Hølkollen

 

Første turen i september ble det solnedgang på Hølkollen i Strømsoddbybgda med Wenche Lill og Virre.

Når vi var på Lagmannskollen så kom det fram at Wenche Lill ikke hadde vært på Hølkollen heller, så da ble det en luftetur dit noen kvelder seinere. Der er det ikke så vanskelig å finne fram eller noen alternativ vei ned igjen. Man kan gå over Tungehøgda, men det prøvde jeg på en gang. Da vart stien plutselig borte gitt.

Det var blitt ett vindfall etter sist jeg var der, men vi krabbet bare hunder som bikkjene.

Passe ettermiddagstur for å få luftet seg litt etter at en har vært på jobb om man har lyst til å nyte god utsikt.

Når vi nærmet oss toppen så var det jammen mye blåbær.

Det er litt ned igjen til postkassa og krakken så en kan nyte utsikten.

Og når man først er på toppen så må man jo posere litt for å forevige både solnedgangen og utsikten.

Virre var egentlig mer opptatt av Bella enn av utsikten.

Bella poserer litt på kanten. Det er ganske bratt nedover der.

Virre prøvde å få igang litt leik, men Bella var ikke særlig interessert den ettermiddagen.

Det er turkameraten sin det.

Så var vi kommet til turens viktigste syssel, lese i turboka og signere at en har vært der.

Romantikk i solnedgang, takk for turen og planleggingen av neste tur.