikke vært for vinden, så kunne jeg satt meg her en times tid.

For dere som er lokalkjente så ser dere sikkert hvilken fjelltopp bak hotellet som har fått melisdryss på toppen.

Ble ikke laget på en dag denne varden her.

Der er jo ikke til å unngå litt poseringer når man er i slike landskap.

I morgen er det nye skritt som skal tråkkes og nye ting å oppleve. Jeg er nok ikke hjemme igjen før det er kveld... må jo nyte tiden jeg har dyrepass og plantevanning hjemme.

Kveldslufting på Rondablikk

Kvitskriuprestan Uladalen

Kvitskriuprestan - enestående i sitt slag i Norge.

Parkeringen var ikke godt merket, så jeg kjørte forbi, men så skiltet der stien startet. Da var det bare å rygge tilbake så jeg fikk parkert. De eneste andre som var der var noen nederlendere som hadde slått opp camplett på parkeringen.

Disse steinene kom jeg tilfeldig vis over når jeg søkte på noe for noen år siden. Så har jeg egentlig tenkt å stikke innom, men de er jo et stykke hjemmefra. Men når jeg dro fra Dombås og ned til Rondane så kjørte jeg rett forbi. Hadde det ikke stått skilt i veikanten, så hadde jeg kjørt forbi. For disse var ikke i mine tanker akkurat da.

De opptil seks meter høye søylene er utformet i lys morene med høyt innhold av silt (kvabb) og har gjerne en steinblokk på toppen. Elven Ula har gravd seg inn i en tykk dalsidemorene, hvor den har gitt bratte erosjonsskrenter. Skrentene har kunnet stå steilt fordi morenen er hardpakket med grovt og fint materiale om hverandre, og fordi karbonatholdig grunnvann har sementert materialet. 

Stien gikk bratt oppover og siden det ikke sto hvor langt det var fra parkeringa, så var det bare å legge i vei oppover.

Etter hvert ble stien til trapper som slynget seg mellom buskene oppover.

I regnvær har imidlertid morenen blitt oppbløtt, og regnvann som har pisket ned mot skrenten, har til stadighet revet med seg litt av de løse massene. Der hvor morenen har vært beskyttet av en stor steinblokk, har regnet ikke kommet til. Etter hvert som moreneskrenten har trukket seg tilbake mot fjellsiden, har det dannet seg søyler av morene med en beskyttende steinblokk på toppen. Navnet kommer av søylenes angivelige likhet med prester, som i eldre tider gikk i lang hvit kjole og med bredbremmet hatt.

Etter en 2-300 meter så tok vi fatt på siste trappa.

Bilde til venstre er fra 1977 og bilde til høyre fra 1998

I dag ser det slik ut, så skal du se disse selv så bør du nok ikke vente så veldig mange årene før du tar turen. Ja om det ikke raser ut fra skråningen da, så det dukker opp flere igjen?

Lurer på hvem som gikk dit sånn helt ut i det blå og oppdaget de først jeg...

Veien til Hjerkinn

Jeg dro fra Grotli i tåke og litt yr i lufta, det ble noen små stopp for at Bella skulle få litt drikke og kanskje tisse litt, ta noen bilder og egentlig nyte dagen. Vi hadde ganske mange mil å kjøre før vi var på Hjerkinn som var dagens mål.

Ganske stri strøm her, men Bella fikk nå drekki litt bak steinene der.

Der var det grunt så hun fikk vasset uti elva og avkjølt potene i samme slengen.

Jeg passerte bare Dombås på veien oppover, var jo ingen vits i å stoppe der når det ikke er innsjekking så tidlig på dagen. Men kan avsløre med en gang, at noe moskus så jeg ikke den dagen.

Må vel si jeg egentlig ble ganske skuffa over hele opplegget. Det stedet var oppskrytt for å si det sånn. Været var opphold, men det blåste ganske kraftig. Særlig på toppen.

HJERKINN - DEN STØRSTE NATURRESTAURERINGA I NORGESHISTORIA

Det 165 kvadratkilometer store Hjerkinn skytefelt har vært det største skytefeltet Forsvaret har hatt i Sør-Norge, inntil Regionfelt Østlandet ble tatt i bruk i 2005.Feltet ble etablert i 1923 og har etter krigen vært brukt til skarpskyting for Forsvaret, i tillegg har allierte nasjoner benyttet feltet. 

