Kvitskriuprestan Uladalen

Kvitskriuprestan - enestående i sitt slag i Norge.

Parkeringen var ikke godt merket, så jeg kjørte forbi, men så skiltet der stien startet. Da var det bare å rygge tilbake så jeg fikk parkert. De eneste andre som var der var noen nederlendere som hadde slått opp camplett på parkeringen.

Disse steinene kom jeg tilfeldig vis over når jeg søkte på noe for noen år siden. Så har jeg egentlig tenkt å stikke innom, men de er jo et stykke hjemmefra. Men når jeg dro fra Dombås og ned til Rondane så kjørte jeg rett forbi. Hadde det ikke stått skilt i veikanten, så hadde jeg kjørt forbi. For disse var ikke i mine tanker akkurat da.

De opptil seks meter høye søylene er utformet i lys morene med høyt innhold av silt (kvabb) og har gjerne en steinblokk på toppen. Elven Ula har gravd seg inn i en tykk dalsidemorene, hvor den har gitt bratte erosjonsskrenter. Skrentene har kunnet stå steilt fordi morenen er hardpakket med grovt og fint materiale om hverandre, og fordi karbonatholdig grunnvann har sementert materialet. 

Stien gikk bratt oppover og siden det ikke sto hvor langt det var fra parkeringa, så var det bare å legge i vei oppover.

Etter hvert ble stien til trapper som slynget seg mellom buskene oppover.

I regnvær har imidlertid morenen blitt oppbløtt, og regnvann som har pisket ned mot skrenten, har til stadighet revet med seg litt av de løse massene. Der hvor morenen har vært beskyttet av en stor steinblokk, har regnet ikke kommet til. Etter hvert som moreneskrenten har trukket seg tilbake mot fjellsiden, har det dannet seg søyler av morene med en beskyttende steinblokk på toppen. Navnet kommer av søylenes angivelige likhet med prester, som i eldre tider gikk i lang hvit kjole og med bredbremmet hatt.

Etter en 2-300 meter så tok vi fatt på siste trappa.

Bilde til venstre er fra 1977 og bilde til høyre fra 1998

I dag ser det slik ut, så skal du se disse selv så bør du nok ikke vente så veldig mange årene før du tar turen. Ja om det ikke raser ut fra skråningen da, så det dukker opp flere igjen?

Lurer på hvem som gikk dit sånn helt ut i det blå og oppdaget de først jeg...