Vi brakte skytefeltet tilbake til naturen. Norgeshistoriens største naturrestaurering er fullført. Takk for lånet, Dovrefjell! Skytefeltet har blitt nasjonalpark, men forsvarsbyggere vil i 10 år fremover fortsatt overvåke vann og grunn. Forsvarsbyggs miljørådgivere har i flere år fulgt tett med, og deres arbeid fortsetter. Et 165 kvadratkilometer stort skytefelt er nå blitt verneområde i et av Nord-Europas mest unike naturområder. Et helt unikt miljøprosjekt i norsk og internasjonal målestokk.

Dette er godt praktisk miljøarbeid som faktisk monner. Forsvarsbygg sikrer unike naturverdier, samtidig med at vi gjenoppretter tidligere vannveier og våtområder. Det er bra for klimaet, og i tråd med nasjonale og internasjonale miljømålsettinger.

Som en del av tilbakeføringen fjernes veier, bygg, målområder, standplasser, målbaner og andre sår etter øvingsvirksomheten til Forsvaret gjennom over åtti år. Av hensyn til sikkerheten foregår mye av dette med fjernstyrte gravemaskiner og dumpere.

Blant militære anlegg som er fjernet, er ei prøve- og forsøksslette for Artilleriet og Luftforsvaret på 240 dekar, to store angrepsfelt for Kavaleriet og flere titalls kilometer med veg. Områdene, som ligger 1 100–1 200 moh., restaureres og revegeteres. Her samarbeider vi med noen av Norges fremste miljøeksperter for å finne gode løsninger. I tillegg ryddes hele skytefeltet for eksplosiv- og ammunisjonsrester, metallskrap og annet avfall.

Tilnærmet hele feltet er ryddet minst to ganger, og mange steder er det ryddet både tre og fire ganger. Hovedmetoden er militær manngard, fulgt av eksplosiveksperter, som gjør overflaterydding over hele feltet. Langs mindre begrensa områder, for eksempler veger og vegskuldre gjøres teknisk søk. Det skal også søkes i noen elver/bekker i tilknytning til enkelte anlegg.

Forsvarsbygg fikk også i flere ryddesesonger støtte fra spesialtrente skytefelthunder fra Forsvaret. GPS og digitale løsninger er brukt for å dokumentere oppryddinga fra dag 1.

Ryddingen med manngard vil etter planen fortsette hver sommer frem til og med 2020.

Vi gikk stien på toppen av kammen ned igjen til parkeringa for å slippe å gå i kø begge veier. Så ble det bilen og Dombås med kjøttkaker på Moskuskroa. 

Innsjekking på Trolltun etter å ha raidet Bunnpris for snop. Der var det iskaldt, så jeg satte på varme både i rommet og ikke minst varmekablene på badet. Men på badet ble det liksom aldri varmt. Der sto det et avtrekk på som jeg ikke fant bryteren til. Ikke påstå at det var automatisk, for der dusjet jeg ikke. Badet var kjempestort handicap bad så da hadde jeg vel frysi ihjel. Godt det hadde vært såpass kaldt på Hjerkinn at jeg ikke hadde blitt svett for en gangs skyld.

 Bare for å finne på noe til rommet ble varmere og levelig uten jakke, så tok vi en snartur ned til Dovre for å plukke noen stolper. Vi parkerte ved Dovre kirke for å ha et utgangspunkt som var litt i midten, men stolpene står med forholdsvis lang avstand der, så jeg flyttet bilen ned til kommunehuset for et par stykker der.

Ikke langt til Trondheim om vi hadde følt for det. 

Dovre kirke er ganske original ved at den er av tre, men kledd med skiferplater. Dette har vært kalt kirkens panser. Kirken er opprinnelig fra 1700-tallet, men det har vært kirker i Dovre siden middelalderen.

Du veit du sanker stolper på bygda da du finner sånne postkasser.

Soppen kommer for fult om dagen og det var mengder av både spiselig og giftig sopp. Det er jo de giftige som ser penest ut, mye farger og detaljer.

Dovre stasjon

Det var et bygg som var litt utsmykket med gule detaljer, så når jeg først så det var jeg litt i tvil om det var et privathus eller bare stasjonsbygningen.

Men stolpen sto nå der den skulle den, så da var det sanket noen poenger til.

Borti veien der dyrket de torvtak på jordet.

Litt synd å gi seg da den siste stolpen jeg hadde tenkt å ta visste seg å være borte. Men vi dro tilbake til Dombås og kikket litt på tv før vi la oss til å sove.